krikkert

Generelt sett vurderer man ikke en arbeidsgivers behandling av opplysninger om arbeidssøkere og arbeidstakere etter GDPR artikkel 6 nr. 1a om samtykke fordi maktbalansen er svært skjev. Det vil være vanskelig å konstatere at samtykket er frivillig, informert, spesifikt, og utvetydig (se definisjonen av samtykke i GDPR artikkel 4 nr. 11). Arbeidsgivere må derfor i praksis vurderes etter artikkel 6 nr. 1b ("behandlingen er nødvendig ... for å gjennomføre tiltak på den registrertes anmodning før en avtaleinngåelse") eller nr. 1f ("nødvendig for formål knyttet til de berettigede interessene som forfølges av den behandlingsansvarlige [...], med mindre den registrertes rettigheter eller grunnleggende rettigheter og friheter går foran og krever vern av personopplysninger, særlig dersom den registrerte er et barn"). "Hemmelig" referansesjekk er ikke et tiltak på den registrertes anmodning. Det faller heller ikke ut i arbeidsgivers favør etter nr. 1f fordi en slik "hemmelig" referansesjekk er et brudd på arbeidstakers berettigede forventninger om vern av sine opplysninger. Bøter? Hvem er interessert i bøter (eller overtredelsesgebyrer som det heter)? Personopplysningsloven § 30 lar kandidaten kreve erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap. Bestemmelsen blir bl.a. brukt i saker hvor arbeidsgiver har brutt reglene om innsyn i arbeidstakers epostkasse - og det er gjennomgående normalt et mye mer uskyldig forhold enn å kontakte nåværende leder når denne ikke er oppgitt som referanse. Nei, ikke egentlig. Å sjekke kandidatens opplysninger mot offentlig tilgjengelige opplysninger (som for eksempel å verifisere vitnemål med universitetet) er ikke et brudd med kandidatens berettigede forventning om privatliv. Dét er kjernevurderingen i artikkel 6 nr. 1f - om det er nødvendig av hensyn til arbeidsgivers berettigede interesser sett opp mot kandidatens interesser. Jo lenger inn i kandidatens private sfære du går, jo sterkere må dine berettigede interesser være.

Og GDPR forhindrer dette. Du skal ha svært tunge legitime grunner for å gå på fisketur.

Det første du må velge er om du skal kreve oppfyllelse av kjøpet (kjøpsloven § 23 / forbrukerkjøpsloven § 21) eller om du vil heve kjøpet og kreve erstatning for merkostnadene du har ved å oppfylle avtalen på en annen måte.

Ordningen med et generaloppgjør i juni måned og fast lønn alle øvrige måneder er hjemlet i ferieloven § 11 nr. 1 annet ledd annet punktum. Ved denne fremgangsmåten får man det passende feriepengebeløpet ved de vanlige faste lønningsdager før ferien tar til. Denne fremgangsmåten kan bedriften velge selv om den ikke har tariffavtale. Det er også arbeidsgiver som velger hvordan skattetrekksfritaket for feriepenger skal legges opp - skattebetalingsloven § 5-7 lar arbeidsgiver velge mellom å unnlate trekket ved utbetaling før løpende ferieavvikling eller ved én måned om sommeren og en halv måned før jul.

Mange advokater krever forhåndsbetalt, men for små saker (og dette er en liten sak) kan man utsette det. Da jeg drev for meg selv var det omtrent rutine.

Litt av poenget med rettsvesenet i Norge er at de må betale for advokaten din når de taper.

Du har to virkemidler: 1) Utbetalingsdato for feriepenger er lovfastsatt (ferieloven § 11), noe som innebærer at du har krav på forsinkelsesrenter fra dagen de skulle ha blitt utbetalt til dagen de faktisk blir utbetalt. 2) Ferieloven § 14 gjør arbeidsgiver ubetinget ansvarlig for økonomisk og ikke-økonomisk skade du lider fordi du ikke får feriepengene utbetalt når du skal.

Det hadde ikke vært første gang at rådgivere i OBOS tar feil (de antar i veldig stor grad at de reglene som gjelder for borettslag også gjelder for sameier, og da bommer man blant annet i situasjoner som denne). Det blir ikke et problem før noen av seksjonseierne er uenige.

Utgangspunktet er at det utvendige vedlikehold er fellesskapets ansvar. Her ser man ofte konflikter mellom utleier-seksjonseiere (som gjerne ønsker at felleskostnader skal være så forutsigbare og lave som mulig) og beboer-seksjonseiere (som også liker lave felleskostnader, men er mer tolerante for økninger som har en synbar nytte). Sameiet skal etter eierseksjonsloven § 33 holde fellesarealer og bygningsmassen "forsvarlig ved like". Man har ikke krav på optimalt vedlikehold, og man har heller ikke krav på at sameiet følger de prioriteringer man selv ville gjort på sin egen enebolig. Det ser ut fra beskrivelsen din ut som om det utvendige arealet ikke er forsvarlig vedlikeholdt. Det betyr ikke at du har rett til å gjøre det selv - eierseksjonsloven § 33 lar deg bare gjøre dette på sameiets regning hvis det er fare for skade på din bolig. I alle andre tilfeller må du følge prosessen med å fremme krav for styret, eventuelt årsmøtet, og eventuelt gå til søksmål mot sameiet med krav om at sameiet fører et forsvarlig vedlikehold. Hvis sameiet ikke utfører vedlikeholdsplikten sin kan du ha et erstatningskrav mot sameiet, f.eks. på grunn av økonomisk tap du har lidt fordi du må selge til en dårligere pris på grunn av det mangelfulle vedlikeholdet.

Årsmøtet må ta stilling til spørsmålet om utleie, det vil si ja eller nei til om det skal leies ut. Årsmøtet kan (som øverste myndighet i sameiet) ta stilling til andre spørsmål også - hvor mye det skal leies ut for, hvem det skal/kan leies ut til, om det skal tas depositum - men det vanlige er at årsmøtet bare tar stilling til det overordnede spørsmålet og overlater detaljene til styret.

Familiemedlemmet tar kontakt med tollkontoret og ber om at det fastsettes merverdiavgift for klokken etter skatteforvaltningsloven kapittel 12. Tollmyndighetene er skattemyndighet (ikke skattekontoret) etter skatteforvaltningsforskriften § 2-13-5. Merverdiavgift må betales. Det er mulig å slippe tilleggsskatt. Dette er imidlertid bare mulig innen fem år. Etter fem år kan ikke saken endres (unntatt i grove svindelsaker).

Klagen sendes til politidistriktet. Hvordan man klager står nederst i vedtaket fra politidistriktet.

Ved uenighet om hva forbrukeren skylder kan tilbakeholdsrett etter § 46 utøves frem til det er avgjort at den krevde pris er for høy. En forbruker kan ikke betale det beløpet vedkommende selv synes er riktig (for eksempel kr. 0,-), påstå at restbeløpet er ulovlig, og kreve utlevert gjenstanden. Håndverkeren kan ikke pålegges å yte forbrukeren mer kreditt og kan ikke pålegges å gi fra seg gjenstanden og sende faktura. Da blir tilbakeholdsretten illusorisk. Håndverkeren løper en risiko for erstatningsansvar hvis man utøver tilbakeholdsrett helt uten grunnlag, men det er ikke tilfelle her hvor det ikke er betalt noe som helst. Er man uenig i tilbakeholdsrett må man ta det som en midlertidig forføyning for tingretten. Utgangspunktet etter håndverkertjenesteloven er at prisen følger av avtalen, og at hvis ikke annet spesifikt er avtalt har håndverkeren rett til å fakturere gjengs pris. Ut fra det TS beskriver om arbeidsmengden så virker det ikke som om dette prinsippet er brutt. Skal forbrukeren betale mindre enn gjengs pris må dette: - følge av avtalen, - følge av en bindende fastpris, - følge av en avtalt makspris, eller - følge av et prisoverslag med eventuelt tillegg på maksimalt 15 %, eller - følge av at håndverkeren har brutt med prinsippet om at arbeidet skal utføres på rimeligste måte for forbrukeren

Et vedtak om avslag på søknad om førerkort begrunnet i vandel treffes av politidistriktet og kan påklages til Politidirektoratet innen tre uker. Å ta saken til retten direkte er kostbart og lite hensiktsmessig.

Å leie det ut til tredjeparter innskrenker seksjonseiernes mulighet til å bruke møterommet. Fordi det er leid ut. Eierseksjonsloven § 49 skiller ikke på hva slags utleie det er snakk om.

Utgangspunktet i lovens forstand er at alle seksjonseiere kan bruke møterommet til det det er ment til, eierseksjonsloven § 25, dog begrenset av de ordensregler som er fastsatt av årsmøtet, eierseksjonsloven § 28, og at man ikke kan være til urimelig eller unødvendig ulempe for andre seksjonseiere. Utleie av sameiets faste eiendom krever årsmøtets samtykke med to tredjedeler, se eierseksjonsloven § 49 annet ledd bokstav c. Årsaken til dette er at man begrenser seksjonseiernes rettigheter. Styret kan ikke ta leie uten vedtak på årsmøtet. Bruksslitasje skal dekkes av felleskostnadene, se eierseksjonsloven § 29. Styret kan ikke vedta nytte-/forbruksdekning uten at det foreligger særlige grunner for det, eller det vedtektsfestes og berørte seksjonseiere samtykker. Legg merke til at eventuelle leieinntekter skal fordeles etter eierseksjonsloven § 29 femte ledd. Dette får normalt ikke betydning fordi bruksslitasje og leieinntekter begge fordeles etter sameiebrøk, men det kan få betydning hvis noen vedlikeholdskostnader fordeles på en annen måte enn det.

Det var ikke det jeg skrev.

Kroppsskade har en strafferamme på fra 14 dager til 6 års fengsel. Grov kroppsskade fra 14 dager til 10 år. VG gjengir fra dommen at dette er straffenivået i slike saker. Det er det nok ingen grunn til å tvile på.

Det kommer an på hva man ønsker å oppnå.

Nå er man på nivået hvor det ikke egentlig kan gis råd om fremdrift uten å vite svært mye mer om den spesifikke situasjonen enn det som er tilrådelig å legge ut offentlig. Det er også en interessekonflikt her hvor det som er i kreditors interesse og det som er i daglig leders (selskapets) interesse ikke nødvendigvis er det samme.

Har firmaet ikke penger på konto, ikke inntekter som vil gi penger på konto, men fortsatt pådrar seg utgifter, så er man i en konkurssituasjon, og styret kan da i utgangspunktet etter aksjeloven § 17-1 bli erstatningsansvarlige overfor kreditorene. Det som er nytt her er at kreditor også er daglig leder. Dette er ikke bra. Denne dobbeltrollen gjør at styret sitter i en svært ukomfortabel skvis. DL er selskapets største kreditor, og skal holde seg unna styrebehandling av hans egen kreditorsituasjon, se aksjeloven §§ 6-27 og 6-28. Det er all grunn til å tro at DL i denne situasjonen ikke har selskapets beste for øye: han er ute etter å komme ut av det med mest mulig penger til seg selv. En kreditor som også er daglig leder, og som bruker DL-rollen til å fremme egne særkreditorinteresser vil finne det vanskelig å nå frem med et erstatningskrav etter aksjeloven § 17-1.

Om det så hadde stått i lovverket at man eier noe sammen (i stedet for i ulovfestet domstolsskapt rett som nå), så hadde ikke det hindret Per og Karis fellesbarn i å selge boligen når alle formelle forhold tilsier at Per eier den alene. Kari hadde fortsatt måttet gå til søksmål for å håndheve den rettigheten.

Normalt transportøren.

Til en viss grad er det slik allerede - når man vurderer hvem som eier noe kan man i noen sammenhenger ta andre hensyn enn hvem som er den formelle eier (navn på kjøpekontrakten/skjøtet) og hvem som er den økonomiske bidragsyteren til anskaffelsen (hvem betaler for det som blir kjøpt). Men det er ikke lovregulert. Sameigelova regulerer bare hvordan forholdet mellom to eller flere som eier noe sammen er når det har oppstått et sameie - det regulerer ikke hvordan et sameie blir til. Hvis Per anerkjente at Kari eide en halvdel av huset før hans død, så er dette bindende for Pers dødsbo. Men da er man i posisjonen "hvorfor tok ikke Kari dette opp da dødsboet ble skiftet" - hvis Kari eide halvparten av boligen, hvorfor tok hun ikke opp dette tidligere? I første innlegg skriver du at fellesbarnet "med loven i hånd" solgte boligen. Ja, loven er slik at den som har grunnbokshjemmel til eiendommen i det store og det hele kan selge den. Hvis man mener at man eier deler av en eiendom så må man gå til søksmål. Det finnes verktøy for å stanse et pågående salg i påvente av avklaring av eiendomsrett. Men det å eie noe sammen med noen gjør deg ikke til arving etter dem. Og det er ingen som sørger for at dine rettigheter som en uavklart eier blir ivaretatt: det må du gjøre selv.

Nei, reglene gjelder etter konkurs (det er konkursboet som begjærer handlinger omstøtt), men de brukes på handlinger som (naturlig nok) skjer før konkurs.