Det er en veldig tankevekkende sammenligning, men jeg vil ikke si at det er det samme. Kritikk av synthesizere synes jeg er helt urimelig, det er sitt eget instrument med sin egen lyd, og krever fortsatt ferdigheter fra artisten. DAW-produsert musikk og trommemaskiner kan jeg være enig i tar ut en del av sjelen til musikken, da det blir for perfekt og fjerner den dimensjonen der du beundrer noen sine ferdigheter, ikke bare kreative egenskaper.
AI-musikk fjerner det eneste som gjenstår fra DAW-produsert musikk laget med syntetiske instrumenter, som er menneskelig kreativitet. Jeg finner det vanskelig å argumentere mot at musikk er en utelukkende menneskelig aktivitet. Å generere musikk fra en prompt er ikke kultur, ikke kreativitet og ikke ferdighet. Dermed så er det ikke noe som gjenstår i musikken.
Jeg skal ikke argumentere for at overprodusert og formularisk popmusikk er noe spesielt bedre på kulturell verdi, men da legger vi premisset på at "ekte musikk" skal bygge på minste felles multiplum. Hadde den jevne personen fått innblikk i hvordan Taylor Swift sine sanger blir laget så tror jeg man hadde funnet lignende kritikk som man ser mot AI-musikken i dag.
Det er ikke bare elitisme å ikke like "listepop" eller AI-musikk, det er gjerne folk med høyere kulturell kapital som verdsetter musikk på et dypere nivå enn at I–V–vi–IV kiler i ørene mine.
Hvem er "artistene"? Noen av dem spiller med full playback og andre artister, slik som Bruno Mars, tar ekte rå opptredener live med band og upolert vokal veldig seriøst.