Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Jeg føler at det "mangler" noe


Bjarnemann

Anbefalte innlegg

Wall of tekst, håper noen gidder å lese og dele erfaringer/tips/råd;

 

Har i den siste tiden begynt å gå rundt med følelsen av at noe mangler. En følelse av et hull inni meg, en slags tristhet om dere vil. Jeg vet ikke hva den skyldes, eller nøyaktig hva den uttrykker. Følelsen kan kanskje best beskrives som en blanding av ensomhet og rastløshet (som feks ved en snusslutt), med absolutt størst fokus på ensomhet. Tror jeg.

 

Følelsen er ikke til stede hele tiden, på hverdager om dagen merker jeg lite til denne følelsen (bortsett fra at jeg har lagt merke til at jeg har vært generelt litt "gretten"/nedstemt i det siste). Om nettene derimot, så hender det at jeg blir liggende våken og kjenne på denne vonde følelsen som jeg ikke vet hva skyldes.

 

I helgene er det langt værre, om jeg får være alene på dagtid går det ikke lange tiden før jeg kjenner på denne følelsen. Om nettene er det virkelig ille, og det går sjelden en helgenatt (med mindre jeg er full, eller har trent DRIThardt) uten at jeg blir liggende våken lenge. Bare liggende våken med en uggen følelse som sitter i magen. Ensom, trist, med følelsen av at jeg ikke strekker til. Og med et savn etter noe. Jeg vet ikke om noen kjenner igjen følelsen? Så, sammen med følelsen, så virker det som om motgiften ville vært en dame å holde rundt eller en jævla god kompis å betro meg til.

 

 

Men så det rare oppi her. Jeg har absolutt INGENTING å sippe over. Jeg har mange gode og nære venner. Venner jeg kan betro meg til hva som helst med. Venner som jeg treffer ofte. Utover de nære venner så har jeg også mange venner, som jeg har god kontakt med, men ikke et "familieforhold". Har altså gode vennerforhold, og trives (med unntak av nå) også veldig godt i eget selvskap. Jeg eier også egen treeroms og har leieboer, noe jeg er forbannet stolt over alderen min tatt i betraktning (21 år, ikke fått noe hjelp hjemmefra). Jeg har en godt betalt jobb, med lederansvar, der jeg vet at jeg både er godt likt og nyter stor respekt. Det motsatte kjønn er litt nedprioritert pga mye å gjøre i jobb og deltidsstudier, men jeg har heller ingen bekymringer her. Er komfortabel rundt damer, og vet jeg kan "get lucky" ihvertfall gjennomsnittlig ofte om jeg vil det. Er også i veldig god fysisk form, da jeg trener mye pga en genuin interesse for dette.

 

Jeg har mao ingenting å sippe over, etter eget syn burde jeg være forbannet fornøyd med tilværelsen.

 

Likevel, ta i går og forigårs som et eksempel, så hadde jeg besøk av to av mine beste venner, vi satt oppe til rundt to på natta og spilte og snakket. Det hadde jeg også dagen før. Likevel brukte jeg mange timer begge dagene på å "gråte" meg i søvn. Og følte meg mest av alt ensom og utilstrekkelig.

 

 

Jeg er heller ingen følelsesperson. Jeg er typen som tenker "skjedd er skjedd, ingen grunn til å deppe" om bestemor dør, som slukner dårlige følelser med konjakk (det er vel mest en metafor), driver med boksing og går i skinnjakke, som ikke blir deppa om folk skulle være kjipe med meg, jeg ber dem heller ryke og reise, osv. Det beste jeg vet er et glass konjakk og en feit bakesnus, etter ei hard treningsøkt/tur i skogen/fisketur på isen enten aleine eller sjitpreikende med kamerater. Jeg prøver ikke bygge noe machoimage, men prøver å gi dere et lite inntrykk av personlighet. Jeg er ingen følelsesperson, og SKJØNNER IKKE HVORFOR JEG FØLER MEG SÅ DRITT OM DAGEN.

 

Er det noen som har noe innspill? Dette begynner å gnage virkelig på meg, og går utover jobben (den er resultatbasert), sosialt liv og studier.

 

Kom du deg så langt vil jeg også si takk for at du jobbet deg gjennom denne klagemuren :)

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Er vel de undertrykkede følelsene du har som stiger opp til overflaten.

 

Det du beskriver om å være ensom omgitt av gode venner mener deler av psykologien at man kan spore tilbake til tidlig barndom.

 

Tror mye av årsaken her er familieforholdet, for mye av det du beskriver mener jeg en kompensatorisk mekanisme for det.

 

Kan nok være lurt å få luftet dette med proffe. Det er ikke alt man er kapablel til å forstå bare i lys av seg selv.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Tror ikke det er totalt uvanlig, slik du føler det. Spesielt når en bor helt alene etc. Er sikkert flere "sunne metoder" som er brukt for å få bukt med ett slikt problem.

 

F.eks:

 

##God kjæreste

##Jesus Christ Superstar eller ei hellig ku visst det gir deg mer mening.

##En god psykolog.

 

Det første du kan vurdere å sjekke er om Jesus personlig kaller på deg, ta å sjekk det ut på en eller annen måte.

 

Det andre du kan gjøre, er å sjekke om det er noe annet som kaller på deg. Fordi det trenger ikke kun være 1 ting, det kan være flere ting, som du allerede såvidt har nevnt med kjæreste som du matchet og føler deg komfortabel med. Visst du først finner Jesus, så kan det også være lettere å finne kjæreste som du føler deg noelunne trygg på. F.eks gå inn på en eller annen ungdommelig Jesus treff på en lørdagskveld, gjerne en plass der det er ganske mange samlet, så fortsetter du derfra og før du vet ordet av det finner du ei snerten kjerring som passer for deg og som også tror på Jesus å som ofte då kan være mer enn gjennomsnittet trofast.

 

Uansett hva du velger om det er Hellig Ku, Jesus, Ku Klux Klan, Anti-Krist, Mullah Krekar, Sy Foreningern, Kanelbolle foreningen eller "ingenting". Lykke til.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

hei hei , du har veste venner og du liker å snakke og blir med dem.

Så du er ikke 'igjen følelsen'.

Do you like pet? maybe you can have a puppy or a kitty with you :)

Or to have another interest which you can spend your time with and I think you will be happy with your progress gradually :wee:

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg tror ikke det er så lurt å skaffe seg kjæreste for å føle seg bedre, da dette bare kamuflerer det opprinnelige problemet. Hva skal du gjøre hvis hun dumper deg?

 

Den vonde følelsen er vanligvis et symptom på dypere problemer som man ikke er veldig klar over selv. Noen liker å hardtrene for å dempe følelsen, andre liker å drikke mye. Minussiden med dette er jo at problemet fortsatt er der.

 

Kanskje det er noe du er ukomfortabel med som du undertrykker. Det er ikke opp til meg å finne ut av. Som vidor sier, la noen profesjonelle ta seg av det

Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147

Før man går til såpass alvorlige skritt, er nå en tur til fastlege, og sjekk av kroppslige funksjoner, en rimelig start. Det kan jo være helt enkle kroppslige funksjoner som hakker litt, og skaper uforklarlige prosesser i bevisstheten

Lenke til kommentar

hei hei , du har veste venner og du liker å snakke og blir med dem.

Så du er ikke 'igjen følelsen'.

Do you like pet? maybe you can have a puppy or a kitty with you :)

Or to have another interest which you can spend your time with and I think you will be happy with your progress gradually :wee:

 

Han er jo en bokser og trener bra, så fritidsaktivitet ser jo egentlig ut til å være under kontroll. Anyway kitty cat can be fun yes.

Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147

Kunne du ha forklart litt mer hva disse "kroppslige funksjonene" er?

 

Nei, det kan jeg ikke, fordi jeg mangler kunnskapen for slikt - men har lært at man begynner gjerne med det enkleste først, og det bruker ofte å bli billigst

 

:)

Lenke til kommentar

Han er jo en bokser og trener bra, så fritidsaktivitet ser jo egentlig ut til å være under kontroll. Anyway kitty cat can be fun yes.

Jeg vet ikke det,

Men jeg synes det er ikke så 'bra' fritidsaktivitet for bare bokser og trener.

Når jeg trener i treneromet, alle trener og kommunisere ingen.

Jeg føler ikke så bra om jeg er alene der.

Jeg synes kansj 'gruppe' fritidsaktivitet er bedre da? Fotball eller bordtennis ...

  • Liker 3
Lenke til kommentar

Hei, og takk for voldsomt god respons! Så mye at jeg tror jeg må prøve å svare litt skrittvis for å få noen struktur på detta her.

 

- Kjæreste: Jeg savner ikke noen kjæreste, det vet jeg. Å nevne en kjæreste var bare for å tydeliggjøre den følelsen som kommer. Kunne like gjerne skrevet hatt bedre/flere venner (selv om jeg altså har et rikt sosialt liv). Det er den rare følelsen av ensomhet. Så bor jeg altså ikke alene, jeg har en leietager. Han er ikke den livligste karen, og er mye borte, men aleneboer er jeg ikke. Det jeg ikke skjønner er at denne merkelige følelsen kommer på tross av et godt sosialt liv, og kanskje oftest etter samvær med hva jeg vil annse som mine beste venner.

 

- Kjæledyr: Det kan hende at det kommer av samme "behov" som dette med ensomhet, kjæreste (jeg er ingen psykoanalytiker, men jeg er nå nogenlunde sikker på at dette absolutt ikke er noe savn. Har hatt "valget" flere ganger i det siste, og takket nei, pga skole og jobb.) osv, men joda, jeg har sinnsykt lyst på et kjæledyr! Da mest av alt en undulat. Som vi hadde i barndommen faktisk, fra fødsel til jeg var 12-ish år. Har flere ganger nesten impulskjøpt en undulat, men til slutt hørt på den rasjonelle stemmen som sier nei. Har så mye å gjøre om dagen at jeg såvidt har tid til å vedlikeholde husholdningen og meg selv. Å kjøpe et kjæledyr hadde da bare vært slemt.

 

- Fysisk helse: Den skal det ikke være noe i veien med. Sjekket meg hos legen for et halvt år siden på en del parametre, og legen sa han nesten aldri hadde sett så gode resultater. Dette var da en prøve som gikk på næringsinntak (sink, vitaminer, magnesium, d-vitamin osv). Trener også fem ganger i uken både styrke og kardio, så uten å bli for sjølgod her så vil jeg våge påstanden av at jeg er ved meget god helse. Eneste er den fordømrade snusen, og et ganske høyt alkoholinntak.

 

Psykisk helse: Her har jeg ingen forutsetning for å uttale meg, men jeg har alltid annsett meg selv som både sterk og sunn psykisk. Blir dag etter dag fascinert av hvor vakkert selv et tre kan være, eller sjøen som jeg daglig tar tog langs på vei til jobb. JMener jeg har et rasjonelt forhold til livet (dog kanskje kjølig?, jfr tidligere nevnte bestemor (og bestefar forsåvidt) som kastet håndkleet, uten at det gikk inn på meg på noen som helst måte). Jeg stresser svært sjeldent, da jeg har avfunnet meg med at det er en irrasjonell tilstand. Samme med negativt selvsnakk. Jeg er sjeldent negativ, og pleier å ha det morsomt/se det morsomme uansett situasjon.

 

"Finne" Jesus: Personlig har jeg et veldig avslappet forhold til Jesus & co. Ser på meg selv som en agnostiker, som ikke har noe behov for å hverken avkrefte eller bekrefte noe som helst. Å finne en "mening" dog er noe jeg tenker på fra tid til annen. Er veldig fascinert av kjøpe en enveisbillett til et eller annet sted og loffe rundt bare for å leve litt. Grunnet forpliktelser i hverdagen blir det dessverre tanken. Det nærmeste jeg har vært det transcedenselle (riktig stavet?) var en tur over Hardangervidda med en kompis i sommer som var en mektig opplevelse som jeg levde på lenge. Ellers har jeg vært nesten fanatisk opptatt av det "riktige", nemlig jobbe, spare penger, jobbe mer, og studere. Ferie og opplevelser, slik mange har i ungdommen har det vært dårlig med. Det er noe jeg angrer litt på den dag i dag, at jeg ikke har "sett verden". Likevel ville jeg aldri byttet bort leiligheten min heller, så så mye kan jeg ikke angre.

 

- Barndom: Den har vært veldig god. Fin oppdragelse med hva jeg vil annse som gode verdier, mye ute i naturen og samvær med foreldrene, og et helt normalt sosialt liv. Så den tror jeg har vært ganske gjennomsnittlig og bra.

 

Ellers: Denne uggne tilstanden er nok verst de gangene leieboeren min er borte, og det jeg "går tilbake til" etter jobb eller vennesamvær er en tom leilighet. Så det er jo mulig at det kanskje er snakk om en reell ensomhetsfølelse? Det er jo dog merkelig at jeg skal oppleve det nå, da jeg kanskje har mitt rikeste og mest givende forhold til de rund meg, noensinne. Kan det være en slags reaksjon på at jeg har flyttet ut hjemmefra, og savner å ha folk rundt meg?

 

Om det skulle være av interesse har jeg også svært mye å gjøre, dagene går i ett. Jobb, trening, skole, forhåpentligvis søvn, repeat. Når helgene ikke brukes til jobb går de (ved siden av sosialt samvær) enten til studier, eller loking og en tyngende skyldsfølelse fordi jeg vet jeg burde jobbet med studiene. Som oftest det sistnevnte. Denne skyldsfølelsen irriterer meg også, fordi jeg vet den er irrasjonell (enten jobber du med skole, eller så får du ihvertfall koble av som en mann), og så blir det hele enda værre.

 

Det hender faktisk jeg fantaserer om å bli påkjørt eller noe, bare for å få et avbrekk fra alle pliktene, og følelsen av utilstrekkelighet i hverdagen. Men de fleste har vel mye å gjøre, ingen grunn til å bli "deprimert" av den grunn.

 

 

Herregud, nå rabler jeg som en galning her :p Takk for oppmerksomheten, om dere har klart å komme dere igjennom walloftext2, og jeg har klart å forvirre dere, så er det bare å be meg presisere :)

 

Edit: Det er vel egentlig bare tull å rable på et forum, når man åpenbart heller burde oppsøke profesjonell hjelp. Men jeg føler ikke at en kar som har klart og klarer seg så bra har noe hos en hjernekrymper å gjøre.. Ei heller er det rom i økonomien til det akkurat nå.

Endret av Bjarnemann
Lenke til kommentar

Edit: Det er vel egentlig bare tull å rable på et forum, når man åpenbart heller burde oppsøke profesjonell hjelp. Men jeg føler ikke at en kar som har klart og klarer seg så bra har noe hos en hjernekrymper å gjøre.. Ei heller er det rom i økonomien til det akkurat nå.

 

Om du vil ta kontakt med profesjonell hjelp eller ikke er opp til deg å avgjøre. Bare husk at de er utdannet for å behandle slike problemer.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg sitter faktisk med akkurat det samme.

 

Historien min er litt annerledes, dog. Hvis du føler for å lese så er det bare til å gå for det!

 

Er lenge siden jeg ga opp livet. Jeg klarte ikke skolen, jeg fikk meg ikke jobb. Selv om jeg hadde mange gode venner følte jeg at det sosialet ikke helt stemte så det ble mindre og mindre festing og normale sosiale aktiviteter for ungdom.

 

Jeg ble sittende hos mor og far å spille i fem år mens jeg hvert år prøvde meg på ny linje på skolen. Jeg sluttet hvert år og var passiv jobbsøker resten av året, før sommeren kom og nytt skoleår. Jeg har hatt to deltidsjobber på de fem årene og jeg tviler på at de var særlig fornøyd med meg.

 

Mye fravær fra jobb og skole og lite sosial fikk meg til å føle meg mindre verdig så jeg ga rett og slett opp alt.

 

En dag, den beste dagen i mitt liv, kom en reddende engel ned fra himmelen en dag jeg satt å spilte. En jente. Ikke at jeg ikke hadde vert med en før!

Det var riktignok over nettet vi møttes, men jeg følte det var noe mellom oss fra.. skype nummer 1. Jeg fant fort ut hvor lik vi var, hvor mye vi delte og etterhvert at vi begge sliter med livet. Vi har kommet langt begge to. Hun er mye lykkeligere nå, det som fikk hun til å være hjemme er der enda, men hun klarer å takle det.

Jeg har begynt å trene, jeg tar fag og jeg har levert inn 25 jobbsøknader (en jobb er jeg lovet litt ut på våren), sosial livet mitt har aldri vert bedre. Jeg har funnet tilbake til gamle kompiser, jeg har fått nye venner. Vi er ute å drikker noen helger, vi spiller sammen om det er dataspill eller sport og vi tar oss ofte spontanturer til hvordetmåttevære.

 

Jenten som har hjulpet meg gjennom driten jeg har hatt i livet er der enda. Og vi har det veldig bra, begge to!

 

Så kommer poenget. Jeg har aldri hatt det bedre. For første gang siden jeg var 14 (snart 20) føles det som livet går min vei. Alt er som det skal, bare noen år for sent og det gjør meg ingenting.

Likevel har jeg de siste ukene hatt akkurat samme følelsen som TS. Det gir ikke noe mening! Jeg vil påstå jeg var ganske stein før livet mitt tok denne svingen. Trist? Nei! Ikke denne karen. Ensom? Tja.. Det var jo der men det skulle ikke ta knekken på meg! Glad? Ikke ofte. Redd? Aldri.

 

Skal ned i morgen å snakke med en faglært som jeg ble anbefalt i min egen post. Jeg skal skrive hvordan det går i morgen, kanskje TS eller noen andre er interessert i å vite.

 

Anonym poster: ff6d8149451523b68e081bea91d02c6c

Lenke til kommentar

Jeg er heller ingen følelsesperson. Jeg er typen som tenker "skjedd er skjedd, ingen grunn til å deppe" om bestemor dør, som slukner dårlige følelser med konjakk (det er vel mest en metafor), driver med boksing og går i skinnjakke, som ikke blir deppa om folk skulle være kjipe med meg, jeg ber dem heller ryke og reise, osv.

 

Jeg er ingen følelsesperson, og SKJØNNER IKKE HVORFOR JEG FØLER MEG SÅ DRITT OM DAGEN.

Som folk har nevt tidligere er nok undertrykte følelser. Personligheten din er nok ingen følelseperson og det er sikkert lett å gi blaffen i alle verdens tragedier. Problemet med det er at selv om det å gi blaffen ikke preger bevistheten din, så preger det kroppen din.

 

Det psykiske og mekaniske i kroppen har Iallefell en ting til felles og og det er at det menneskelig.

Du kan ha verdens sterkeste personlighet, men kroppen vil gi etter uansett om det er å velge å ikke føle på følelser eller om det er å ville presse seg i boksetreningen.

 

Regner med du har opplevd at på treningen så vill du gi mer, helst mer enn alt, men du har ikke mer energi. Du har lyst til å fortsette, men kroppen har ikke.

 

Så om du har en sterkere personlighet enn resten av kroppen din, så blir du aldri sterkere enn ditt svakeste ledd.

Lenke til kommentar

Hva legger du i "velge å ikke føle på følelser"? Det har aldri vært noe valg for meg å unngå visse typer følelser, det har enten skjedd underbevisst, eller semi-bevisst, ved at jeg selv har vært innstilt på at "disse følelsene er irrasjonelle, derfor velger jeg dem bort". Men det har aldri vært noe slit, eller kostet noen kalorier. Det har falt veldig naturlig, uavhenig om det har vært underbevisst eller semi-bevisst.

 

Ang trening så treffer du spot on. Alt annet enn trening til failure er en dårlig treningsøkt. Har gått på et par smeller der opp igjennom åras løp og slitt meg helt ut, og dermet havnet i lengre perioder. Har riktignok blitt bevisst dette helt i det siste, og vendt meg til tanken om at man ikke må perse i hver treningsøkt.

 

:)

Lenke til kommentar

Anbefaler aller, aller først en tur til legen. Som du skriver så virker det ikke som om det er noe seriøst alvorlig, kanskje du bare er vinterdeprimert? Jeg blir det hvert år hvertfall. I vinter ble det virkelig ille med mild depresjon osv. Jeg er litt i samme bås med god jobb, flytter snart ut i egenkjøpt leilighet, stor sosialkrets etc, men likevel har den vinteren her vært sinnsykt tøff for en som vanligvis er riktig så oppegående. Jeg synes det å opprettholde et sosialliv ble vanskeligere og vanskeligere siden jeg ikke følte det var hverken gøy eller givende. Egentlig det meste jeg før synes var gøy ble plutselig til et jævla ork. Sterk følelse av oppgitthet, håpløshet osv. Det som slet mest på meg var at jeg ikke følte meg som meg selv lenger. Jeg har alltid vært veldig energisk og sprudlende, stort sett kværner og går det i hodet mitt i ett bankene kjør, mens nå var plutselig alt bare trist og leit.

 

Dro til legen, tok blodprøve og fikk til svar at jeg hadde d-vitamin underskudd så det sang etter. Har knaska piller til den store gullmedaljen fram til nå (1 mnd) og ting begynner å bli riktig så mye bedre! Er reneste solstrålen om morgenen og har 100 ganger mer motivasjon på jobb, så ingen underliggende dype psykiske problemer som var årsaken her :p

 

Det underskuddet har kommet bare iløpet av ca. 6 mnd for i fjor sommer var ting omtrent som normalt.

Endret av Feh
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...