Gå til innhold

Serieprat - Generell diskusjon om/rundt serier. Bruk spoilertags


Anbefalte innlegg

Jeg er ikke enig i deg på alt det. Grammer er fantastisk i rollen, men alt rundt Grammer/Thomas Kane gjør ikke opp for alle andre feilene til serien, spesielt birollene som er gjørekjedelige.

 

Ja, det er kanskje en bra og uvanlig fokuseringen på sykdommen som fungerer. Men dette gjør ikke alene opp for et ganske så kjipt karaktergalleri serien har etter Mr. Kane. Spesielt når nesten 30-40% av serien faktisk fokuserer på birollene.

 

Strengt tatt mange andre tv-serier enn bare Boss som vekker like tanker som vi ser i Arnosvosky-filmer. Men så blir dette selvfølgelig noe som er avhengig av hver enkelte person sitt synspunkt. Og hvilke tanker/temaer du tenker på. Lights Out, In Treatment, Lost, Mad Men o.s.v. er alle serier som har skapt tanker for min del som jeg har tidligere bare fått av Aronofsky sine filmer.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Bønder er kjedelige, men sjakk desto kjedeligere uten bønder. Rent personlig fant jeg de fleste bikarakterene i Sopranos "gørrkjedelige". Den serien var mesterlig grunnet Tony Soprano, hans sykdom og hans liv.

 

Ikke at jeg er enig i at karakterene er særlig "gørrkjedelige" i Kane, det er nok av lag og dybde der for dem som ser etter. De spiller sin rolle for å gi mer tyngde til Kane, nødvendige brikker slik det var nødvendige brikker rundt Tony Sopranos.

 

Fjern dem og Kane med ett blir dårligere, slik Tony fort ville blitt det uten plagsom datter. Kongen er den viktige brikken på sjakkbrettet, alle andre er brikker i hans spill.

 

Det er begge serier som bygger på noe helt annet enn karakterdynamikken og det narrative til The Wire, Game of Thrones og Breaking Bad.

 

Ellers misunner jeg at du kan se slikt i serier du nevner, ift. Aronofsky og co. (med co. mener jeg Bergman, Kurosawa, Fellini). Ingen av de seriene har gitt meg samme dybde som sjakkspilling med døden, eller viktigheten til Requiem for a Dream.

 

Mad Men gir endel Fellini og Kurosawa-assosiasjoner, mens Breaking Bad kanskje er litt Requiem, men det blir ikke det samme. Lost - som jeg elsker - er som popcorn til sammenligning, der går man for noe helt annet. :)

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Tekst som er lang

 

Angående bi-rollene på Sopranos så er jeg helt uenig. Jeg finner ikke noe interesse i bi-rollene på Boss, selv når jeg prøver så inderlig mye.

 

Noe jeg fant lett med Sopranos. Riktignok kanskje ikke for at det var så utrolig gode prestasjoner som kom fram bortsett fra kanskje James Galdofini (Tony Sopranos), Edie Falco (Carmela), Michael Imperolli (Christopher), Drea de Matteo (Adriana), Dominic Chianese (Junior), Steve Buscemi (Tony B), John Heard (Vin Makazian), Joe Pantoliano (Ralph) o.s.v. - Alle som forresten enten ble nominert eller vant Emmy-priser for rollene. Alle gode karakterer, og de fleste av dem bi-roller. Bi-rollene er kanskje mer tilgjenglig på Sopranos, men å si de er dårlige blir tull synes nå jeg. Mange karakterer ble kanskje ikke og satt fram til å prestere, men det var også karakterer som var der plassert bra og fungerte til det de skulle gjøre.

 

Sorry, men for meg er "Tony Sopranos" ensom på haugen i Boss. :)

 

Det er flere elementer og motiver på Lost, som jeg ihvertfall ser i flere filmer fra Aronofsky. Veldig mye litterære og filosofiske undertekster som fikk meg på tanker jeg bare selv har sett i filmer fra Aronofsky. Både Aronofsky og Lost har veldig mye til felles når det kommer til karakterskildringer ihvertfall. Spesielt med tanke på Jack. I filmene til Aronofsky er det mye fokus på det å oppnå perfeksjon og avhengighet, noe som gjenspeiles veldig i både Requiem for a Dream, The Wrestler og Black Swan.

 

Jack på lignende måte prøver konstant å være perfekt og være en suksess i farens øyne. I Requiem for a Dream og Black Swan handler det mye om dette også (bare at her gjenspeiles det i Harry sitt forhold til moren sin og Nina med moren sin). Dette er noe som Lost har gitt meg tanker om, som også filmer av Aronofsky har gjort.

 

The Fountain spiller mye på ideene om tid og rom, og det mytiske aspektet ved disse ideene. Dette ser man også i Lost, som ble mer interessert i det eksistensielle spørsmålet om tid og rom, enn det rent fysiske, i siste sesong.

 

Drømmer er viktig i både Lost og Requiem for A Dream. Dette var mest klart i Eko sine episoder "?" og "The Cost of Living" hvor det ble vanskelig for Eko å skille mellom virkeligheten og fantasien. Dette ser vi også i mange Hurley-episoder av serien. Menneskesinnet og galskap er et tema både Aronofsky og Lost tar opp - hvor hva som er virkelig blir vanskelig å si. Noe som kan muligens tilknyttes tilbake til filosofen Immanuel Kant og hans "Ding für mich"-teori, som stiller spørsmål til hva vi kan anse som virkelig. The Matrix spiller virkelig på dette også, synes nå jeg da.

 

For å ikke legge til dysfunksjonelle familiesituasjoner. Og dualisme innen karakterer er noe som er veldig tydelig i The Fountain og vi ser det godt igjen i Lost og Sideways-verdenen til serien.

 

La ikke merke til at du skrev "& co" før nå. Så utover filmer fra de andre har jeg ikke noe formeninger om. Dette er mine formeninger når det kommer til Aronovsky.

Endret av Mahavishnu
Lenke til kommentar

Han skriver "rent personlig". Douchebag.

Det er da fullstendig irrelevant. Alt alle sier i denne tråden er "rent personlig", men det betyr ikke at det er forbudt å si seg uenig. Kaller man de fleste i Sopranos for gørrkjedelige må man regne med en reaksjon. Det er mer eller mindre det samme som å kritisere Radiohead på musikkforumet eller Shawshank på filmforumet.

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Flere enn meg som ser på Taxi?

 

De to første episodene var meget sterke i forhold til norsk standard, men den jeg så nettopp nå holdt meget høyt internasjonalt nivå. Imponerer meg mer enn Homeland for tiden (iom. at serien kommer fra NRK og ikke de amerikanske kabelkanalene som har en tradisjon med meget gode serier). Dramaet holder meget høy nivå, og vendingen med søsteren kom helt brått. Det er sjeldent jeg får følelsesmessig vondt av å se på serier, men denne serien viser en helt håpløs tilværelse og hvordan ekte tragedie føles. Homeland, Shameless US og Taxi er årets store vinnere for meg. Spesielt Taxi og Shameless US som jeg kan relatere til deler av mitt eget liv.

Endret av Jesus of Suburbia
Lenke til kommentar

Den er jo allerede godt mottatt utenfor Norge. Fikk jo nominasjon til Prix Europa før premieren og. Den er ganske bra for å være norsk, men det er også noe stereotypiske trekk med serien som trekker det hele ned. Ikke merkbart, men litt.

 

Det blir noe lignende det Blåbær sier, for å korte det ned..

Endret av Mahavishnu
Lenke til kommentar

Taxi er bra ja, litt overdrevet manus til tider men godt skuespill og bra tema.

Godt oppsummert. Har forøvrig ikke den samme lysten til å se på episodene samme dag som de kommer, men ender opp med å se de en stund etterpå. Liker serien, håper dette er starten på det bedre for NRK sin produksjoner også.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...