Transseksualisme og psykisk lidelse

[gustav2]

7 minutes ago, O3K said:

@gustav2 Du hadde ikke kunne tenkt deg å utdype litt?

Jeg er en travel hetero mann🥴

[O3K]

@gustav2 Da synes jeg det er langt mer konstruktiv om du heller poster ved en senere annledning når du faktisk har tid.

Du kan jo tenke deg selv hvor ukonstruktiv denne tråden hadde vært om trådstarter kun hadde skrevet noe à la: «Transseksuelle er psykisk syke», uten å utdype noe som helst.

[knutinh]

KarvaBlad skrev (3 timer siden):

Det fins jo fysisk friske folk som har et ønske om å amputere friske lemmer, eller bli blindet. Kalles body integrity dysphoria.

https://en.wikipedia.org/wiki/Body_integrity_dysphoria

Er det noe prinsipiell forskjell mellom å ønske å amputere en frisk penis istedet for en frisk arm? Hva er selvskading, og hva er "kjønnskorrigering"? Personlig mener jeg det er misforstått toleranse å akseptere og til og med bifalle at folk skader seg selv, som denne psykologen som blindet en pasient med Plumbo: https://www.mirror.co.uk/news/real-life-stories/psychologist-blinds-woman-drain-cleaner-6552282

Det er få mennesker som vil hevde at å blinde seg selv med vilje ikke er psykisk sykdom.

Foreningen FRI er også for å fjerne sexkjøpsloven. Helt i tråd med en liberal filosofi men kanskje ikke noe mange av de som forsvarer FRI er enige i?

Hvis sjansen for at jeg begår selvmord med begge beina inntakt er 90%, mens sjansen hvis jeg får amputere ett av dem er 5%, er det da god lege-etikk å amputere beinet mitt?

-k

[scuderia]

45 minutes ago, knutinh said:

Foreningen FRI er også for å fjerne sexkjøpsloven. Helt i tråd med en liberal filosofi men kanskje ikke noe mange av de som forsvarer FRI er enige i?

Hvis sjansen for at jeg begår selvmord med begge beina inntakt er 90%, mens sjansen hvis jeg får amputere ett av dem er 5%, er det da god lege-etikk å amputere beinet mitt?

-k

Nå er vel ikke selvmordsraten høyere for transer som ikke tar kirurgi enn de som tar det. Er skyhøyt dessverre uansett.

[Cascada81]

Atib Azzad skrev (15 timer siden):

Såvidt meg bekjent må man som et minimum ha nådd puberteten før man kan få diagnosen kjønnsinkongruens.
Man trenger en henvisning fra fastlegen til lokalt distriktspsykiatrisk senter, eller til privatpraktiserende avtalespesialist.
Der skal det gjennomføres en kartlegging og vurdering av pasientens psykososiale situasjon og funksjonsnivå.
Videre utredning gjøres hos Avdeling for kjønnsidentitetsutredning av voksne, som består av består av spesialutdannede psykologer, leger, og sykepleiere.
For å kunne diagnostisere kjønnsidentitetsopplevelsen må den ha vedvart over tid og ikke være symptom på alvorlig psykisk sykdom.
Ikke-myndige personer trenger også samtykke fra foresatte.

Kort sagt, er det tilsynelatende et organ på plass som til dels har til hensikt å redde pasienten fra seg selv, dersom ønsket er forhastet, feil, eller dreier seg om noe annet.

Kan ikke la denne stå uimotsagt. Anbefaler å se episoden "Trans" i dokumentarserien Folkeopplysningen (tilgjengelig på NRK TV). Ifølge Folkeopplysningen kom Helsedirektoratet med nye retningslinjer i 2020 for behandling av kjønnsinkongruens, etter kritikk/press, blant annet fra Foreningen Fri, PKI og HKS. Her kommer det fram at behandlingen skal være lettere tilgjengelig, det skal ikke være krav om psykiatrisk utredning, og hormoner skal bli lettere for ungdommer over 16 år, også uten foreldresamtykke.

I Folkeopplysningen stilles det også gode spørsmål rundt bruken av pubertetsblokkere, som brukes av ungdommer, også før fylte 16 år. Ifølge HKS og PKI er det en form for "ventebehandling" som skal kjøpe brukeren tid til å finne ut av egen seksuell identitet. Ifølge intervjuet med Pål Surén i FHI er pubertetsblokkere i praksis det første steget innenfor kjønnsbekreftende behandling. I dokumentaren vises det til tall fra Nederland, som viser at de fleste barn som kommer til klinikk for behandling, finner seg til rette i egen kropp etter en tid, mens barn som begynner på pubertetsblokkere, som regel begynner med kjønnsbekreftende behandling.

I Folkeopplysningen kom det fram gjennom intervju med to av de ansatte i HKS (Helsestasjon for kjønn og seksualitet) at de ikke stilte spørsmål eller drev noen form for utredning før de delte ut hormoner, også til mindreårige, og uten foreldresamtykke. Det er ikke noe som kommer i framtiden, men eksisterende praksis i dag.

Endringen som kom i 2020, virker å ha vektet politiske føringer tyngre enn medisinskfaglige, da både Rikshospitalets avdeling for kjønnsinkongruens og FHIs meninger ikke virker å være vektlagt i særlig grad. I tillegg er mye av behandlingen, og da særlig av mindreårige, flyttet fra Rikshospitalet til HKS. Endringene er også kritisert av kjønnsopererte selv, blant disse fra rådgivere i Harry Benjamin Ressursenter, blant annet for mangelen på bruk av evidensbasert kunnskap og utredninger. Det kan se ut til at det som er av kompetansemiljø om kjønnsinkongruens, er under massivt angrep fra aktivister, blant disse Benestad i HKS, Foreningen Fri og PKI.

[knutinh]

scuderia skrev (45 minutter siden):

Nå er vel ikke selvmordsraten høyere for transer som ikke tar kirurgi enn de som tar det. Er skyhøyt dessverre uansett.

Det er mulig. Poenget mitt var at det er den slags informasjon som bør avgjøre om en behandling blir innført, ikke det at noen angrer seg.

Så kan man si at hvis «medisinsk nytte» knyttes opp til forventet antall leveår, eller graden av depresjon, så kan man spørre seg om en «marginalt nyttig behandling» skal tillates. Altså en som gjør litt mindre skade enn nytte. Jeg tenker vel at hvis en behandling redder 10 liv som ellers ville ha gått tapt men forårsaker 9 dødsfall som ellers ville ha levd så er den såpass marginal at man kanskje burde avslutte.

-k

Endret 14. august 2022 av knutinh

[Dassrull]

Bugle skrev (10 timer siden):

Når det gjelder mennesker er vi på et helt annet nivå, og for debattens kvalitet bør vi unngå å sammenligne dyrerikets seksualitet med mennesket.

Vel, vi har mer til felles med dyr enn mange er komfortable med.

Bugle skrev (9 timer siden):

Ideologiske og gamle kjønnsroller og idéer vil uansett ikke opplyse fakta vedrørende transpersoner. Her trengs det mer midler og forskning til.

På veien dit trenger transpersoner forståelse og støtte, da det er eneste de har å støtte seg på.

Ironien her er at hele ideen om kjønnsidentitet er basert på stereotyper. Det er en skala fra G.I Joe til Barbie: https://www.butterfliesandwheels.org/2019/the-barbie-gi-joe-scale/ Det er mer enn nok plass i kategorien "mann" for menn.

[Selfuniverse]

Quote

Wow. Jeg sliter med å forstå hva som motiverer noen til å poste noe sånt på Facebook.

 

2 hours ago, Morromann said:

Dopaminkick kanskje. Ønsket om mest mulig likes, eller eventuelt sinte reaksjoner(trolling?). Aldri godt å vite.

For meg er det ganske åpenbart en kombinasjon mellom ansvarsfraskrivelse, og ett ønske om å sensurere og fordømme alle som bruker ytringsfriheten sin. Vi så at det var kjente personer som fikk beste sendetid der de brukte hendelsen for å dirigere folks oppmerksomhet nettopp mot de som snakker om temaet. På en annen side, og rettmessig, så var det ingen som ville at det skulle rettes noe fokus på barneskolelæreren som også fikk beste sendetid noen dager før hendelsen der hun var veldig positiv til å lære barn om muligheter innen kjønn. Hun fikk en veldig mye større platform enn eksempelvis slike tråder her eller foreksempel 'hatere' som jeg regner med finnes på sosiale medier. Terroristen har barn som går på barneskole så vidt jeg vet.

Innlegget fra FB som @Nepadelte her er politisk aktivisme som bunner i en maktkamp.

 

[Dassrull]

knutinh skrev (3 timer siden):

Hvis sjansen for at jeg begår selvmord med begge beina inntakt er 90%, mens sjansen hvis jeg får amputere ett av dem er 5%, er det da god lege-etikk å amputere beinet mitt?

Noen som utviste slik adferd kan umulig bli vurdert som tilregnelig av en lege? I så tilfelle er det ikke god etikk... Jeg går sikkert i sirkler her. Tilslutt blir dette kanskje en diskusjon om "Hva er definisjonen på en mental lidelse".

[knutinh]

Dassrull skrev (1 time siden):

Noen som utviste slik adferd kan umulig bli vurdert som tilregnelig av en lege? I så tilfelle er det ikke god etikk... Jeg går sikkert i sirkler her. Tilslutt blir dette kanskje en diskusjon om "Hva er definisjonen på en mental lidelse".

Tilregnelig eller ei, hvis alternativ A) er å akseptere 10 døde per år, og alternativ B) er å akseptere 2 døde per år (gitt at vi snakket om helt deterministiske fenomener og/eller kjente statistikken til minste detalj), så er vel oppgaven til leger å redde liv?

Så kan man si at hvis du kommer til å ta livet ditt så burde vi sperre deg inne, men hvis valget står mellom fysisk tvang og dope noen ned (for å unngå at de tar sitt liv), og det å fjerne en fot som gjør at de greier å ha et fullverdig liv, hva er «rett»?

-k

[Cascada81]

knutinh skrev (3 timer siden):

Det er mulig. Poenget mitt var at det er den slags informasjon som bør avgjøre om en behandling blir innført, ikke det at noen angrer seg.

Så kan man si at hvis «medisinsk nytte» knyttes opp til forventet antall leveår, eller graden av depresjon, så kan man spørre seg om en «marginalt nyttig behandling» skal tillates. Altså en som gjør litt mindre skade enn nytte. Jeg tenker vel at hvis en behandling redder 10 liv som ellers ville ha gått tapt men forårsaker 9 dødsfall som ellers ville ha levd så er den såpass marginal at man kanskje burde avslutte.

-k

 

scuderia skrev (4 timer siden):

Nå er vel ikke selvmordsraten høyere for transer som ikke tar kirurgi enn de som tar det. Er skyhøyt dessverre uansett.

 

Hos PKI (Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens) er et argument som går igjen når det kommer til risiko/ulemper med kjønnskorrigerende behandling, og da særlig når det kommer til barn, er at "det å nekte noen behandling, er heller ikke et nøytralt valg". Det er nevnt i Folkeopplysningen (dokumentaren på NRK), men jeg har hørt samme eller lignende argumentasjon andre steder. Nå er PKI en aktivist-organisasjon, så skal være forsiktig med å lese mellom linjene her, men skal argumentet være rasjonelt, må det bety at de vurderer risikoen, også for 14-åringer, som betydelig større ved at de nektes kjønnskorrigerende behandling, enn risikoen og konsekvensene ved en eventuell feilbehandling.

Deres syn på dette bekreftes også på den politiske plattformen på deres hjemmeside (https://kjonnsinkongruens.no/om-oss/politisk-plattform/), hvor det står at de krever "oppmykning av aldersgrenser for hormonbehandling", og at "barn og unge uten familiær støtte skal ha samme tilgang til behandling og hjelp som andre". Sistnevnte må ses i kontekst, for jeg mener heller ikke at det er problematisk at barnevernet griper inn og sikrer barn nødvendig medisinsk behandling om foresatte ikke er i stand til eller villig til å legge til rette for at eget barn skal få denne. Konteksten, at de ønsker en oppmykning av aldersgrenser for hormonbehandling, tilsier at de mener at 14-åringer, kanskje også yngre, da de ikke spesifiserer nedre alder nærmere, på eget grunnlag skal avgjøre om hormonbehandling skal igangsettes, samt at foresattes meninger i spørsmålet ikke skal tillegges vekt. Dette bryter med vanlig praksis i Norge, hvor foresatte langt på vei har rett medbestemme når det kommer til medisinsk og fysiologisk behandling for eget barn, for eksempel valg av medisinsk behandling og reservasjon mot vaksiner.

Kombinerer man dette med en oppmyking av regelverk (viste til det i forrige post jeg la ut her), ligger det til rette for at private aktører, eller aktører drevet av aktivister i kommunal regi, slik som HKS i Oslo i praksis er, kan "kuppe" barn som viser tegn til usikkerhet i forhold til egen kjønnsidentitet ved at de blir tilbudt hormonbehandling uten foresattes medvirkning eller samtykke, kanskje etter sterk påvirkning fra sosiale medier, venner eller en overivrig sosialarbeider på skolen eller på helsestasjonen. For å sitere Ingun Wik i HKS, fra intervju gitt til Folkeopplysningen: "Akkurat som man gjør med mennesker som har annen seksuell identitet. Vi heier det fram."

Når det kommer til risiko, viser en undersøkelse gjennomført i Sverige, gjengitt i Folkeopplysningen, at det ikke er påvist at det å nekte eller utsette kjønnskorrigerende behandling, øker risikoen for selvmord. Tall fra Sverige viser også at "angring" etter påbegynt kjønnskorrigerende behandling, er langt vanligere enn det man tidligere har trodd.

PKIs vurdering til risiko kan uansett ikke sies å være evidensbasert. De skriver i sin politiske plattform: "PKI mener at pubertetsutsettende hormoner er et viktig tiltak for barn med kjønnsinkongruens som kan bidra til å minske belastningen av å gå gjennom feil pubertet, og videre minsker behovet for kirurgiske intervensjoner i voksen alder." Når undersøkelser viser at de aller fleste som får behandling i form av støtte og terapi, finner seg til rette i egen kropp, mens de aller fleste som starter med pubertetsblokkere, fortsetter prosessen med kjønnsbekreftende behandling med hormonbehandling, blir hele resonnementet til PKI om at pubertetsstopperne minsker behovet for kirurgiske intervensjoner, rett og slett feil.

Argumentet med at å nekte noen kjønnskorrigerende behandling ikke er nøytralt, må også ses opp mot etiske aspekter. Å ikke behandle noen er ikke likestilt med å forvolde noen skade. Ved påbegynt behandling av en som senere angrer, kan man gjøre uopprettelige skader for pasienten som kan begrense dennes seksualitet og psykiske helse for resten av livet. Etisk er det enda mer problematisk når det er snakk om mindreårige, som ellers i livet ikke er samtykkekompetente. Aldersgrensen for sterilisering er 25 år i Norge, med mindre man gjennomfører kirurgi i forbindelse med kjønnskorrigerende behandling. Min mening er at de tilfellene hvor man skader en frisk kropp med kjønnskorrigerende behandling, hormoner så vel som kirurgisk, er langt mer problematiske enn de tilfellene hvor man ber noen vente til de er voksne, og da minimum 18 år, før man starter behandling. Også voksne kan selvsagt komme til å angre, men det gjelder mange områder i livet hvor man er samtykkekompetent og gjør feil valg.

Det er noen ekstremtilfeller av nytte/skade-etikk over her. Kort kommentar her er at det ikke er matematikk. De færreste ville forsvart en praksis hvor man dreper en uskyldig for å høste organer, selv om man kan berge 5-6 andre ved å gjøre det. De fleste regner aktive handlinger som dreper, som mer forkastelige enn å unnlate å gjøre en handling som berger liv. Legeetikk er et område hvor jeg må lene meg til ekspertise, men legeetikken virker å helle til at det er bedre å unnlate/utsette behandling, enn å gjennomføre behandling som kan komme til å gjøre stor skade.

Endret 14. august 2022 av Cascada81
endret "objektivt" til "nøytralt", var fra sitat, så måtte gjøres

[knutinh]

Cascada81 skrev (7 minutter siden):

Det er noen ekstremtilfeller av nytte/skade-etikk over her. Kort kommentar her er at det ikke er matematikk. De færreste ville forsvart en praksis hvor man dreper en uskyldig for å høste organer, selv om man kan berge 5-6 andre ved å gjøre det. De fleste regner aktive handlinger som dreper, som mer forkastelige enn å unnlate å gjøre en handling som berger liv. Legeetikk er et område hvor jeg må lene meg til ekspertise, men legeetikken virker å helle til at det er bedre å unnlate/utsette behandling, enn å gjennomføre behandling som kan komme til å gjøre stor skade.

Det er langt enklere å diskutere ekstremtilfeller.

For vaksiner så er vel problemstillingen at om du anbefaler en vaksine til 1 million mennesker så vil noen «tilfeldige» (upredikerbare) kunne få alvorlig sykdom eller død. Sett opp mot en sykdom hvor f.eks. 10% av oss kan dø så kan man lage seg en enkel brøk: hvor mange tilfeldige er vi villige til å ofre for at mange av oss skal slippe å dø. Jeg tror at denne brøken er «stor», dvs at antall liv vi redder må være 100.000 eller en million ganger flere enn de vi evt ofrer.

I behandlingen av et individ så blir det litt annerledes. Hvis jeg personlig ligger an til å dø av kreft eller ta mitt eget liv så kan man forsvare en behandling av meg med høy risiko. F.eks cellegift. Kjønnsmodifiserende behandling kan vel tilhøre denne kategorien?

-k

[Cascada81]

knutinh skrev (Akkurat nå):

Det er langt enklere å diskutere ekstremtilfeller.

For vaksiner så er vel problemstillingen at om du anbefaler en vaksine til 1 million mennesker så vil noen «tilfeldige» (upredikerbare) kunne få alvorlig sykdom eller død. Sett opp mot en sykdom hvor f.eks. 10% av oss kan dø så kan man lage seg en enkel brøk: hvor mange tilfeldige er vi villige til å ofre for at mange av oss skal slippe å dø. Jeg tror at denne brøken er «stor», dvs at antall liv vi redder må være 100.000 eller en million ganger flere enn de vi evt ofrer.

I behandlingen av et individ så blir det litt annerledes. Hvis jeg personlig ligger an til å dø av kreft eller ta mitt eget liv så kan man forsvare en behandling av meg med høy risiko. F.eks cellegift. Kjønnsmodifiserende behandling kan vel tilhøre denne kategorien?

-k

I prinsippet ja, men det forutsetter at det er en større sannsynlighet for å dø dersom man ikke får kjønnskorrigerende behandling enn om man får det, eventuelt at man har større sannsynlighet for å dø for at man ikke får kjønnskorrigerende behandling her og nå, enn at man får den her og nå. Det er ingen bevis for at det er tilfelle. En undersøkelse fra Sverige, basert på data fra 2005 til 2015, gjengitt i Folkeopplysningen på NRK, heller mot at det ikke er forskjell på raten av selvmord blant de som blir nektet behandling/ikke gjennomført behandling, sammenlignet med de som har fått gjennomført kjønnskorrigerende behandling.

[Nepa]

Mindreårige kan benytte seg av å bestille hormoner via internett, noe en del gjør. På samme måte som noen bestiller dopingmidler over nettet som de normalt ikke skulle hatt tilgang til.

Her hevdes det at det er bakgrunn for å si at ungdom blir lykkelige av" behandling".

https://www.dagensmedisin.no/artikler/2020/02/25/psykisk-uhelse-i-unge-med-kjonnsinkongruens-useriost-om-kjonnsbekreftende-behandling/

Tror nok de fleste er fornøyde i tida etter å ha oppnådd noe de har slitt for å oppnå. Men de vet ikke hva de mener om fem år eller ti år. 

 

 

[knutinh]

Cascada81 skrev (8 minutter siden):

I prinsippet ja, men det forutsetter at det er en større sannsynlighet for å dø dersom man ikke får kjønnskorrigerende behandling enn om man får det, eventuelt at man har større sannsynlighet for å dø for at man ikke får kjønnskorrigerende behandling her og nå, enn at man får den her og nå. Det er ingen bevis for at det er tilfelle. En undersøkelse fra Sverige, basert på data fra 2005 til 2015, gjengitt i Folkeopplysningen på NRK, heller mot at det ikke er forskjell på raten av selvmord blant de som blir nektet behandling/ikke gjennomført behandling, sammenlignet med de som har fått gjennomført kjønnskorrigerende behandling.

Dette virker som en diskusjon for fagfolk. Jeg har ikke gjort et litteratursøk, og jeg vet ikke at folkeopplysning er like dyktige som en fagperson. Når man ser enkelte av dem intervjuet så virker det dog som om noen av dem har vanskelig for å skille mellom akademisk nysgjerrighet og aktivisme.

Men sånn overfladisk så tenker jeg at man kan rangere dødsfall (og evt depresjoner eller annet uønsket), gjøre forskning og finne tall. Medisinsk behandling må være motivert av å bedre utfall for pasientene.

-k

Endret 14. august 2022 av knutinh

[Ratleto]

Det er i alle fall tydelig at en operasjon ikke er det beste for alle. Her er en kvinne, som levde som mann, som åpenbart fikk riktig "motstand" av Riks'en, og gikk tilbake til å leve som kvinne. Og ikke angrer.

https://www.nrk.no/trondelag/xl/live-ble-fodt-jente-og-hadde-kjonnsdysfori.-hun-levde-fire-ar-som-gutt_-men-na-er-hun-kvinne-1.15971382

Endret 14. august 2022 av Ratleto

[Cascada81]

 

knutinh skrev (7 timer siden):

Dette virker som en diskusjon for fagfolk. Jeg har ikke gjort et litteratursøk, og jeg vet ikke at folkeopplysning er like dyktige som en fagperson. Når man ser enkelte av dem intervjuet så virker det dog som om noen av dem har vanskelig for å skille mellom akademisk nysgjerrighet og aktivisme.

Men sånn overfladisk så tenker jeg at man kan rangere dødsfall (og evt depresjoner eller annet uønsket), gjøre forskning og finne tall. Medisinsk behandling må være motivert av å bedre utfall for pasientene.

-k

Folkeopplysningen, som er en dokumentar, viser til en undersøkelse gjennomført i Sverige. Dokumentaren, og kvaliteten av denne, er det selvsagt mulig å diskutere. Jeg har ikke funnet noe å sette fingeren på i episoden "Trans", det er gjort gode intervjuer med ulike personer fra ulike fagområder og interesseområder i forhold til emnet, hvor det er stilt kritiske oppfølgingsspørsmål underveis. Jeg kan, for ordens skyld nevne at programmet er kritisert av Elsa Almås fra HKS, som for øvrig er gift med Espen Benestad, også fra HKS, i et innlegg i forskersonen.no (https://forskersonen.no/kjonn-og-samfunn-kronikk-medisin-og-helse/folkeopplysningen-om-trans-sprer-farlig-desinformasjon/1993986). Almås viser til undersøkelser som viser til nedgang i suicidale tanker hos personer som har gjennomført kjønnskorrigerende behandling, og antyder dermed langt på vei at Andreas Wahl er upresis når han viser til "at narrativet om at det er stor fare for selvmord hvis man ikke får behandling, ikke har støtte i forskningen". Det er imidlertid stor forskjell på selvoppgitt informasjon om suicidale tanker innhentet kort tid etter inngrepet, tre måneder i ene undersøkelsen, og faktiske handlinger, så mener Wahl er på trygg grunn her. Wahl oppgir selv at han synes det er et vanskelig tema, og uttrykker sympati med transpersoners situasjon i løpet av dokumentaren, så jeg mener det ikke er noen grunn til å trekke hans integritet og intensjoner med en objektiv framstilling i tvil. På den annen side har Almås en egeninteresse i saken som er vanskelig å bare se forbi.

Undersøkelsen i Sverige er trolig det beste beslutningsgrunnlaget som finnes på området per i dag når det kommer til selvmordsrate ved behandling kontra manglende behandling hos transpersoner. Denne tar utgangspunkt i 123 andre studier. Det er vist til denne i litteraturlista fra Almås' innlegg i forskersonen.

Jeg er langt på vei enig med deg når det kommer til intervjuobjektene. Innenfor fagfeltet kjønnsforskning virker det det som at de tar lett på empirisk forskning, og rolleblandingene er ikke til å forstå. Benestad, som er professor, er intervjuet om rollesammenblandingen i programmet, i det jeg mener er fremragende journalistikk fra Wahls side. Benestad har rett i at det ikke finnes en fullt ut nøytral forsker. Det betyr imidlertid ikke at forskningen ikke kan være objektiv, for eksempel at metoden er etterprøvbar. Forskere kan også etterstrebe objektivitet, men det er kanskje ikke så lett hvis man er aktivist på området man forsker på? Benestads forskning på selvmord blant transpersoner er eksempelvis ikke fagfellevurdert, og tilsynelatende heller ikke publisert, men både Benestad og andre transaktivister viser gladelig til denne.

Jeg mener det er et kvalitetstegn ved dokumentaren at innholdet er forsøkt imøtegått av en nærstående til medvirkende til dokumentaren. Jeg vet ikke det sikkert, men antar dokumentaren ikke har en stor stjerne i den aktivistiske delen av transmiljøet, og dokumentaren er eksempelvis ikke listet på PKIs side "PKI i media" (https://kjonnsinkongruens.no/ressurser/424-2/), til tross for omfattende medvirkning fra PKIs leder og nestleder i programmet. Rådgiverne fra Harry Benjamin ressurssenter framsto utad som langt mer balanserte og rasjonelle i intervjuene.

Endret 14. august 2022 av Cascada81
lagt til "ikke"

[Dassrull]

knutinh skrev (17 timer siden):

Tilregnelig eller ei, hvis alternativ A) er å akseptere 10 døde per år, og alternativ B) er å akseptere 2 døde per år (gitt at vi snakket om helt deterministiske fenomener og/eller kjente statistikken til minste detalj), så er vel oppgaven til leger å redde liv?

Det er en stor "hvis", sjef. En kan gjøre argumentet ja, men jeg ser ikke helt hvordan det passer inn her.
 

knutinh skrev (15 timer siden):

Det er langt enklere å diskutere ekstremtilfeller.

For vaksiner så er vel problemstillingen at om du anbefaler en vaksine til 1 million mennesker så vil noen «tilfeldige» (upredikerbare) kunne få alvorlig sykdom eller død. Sett opp mot en sykdom hvor f.eks. 10% av oss kan dø så kan man lage seg en enkel brøk: hvor mange tilfeldige er vi villige til å ofre for at mange av oss skal slippe å dø. Jeg tror at denne brøken er «stor», dvs at antall liv vi redder må være 100.000 eller en million ganger flere enn de vi evt ofrer.

I behandlingen av et individ så blir det litt annerledes. Hvis jeg personlig ligger an til å dø av kreft eller ta mitt eget liv så kan man forsvare en behandling av meg med høy risiko. F.eks cellegift. Kjønnsmodifiserende behandling kan vel tilhøre denne kategorien?

-k

Kan det sammenlignes? Det er 100% sikkert at kreften tar deg, selvmord derimot er et valg du tar. Dette er noe av det jeg opplever som så vanskelig med debatten, "hvis jeg ikke får vilja mi, så tar jeg livet mitt!".

[Outlier616]

Samtidig med at det er fler som transisjonerer, så er det selvfølgelig også fler som detransisjonerer. Men det som er urovekkende er at antallet transisjoneringer er eksplosivt, og andelen detransisjoneringer ser ut til å vokse inn i himmelen da det blir stilt stadig færre krav i de fleste land for å transisjonere.

En annen ting er at det ikke er fysisk mulig å bytte kjønn. Den teknologien eksisterer ikke. Det går ikke an å lage en mannskropp av en kvinnekropp eller omvendt. Mange ender opp med å bli skuffet og angre, selv om de er trans og har kirurgi.

Men i stedet for å ta disse problemstillingene alvorlig så presser LGBT-aktivister på med blokkere, hormoner og kirurgi, selv for små barn. De gir tilsynelatende fullstendig faen i at det er mange som har kjønnsinkongruens som også er psykisk syke, men kanskje egentlig ikke er trans og/eller ikke vil få samme nytte av hormonbehandling og kirurgi.

Og det er bare vanvittig tragisk. Live long enough to see yourself become the villain.

[knutinh]

Dassrull skrev (1 time siden):

Kan det sammenlignes? Det er 100% sikkert at kreften tar deg, selvmord derimot er et valg du tar. Dette er noe av det jeg opplever som så vanskelig med debatten, "hvis jeg ikke får vilja mi, så tar jeg livet mitt!".

Man må selvsagt passe seg for at noen bruker tomme trusler, men hvis fagfolk og forskere kan si med noen sikkerhet at akkurat denne personen har en 5% sannsynlighet for å begå selvmord (eller bli tvangsinnlagt, dypt deprimert eller lignende) uten behandling, mens den er 1% med behandling så virker det rimelig å ta det til følge.

Dette forutsetter selvsagt at faget blir så robust at det kan gjøre gode prediksjoner. Hvis de ikke er i stand til det så blir det vel fort bare velmenende synsing?

 

En nøtt å knekke akkurat her: hvis forslaget er å gi en person en behandling som endrer den kjemiske og psykiske "sammensetningen" til vedkommende, kan det hende at behandlingen i seg selv endrer personen til en "litt annen person" som setter pris på at behandlingen ble utført? Mens hvis man alternativt ikke hadde gjennomført behandlingen så hadde kanskje det gamle "jeg-et" satt pris på å få leve uendret (eller ikke)?

Hvis noe galt hadde skjedd i svangerskapet mitt slik at jeg egentlig var ment å få sort hår, men via en feil fikk lyst hår, sørger jeg over den jeg aldri fikk blitt? Jeg har litt vanskelig for å formulere dette, men essensen er altså at behandlingen potensielt er selv-bekreftende i natur.

-k

Endret 15. august 2022 av knutinh