O3K

Jeg er ikke mormoner, og bryr meg ikke om hva Lorenzo Snow skal ha sagt. Du påstod at mormonerne ikke bruker navnet Jehova, og jeg har vist deg flere eksempler på at de faktisk gjør det. Klarer du å innrømme at du tok feil? Så langt har jeg trodd at du faktisk leser innleggene du svarer på, om så bare skumlest, men nå begynner jeg virkelig å lure. Ikke bare svarer du det samme innlegget igjen, men denne gangen er det absolutt ingen sammenheng overhodet mellom det du skriver og det du svarer på. Leser du i det hele tatt hva folk skriver til deg?

Nei det gjør jeg absolutt ikke. Du skrev: Men her er flere eksempler på hvor mormonerne faktisk bruker Jehovas navn: ■ Mormons Bok; Annen Nephi bok, kap. 22, vers 2: «Se, Gud er min frelse, jeg vil stole på ham og ikke frykte, for den Herre Jehova er min styrke og min sang...» ■ Mormons Bok; Moronis bok, kap. 10, Vers 34: «...og jeg skal føres med triumf gjennom luften for å møte eder for Jehovas behagelige domstol...» ■ Den kostelige perle; Abrahams bok; kap. 1, vers 16: «Og hans røst lød til meg: Abraham, Abraham, se, mitt navn er Jehova, og jeg har hørt deg og har kommet ned for å befri deg...» ■ Lære og pakter, kap. 110, vers 3: «...og hans stemme var som lyden av mektige fossefall, ja, endog Jehovas røst...» Her er også et eksempel fra August 2026-nummeret av Liahona (tidsskrift utgitt av mormonerne): «På lignende vis fungerte Salmenes bok i Det gamle testamente som den gamle salmeboken for Guds paktsfolk, og åpenbarer hva de følte for Jehova og deres forhold til ham.» At mormonkirken og Jehovas Vitner tolker Gud og Jesus ulikt har ingenting med saken å gjøre. Du påstod at kun Jehovas Vitner bruker Jehovas navn, og at mormonerne ikke gjør det. Men sitatene over beviser at du tar feil.

Du tar feil. Mormonerne gjør det også: Veiledning til Skriftene: Jehova

Alternativt kan man gå inn i skyggen istedenfor å insistere på å sitte i solsteken på trass. Ingen med vettet i behold sitter vel ute på «de absolutt ALLER varmeste dagene». Når det er såpass jævlig så sitter man jo vitterlig ikke utendørs og piner seg selv. Som nordmann er jeg jo glad i det lille vi får av sollys, men å kjøpe en dyr vifte slik at man kan sitte utendørs «på sommerens varmeste dager» er jo et uttrykk for ren desperasjon.

Jeg tenker som så at når alt kommer til alt så tror man på det en selv synes gir mening, samtidig som man ikke kan tro på noe som ikke gir mening. Sånn sett så fremstår jo guddommer som skaper verdener hvori ikke-troende belønnes med evig tortur, som heller umoralske typer da man simpelthen blir uunngåelig straffet, ene og alene for å ikke tro på noe som ikke gir mening. Dog, umoralsk ≠ usant.

Kanskje den virkelige meningen med livet var vennene vi fikk underveis?

Beklager å måtte skuffe deg, @Capitan Fracassa men det er nok (som vanlig) rene avskriv og ikke @flott sine egne ord du svarer på:

Så grunnen til at universets allmektige skaper ikke har noe annet valg enn å ty til død og blodsutgytelse er grunnet symbolikk?Guds hunder er bundet fast av en poetisk metafor?

For å sitere fra siden du lenker til: Og nøyaktig hvorfor «måtte et lyteløst offerdyr dø og gi sitt blod»? Hva er greia med blod og død? Hvorfor skulle universets allmektige skaper være bundet fast av blodmagi? Ingenting personlig, men fra mitt perspektiv så gir det ingen mening. Til sammenligning så kan man ifølge Islam få tilgivelse fra Gud simpelthen fordi han er barmhjertig, og ingen ofring med død og blodsutgytelse måtte til for at han skulle klare å tilgi mennesker. Men av en eller annen grunn så klarer tilsynelatende ikke kristendommens gud det samme uten okkult blodmagi.

Det er mulig at jeg ordla meg litt dårlig, men nei, som voksen og ikke-kristen så anser jeg ikke Jesus' offer som prisverdig. Poenget var vel at når man er oppvokst med troen fra barnsben av så anser man nok Jesus offer som prisverdig simpelthen fordi man har blitt fortalt at det er det. Men jeg tror det hadde kunnet vært interessant å høre hva noen som har konvertert til kristendommen i voksen alder tenker om saken. Det gikk nok litt fort i svingene. Men tanken var nok at den andre bukken skulle dø i ødemarken: Uansett så må en jo gå med på at synd er noe som kan overføres fysisk fra ett vesen til et annet, og at forholdet mellom sender og mottaker ikke trenger å være 1:1. Skal si det er noen snodige mekanismer i virke for at Gud skal kunne utøve tilgivelse. Det holder ikke med «la fortid være fortid».

Jeg skjønner ikke hvordan det går an å kritisere «de forbrytelser som medlemmene av forskjellige religionssamfunn har begått i Guds navn» og i samme innlegg også rent påpeke at Gud drepte alle menneskene i Sodoma og Gomorra.

Når jeg var barn og redd for å havne i helvete så var jeg ikke særlig keen på å stille kritiske spørsmål rundt troen, og når jeg i ungdommen begynte å lese kritikk av kristendommen så var helvetesangsten i full vigør. Jeg vet ikke hvor utbredt helvetesangst er blandt kristne, men selv uten så er jo ikke intern religionskritikk akkurat noe kristendommen maner til. Hvis man er vokst opp i troen, aldri har trodd på noe annet og attpåtil føler genuin frykt og angst når troen rokkes, da fremstår åpenbart Jesus' offer som både edelt og prisverdig, fordi man hverken kan eller tør forestille seg noe annet. For mitt vedkommende så er det irrelevant om dyret er et gårdsdyr som eies av en bonde, eller et villt dyr da det uansett er et levende vesen som må lide og gjennomgå en nedverdigende død. Nå var vel ikke jødenes dyreofringer akkurat gaver til Gud som sådan, for selv om ritualet riktignok ifølge Bibelen ble påkrevd jødene av Gud selv så tar jo ypperstepresten og overfører folkets synder til et dyr for så å drepe dyret og således tilintetgjøre syndene. Ikke desto mindre så gir det ingen mening uansett hvordan du vrir og vrenger på det.

Jeg tror at mange kristne som har vokst opp i troen simpelthen ikke forstår hvordan Jesus sitt offer faktisk fremstår for mennesker som ikke deler samme tro. (Dog har jeg jo vært der selv så jeg finner det litt vanskelig å klandre dem.) I gammeltestamentlig tid ofret jøder dyr for å oppnå tilgivelse for syndene sine. Og det er akkurat dette Jesus sitt offer er. Han var «det siste offerlammet». For å godta Jesus offer så må man godta dyreoffring i gammeltestamentlig tid også. Å ofre dyr på denne måten er ikke bare makabert, men for meg så gir det ingen mening at hvis man har gjort noe galt så kan det nullifiseres ved å ta et annet liv, og således fremstår hele opplegget som umoralsk. Å simpelthen bytte ut bukken med Jesus forandrer ikke på det.

Jeg er usikker på hva du mener med dette. Kan du utdype?

For diskusjonens skyld, la oss gå ut ifra at den eneste mulige kilden til «vitenskapelig fakta» i eldre religiøse tekster er en overmenneskelig skapning. Kristendommen har riktignok demoner, men andre religioner har også lignende fabelvesener; islam har djinner, hinduismen har asuraer, zoroastrismen har daevaer, åsatro har jotner, mesopotamsk religion har uduger, og hellenistisk religion har daimoner etc. Sistnevnte er forøvrig hvor kristendommen har fått ordet «demon» ifra, men poenget er uansett at kristendommens demoner ikke er særegne i så henseende. Attpåtil så er det jo òg mulig at det finnes ukjente overmenneskelige skapninger som ingen har skrevet om. Om alle ikke-kristne teister er lurt av en overmenneskelig skapning så er det ingenting i veien for at kristne også har blitt lurt av en overmenneskelig skapning. Jeg skjønner at du ikke tror at du er lurt, men det tror vel heller ikke de andre teistene om seg.