Dassrull

Joda. Men det er en proxy og gir en indikasjon, og er vel av diskutabel nøyaktighet. Jeg er enig i at den røde kurven er empirisk bevis på at det har blitt varmere i perioden hvor datasettet for den rød kurven ble samlet inn ja. Jeg har sikkert ikke forklart det så godt, kan prøve igjen: Grafen har to datasett: Frem til 1850 er det basert på en modell, og etter er det også overlapp med en graf som viser faktisk temperaturmålinger. Når plutselig temperaturen går såpass mye opp samtidig som en begynner å måle, tenker jeg at vi har to muligheter: Det blei plutselig veldig varmt, historisk sett. Modellen en brukte for å estimere bakover frem til 1850 var litt på tur, men nesten innen feilmarginene (se lyseblå som rundt 1300 er nesten like høye som nå). Dette vil bety at historisk det ikke har blitt så veldig mye varmere. Det er ikke umiddelbart opplagt for meg at det første svar er mer sannsynlig enn det andre. Det har en del å si for narrativen vi bygger om klimaet hvis det ikke egentlig har blitt så mye varmere. Slik jeg ser det her nå, så er ikke dette bra nok bevis for at det har blitt mye varmere på grunn av menneskelig aktivitet.

Jeg trenger litt "input" her: Se vedlagt bildet, det er fra Wikipedia og beskrivelsen er som følger (fra Wiki): Siden vi ikke har noen målinger fra før 1850, blir det veldig vanskelig å si noe om hva temperaturen var før vi begynte å måle. Forskere har likevel gjort sitt aller beste ved å bruke klimaproxyer: årringer, stalagmitter, iskjerner, koraller med mer. Den blå linja er basert på proxy og har naturligvis en betydelig usikkerhet representert av det lyseblå. Den rød er hva vi faktisk har observert. Her er det jeg trenger hjelp med å forstå: Vi ser at rundt 1850 hvor vi begynte å gjøre målinger, også er punktet hvor grafen peker oppover. Usikkerheten i modellen går også ned, som jeg vil anta er fordi vi nå har data. Hvordan veit jeg at observasjonen av oppgang i temperatur er et resultat av Co2 utslipp og bare en usikker modell?

Jeg har ikke noe problemer med å tolerere transseksualitet, men jeg stiller spørsmål ved det. Det kan også være en god ide og være forsiktig med hva en tolererer noen ganger.

Det er vel diskutabelt hvorvidt en kan stole på de tallene. Men for å stålmanne kan en gjøre argumentet om at selv om det var to, tre eller fire ganger så mange en antatt som angret, så er det fremdeles få. Her trenger jeg litt hjelp. For det første foreligger det ikke noe bevis for at "kjønnsidentitet" engang er hva det påstår at det beskriver. Med andre ord, det er en teori som aldri har blitt bevist. Så hvorfor sier du at det er sykt? Jeg tror jeg skrev det da jeg startet tråden at såkalt "kjønnsidentitet" korrelerer med biologisk kjønn med noe sånt som 99.7%, det er jo noe av sakens kjerne her...

Helt enig. Jeg ser folk har litt forskjellige mening om det i denne tråden, men vi har så godt som alle denne meningen i felles. Det er så få som ser på seg selv som trans, 0.3% at jeg ville ikke vært bekymret for det. På en måte så tror jeg du er inne på noe. Folk som er veldig opptatt av Pride, er typisk også overbevist om at klima kommer til å kollapse. Det pleier også å henge sammen med et sterk anti-vestlig sentiment og en ganske nihilistisk holdning i min erfaring. Det er ikke overraskende at en slik holdning, når den fester seg i kulturen gjør at færre får barn... Jeg har INGEN kilder på det her, dette er bare spekulasjoner og anekdoter. Jeg vil likevel legge til at de virker som om at de aller fleste vokser av seg de "spenstige" meningene, og slår seg ned og får en familie. Dog senere enn før.

Det er en stor "hvis", sjef. En kan gjøre argumentet ja, men jeg ser ikke helt hvordan det passer inn her. Kan det sammenlignes? Det er 100% sikkert at kreften tar deg, selvmord derimot er et valg du tar. Dette er noe av det jeg opplever som så vanskelig med debatten, "hvis jeg ikke får vilja mi, så tar jeg livet mitt!".

Noen som utviste slik adferd kan umulig bli vurdert som tilregnelig av en lege? I så tilfelle er det ikke god etikk... Jeg går sikkert i sirkler her. Tilslutt blir dette kanskje en diskusjon om "Hva er definisjonen på en mental lidelse".

Vel, vi har mer til felles med dyr enn mange er komfortable med. Ironien her er at hele ideen om kjønnsidentitet er basert på stereotyper. Det er en skala fra G.I Joe til Barbie: https://www.butterfliesandwheels.org/2019/the-barbie-gi-joe-scale/ Det er mer enn nok plass i kategorien "mann" for menn.

Naturligvis ikke. Glem hele anekdoten. Det gav mer mening når jeg skrev det. Det var det som skjedde da jeg prøvde. Jeg blei også blocket av et par stykker. Spesialutdannet innen hva? I utgangspunktet beskriver du et system jeg kan si meg bekvem med, men som jeg startet tråden med så veit vi jo ikke så mye om det her? Et godt poeng.

Jeg er nok strengere der må jeg innrømme. Vi har en del aldersgrenser vi forholder oss til: 18 for å ta lappen, stemme, og kjøpe øl. Du må være 16 for å kunne samtykke til samleie og for kjøre moped. En kan gjøre argumentet at disse er satt noe arbitrært. Jeg drakk øl før jeg blei 18, og mange jeg kjenner hadde sex før de ble 16 (dog med jevnaldrende). Aldersgrensene er likevel satt blant annet fordi barn har problemer med å forstå konsekvenser, men også fordi de ikke er modne nok til å forstå at de blir f.eks utnyttet. Dette er sant for svært mange langt opp i 20-årene og kanskje noen resten av livet, men samme det. Dette er bare en anekdote, men en venn av meg blei sammen med ei jente som var mye yngre enn seg da vi var i slutten av tjueårene. Ved en anledning var vi på fest hos ham med våre og hennes venner. Da jeg tenker tilbake på hvordan jeg var i slutten av tenårene, husker jeg meg selv som veldig voksen. Da jeg pratet med min venns kjærestes venner, forstod jeg plutselig hvor mye eldre jeg var og hvor barnslig jeg var på deres alder. Hadde jeg vært en mer kynisk og opportunistisk (for ikke snakke om singel) person den kvelden, kunne jeg hatt det mye "gøy". De jentene var 18-19 år. De fri prater om er i begynnelsen av tenårene. Tanken om barn skal kunne gi samtykke til å bli operert på, få kroppene sine forandret for resten av livet er for meg helt absurd. Jeg veit også at det finnes en del esoteriske diskusjoner i selv akademiske fora hvor det gjøres argumentet at: når vi tillater "kjønnskorrigerende" operasjoner på barn, vil det ikke være vanskelig å gjøre det lovlig å ha sex med barn. Det er dessverre delte meningen om hvorvidt dette er bra utvikling. Dette er første tråden min på diskusjon.no og kvaliteten her er skyhøy sammenlignet med hva det typisk ville vært på Facebook. Jeg er litt overrasket faktisk. Jeg ville trodd det ville være mer "gørr" gitt at folk er anonyme, men terskelen her er kanskje høyere enn i andre fora.

Wow. Jeg sliter med å forstå hva som motiverer noen til å poste noe sånt på Facebook.

Jeg har et "problem" jeg har jobbet med en stund: Jeg ser på meg selv som en liberal og relativt åpen person. Jeg har venner i mange forskjellige "walks of life", kommer fra en arbeiderklasse bakgrunn men befinner meg nå i en typisk middelklasseposisjon (gift, to barn, mastergrad, god lønn, eier hus osv). Jeg har vokst opp med verdier som sier at jeg skal bedømme folk på bakgrunn av karakter, og ikke egenskaper de ikke kan noe for. Jeg blei født seint på 80-tallet og selv om jeg ikke har noe å sammenligne med tror jeg foreldrene mine hadde holdninger som var relativt progressive for tiden. Hjemme hos oss kunne en f.eks møte innvandrere, lesbiske og homofile. Dette har egentlig ingenting med saken å gjøre, men jeg prøver å gi litt kontekst uansett. Så her er greia. Jeg er en akademiker, jeg er vant til å gjøre research, lese rapporter og artikler. Jeg veit litt om statistikk, replikeringskrisen og P-verdier. Jeg klarer ikke å finne gode beviser på at de som er trans ikke bare er psykisk syke. Jeg veit at homofili blei sett på som en psykisk lidelse frem til 70-tallet, men de to kan knapt sammenlignes. Selvmordsraten er mye høyere for transpersoner og de har mye oftere andre lidelser også. Homofile trenger heller ikke å gå igjennom en medisinsk behandling for å kunne leve som ønsket. Det virker også å være en sammenheng med autisme som jeg tipper kommer til å bli umulig å ignorere fremover. Ideen om "kjønnsidentitet" er heller ikke bevist, og den blei pionert av en mann som seinere viste seg å ha en del "svin på skogen" (sjekk ut John Money). Skal jeg være på mitt mest generøse vil jeg si at vi ikke egentlig veit hva transseksualisme "er", og at det derfor kan være en stor feil å operere på folk som lider av det. Jeg veit at organisasjoner som Fri ønsker å normalisere "kjønnskorrigerende behandlinger" av barn, og det fremstår som ren galskap for meg når vi ikke engang veit hva det her er. Jeg syntes også det er uforsvarlig å fortelle barn at de kan skifte kjønn når det er i praksis er umulig. Det er i beste fall justeringer av eksteriøret. Det prates for lite om at en må gå på medisiner resten av livet, og at behandlingen og medisinene kan ha alvorlige bivirkninger. Når jeg diskuterer temaet med folk, blir jeg ofte møtt med argumenter om jeg "må være snill/aksepterende" eller "det er på grunn av folk som deg at de lider" osv. Jeg har ikke noe problem med å være snill, men å være snill er ikke underholde alle ideer og impulser folk måtte ha. Alle som har hatt ansvar for noen veit dette veldig godt: vi vil ikke nødvendigvis ha det vi trenger. Spør en hvilken som helst forelder og de kan fortelle deg det. Omsorg handler like mye om å lytte og vise kjærlighet som det handler om å ta upopulære beslutninger. Du ville ikke ha fettsugd noen med anoreksi selv om de følte seg tjukke? En annet argument er at jeg ville opplevd det annerledes hvis jeg kjente noen som er trans, og det gjør jeg faktisk! Jeg har to venner som er transpersoner, som er to for mange når en veit at 0.3% av befolkningen identifiserer seg som trans. Det er bare anekdoter, men de sleit veldig før de fant ut at de var trans og de sliter fremdeles selv etter "kjønnskifte". En av de er også autist. Er det noen av dere som sitter på og eller har tilgang til studier om transseksualisme hvor vitenskapelig metode og empirisk bevis er brukt? Hook me up.