Søk i nettsamfunnet

Jeg har et "problem" jeg har jobbet med en stund: Jeg ser på meg selv som en liberal og relativt åpen person. Jeg har venner i mange forskjellige "walks of life", kommer fra en arbeiderklasse bakgrunn men befinner meg nå i en typisk middelklasseposisjon (gift, to barn, mastergrad, god lønn, eier hus osv). Jeg har vokst opp med verdier som sier at jeg skal bedømme folk på bakgrunn av karakter, og ikke egenskaper de ikke kan noe for. Jeg blei født seint på 80-tallet og selv om jeg ikke har noe å sammenligne med tror jeg foreldrene mine hadde holdninger som var relativt progressive for tiden. Hjemme hos oss kunne en f.eks møte innvandrere, lesbiske og homofile. Dette har egentlig ingenting med saken å gjøre, men jeg prøver å gi litt kontekst uansett. Så her er greia. Jeg er en akademiker, jeg er vant til å gjøre research, lese rapporter og artikler. Jeg veit litt om statistikk, replikeringskrisen og P-verdier. Jeg klarer ikke å finne gode beviser på at de som er trans ikke bare er psykisk syke. Jeg veit at homofili blei sett på som en psykisk lidelse frem til 70-tallet, men de to kan knapt sammenlignes. Selvmordsraten er mye høyere for transpersoner og de har mye oftere andre lidelser også. Homofile trenger heller ikke å gå igjennom en medisinsk behandling for å kunne leve som ønsket. Det virker også å være en sammenheng med autisme som jeg tipper kommer til å bli umulig å ignorere fremover. Ideen om "kjønnsidentitet" er heller ikke bevist, og den blei pionert av en mann som seinere viste seg å ha en del "svin på skogen" (sjekk ut John Money). Skal jeg være på mitt mest generøse vil jeg si at vi ikke egentlig veit hva transseksualisme "er", og at det derfor kan være en stor feil å operere på folk som lider av det. Jeg veit at organisasjoner som Fri ønsker å normalisere "kjønnskorrigerende behandlinger" av barn, og det fremstår som ren galskap for meg når vi ikke engang veit hva det her er. Jeg syntes også det er uforsvarlig å fortelle barn at de kan skifte kjønn når det er i praksis er umulig. Det er i beste fall justeringer av eksteriøret. Det prates for lite om at en må gå på medisiner resten av livet, og at behandlingen og medisinene kan ha alvorlige bivirkninger. Når jeg diskuterer temaet med folk, blir jeg ofte møtt med argumenter om jeg "må være snill/aksepterende" eller "det er på grunn av folk som deg at de lider" osv. Jeg har ikke noe problem med å være snill, men å være snill er ikke underholde alle ideer og impulser folk måtte ha. Alle som har hatt ansvar for noen veit dette veldig godt: vi vil ikke nødvendigvis ha det vi trenger. Spør en hvilken som helst forelder og de kan fortelle deg det. Omsorg handler like mye om å lytte og vise kjærlighet som det handler om å ta upopulære beslutninger. Du ville ikke ha fettsugd noen med anoreksi selv om de følte seg tjukke? En annet argument er at jeg ville opplevd det annerledes hvis jeg kjente noen som er trans, og det gjør jeg faktisk! Jeg har to venner som er transpersoner, som er to for mange når en veit at 0.3% av befolkningen identifiserer seg som trans. Det er bare anekdoter, men de sleit veldig før de fant ut at de var trans og de sliter fremdeles selv etter "kjønnskifte". En av de er også autist. Er det noen av dere som sitter på og eller har tilgang til studier om transseksualisme hvor vitenskapelig metode og empirisk bevis er brukt? Hook me up.