Jump to content
thyes

Hvilket album definerte din musikksmak?

Recommended Posts

1Dr.E skrev (3 timer siden):

History-albumet. Dette var rå saker.

Jeg husker godt den enorme promoteringen rundt den skiva, og flere av musikkvideoene herjet daglig på MTV, men tror jeg aldri helt fikk "taket" på den, slik man i grunn hadde ønsket seg. Mange flotte enkeltlåter, men det ble kanskje noe litt vel "massivt" over alt sammen, og hjalp nok ikke på at man alltid kom til å sammenligne den senere musikken hans med det aller første Michael Jackson albumet jeg hørte som guttunge:

YHBr1su.jpg

Michael Jackson - Thriller (1982)

Sporliste:

(Favoritter utvidet i fet skrift) 

Spoiler

01. Wanna Be Startin' Somethin'

02. Baby Be Mine

03. The Girl Is Mine

04. Thriller

05. Beat It

06. Billie Jean

07. Human Nature

08. P.Y.T. (Pretty Young Thing)

09. The Lady in My Life

Dette albumet var nok det aller tidligste klassiske, der så og si hver bidige låt hadde ei unskippable type kvalitet over seg, og ikke minst et totalt fyrverkeri av melodier, rytmer, stemning og nei, når jeg fikk min første Walkman spiller til bursdag, så var ei kassettutgave av Thriller noe helt annet enn hva man tidligere hadde vært innom. For der gikk det mest i eventyrbånd, barne musikk, Knutsen og Ludvigsen, Maj-Britt Andersen osv, og alle disse gir meg mange gode og koselige minner, men å få øregangene fylt med den heftige produksjonen til Quincy Jones, og det elleville låtmaterialet til Michael Jackson, nei det var absolutt ingen vei tilbake etter det.

Dessverre var musikkkassetten er format som ofte slo seg "vrang", eller rettere sagt endte opp som bånd-salat, der Walkmanen min tok livet av 2 eller 3 Thriller kassettutgaver, og et par år senere fikk jeg heldigvis oppgradert (første gang man gjorde så med et annet format) til CD utgaven, og en som meget mulig er blant de mest spilte albumene jeg trolig eier og har. 

Uansett, interessen for musikken til Michael Jackson ble nok ikke mindre når man først fikk se musikkvideoene hans (vi hadde ikke MTV i starten) så det å se han danse og svinge seg rundt til denne heftige musikken, det var jo svære greier, og ikke minst få sett original videoen av Thriller (tror den varer oppunder 30 minutter) på VHS for første gang, legendariske saker.

Når man begynte å bikke i retning senere 90-tallet, og pappa handlet inn skiva (usikker på hvor mye som egentlig var nytt, og hva som var remixer og tidligere uutgitte spor osv) Blood on the Dancefloor (1997) så var mye av interessen for Jackson byttet ut med mye annen musikk, men Thriller er og forblir en utrolig viktig innflytelse på ens da unge musikksmak og interesse.

Hva jeg ikke hadde betalt for å gjennoppleve det å høre denne skiva i sin helhet for første gangen. 

Kunne vel egentlig lagt ut hele skiva, men disse 5 sporene har alltid hatt det "lille" ekstra over seg, og selv om de ikke nødvendigvis er bedre enn de andre, så er det bare noe som ligger i dem, der ikke kan forklares.

Slenger dem i hop i Spoileren:

Spoiler

 

 

Edited by Frank.N.Steen

Share this post


Link to post

3f21047da1add082e90e115a6b41368e.thumb.jpg.c7291384548ac799a1c1dcb10bb3dbfa.jpg

Michael jackson dangerous 1991? plata, også Bad 1987

Ga meg en allsidig musikksmak vil jeg tørre å mene. Det gjenspeiler seg i dag med hva som spilles på spotify

Share this post


Link to post
:utakt skrev (14 timer siden):

Ta på deg hodetelefonene og sjekk ut Even Less i tråden her da vel. ;) 

Hodetelefoner og mine ører har nok dessverre vært bitre uvenner de siste ti årene, og bruken av de medvirket nok sterkt til at øresusen oppsto, selv om jeg alltid spilte etter 60-60 grensa (maks 60 minutter, maks 60 prosent av volum på Walkman, Discman, Minidisc, MP3 spillere osv). 

Men har nok dessverre alltid vært oversensitiv for høye/plutselige lyder (siden jeg var liten), så det kombinert med øresus (først i ene øret, så et halvt år etter i det andre) gjorde at en ble raskt "livredd" for musikk og hvilken skade som hadde skjedd ørene og hørselen min, og det kom til å gå flere år før jeg igjen fikk glede av musikk, da grunnet stadige forandringer og ting som hørtes "feil" ut, og ikke minst hvor trigga øra mine ble i flere uker, dersom man forsøkte å benytte seg av øretelefoner, selv med langt lavere volum og mindre tid, hvor låter/album med tung bruk av spesielt bass, skarpe trommer osv, var total overkill, og medførte til at pipingen og hissingen tok av, såpass at jeg slet med å sove og hadde mange dager, uker og måneder hvor man gikk rundt med mange mørke og dystre tanker og bekymringer for fremtiden.

Gleden av musikk har heldigvis returnert for fullt, men kommer nok aldri til å høre på musikk igjen slik man gjorde før, for skaden er allerede gjort, og den blir ikke noe bedre, men klart, det er lettere å leve med nå enn før, og har ingen planer om å forverre ting, men ville gitt mye for å gått tilbake i tid og advart mitt yngre meg selv, siden symptomene var jo der i lang tid, men man tenkte vel som så mange andre, at pipingen ville jo bare "forsvinne" av seg selv, men slik gikk det altså ikke.

Sorry, total avsporing, men ja, hodetelefoner er jeg ferdig med, får nesten vondt i øra bare jeg ser og hører folk fly rundt med dem og spiller grisehøyt flere seter foran meg på buss og t-bane.

Angående Porcupine Tree låta, fin musikk dette. Oppløftende, behagelig og tøft, 3 av 3 er ikke dårlig, så får sett eller forsøkt å hørt mer av dem, da "nyere" prog er vel noe som jeg stoppet litt opp med etter Tool, selv om jeg forsøkte prog-metal ala Opeth og mer symfonisk prog ala Dream Theater, så innså jeg at det kanskje ble, vel ikke helt mine greie, Tool var nok nærmere mitt hjerte, men nå er den god stund siden mine "verste" prog-reiser utenom 70-80-tallet da, for den slags blir jeg nok aldri lei. 

Share this post


Link to post
Annonse
Frank.N.Steen skrev (8 timer siden):

Misunner deg den opplevelsen, og for min del kom nok Angel Dust langt senere, men det var faktisk med Album of the Year (1997) at interessen min for Faith No More tok av i høst 2003, da etter å ha sett musikkvideoen til Last Cup Of Sorrow bli spilt ganske så ofte på ei nordisk musikkkanal (glemt navnet, men var det ZTV eller noe slik?) og var noe med låta, refrenget og ikke minst videoen som bare fenget ekstra godt, og klart, den gang var man jo ikke klar over at den var ei hyllest/parodi av Alfred Hitchcocks klassiske mesterverk Vertigo (1958) ( som i dag er min soleklare favoritt film av den legendariske regissøren).

Kvalitetsmessig er vel Album of the Year ganske så langt unna Angel Dust i sin helhet, men for meg var et fint utgangspunkt å starte reisen med, og fortsatt ei plate man ofte tar frem, der har flere flotte og meget gode enkeltspor, men vitnet kanskje også om et band som sang litt på det siste verset, hvert fall for den gang. 

Skal forsøke å ta meg et større gjenhør med samtlige av gruppas album senere i år, og har enda ikke fått sjekket ut comeback skiva  deres, kom vel i 2015, så begynner å bli en del år siden allerede.

Av de sporene man husker best fra Angel Dust, som jeg kanskje slet litt med i starten, men som du nevner denne galskapen som rådet albumet, variasjonen av utallige musikkgenrer/sampling osv, så må jeg nok si at Jizzlobber er blant de som gjorde størst inntrykk på meg.

Ellers er jo nevnte Land of Sunshine, Caffeine, Midlife Crisis gull, men må si at jeg har alltid vært svak for Everything's Ruined.

Nei, ei fantastisk plate, som jeg virkelig må få hørt igjen snart, men er lysten til å gjøre "jobben" skikkelig, starte opp med deres tidligste skiver, jobbe meg oppover og få skaffet meg siste plata. Ei skikkelig gjennomgang.

Når jeg ble hektet på resten av skiva, så falt vel omtrent alle sangene i smak på et eller annet tidspunkt. Har hatt noen runder med Jizzlobber selv. Be Aggressive, som bl.a. handler om en homofil mann som gir en blowjob til en annen mann, var det Roddy Bottum (keyboardisten) som skrev og han syntes det var veldig morsomt at Mike Patton som var hetereo, måtte synge den. 

Personlige favoritter her er A small victory, Everything's ruined, Jizzlobber, Be Aggressive, Kindergarten og vel, omtrent alt. Liker veldig godt at det er såpass mange sjangre innenfor hele plata, og ikke en bare nok en alt rock plate.

Forøvrig liker jeg den siste skiva ganske godt så godt. Synes den er hakket bedre enn Album of the Year. I forhold til en del av Pattons mer nylige sideprojekter, så var det mye godt å ta i på denne skiva. Liker Matador, Cone of Shame, Superhero (sånn passe +), Seperation Anxiety og Motherfucker. 

  • Innsiktsfullt 1

Share this post


Link to post
Frank.N.Steen skrev (7 timer siden):

Angående Porcupine Tree låta, fin musikk dette. Oppløftende, behagelig og tøft, 3 av 3 er ikke dårlig, så får sett eller forsøkt å hørt mer av dem, da "nyere" prog er vel noe som jeg stoppet litt opp med etter Tool, selv om jeg forsøkte prog-metal ala Opeth og mer symfonisk prog ala Dream Theater, så innså jeg at det kanskje ble, vel ikke helt mine greie, Tool var nok nærmere mitt hjerte, men nå er den god stund siden mine "verste" prog-reiser utenom 70-80-tallet da, for den slags blir jeg nok aldri lei. 

Du burde prøve skiva "In Absentia" fra 2002. Spesielt de to første låtene, "Blackest Eyes" og "Trains", er helt fantastisk låtskriving. Det er litt morsomt, hvis jeg har besøk og setter på den skiva så har jeg enda til gode at noen ikke har likt de to låtene. 

  • Innsiktsfullt 1

Share this post


Link to post
MrMarbles skrev (13 timer siden):

Be Aggressive, som bl.a. handler om en homofil mann som gir en blowjob til en annen mann, var det Roddy Bottum (keyboardisten) som skrev og han syntes det var veldig morsomt at Mike Patton som var hetereo, måtte synge den. 

Artig historie, men kanskje ikke like fullt så artig for Patton? 

Liker bandets energiske og uberegnelig stil, og det at de aldri helt "passet" inn i det mer typiske rockestjerne MTV imaget/statusen, men bare gjorde sin egen greie, og klart, hjalp nok godt på at de solgte som hakka møkk osv, men med typer som Patton blir det vel aldri et sekunds "kjedsomhet" på veien, og har hørt og lest mange hysteriske og nasty historier omkring hans ville liv på turneer og konserter.

Angående Be Agressive, husker når jeg først hørte den, så tenkte jeg øyeblikkelig "Heisann, hvor har jeg hørt deg før?" og etter mye om og men, så fant man jo greit ut at Marilyn Manson benyttet seg tungt av refrenget i sin egen 2003 hit mOBSCENE.

Share this post


Link to post
Frank.N.Steen skrev (9 timer siden):

Artig historie, men kanskje ikke like fullt så artig for Patton? 

Liker bandets energiske og uberegnelig stil, og det at de aldri helt "passet" inn i det mer typiske rockestjerne MTV imaget/statusen, men bare gjorde sin egen greie, og klart, hjalp nok godt på at de solgte som hakka møkk osv, men med typer som Patton blir det vel aldri et sekunds "kjedsomhet" på veien, og har hørt og lest mange hysteriske og nasty historier omkring hans ville liv på turneer og konserter.

Angående Be Agressive, husker når jeg først hørte den, så tenkte jeg øyeblikkelig "Heisann, hvor har jeg hørt deg før?" og etter mye om og men, så fant man jo greit ut at Marilyn Manson benyttet seg tungt av refrenget i sin egen 2003 hit mOBSCENE.

Ja, mOBSCENE skuffet virkelig for min del. Ren plagiat. Mistet mye respekt for Manson rundt den tida der. Har vel aldri hørt på ham igjen heller etter The Golden Age of Grotesque (selv om det var et par kule låter likevel).

Share this post


Link to post
MrMarbles skrev (53 minutter siden):

Ja, mOBSCENE skuffet virkelig for min del. Ren plagiat. Mistet mye respekt for Manson rundt den tida der. Har vel aldri hørt på ham igjen heller etter The Golden Age of Grotesque (selv om det var et par kule låter likevel).

Vil tro det var mer ment som ei mulig tribute/hyllest, men har aldri vært særlig opptatt av verken musikken eller artisten/bandet Marilyn Manson. Kom ikke lenger enn The Golden Age of Grotesque samt et par tøffe låter her og der på tampen av 90-tallet. Men de fleste man har hørt utover det, hvert fall av singler, vel, de har som oftest virket å være oppdaterte versjoner av andre artisters store hits (spesielt fra synth-pop alternative rock perioden fra 80-tallet).

Edited by Frank.N.Steen

Share this post


Link to post

393d9b6.jpg

Scooter - Rough and Tough and Dangerous (1998)

Sporliste:

Spoiler

CD 1:

01. Hyper Hyper

02. Move Your Ass!

03. Friends

04. Endless Summer

05. Back in the U.K.

06. Let Me Be Your Valentine

07. Rebel Yell

08. I'm Raving

09. Break It Up

10. Fire

11. The Age of Love

12. No Fate

13. Fire - Live

14. Rebel Yell - Live

15. Break It Up - Live

16. The Age of Love - Live

CD 2:

01. Vallée De Larmes

02. Rhapsody In E

03. Move Your Ass!" [Ultra-Sonic Remix]

04. Friends" [Ramon Zenker Club Mix]

05. Across the Sky

06. Endless Summer" [Datura Remix]

07. Back in Time

08. Unity Without Words Part 2

09. Euphoria

10. Let Me Be Your Valentine" [Commander Tom Remix]

11. B-Site

12. I'm Raving" [Taucher Remix]

13. Fire" [D.O.N.S. Burn Rubber Remix]

En av de kanskje viktigste albumsamlerne man fikk tak i på 90-tallet, og et som virkelig satte fyr i interessen for dance og elektronisk musikk, da av den nokså kommersielle typen, men for meg var det jo et flott utgangspunkt der ville komme til å påvirke de neste årenes utvikling, på godt og vondt. 

Hadde jo kjennskap til Scooter fra tidligere av, og ikke bare grunnet tyskernes utallige bidrag på div album samlerne, men også grunnet at de tøffeste gutta på skolen (femte og sjette klassingene) gikk rundt i skolegården sommer 1994-95 og skreik og hylte "HYPA HYPA!" og "MOVE YA ASS!" til sjokkerte lærere og skremte yngre elevere, og virket som et band der falt godt i smak hos russen også, der tyske og sinte vokaler brølte ut av samtlige høyttaleranlegg gjennom mai-måned, men for min del tok det ikke av før et par år senere.

Det var noe med energien, melodiene og drivet i låtene deres som raskt fenget meg, og der den heftige techno-rockeren Fire (1997) dukket opp i ei kampsport film (en av Mortal Kombat utgivelsene tror jeg) og var vel også innom VG-lista Topp 20 i sin tid, men da denne senere (en av flere) gikk igjen i tv-reklamen for denne samleren Rough and Tough and Dangerous, ja da kjente jeg at denne måtte man bare ha. 

Selv om flere av de tidligere singlene ikke var helt ukjente, så falt jeg pladask for så og si alt fra CD1, minus den grusomme balladen Break It Up. 

Over tid var det nå likevel CD 2 som skulle bli "vendepunktet", der førsteskiva var mest hits og singelbidrag, samt et par live-klipp, så var disc 2 stort sett b-sider, uutigitte låter, remixer og instrumentaler, og det var jo her gullet lå, og ei meget flott kombinasjon av å inneha både kjente og store slagere, men også masser av plass til da de mindre og mer interessante og veldig varierte sporene.

Scooter etter 00-tallet mista jeg vel etterhvert taket på, men de satte meg på sporet av dance og elektronisk musikk, og hender jeg mimrer i vei med denne samleren, og mange hyggelige minner fra vinter, vår og sommer 1998. 

Tyskerne er vel mest kjent for sitt brautende og energiske sound, men alltid vært litt fascinert over hvor slitesterke de har vært, må vel være minst 3 tiår (eller mer) og tror jaggu meg de holdt på i 80-tallet også (under andre navn) men har jo solgt som hakka møkk og hadde en periode her til lands der hitene kom på rekke og rad. 

Det som frustrerer litt, er jo at (husker det var fra ei musikkdokumentar) der vokalisten H.P. Baxxter snakket om biler og damer, mens produsent og musiker Rick J. Jordan snakket om, vel, musikk og viste seg at fyren var ei klassisk trent pianist (eller noe slik) og han begynte å dra i gang noe på et gammelt piano som bare sto og støvet ned i et studio i Hamburg, og dæven det svingte som bare pokker, og har jo sett og hørt han gjøre noen klipp der han improviserer live (de fleste klippene er vel mest playback med dansere osv) og hvorfor i huleste heite har han ikke gjort mer av dette?

Kanskje derfor han forlot Scooter til slutt? 

Er kanskje også en grunn til at de Scooter bidragene man liker aller mest, også lenge etterpå, er de mer flotte og oppløftende piano/instrumental drevne låtene, da fullstendig uten smurfe/skrike vokal og ikke minst de konstant over-the-top overentusiastiske publikumsbrøla (hele tiden).

Uansett, veien videre til The Prodigy, Faithless, The Chemical Brothers og Daft Punk var ikke særlig lang, men kommer alltid tilbake til disse tyske rave/happy hardcore/dance aktørene der virket å herje i hop med Euro-dance artistene på midten av 90-åra, men der Scooter virket å være en av de som lyktes i å stadig henge med, og bli større og større langt ut i 00-tallet (og sikkert lenger) til mange frustrasjon og sinne, men åpenbart til enda større glede for mange.

Når jeg hører igjen flere av disse, vel, herlige minner strømmer på, og faktisk ganske så behagelig musikk å lytte til, pleide å lage mine egne mikse-tapes fylt med instrumentaler, b-sider og remixer fra Scooter sine album og singler, og ble vel spilt mer enn noen av deres egne studioskiver, der ofte hadde et par meget gode eller interessante enkeltspor, mens resten gikk kjapt i glemmeboka. 

Denne samleren derimot, og spesielt CD 2 delte ikke den samme skjebnen, og spilles jevnt og trutt, mest grunnet nostalgi men også fordi jeg liker hva man får i retur av musikk, melodier og stemning.

Husker at i de verste Scooter dagene da man var enorm fan, så drømte man jo om at de ville komme til Norge og da spille ei gigantisk, flere timers konsert, men et par år senere ankom de, visstnok på et russe-treff i vår 2003, og joda, de spilte "live", og konserten (om en kan kalle det for noe slikt) varte visstnok i knappe 10-12 minutter (eller mindre) før de stormet av scenen og dro hjem igjen, nesten en halv million norske kroner rikere, etter at noen fra publikum (i følge mediene dagen derpå) hadde kastet flasker mot bandet, og tja, de har nok vært innom etter dette, men for min del var nok interessen for tyskerne mest over og ut, og rock hadde fått ei langt viktigere plass i musikklivet.

Innser at enkelte artister tvilsomt aldri vil helt slippe tak, hvert fall når det kommer til minner og slikt, men Scooter skal jo absolutt ha for at de en periode i livet hadde ei viktig innflytelse på utviklingen av musikksmak i tenårene, og har jo siden blitt utrolig glad i elektronisk musikk, i veldig mange ulike genrer, stiler osv, men Scooter var helt klart et flott sted å begynne (mer eller mindre) reisen på, og var vel også deres heftige bruk av gitarer i låter som Fire og Faster Harder Scooter som igjen bidro til at rocken fikk stadig mer feste i øregangene, så var jo ikke kun dance-musikk som kom ut av det å lytte til tyskernes mange album og singler.

 

Share this post


Link to post

Musikksmaken min er så bred at det er håpløst å spore tilbake alle mine sjangerintroduksjoner. Men for å bidra med noe så husker jeg de to albumene, med de første sangene som gjorde meg metall-frelst:

Rammstein - Mutter

Tristania - Widow's Weeds

 

  • Like 1

Share this post


Link to post
Gavekort skrev (3 minutter siden):

Rammstein - Mutter

Uff, angrer som pokker på at flere av Rammstein skivene mine forlot samlingen min. Men til min "unnskyldning" så måtte jeg i all hast kvitte meg med tonnevis av album og filmer under et hektisk flyttelass, og innså vel at jeg hadde måtte bo i telt i lang tid, for hadde aldri fått plass til all musikk, film, bøker og annet i leilighet, om ikke man hadde nedjustert antallet. 

Hadde Mutter, Sensucht og et annet album (glemt tittelen), men første man hørte av bandet kom jo gjennom det tøffe The Matrix Soundtacket, senere via den triste filmen Lilja-4-Ever og ikke minst den steintøffe opptreden de gjorde på et MTV Europe Awards show i deres hjemland (2001 eller 2002), og var vel kun Depeche Mode den kvelden som kunne matche energien og stilen til tyskerne.

Rammstein var perfekt musikk for seine netter med mikro-mat og Quake II og lignende skyte-spill på Playstation, da til langt utpå morra-kvisten.

Share this post


Link to post

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.

×
×
  • Create New...