Jump to content
thyes

Hvilket album definerte din musikksmak?

Recommended Posts

Som tittelen sier, hvilket album "gjorde deg til den du er", og hvorfor? :)

 

R_377464_1362069158_3166_jpeg.jpg

 

For meg var det Metallica - Ride the lightning. Jeg var vel 11-12 år når en kompis kjøpte denne plata, vi spilte den på repeat dag etter dag. Jeg ble helt satt ut av hvor rått, hardt, brutalt og samtidig vakkert innholdet på denne plata var. Jeg forstod kanskje ikke alt av tekstene, men det jeg skjønte var tøft, og også litt skummelt. Åpningen på andreverset i For whom the bell tolls:

 

"Take a look to the sky just before you die

It's the last time you will" - for en kid på knapt 12 år var dette helt sinnsykt fett. 

 

Ride the lightning, med en elektrisk stol på coveret. Dette var noe annet enn hva jeg hadde vært borti tidligere. Når jeg litt senere oppdaget neste plata til bandet, Master of puppets, var jeg definitivt solgt. 

 

Ride the lightning åpnet dører for meg, fikk meg til å oppdage min favorittsjanger, og også rock og grunge. Det er nok grunnen til at jeg kan kalle meg selv en 'metalhead' den dag i dag, og pluss minus 20 år senere er fortsatt Metallica en av de store (selv om de har gitt ut et par plater som er below par i mine øyne). Senere begynte man å flørte med litt hardere og mørkere musikk, og black metal ble tatt inn i varmen. 

  • Like 1

Share this post


Link to post

For min del var det dette albumet:

R-498831-1440350554-3246.jpeg.jpg

Det var første ordentlig album jeg eide,
kjøpte det ved en tilfeldighet når jeg var på ferie i Grimstad,
hadde bare hørt "We will rock you" før dette,
endte opp med å høre på plata nesten hver dag i ett par måneder. :D

Share this post


Link to post

LiquidTensionExp2.jpg

 

Fikk denne i fanget en dag, og beskjeden "hør på dette". Jeg hadde aldri hørt noe liknende, men ble solgt fra første sekund. Jazzrockmelodiskmetalinstrumentalherjing. Eller progressiv rock.

 

Edited by :utakt

Share this post


Link to post
Annonse

Tenkte å starte ei lignende tråd, da inspirert av en tidligere samtale fra VGD og der dreide seg jo om nostalgi, CD samlere og utgivelser som har vært viktige eller spilt inn i utviklingen av ens musikksmak.

Men forsøkte å lete opp (ved søkefunksjonen) lignende tråder og følte at denne virket jo som en der kanskje lå nærmest/tettest opp til hva en var ute etter, og synes jo det er både moro og interessant å lese hvordan og i hvilken retning andre musikklytteres reiser har begynt og siden endt opp. 

I stedet for å kun velge ut et enkelt album, var planen å forsøke å grave litt frem og tilbake, samt dra frem personlige favoritter og ikke minst de som jo har ført til at musikk har blitt en såpass viktig del av hverdagen min, og føler at å kun plukke ut 1 av så mange, blir, vel, noe vanskelig, så håper det går greit å "låne" denne tråden som et sted å skrive litt om forskjellige skiver og artister som en gang betydde, eller fortsatt betyr mye for meg, og starter like greit opp med en CD som ble et meget viktig startpunkt for unge ører, og vi snakker "selvfølgelig" om:

Faj1jmP.jpg

Absolute Music 12 (1994)

Sporliste:

(Har puttet de jeg likte/liker best i tykk/fet skrift)

Spoiler
  1. Rednex – «Cotton Eye Joe»
  2. Whigfield – «Saturday Night»
  3. R.E.M. – «What's the Frequency, Kenneth?»
  4. Trancylvania – «Tender Heart»
  5. The September When – «Cries Like a Baby»
  6. David Stewart – «Heart of Stone»
  7. Heavy D & The Boyz – «This Is Your Night»
  8. Lisa Ekdahl – «Vem Vet»
  9. Pato Banton – «Baby Come Back»
  10. The Rolling Stones – «Love Is Strong»
  11. Joe Cocker – «The Simple Things»
  12. Okiman – «Oki-dokey»
  13. Stiltskin – «Footsteps»
  14. Flava To Da Bone – «Even If the Rain»
  15. Big Mountain – «Baby, I Love Your Way»
  16. Hanne Boel – «All It Takes»
  17. Steinar Albrigtsen – «She Belongs to the Rain»
  18. DumDum Boys – «Tyven tyven (Live)»

Denne CD samleren var nok blant mine aller første (meget mulig første sådan) musikkinnkjøp for egne penger, og i hvert fall i CD formatet. Husker spenningen og forventningene man hadde når en satt i baksetet på vei hjem fra kjøpesenteret (glemt navnet på musikkforretningen, men ikke noe typisk kjent kjede, og de solgte mer enn kun musikk, blant annet film, foto, bilder osv) og ventet på å få prøvd ut mitt splitter nye CD-spiller anlegg (ei Hitachi CD og kassett spiller, med radio, opptaks muligheter, karaoke og mer til) i tampen av 1994. Under bilturen satt jeg å bladde meg frem og tilbake gjennom den stilige bookleten, der var fylt med bilder av band og artister, og klart, hadde jo allerede hørt et par av hitene her, ikke til å unngå da flere av jo blant den tidens kanskje største landeplager, men hva annet kunne gjemme seg her, og bli nye favoritter? 

Første som slår meg nå i ettertid, er jo hvilken spennvidde med tanke på forskjellige genrer, artister osv det var på disse eldre Absolute Music samlerne, hvert fall sammenlignet med hvilken retning disse populære samle skivene kom til å ta bare et par utgivelser senere. Hvor er boy banda, girl banda, Djene, Euro-dancen, ræppen, technoen, syngedamene, osv? 

Her var det jo egentlig noe for alle og enhver, da både barn, tenåringer og voksne. Klart, noen av de nevnte sjangrene går jo igjen, men langt fra så total overdose som det kom til å bli, eller kanskje hadde vært? For jeg tror jeg aldri har besøkt de tidligere Absolute Music utgavene, men fra Volume 12 og hele veien opp til 32-33 tallet greide en altså å henge med, før man enten mistet interessen eller bare innså at det var fint lite å hente igjen av musikk man selv likte, at det var ikke noen vits i å kjøpe disse samlerne lengre.

Men av alle disse CDene som ble handlet inn og i større og mindre perioder lyttet til, så er det altså nummer 12 i rekken som har hatt størst betydning, og en jeg fortsatt er stolt eier av, og klart, nostalgi har jo en meget stor finger med i spillet, ingen tvil om det.

Men akkurat denne er helt spesiell, der nesten alle sporene er av typen jeg føler må være der, og fjernes en, forsvinner liksom noe av "magien", selv om de ikke er i nærheten av å være like gode eller fengende som andre, må ha hele pakka, eller ingenting. 

Hvor mange ganger den ble hørt på, vel, man hadde 2-3 album i en lengre periode, og sier selv at da ble det den mye spilt, men etterhvert fikk en jo også handler inn Absolute Music 13, 14 og 15, og fortsatt, nesten et år senere, var stadig 12ern flere hakk foran i mine ører, og følte at selv om flere av de kommende utgavene hadde minst like store og fengende hits, så var ofte variasjonen meget skuffende, faktisk til tider ganske så dårlig, der Volum 14 huskes som en gedigen nedtur, men ville nok tatt det anytime, anyday fremfor mye av de senere utgivelsene.

Av åpenbare favoritt, både dengang og siden, står helt klart Whigfield og låta Saturday Night seg igjen som en der er "PANG!" rett tilbake til barndommen, og den små-nervøse spenningen og gleden over å gjøre seg klar til å tre inn i "voksenverden" ved å få gå på ungdomsklubb (vel, vi hadde jo delt opp i aldersgrupper, og siden man gikk på barneskolen måtte vi finne oss i å ha vår egen dag og tid) og torsdagskveldene var "barnas" dag, og hvor man menget seg med barn og unge fra helt andre skoler og klasser, så ei fin og morsom måte å bli kjente med nye folk på.

Det var selvsagt mer til enn kun den slags, for det å se jentene fra sin egen klasse, nå med sminke og helt andre klær, wow, enkelte så jo ut som fotomodeller enn til vanlig, og andre kjente man knapt nok igjen, så det var definitivt spennende tider ja.

Uansett, Saturday Night var ei meget populær slager på dansegulvet, klart, om en da kunne danse (noe jeg aldri kunne eller kan) så det ble med å stå å henge og leke "kul" og "laidback" på sidelinjen, mens danseløvene stakk av med jentene og en måtte gå slukøra hjem, nok en kveld. Men de små gledene huskes nå langt mer enn skuffelsene. For eksempel gleden av sin første rolig dans (okei, den klarte til og med jeg å "mestre") med ei jente man var glad i, og lukten, lydene og musikken som pumpet ut over dansegulvet, den slags gjør nærmest øyeblikkelig comeback når Whigfield og nevnte hit spilles en gang i blant.

Usikker på hva som endte med dama eller gruppa, tror de fikk et par mindre hits i ettertid, men tror de aldri helt greide å matche/toppe Saturday Night, og den synes jeg fortsatt har greid å heve seg som en av de beste eksemplene på kommersiell euro-dance og uansett hvor mange ganger man har hørt den igjen, så går jeg aldri lei. 

R.E.M. - What's the Frequency, Kenneth? var ei som også falt godt i smak, hvorfor vites ikke, men et eller annet med låta bare røsket godt tak i meg og slapp aldri taket. Samme kan jo sies om den nydelige og meget stemningsfulle live utgaven av DumDum Boys - Tyven tyven (Live) der fikk avslutte albumet.

Trancylvania - Tender Heart var vel et av ytters få dance bidrag, og attpåtil et norsk sådan, og synes faktisk denne er blant de bedre dance låtene som var norske på midten av 90-tallet, og når vi snakker norske bidrag, her var det jo ganske så mange, og meget gode også. Hele 7 stykk av total 18, og flere ble jo svære hits her til lands, og hvor hip-hop gruppa Flava To Da Bone oppnådde stor hjemlig suksess med Even if the Rain og fulgte jo opp dette ikke lenge etter med ei annen slager (glemt navnet).

Av andre meget minneverdige og slitesterke hits var det jo monsterhiten  Big Mountain - Baby, I Love Your Way som herjet i sommeren 1994 (eller så jeg husker det) men dukket altså ikke opp på denne CD samleren før ut sen november-tidlig desember. Ei låt som også medvirket i filmen Reality Bites (1994) og er visstnok en av flere cover utgaver, men ble altså en kjempehit.

Den andre, kanskje ikke like fullt så populær, men likevel masser av nostalgi og feel-good vibber, er jo Joe Cocker og låta The Simple Things. Cocker husker jeg hadde ei slags "comeback" på første halvdel av 90-tallet, men virket å finne seg godt til rette i perioden 1993-1997, med mange flotte radiohits, men få er like hyggelige å høre igjen som den fra Absolute Music 12. 

Alt i alt, så er nok denne Absolute Music skiva, en der aldri kommer til å bli helt nedstøvet i filmboden min, og selv om jeg sliter med å finne ei plass i musikkhylla mi, så kommer den mest sannsynlig aldri til å forlate heimen, slik så mange andre samlere man hørte på, og så var de historie og borte vekk med dem, men 12ern den skal forbli værende.

Til sist slenger jeg ved et par videoer av div favoritter fra denne albumsamleren:

 

Share this post


Link to post

Hm, vel, prøver meg på en nostalgisk og ganske så viktig skive til:

rqYLpA6.jpg

The Lion King Soundtrack (1994) av Elton John og Hans Zimmer

Sporliste:

Spoiler

01. Circle of Life

02. I Just Can't Wait to Be King

03. Be Prepared

04. Hakuna Matata

05. Can You Feel the Love Tonight

06. This Land (Instrumental)

07. ...To Die For (Instrumental)

08. Under the Stars (Instrumental)

09. King of Pride Rock (Instrumental)

10. Circle of Life (Elton John)

11. I Just Can't Wait to Be King (Elton John)

12. Can You Feel the Love Tonight (Elton John)

Som guttunge var Disney og kinobesøk med familie og venner noe helt spesielt og magisk, og filmer som Den Lille Havfruen (1989), Skjønnheten og Udyret (1991), Aladdin (1992) og selvsagt Løvenes Konge (1994) var alle enorme opplevelser å få med seg i en stor og mørk kinosal, enkelte ble sett flere ganger, andre kun 1, men inntrykket man satt igjen med var ofte av en såpass imponerende skala at det holdt i lang, lang tid. 

Løvenes Konge var en som man visste kom til å bli en hit, lenge før man så den i sin helhet, mye takket være suksessen med soundtracket, som ble en kjempehit hos både barn og voksne, og der den norske album utgaven sto høyt på ønskelista, ettersom engelsken var, vel jeg ikke helt overens med, enda. 

"Skuffelsen" var "stor" når mamma ble sendt på handletur til Oslo, og kom hjem med feil CD utgave, den originale engelsktalende versjonen, og da alle i klassen hadde den norsktalende på CD, følte jeg meg litt utenfor, men det gikk raskt opp at dette var jo en genial måte å forsøke å bli noe flinkere i engelsk, musikk, tekster osv. 

Selv om jeg med årene foretrekker den norsk talende filmutgaven, så har jeg i grunn aldri sett meg tilbake og foretrekker helt klart det engelske soundtracket, men skjønner jo hvorfor man som guttunge helst ville ha tak i det norske. 

En annen ting som jo er moro å se med årenes løp, er at de enorme hitene til Elton John (slettes ikke gærne) men her føler jeg faktisk at versjonene uten hans stemme er de man foretrekker, mulig det kan ha noe med at de med Elton har kanskje gått et par runde for mye?

Hans Zimmer instrumentale bidrag har også vokst med stadige gjenhør, og hvor spesielt nydelige spor som This Land eller tyngre og mørkere stunder som ...To Die For viste en flott blanding av variasjon og tempo, og igjen et flott utgangspunkt å starte reisen med, med tanke på filmmusikk. 

Uansett, denne skiva var mitt første film soundtrack, og la jo også ei viktig grunnstein for videre interesse for film og musikk, der spesielt Disney filmene fikk en ekstra stor betydning.

Musikken fra filmen hang igjen, lenge. Selv ut i 1996-97 ble flere av låtene nærmest ukentlig sunget i musikktimene, og det hørtes faktisk ikke så gærent ut, og klart, det var jo før man og samtlige kom i stemmeskifte, men jeg synes vi gjorde en fin jobb. 

Hakuna Matata og Can You Feel the Love Tonight var to som sto igjen som de åpenbare favorittene.

Vel, har klart støtt på mye flott og storslagen filmmusikk siste tiårene, men akkurat denne skiva er og blir en som aldri vil glemmes, og er sjeleglad for at mamma handlet med seg "feil" utgave, for selv om engelsken min kanskje ikke tok helt av, så ble jo interessen for lignende musikk bare større og større med tiden.

Div favoritt spor:

 

Edited by Frank.N.Steen

Share this post


Link to post

N4vTfsX.jpg

Scatman John - Scatman's World (1995)

Sporliste:

(Favorittene er i utvidet/fet skrift)

Spoiler

01. Welcome to Scatland

02. Scatman's World

03. Only You

04. Quiet Desperation

05. Scatman (Ski-Ba-Bop-Ba-Dop-Bop)

06. Sing Now!

07. Popstar

08. Time (Take Your Time)

09. Mambo Jambo

10. Everything Changes

11. Song of Scatland

12. Hi, Louis

13. Scatman (Game Over Jazz)

Scatman John, eller John Paul Larkin ble over natta på midten av 90-tallet en de store og mot alle odds "hvor i huleste kom han fra" pop-stjernene, en av de klart eldste også, men vi ungene elsket musikken og mannen, der blandet i hop dette elleville språket/rytmene i hop med tidsriktig euro-dance og det svingte bra av det, såpass at store deler av 1995 var virkelig Scatman's World, hvert fall på barneskolen, ungdomsklubben og utallige bursdager og hjemme "fester". 

Jeg har faktisk skiva enda i boden, noe nedstøvet, men tas frem i ny og ne, selv om alt ligger på nettet i sin helhet. 

For John må gleden over å få et så stort gjennombrudd ha vært litt av ei reise og opplevelse, og dessverre gikk han bort ikke så lenge etter, men han fikk nå nyte et par år med stor suksess på hitlistene, til glede for mange og mulig og irritasjon for en del andre, men slikt bryr jeg meg fint lite om. 

Musikken bringer stadig med seg en varm dose av nostalgi og glede, og tekstene hans er faktisk ikke så gærne, enkelte tar for seg litt "tyngre" temaer og andre har melodier som føles ut som noe der henger lenger igjen enn de store hitene hans. 

Albumet kom ut i sommerferien 1995, og allerede den gang hadde han jo hatt 2 store hits på listene med Scatman (Ski-Ba-Bop-Ba-Dop-Bop) og albumkuttet. Men de som gjorde mest inntrykk, var helt klart de mer seriøse Time (Take Your Time) og Everything Changes

Ikke bare føltes navnene på låtene mer alvorlige, men tekstene og melodiene ga inntrykk om at her lå det noe mer bakom, enn moro å festligheter. Og det at mamma havnet på sykehuset og farfar fikk et større illebefinnende i samme periode, gjorde at når man hørte disse låtene og visste at de lå på sykehus, og ikke hvordan eller hva som ville skje videre, det gjorde at man fikk litt andre tanker enn kun å ha det moro å leke ut med venner, for nå var det tyngre tider og med ei uviss fremtid som rådet.

Det gikk heldigvis bra med mamma, men farfar ble aldri den samme igjen, og når man hører igjen de to nevnte sporene, så stikker de litt dypere enn mye av det som gikk igjen av dance-pop musikk, og kanskje også ei viktig grunn til jeg ikke helt har greid å kvitte meg med albumet, har liksom ikke hjerte til det, minner, gode og dårlige henger igjen, og nei, det skal få bli værende.

Kvalitets messig, så er nok resten av skiva meget blandet drops, mye litt for lystig euro-dance, og hele Skættingen kan ta litt vel av, men når Scatman John treffer med nostalgi, så treffer han veldig godt.

Jeg tror det kom ut et par album/samlere i årene som fulgte, men allerede i slutten av 1995 var vel Scatman manien blitt noe utslitt, og nyere favoritter ankom med stor hastighet, men akkurat dette albumet føles ut som en fin og litt trist oppsummering av vår/sommer 1995 og alt som tok sted.

 

Edited by Frank.N.Steen

Share this post


Link to post

The Cure - Whish  Albumet som gjorde meg oppmerksom for altarnativ musikk. Senere ble det Arcade Fire, Sonic Youth med flere. 

  • Innsiktsfullt 1

Share this post


Link to post
Zeven skrev (3 minutter siden):

The Cure - Whish  Albumet som gjorde meg oppmerksom for altarnativ musikk

Hadde den skiva i tankene når jeg skulle handle mitt aller første The Cure album, da grunnet hiten Friday I'm in Love, men siden sjappa man var innom ikke hadde det i butikken der og da, så ble jeg tipset om Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me (1987) som et fint utgangspunkt å starte reisen på, og i ettertid må jeg si at dette var faktisk et av bedre tipsene jeg kan huske å ha fått fra butikk "ekspertisen", men som nevnt, denne gangen var det virkelig suksess på første forsøket.

Digget det mystiske, mørke, drømmeaktige og likevel små-sære men fengende pop-soundet den skiva hadde gående, og ikke minst variasjonen.

Mulig andre plater var både langt bedre og viktigere, men for meg var dette et som definitivt gjorde såpass positivt utslag at jeg kom så absolutt til å handle og høre mer av dette meget interessante bandet. 

Veien videre var ikke lang over til andre britiske pop-rock band fra 70-80-tallet, der Joy Division, New Order og The Psychedelic Furs satte meg greit tilbake økonomisk for en stund, men ene skiva var jo bedre enn den andre, og måtte bare ha mer og mer. Savner slike handleturer, men lommeboka gjør det nok ikke.:p

  • Like 1

Share this post


Link to post
6 minutes ago, Frank.N.Steen said:

Hadde den skiva i tankene når jeg skulle handle mitt aller første The Cure album, da grunnet hiten Friday I'm in Love, men siden sjappa man var innom ikke hadde det i butikken der og da, så ble jeg tipset om Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me (1987) som et fint utgangspunkt å starte reisen på, og i ettertid må jeg si at dette var faktisk et av bedre tipsene jeg kan huske å ha fått fra butikk "ekspertisen", men som nevnt, denne gangen var det virkelig suksess på første forsøket.

Digget det mystiske, mørke, drømmeaktige og likevel små-sære men fengende pop-soundet den skiva hadde gående, og ikke minst variasjonen.

Mulig andre plater var både langt bedre og viktigere, men for meg var dette et som definitivt gjorde såpass positivt utslag at jeg kom så absolutt til å handle og høre mer av dette meget interessante bandet. 

Veien videre var ikke lang over til andre britiske pop-rock band fra 70-80-tallet, der Joy Division, New Order og The Psychedelic Furs satte meg greit tilbake økonomisk for en stund, men ene skiva var jo bedre enn den andre, og måtte bare ha mer og mer. Savner slike handleturer, men lommeboka gjør det nok ikke.:p

Etter Wish albumet ble det Kiss me,kiss me,kiss me. Og den første sangen der The Kiss. Da var jeg helt solgt. 

  • Like 1

Share this post


Link to post

image.thumb.png.ad15b6bcb288b53ffe31951c2e33b14b.png

Royksopp - The Understanding (2004)

og

image.thumb.png.968ec957795be4d80193311168c41c17.png

LCD Soundsystem - LCD Soundsystem (2005)

Før disse to albumene hadde jeg stort sett hørt på klassisk rock, prog rock og metal, og spilte i metal band. The Understanding åpnet for egentlig alt av elektronisk musikk, og generelt musikk som er drevet av beats/rytme. Og LCD Soundstem skiva - som er inspirert av ekstremt mye forskjellig, alt fra Joy Division, Bowie, Talking Heads, 70s  post-punk og disco, B52s, Liquid Liquid, osv. Åpnet for mer alternativ/eksperimentell rock, som igjen ledet meg til Jazz, som senere ledet meg til klassisk, osv.

  • Like 1
  • Innsiktsfullt 1

Share this post


Link to post
blured skrev (28 minutter siden):

Royksopp - The Understanding (2004)

 

Jeg husker da den skiva kom. Jeg hørte mye på radio, og singlen "Only This Moment" ble spilt flere ganger daglig. Etterhvert krøp den så under huden på meg at jeg gikk og kjøpte skiva. "Only This Moment" er klart best, men det er noen andre gullkorn der også.

Clouds in my head have been parted with grace
By the voice of an angel revealing her face
And her words they make sense 'n' I do understand
Falling in love isn't part of the plan

Forces within me mix reason with lust, but
I'll try to accept it and not make it worse
'Cause I know I might lose it by taking the chance
(But) love without pain isn't really romance

Senere kjøpte jeg oppfølgeren "Junior". Den fikk jeg ikke like sansen for. 

 

Edited by :utakt
  • Like 1

Share this post


Link to post

Hm, er kommet såpass godt i gang med musikkmimringen og vel, siste for i dag (lover) :p

5aL68JP.jpg

Talk Talk - The Very Best Of Talk Talk (1997)

Sporliste:

(Favorittene er i utvidet/fet skrift)

Spoiler

01. It's My Life

02. Talk Talk (Single Version)

03. Today (Single Version)

04. Dum Dum Girl

05. Have You Heard The News?

06. Such A Shame (Original Version)

07. For What It's Worth

08. Life's What You Make It

09. Eden (Edit)

10. April 5th

11. Living In Another World (Single Version)

12. I Believe In You (Single Version)

13. Give It Up (Single Version)

14. John Cope

15. Wealth

16. Time It's Time

Ålreit, her snakker vi definitivt gedigen GAMECHANGER, og det eneste jeg hadde å gå på fra bandets musikk fra tidligere av, var gjennom en heftig tung promotering av denne best-of skiva i vår/sommer 1997 (eller 1998?) her til lands, hvor fokuset i reklamen selvsagt lå på de kjente og store hitene, samt det massive soundtracket til GTA: Vice City (2002) som jeg jo eide (både spill og alle de totalt 8 CD utgavene i en svær komplett bokssett). Og der den ekstremt fengende og tøffe Life's What You Make It var kjærlighet ved første stund de massive gitarriffene, orgelet, pianoet, bassen og ikke minst den flotte og hjemsøkende stemmen og teksten til Mark Hollis hang igjen i øregangene mine, og enkelte ganger spilte jeg kun GTA: Vice City for å høre igjen enkelte av de utallige 80-talls låtene, men kanskje aller mest, band og artister som Talk Talk.

Denne CD samleren er for meg et bevis på at det går an å gjøre gode, varierende og spennende samlere, der ikke bare innehar et par svære hits "alle" har hørt utallige ganger fra før, eller kaster bort resten av tiden med div b-sider av liten eller ingen betydning/interesse, og som ofte er så fæle at omtaler som "fyllmasse" er for snilt, men selv om Mark Hollis mest sannsynlig hatet disse åpenbare melkingen av bandets tidligere hits og et par uutgitte b-sider, så var det ei utrolig flott måte å bli bedre kjent med et band som må sies å være blant de mer unike og interessante fra 80 og tidlig 90-tallet.

Talk Talk fikk jo også ei økonomisk "gave" når amerikanske No Doubt covret deres egen 1984 slager It's My Life, som ble ei langt større hit enn hva Talk Talk noengang oppnådde, dessverre.

For min del var denne best of skiva ei perfekt måte å starte reisen på, fra de mer oppløftende og "enklere" men ekstremt fengende synth-pop hitene fra tidlig 80-tallet, frem mot et mer voksent og seriøst pop-lydbilde på midten av 80-tallet, før de gjorde en total helomvending og lagde musikk som jeg verken før eller siden har opplevd maken til.

Vakkert er vel ikke nok til å beskrive det, men trioen fra og med The Colour of Spring (1986), Spirit of Eden (1988) og frem til Laughing Stock (1991) er stadig blant de viktigste og sterkeste albumene jeg har hørt, og kan takke denne samleren for at man raskt gikk til flere innkjøp av Talk Talks musikk i høsten 2003.

Er også meget svak for de to første, selv om de kanskje er noe ujamne, så er enkeltsporene meget imponerende, og en kan tydelig høre hvilken enorm fremgang bandet har fra hver bidige låt og album. 

Dessverre virket det som deres eget plateselskap ikke var særlig glad for utviklingen, der de ble tatt til retten for å lage musikk som ikke ble ansett som "kommersielt salgbar", og Talk Talk svarte med å gå fra EMI Records og over til et Jazz basert plateselskap, og gjorde ei enda mer "salgbar" plate i retur.

Når det gjelder samlere, så pleier jeg å dumpe disse etterhvert som jeg blir kjent med nye favoritt band, og finner mye mer glede og gi ved å ha et album eller flere, der faller i smak, enn kun en samlere med kanskje et knippe store hits fra ulike album og perioder, mens resten bare er møkk eller knapt nok det, og spilles så og si aldri igjen. 

Men The Very Best of Talk Talk er ikke kun hits eller kjente spor, den er så mye mer, her får man høre overgangen fra et "ordinært" popband over til noe helt annet, og der hjerteskjærende spor som I Believe In You eller Wealth vitner om hvilken enorm progresjon bandet har tatt, fra de synth-tunge MTV hitene til ja, noe helt annet.

Alle har en mening og det er en tanke bakom hvilken rekkefølge de fleste sporene og låtene ligger i, i sterk motsetning til så altfor mange slike best of, der ofte bare er hultert til bulter kastet ut i et mindre kaos av likegyldighet og liten respekt for artisten, annet enn da å selge/melke mest mulig.

Men slikt gir sjeldent folk lysten til å høre/kjøpe mer, eller så er nå hvert fall mitt inntrykk fra venner og bekjente som har handlet slike samle plater, de ender oftest i bilen, og da i beste fall.

Uansett, tilbake til Talk Talk og foruten mer kjente og kjære album spor og hits, finner man også viktige spor på hvilken retning bandet skulle ta med b-sider (som er så gjennomført gode, at de lett ville trumfet samtlige a-sider av samtlige artister) som John Cope og For What It's Worth.

Disse var tiltenkt The Colour of Spring (1986) i hop med ei annen nydelig b-side It's getting late in the evening  men allerede i perioden 1984-1985 begynte plateselskapet å få ugler i mosen, og skjønte at bandet var i ferd med å gå fra å være ei potensiell gullkalv til å bli et "problem", og disse absolutte mesterlige låtene ble raskt forkastet og lagt på is, i ei årrekke, før de heldigvis ankom diverse samlere på 90-tallet, deriblant The Very Best of Talk Talk og A-sides B-Sides (1998) som er must i samlingen om en er glad i denne type musikk, eller bandet selvfølgelig.

Alt i alt, et av mine absolutte favoritt band, jeg ville nok funnet dem, før eller siden, men tvilsomt så raskt, og denne best of samleren er en av veldig få som er i min musikksamling og skal forbli der, så lenge som mulig. Det finnes selvsagt andre Talk Talk samlere, men disse har ofte vært av mer ujamne utgaver, der åpenbart er mest fokusert på de store hitene, og veldig tilfeldig rekkefølge og utvalg, som ikke alltid er spesielt fint utgangspunkt for nye og nysgjerrige lyttere.

Div favoritter, både fra dette samler albumet, men også av hva bandet har utgitt av låter fra deres totalt 5 studioalbum:

 

Edited by Frank.N.Steen
  • Like 2

Share this post


Link to post

Jeg har postet tidligere i tråden (for mange år siden), og jeg står for det jeg skrev den gangen. Liquid Tension Experiment 2 var inngangsporten min til alt mulig prog, den var definitivt med å definere musikksmaken min. 

Men jeg hører jo på mye rart, og ikke alt er progmetal. Heldigvis! Et annet album som hadde stor betydning er Porcupine Tree's "Stupid Dream" fra 1999.

OK, så hører det hjemme under prog-paraplyen det også, men det er likevel noe helt annet enn de instrumentale krumspringene til Liquid Tension Experiment. Her er vi mer over i atmosfærisk rock. 

Jeg husker tilbake til den dagen jeg kjøpte denne skiva. Jeg hadde prøvd å avlegge eksamen i ex.phil - det gikk skikkelig på ræva og jeg surret rundt i Oslo uten noe spesiell mål og mening. Jeg gikk innom Musikk-huset på Karl Johan (noen som husker den butikken? Den var fantastisk!) og bladde litt i cd-hyllene. Så snublet jeg over denne. Jeg hadde sett navnet Porcupine Tree vært nevnt på forskjellige nettforumer og musikkblader, men jeg hadde aldri hørt skikkelig på dem. Så tok jeg med denne bort til lyttedisken og tok på hodetelefonene.

"Even Less" er åpningskuttet. Etter å ha kost meg med introen og nikket anerkjennende underveis så kliner hele bandet til på 1:04 og jeg tenkte "DETTE!!! Skal jeg ha!!"

Jeg ble helt besatt av PT i en lengre periode. Kjøpte alt jeg kom over, og dypdykket ned i progrocken på jakt etter noe som kunne være i samme stil. Hint: det er ingen som er som PT, men det er masse kul progrock der ute! 

Jeg rakk bare å se dem live én gang (superb konsert på Rockefeller sammen med Pure Reason Revolution!) og til slutt så fislet de ut med et kjipt dobbeltalbum som jeg ikke husker navnet på engang akkurat nå.

Primus motor Steven Wilson er fortsatt aktiv som soloartist, og han spiller noen PT låter på konsertene sine. Jeg skulle ønske PT kunne bli gjenforent, men det kommer nok ikke til å skje. 

 

  • Innsiktsfullt 1

Share this post


Link to post
Zeven skrev (1 time siden):

ble det Kiss me,kiss me,kiss me. Og den første sangen der The Kiss. Da var jeg helt solgt. 

Skjønner deg godt der, for hadde vel eksakt samme oppfatning, de massive veggene av gitar og bare bygger og bygger på, aldri et sekunds "kjedelig", bare drar deg dypere og dypere ned i "mørket", og ei fenomenal måte å åpne et album på, og ikke bare det, men hva som fulgte var jo minst like spennende og interessant, og slikt er jo ofte sjelden vare (hvert fall for min del), så visste vel i grunn tidlig ut at dette var noe utenom det vanlige.

Denne låta har ei vanvittig tøff live-versjon fra konserten Trilogy (2002), tror det er fra Tyskland turneen det året, og elsker hvor røft og hardt til verks bandet går løs med The Kiss på. Synd de ikke spilte hele Kiss Me skiva, men 4 album på rappen ville nok blitt litt vel mue kanskje, tvilsomt for publikumet, men uansett for ei opplevelse det må ha vært å se denne gruppa og attpåtil levere noe så mektig og tøft.

Ikke lenge etter at man fikk opp interessen for The Cure, så husker jeg MTV hadde ei show/tilstelning ved navn MTV: Icon, der var basert på å hylle en viktig artist/gruppe for deres innflytelse osv, der artister og band som Janet Jackson og Metallica i årene i forkant hadde fått sin del av "æren", men av en eller annen grunn så tror jeg det stoppet opp med The Cure i høst 2004.

Synd, for det var jo endelig da at ting begynte å bli skikkelig interessant. 

Dette var vel også i forbindelse med den nye skiva deres som kom ut den høsten.

Share this post


Link to post
blured skrev (1 time siden):

Royksopp - The Understanding (2004)

Jeg har nok enda ikke fått tatt ferden fra debuten deres og særlig lengre enn det, klart har jo fått med meg enkeltlåter/singler osv, men kom liksom aldri helt i gang tilbake i 2001-02 da hypen rundt dem var ekstrem, og virket som nesten alle i Norge hadde minst et eksemplar av Royksopp i heimen. 

I ettertid er det nok Shes So og Sparks som ga meg mest glede og gjenhør, men kjenne at jeg kanskje burde vel fått tatt en nærmere kikk på hvilken retning de tok etter dette. 

:utakt skrev (36 minutter siden):

Etter å ha kost meg med introen og nikket anerkjennende underveis så kliner hele bandet til på 1:04 og jeg tenkte "DETTE!!! Skal jeg ha!!"

Den følelsen er nesten ubeskrivelig, det å finne ei ny interessant plate/artist, komme seg så hjem og sette på skiva, og bli deretter blåst rett i bakken. Ikke noe jeg ofte har opplevd, spesielt siste årene, men er så utrolig deilig når det først hender.

Aldri hørt særlig av Porcupine Tree, musikken da, men navnet og Steven Wilson har ofte gått igjen i utallige diskusjoner rundt samtlige favoritt band (XTC og King Crimson blant andre), så jeg burde vel få sjekket de opp ved ei anledning.

Share this post


Link to post
Frank.N.Steen skrev (4 minutter siden):

jeg burde vel få sjekket de opp ved ei anledning

Ta på deg hodetelefonene og sjekk ut Even Less i tråden her da vel. ;) 

Share this post


Link to post
7 minutes ago, Frank.N.Steen said:

Jeg har nok enda ikke fått tatt ferden fra debuten deres og særlig lengre enn det, klart har jo fått med meg enkeltlåter/singler osv, men kom liksom aldri helt i gang tilbake i 2001-02 da hypen rundt dem var ekstrem, og virket som nesten alle i Norge hadde minst et eksemplar av Royksopp i heimen. 

I ettertid er det nok Shes So og Sparks som ga meg mest glede og gjenhør, men kjenne at jeg kanskje burde vel fått tatt en nærmere kikk på hvilken retning de tok etter dette. 

Likte Junior veldig godt når det kom, og i noen år så var det favoritten fra de. Men det har tapt seg veldig på 10 år. Senior var helt ok, og The Inevitable End har jeg ikke en gang hørt på. 

Melody A.M. og The Understanding derimot synes jeg er like bra den dag i dag, og har sånn sett stått seg til å bli "klassikere" innen norsk musikkhistorie slik jeg ser det.

Share this post


Link to post

For min del var det Faith No More med Angel Dust i 1992. Kun 12 år gammel, så var det noe med galskapen i de 4 første låtene (merk at dette var utgaven var før Easy var gitt ut) som sugde meg inn. Midlife Crisis var en knallgod alt rock låt som tar deg fra første sekund. Mens Land of Sunshine var utrolig forførende med den deilige basslinja og herlig synthen.

Husker første CDen jeg fikk som 7åring var en TNT-skive, men har helt glemt hvilken. Var også innom typ Def Leppard og Bon Jovi i enda yngre dager, men det eneste som står igjen i dag som noe som på mange måter definerer musikksmaken min, er Faith No More. Alt det som jeg har likt som har vært alternativt opp igjennom årene er nettopp pga den skiva her. 

Husker jeg ikke fikk helt grepet om hele skiva i starten, men etter å ha gått igjennom The Real Thing i en del måneder, så hang plutselig ting mer sammen på Angel Dust også. 

 

 

  • Like 1

Share this post


Link to post

Året var 1995 og jeg var 8 år gammel. 

Noen i klassen sa at alle måtte kjøpe History-albumet. Dette var rå saker.

212238474_81umHhwnTL._SL1500_.thumb.jpg.e4c8c2a41047df1429057021c3d49e7c.jpg

En gang i tenårene kom fattern hjem med The Wall på DVD. Fra da av forandret musikken seg for meg. 

5099705019894.png.a5a62a0ac18493af56db69ad544de6ba.png

  • Innsiktsfullt 1

Share this post


Link to post
MrMarbles skrev (3 timer siden):

For min del var det Faith No More med Angel Dust i 1992. Kun 12 år gammel, så var det noe med galskapen i de 4 første låtene (merk at dette var utgaven var før Easy var gitt ut) som sugde meg inn. Midlife Crisis var en knallgod alt rock låt som tar deg fra første sekund. Mens Land of Sunshine var utrolig forførende med den deilige basslinja og herlig synthen.

Misunner deg den opplevelsen, og for min del kom nok Angel Dust langt senere, men det var faktisk med Album of the Year (1997) at interessen min for Faith No More tok av i høst 2003, da etter å ha sett musikkvideoen til Last Cup Of Sorrow bli spilt ganske så ofte på ei nordisk musikkkanal (glemt navnet, men var det ZTV eller noe slik?) og var noe med låta, refrenget og ikke minst videoen som bare fenget ekstra godt, og klart, den gang var man jo ikke klar over at den var ei hyllest/parodi av Alfred Hitchcocks klassiske mesterverk Vertigo (1958) ( som i dag er min soleklare favoritt film av den legendariske regissøren).

Kvalitetsmessig er vel Album of the Year ganske så langt unna Angel Dust i sin helhet, men for meg var et fint utgangspunkt å starte reisen med, og fortsatt ei plate man ofte tar frem, der har flere flotte og meget gode enkeltspor, men vitnet kanskje også om et band som sang litt på det siste verset, hvert fall for den gang. 

Skal forsøke å ta meg et større gjenhør med samtlige av gruppas album senere i år, og har enda ikke fått sjekket ut comeback skiva  deres, kom vel i 2015, så begynner å bli en del år siden allerede.

Av de sporene man husker best fra Angel Dust, som jeg kanskje slet litt med i starten, men som du nevner denne galskapen som rådet albumet, variasjonen av utallige musikkgenrer/sampling osv, så må jeg nok si at Jizzlobber er blant de som gjorde størst inntrykk på meg.

Ellers er jo nevnte Land of Sunshine, Caffeine, Midlife Crisis gull, men må si at jeg har alltid vært svak for Everything's Ruined.

Nei, ei fantastisk plate, som jeg virkelig må få hørt igjen snart, men er lysten til å gjøre "jobben" skikkelig, starte opp med deres tidligste skiver, jobbe meg oppover og få skaffet meg siste plata. Ei skikkelig gjennomgang.

  • Like 1

Share this post


Link to post

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.

×
×
  • Create New...