Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Betale "husleie" hjemme..


Anbefalte innlegg

 

Dere kan jo sammenligne med markedet ellers. I Bergen, for eksempel, kan man være heldig å få leie for 3 500-4 000 kr, mens 5 000 er vanlig. 6 000 er heller ikke uvanlig.

 

En husleie lik markedsleien vil nok oppfattes som urimelig for en sønn, så jeg ville nok gitt en familierabatt på x %.

Jeg er helt enig. Markedsleie kan bare regnes som utnyttelse. For vår del snakker vi om Bærum kommune hvor prisene dessverre er høyere enn i Bergen. Derfor er det heller ikke uvanlig at flere flytter sammen. At du nevner nettopp Bergen er litt morsomt, fordi når dagen kommer når han flytter ut, så er det nok nettopp Bergen det blir. Disse kvinnfolka :love:

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Selvfølgelig ! :)

 

Jeg bidro myyye, men det var ikke i form for kroner og øre nei.

Det var komplett vasking av hus, barnepass, "pleier" når noen var syke osv osv.

 

Nettopp. For meg virker det innsatsnivået du har lagt ned mens du bodde hjemme som om det er verdt en god slump penger (hvis man tenker på hva man skulle betalt for å få det gjort av noen andre). Du betaler i tjenester, men du "betaler" fortsatt for det å få bo hjemme.

  • Liker 3
Lenke til kommentar

Helt enig med deg. Bor man hjemme som student, stiller saken seg annerledes. I vårt tilfelle er sønnen min helt oppmerksom på at han må bidra, men han er selvsagt livredd for å bidra for mye :cry: , samtidig som at jeg heller ikke vil be om for mye :hmm:

Du ser ikke på dette som en mulighet til å tyne ham for penger, men at det er naturlig med et lite bidrag. Det høres for meg ut som du har rettferdige og fornuftige tanker rundt dette, så dette tipper jeg dere løser uten problemer. Dog krever det vel at dere tar en stille og rolig prat, uten at det føles ut som en pressende situasjon, hvor det oppleves som at du gir ultimatumet, "host opp x tusen hver måned, eller finn deg et annet sted å bo". :)

 

Som andre har foreslått, så kan det kanskje være lurt med en kombinasjonsløsning her. Nå drar jeg bare tilfeldige tall ut av løse lufta, men dere kan jo komme frem til passende summer selv. Si at han slipper unna med å betale 3500 i måneden for husleie og mat, mot at han også SPARER tilsvarende beløp(eller mer) i f.eks. BSU. Hvis han ikke ønsker å spare det samme beløpet, så kan husleia økes til f.eks. 5000.

 

Det betyr at han har alternativer og kan velge selv, hva han synes er best. Velger han alternativet med sparing, så blir det totalt sett mindre av lønna som er igjen til lek og moro, men samtidig hjelper det ham å bygge opp egenkapital som kommer godt med når han flytter ut. Han kan velge et kortsiktig billigere alternativ, som gjør at han nå sitter igjen med mer penger av hver lønning, med da også må bidra mer til fellesskapet.

 

 

  • Liker 1
Lenke til kommentar

 

Nettopp. For meg virker det innsatsnivået du har lagt ned mens du bodde hjemme som om det er verdt en god slump penger (hvis man tenker på hva man skulle betalt for å få det gjort av noen andre). Du betaler i tjenester, men du "betaler" fortsatt for det å få bo hjemme.

 

Nope :)

 

Jeg "betaler" ikke for noe som helst.

Jeg hjelper til hjemme, akkurat slik jeg hjelper bestemor når vi ferierer i hjemlandet vårt, og akkurat slik jeg hjelper tanter, onkler osv osv med alt de måtte trenge av hjelp når jeg er på besøk hos dem, eller om de er syke.

 

Og det er ikke slik at vi fulgte en "tavle" i huset, og vasket deretter. Gjorde det etter hvordan vi selv ville. Og lillesøster passet jeg på, ikke fordi jeg "måtte" men fordi det er helt naturlig for meg som storesøster å ta vare på henne.

 

Så nei, jeg gjentar nok engang det jeg har sagt tidligere, jeg "betalte" ikke.

Men i vår kultur (som det er i MANGE utenlandske kulturer), når det kommer til hushold, så hjelper vi hverandre!

Vi betaler ikke hverandre.

Lenke til kommentar

Jeg er selv 20 år gammel og bor hjemme, betaler ingenting i husleie. Hjelper til med diverse husarbeid, kjøring og diverse andre tjenester men ikke mer enn resten av familien. Jobber ca 37% stilling med kveld/natts arbeid og studerer 100% i tillegg. Har også studielån (ikke stipend). Jeg får bo hjemme uten ekstra kostnad så lenge jeg sparer til bolig, som idag vil si at studielånet går rett inn på låst boligsparekonto, samt at store deler av lønna også går til sparing i form av faste trekk samt mikrospar. I tillegg betaler jeg en vesentlig høyere skatteprosent som enda en form for tvunget sparing.

 

Under disse forutsetningene er mine foreldre mer en villig til å la meg bo hjemme kostnadsfritt, da jeg både studerer, men også har en konkret plan om boligkjøp og sparer aggressivt mot dette. Hadde jeg måtte betale hadde jeg nok flyttet ut da det blir liten økonomisk gevinst ved å bo hjemme (husleie + tapt stipend fordi man bor hjemme), selv om luksusen selvfølgelig er vesentlig større.

 

Selv mener jeg at sålenge personen bidrar på andre måter, sparer til bolig (vesentlig sum), studerer eller lignende burde det være muligheter for å bo kostnadsfritt hjemme så lenge økonomien til familien er god. I de tilfellene er det ikke å sy puter under armene mener jeg. Selvfølgelig; har familien dårlig økonomi (alenepappa foreksempel) er det selvfølgelig lurt å prioritere å hjelpe til der å heller spare litt mindre.

 

Går pengene til fyll, bil og ferie så er det bare å ta så mye husleie du greier.

Lenke til kommentar

Vel, for å si det sånn: Da kan 19-åringen som eventuelt betaler husleie for å bo hos sine foreldre nekte å gjøre noe som helst av hjelp til husholdningen?

 

Eller forventes det at vedkommende også skal hjelpe til med daglige gjøremål i huset som en god sønn, i tillegg til å betale husleien?

 

Jeg er fullstendig enig med Lady_A; å kreve penger av familie, og sågar sin egen sønn er latterlig, og hører ingensteds hjemme.

 

En sønn trenger ikke å bli ribbet av sine egne foreldre for å lære seg at ting ikke er gratis.

Endret av Iguil
Lenke til kommentar

Vel, for å si det sånn: Da kan 19-åringen som eventuelt betaler husleie for å bo hos sine foreldre nekte å gjøre noe som helst av hjelp til husholdningen?

 

Eller forventes det at vedkommende også skal hjelpe til med daglige gjøremål i huset som en god sønn, i tillegg til å betale husleien?

 

Jeg er fullstendig enig med Lady_A; å kreve penger av familie, og sågar sin egen sønn er latterlig, og hører ingensteds hjemme.

 

En sønn trenger ikke å bli ribbet av sine egne foreldre for å lære seg at ting ikke er gratis.

Det overhodet ikke latterlig og hvem snakker om å ribbe sønner/døtre?

Jeg synes ikke det er for mye å be om, at en myndig person bidrar med en liten sum hvis de tjener egne penger, sålenge han/hun bor hjemme.

  • Liker 3
Lenke til kommentar

Jeg synes det kommer litt an på. Hvis sønnen sparer til f.eks. å flytte hjemmefra i nær fremtid og far har råd til å forsørge alt alene, så synes jeg han kan bo gratis, eventuelt bidra på andre måter. Hvis han derimot bare loker rundt uten mål og mening, og/eller fars økonomi er slik at et par tusen ekstra i måneden ville vært kjærkommende penger, så er det ikke noe i veien for at han kan bidra litt til fellesskapet. Jeg betalte husleie når jeg bodde hjemme fordi min mors økonomi var dårlig, selv om jeg ikke tjente så altfor mye selv, og jeg tok ingen skade av det.

Lenke til kommentar

Mine tanker er nok preget av at vi har bodd langt over halve livet utenfor Norge, men alltid i samfunn med en viss porsjon av både velstand og velferd, aldri i noen U-landssamfunn hvor storparten lever fra hånd til munn. Sjøl tilhører vi lokalsamfunnets bedre stilte økonomisk: Begge er i fullt arbeid, familien "klarer seg" med vaskehjelp og ikke hushjelp på heiltid slik de aller fleste ektepar med akademisk bakgrunn "må" ha her om de er ute i arbeid (må jo vise sin status, blæh), vi har bolig som er nedbetalt og vi to har sammen ei inntekt som tilsvarer godt over halvannen gjennomsnittsårslønn for en nyutdanna jurist med karakterer i øverste 20 %, alle driftsutgifter på bilen + en god del tusen pr år som "avskriving" på den dekket og likeså skolepenger/transport for yngste (universitet, bachelorutdannelse - så langt) i inntil fem år etter vgs. Altså opptrer vi som vi vil og det er intet i en slik sak vi må for å få det økonomiske til å henge sammen.

Studenten hos oss bor gratis så lenge han er seriøs student som målbevisst arbeider like fulle arbeidsdager som oss med formål best mulig resulat av sine studier (jeg har bedre kontroll med akkurat det enn de fleste i Norge, siden arbeidsgiver er "sponsor" og ansvarlig for skolepengene, jeg er arbeidsgiver lokalt i manges øyne i kraft av å ha øverste ansvar for det lokale kontoret og får altså all informasjon jeg ønsker og litt til om framdrifta - ofte karakterer dagen før han sjøl får dem) og har da også de nødvendige lommepenger. Med en gang han arbeider i feriene er det slutt på lommepengene, da forventes de ordnet via lønnsseddelen. (Lønnsinntekt utenom feriene er det spesifikt forbud mot for studenter ved mange skoler her, er man student så er man det også på heiltid og enhver svikt her betyr tapt skoleplass pr omgående, diskusjon slutt!) Så lenge han bor hjemme har han også å spare all inntekt utover en viss sum (tenk ca 3000 kr/mnd med norsk prisnivå), dette blir trukket i lønna hans før utbetaling (arbeider i samme firma som oss) og står på konto til han er ferdig utdannet og klar til å flytte hjemmefra. Mht oppgaver hjemme har han sin firedel akkurat som oss andre og forventes å bruke den tid som er avsatt i heimen til slikt, akkurat som vi andre gjør.

Eldste er nylig ferdigutdannet, i arbeid og bor nå hjemme mens det forberedes ekteskap og ny bolig - det første kommer til høsten sammen med kjæreste ferdigutdannet og et arbeidsoppdrag borte, det siste når de er tilbake fra dette +/- en måneds tid. Her går full lønn etter skatt/pensjon/sykekasse inn i felleskassen, men selvfølgelig har "barnet" med det også de samme goder som oss: Samme rett ved alle måltider (og samme påvirkningsrett på menyen), samme rett til å bestemme over eget rom som oss andre, samme rett til å bruke husets felles rom (og plikt til å ta hensyn til andres rett der), samme rett til bruk av bil (og samme hensyn til andre å ta), samme rett på en avtalt slump "lommepenger" til personlig tarv (klær, helse/hygiene, fornøyelser) som vi andre tar ut og ikke har regnskaps- og rapporteringsansvar for i størrre grad den enkelte sjøl vil - og samme plikt til å ta del i husets oppgaver som oss andre. Verken mer eller mindre, ikke forskjell på nå og da barnet var ti-tolv år yngre, bortsett fra at tilgang til bil nå er et issue, "holde barnet i ørene i forhold til bruk av lommepenger" absolutt ikke er et issue mer og at husets oppgaver nå deles mer likt. Eldste har for øvrig også en bankkonto øremerket "etablering" akkurat som studenten, den er nå blitt øremerket "egenkapital bolig + nødvendig utstyr i den".

Altså: Pr nå tre som putter inn i felleskassen, fire som forbruker av den. Det første ulikt ut fra ulik situasjon i livet (og derfor også en "gratispassasjer", her finnes ingen "Statens Lånekasse" å støtte seg til!) det siste så likt de reint praktiske situasjonene hver enkelt pt er i gjør rimelig. Man kanskje si "i beste sosialistiske ånd", enda jeg absolutt ikke har sosialistisk politisk syn i det store og heile. (Men er det noen plass i samfunnet sosialismens prinsipp om "yte etter evne, få etter behov" kan ha håp om å fungere så må det være i egen familie. Den som ikke engang kan få de prinsippene til å fungere knirkefritt der kan i hvert fall glømme å få dem til å fungere i samfunnet i større målestokk!). Når barna flytter ut hjelper vi i gang så langt vi vurderer det er sunt og vi har mulighet, deretter er de - med eller uten ektefelle og barn - nye produsjonsenheter som ordner opp sjøl i livet og definerer rammene for sine hjem uten vår innblanding.

Så enkelt - og så vanskelig...

Og for å understreke: Vår løsning er sjølsagt ikke fasit for verken TS eller andre, den er et innspill til TS om "slik gjør vi, kan noe av dette brukes av dere". Fasitsvar på TS' spørsmål finnes ganske enkelt ikke.

Lenke til kommentar

Det handler vel først og fremst om at det å få alt gratis kan gi dårlig holdninger til ungdommer, og har ikke noe med at norske familier ikke vil dele. Nesten alle nordmenn støtter barna sine økonomisk hvis det er behov for det, men slike ordninger er egentlig bare det beste for "barna" på lengre sikt.

 

Nå kreves det også fra "utlendinger" at man "ofrer" seg for familien. I langt sterkere grad enn i Norge. Så at man "får" er bundet opp i at man også "må gi" ved en senere anledning.

Så, åpne opp gluggene og ikke anta at nordmenn vet alt.

Lenke til kommentar

 

Det foregår en overføring av økonomisk verdi (tid/krefter) fra deg til andre. Du ønsker ikke å kalle det betaling, det er greit. Det er heller ikke poenget.

 

 

Det er en "økonomisk verdi" jeg hadde "betalt" mine foreldre, om jeg så også i tillegg hadde betalt husleie den perioden jeg bodde hos dem.

 

Du ønsker å kalle det betaling, det er greit.

Det er ikke min oppgave å få deg til å forstå forskjellen her.

Endret av Lady_A
Lenke til kommentar

 

Nå kreves det også fra "utlendinger" at man "ofrer" seg for familien. I langt sterkere grad enn i Norge. Så at man "får" er bundet opp i at man også "må gi" ved en senere anledning.

Så, åpne opp gluggene og ikke anta at nordmenn vet alt.

Du kommer med personlige antakelser, ikke fakta :)

 

Er du en utlending selv ? Nei

Er jeg? Ja.

 

Jeg tror jeg har litt bredere erfaring ifra akkurat den siden av saken, enn det du har.

Men for meg er det slik at familien min betyr alt for meg.

 

Såklart, hadde foreldra mine vært søppelforeldre og ikke gitt meg det jeg trengte av basis under oppveksten, eller vært grusomme mot meg, så hadde jeg jo ikke vært av samme mening i dag, selv om jeg er en utlending.

 

Men de har vært gode, tålmodige, snille, omtenksomme, oppmuntrende og veiledende. Noe som igjen resulterer i at jeg kommer til å gjengjelde kjærligheten de har gitt meg.

 

Jeg kommer aldri til å la mor eller far sette fot innafor ett gamlehjem, men kommer selv (og sikkert) til å dele ansvar med mine søsken ovenfor dem, og ta vare på dem når de ikke klarer seg selv.

 

Jeg kommer ikke til å få betalt for det, og det vil jeg heller ikke at de noen gang skal antyde ;)

 

Og PS! Norskgoy, sånn for the record, det er ikke slik at foreldra mine har "påtvunget" meg noe av dette, eller presset meg til "tankemåten", jeg tipper at de selv forventer at de må tilbringe sine gamle gode dager på ett gamlehjem, men det skal de kjapt få se at ikke stemmer ;)

 

 

Til din informasjon, så blir vi faktisk ikke påkrevd NOENTING! :)

Lærte du noe nytt nå? Det håper jeg.

 

Vi har heller ett anderledes bånd, og annen type form for tilknyttning til våre foreldre. Majoriteten av oss.

Ikke at det er noe bedre, eller verre enn båndet "nordmenn" har til sine barn, men det er bare anderledes :)

 

 

Det virker for øvrig at du har ett problem/misliker "utlendinger/innvandrere", noe jeg ikke trekker ut av lufta, men har dannet meg ett bilde av etter flere andre tråder der dette er ett gjennomgående tema.

Da er det forsåvidt deg selv som trenger råd og å reddes, og ikke Norge som nasjon.

 

For vi "utlendinger/innvandrere" er faktisk ikke så skumle og fæle som du skal ha det til ! ;)

 

 

 

 

Jeg foreslår til deg TS, at du tar det dette vedkommende skriver med en "klype salt". :)

 

 

 

  • Liker 1
Lenke til kommentar

 

Nå kreves det også fra "utlendinger" at man "ofrer" seg for familien. I langt sterkere grad enn i Norge. Så at man "får" er bundet opp i at man også "må gi" ved en senere anledning.

Så, åpne opp gluggene og ikke anta at nordmenn vet alt.

Og hvorfor er dette noe mindre latterlig enn at man bidrar økonomisk når man fortsatt bor hjemme? Jeg har aldri påstått at jeg vet noe som helst om utlendinger, jeg kom med en forklaring til en kar som ikke skjønte poenget med en slik ordning.

Lenke til kommentar

Du vet bedre enn oss hvor ansvarlig din sønn er, men selv hadde jeg en form for tvungen sparing når jeg flyttet hjem til mine foreldre etter ett brudd da jeg var 21. Alt inn på BSU. Som noen andre sa tidligere kunne jeg velge mellom 3000 til BSU eller 2000 til dem. Valget var enkelt.

 

Mine foreldre har det ganske romslig økonomisk nå, men det har ikke alltid vært slik. Jeg vet at min søster som er eldre enn meg betalte husleie med litt rabatt (vi har en hybelleilighet i kjelleren med egen inngang ++), mens vi andre ikke betalte noe når vi bodde der, men hadde en tvungen spareordning.

 

Hvis sønnen din er ansvarlig økonomisk, vil han forstå at du vil at han skal bidra når han er i full jobb. Hvis han ikke er ansvarlig, er det nyttig lærdom.

Lenke til kommentar

Jeg skjønner godt at din sønn bor hjemme, da kostnadsnivået er helt ekstremt om dagen, spesielt på bolig men også på bil. Om din sønn hadde vært arbeidsløs eller hatt veldig lav inntekt, så hadde nok det å forlange litt husarbeid vært nok. Men hvis han er i fullt arbeid så er det ikke for mye å forlange litt penger også, kanskje en tusenlapp eller to per mnd. Bare vær diplomatisk i fremgangsmåten, ikke la økonomi ødelegge forholdet, det er fort gjort.

 

 

Jeg ville ha bedt om en "husleie" på et sted mellom 3000kr og 5000kr. Hvor mye er det man kan spare på bsu i året nå? Uansett så hadde jeg ønsket at han satt inn husleien på bsu. Da lærer han å spare, og får god nytte av pengene den dagen har flytter ut og skal kjøpe noe eget.

 

Jeg tror grensen på BSU er maks 20 000 kr per år, med en grense på 150 000 totalt. Det er uansett skattefordeler for de som jobber også, da BSU gjør at man får ca. 4000 kr i skattelette hvert år om jeg ikke husker feil. Renten er også god. Om man ikke kjøper bolig innen man er 34 år så man betale tilbake skatten, men er ikke 100% sikker på dette...

Endret av FrihetensRegn
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...