Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

Det blei en god dag utav det. Mer trim enn jeg har på lenge også. Tilsammen 12km i ulendt terreng. Noe som er nesten uhørt for meg. Merkelig lite vond i ledda etter det heller. Selv om knærne begynte å verke såpass at hvert skritt gjorde vondt sånn halvveis. Heldigvis går jeg aldri noe sted uten Ibux på innerlomma så kom meg gjennom det. I dag har ikke vært en like god dag. Kom meg en tur på butikken, men det er alt.

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Det blei en god dag utav det. Mer trim enn jeg har på lenge også. Tilsammen 12km i ulendt terreng. Noe som er nesten uhørt for meg. Merkelig lite vond i ledda etter det heller. Selv om knærne begynte å verke såpass at hvert skritt gjorde vondt sånn halvveis. Heldigvis går jeg aldri noe sted uten Ibux på innerlomma så kom meg gjennom det. I dag har ikke vært en like god dag. Kom meg en tur på butikken, men det er alt.

Babysteps! Bedre med en god dag enn ingen. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en god dag :(

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Sovemedisinen min fungerer ikke :hm:

Hvilken bruker du? Bør ta kontakt med fastlegen så du får riktig type medisin.

 

Jeg bruker Imovane 7,5g nå for tida. Tar litt tid å sovne inn, men plutselig er det morgen igjen.

 

Generell advarsel om sovepiller at de ikke må brukes ofte. Kan være avhengighetsskapende. Tar kun når jeg ikke får sove 2-3 dager på rad.

Lenke til kommentar

 

Jeg føler meg så sykt utbrenthet og demotivert, for livet, for fremtiden, for fagfeltet mitt, for alt. Det går litt opp og ned, men jeg hadde en så ekstremt mye sterkere passion!!! for dette feltet før. Nå er det liksom, det er interessant, og noen dager er det veldig interessant også, men det er ikke som det var før. jeg har alltid interessert meg for dette siden tidlig ungdom og til nå.

 

jeg studerer da også innenfor dette, og nytt år nytt semester er nettopp i gang. Så da MÅ jeg jo liksom faktisk gjøre en innsats, men det er så ofte jeg føler jeg ikke klarer. Har strøket noen fag og brukt lenger tid allerede pga dette, så jeg må jo liksom bli ferdig snart! Så jeg klarer knapt gjøre noe og å ikke gjøre noe er ikke et alternativ heller. samtidig som selvsagt faglærer må se på meg som verdens mest ubrukelige student, jeg som skulle være SÅÅÅÅÅ mye bedre.

 

i tillegg har jeg jo som de fleste hatt mange planer, drømmer og prosjekter for fremtiden. Ingenting føles realistisk eller virkelig av dette lenger, og ingen vits å gjøre no med mer. halvparten har jeg mista troen på "det vil aldri skje", "det vil aldri gå bra" osv., andre halvparten har jeg vel mista troen på også egentlig.

 

kjærlighet og slike ting har jo alltid gått til helvete også, aldri hatt noe familienærhet heller, så jeg har vel egentlig aldri kjent nærhet og "varme", til det punktet hvor jeg nesten ikke ser for meg hvordan jeg kunne klart det mer. tror knapt jeg klarer å bli kaldere, mer kynisk, antisosial og innesluttet, men hey, fremtiden sier vel challenge accepted der tenker jeg.

 

Anonymous poster hash: c4322...b4e

 

Jeg har hatt det slik du beskriver det selv. Det er fullt mulig å finne tilbake til engasjementet og lykkefølelsen, men det kan ta tid. Når man føler det slik du beskriver det er det jo ikke bare å ta seg sammen. Man må bygge opp igjen en positiv følelse til seg selv og livet.

 

Her er noen ting å prøve:

 

- Aksepter at livet ditt ikke gir deg det du trenger akkurat nå, samtidig som du bestemmer deg for å prøve ulike ting for å gradvis få det bedre

- Før takknemlighetsdagbok (skriv tre ting hver kveld du er takknemlig for, og gjør det i noen uker)

- Pass på at du får nok mosjon, og at du er utendørs så mye som mulig

- Finn noen nye hobbyer, eller finn tilbake til ting du har satt pris på før. Gjerne noen som innebærer fysisk aktivitet utendørs, sammen med andre mennesker (for det er tre ting som vi vet øker produksjonen av endorfiner/serotonin/dopamin, som er stoffer som øker lykkefølelsen)

Lenke til kommentar

 

Ok, nå skal jeg prøve å sette litt ord på ting...

 

Jeg har nå vært skilt i 4-5 år, og deprimert hele tiden etter det. Det går opp og ned, og det siste halve året har egentlig vært veldig bra. 

Nå for et par uker siden fikk jeg en bølgedal igjen. Det begynte med noen nyheter på radioen som påminner meg om at jeg ikke har noen høyere utdannelse, og jeg kjente panikken grep meg med en gang.

Jeg takler ikke å høre om utdannelse, eller mastere eller bachelors. Det minner jeg bare på hvor mislykket jeg er selv. For jeg takler det nemlig ikke. Jeg orker ikke tanken på å sette meg på skolebenken igjen. Skole har for meg aldri vært noe annet enn mobbing og drit.

 

Jeg har ikke råd til det. Jeg sitter med en kjemperegning etter skilsmissen, og har mer enn nok med å sjonglere hus, jobb og barn. Joda, å selge huset i Oslo kan gi meg en inntekt, men hva faen skal jeg kjøpe da? Jeg må jo ha noe til både barna og meg?!? Alt er jo så helvetes dyrt.

 

Plutselig dreier alt som om utdannelse og jobb rundt meg, og angsten og panikken kommer momentant. Hva skjer dersom mitt yrke kommer til å kreve høyere utdannelse slik det nå gjøres i skoleverket, og snart i ingeniøryrket?

Jeg er jo nesten en ingeniør, bare med en annen tittel. Den blå regjeringen rævkjører alt av statlig virksomhet og jeg er livredd for at min arbeidsplass og stilling snart er overføldig. 

Deler av arbeidsplassen min er allerede outsourcet, og jeg er livredd for å miste det siste jeg har som gir meg mulighet til å leve og gi barna mine en trygg hverdag.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 6b4a4...a80

 

Hei. Husk at grad av utdannelse ikke bestemmer hvor mye du er verdt. Det fins tusenvis av mennesker uten høyere utdannelse som gjør fantastiske ting i arbeidslivet. 

 

Selv om en del stillinger har gått tapt i Norge de siste årene, sier SSB at bunnen er nådd, og at ting gradvis vil bli bedre. Så vi er sannsynligvis over det verste. Fokuser på de tingene du har: du har et hus i Oslo og det er jo helt konge! Man får hus 40 min unna Oslo til halve prisen, så da har du en god buffer :)

Lenke til kommentar

 

Tenker oftere og oftere på hvilken taper jeg er. Er en intelligent person, men alt gikk galt i ungdommen og på skolen.

Jeg har en form for uklar lidelse, og var full av angst og nerver i oppveksten. Ingen hjalp meg, bare anklaget meg for at jeg var som jeg var.

Det gikk dårlig på skolen, og sosialt overlevde jeg ved å spille klovn og tulling. Da ble jeg på en måte "godtatt", fordi jeg "underholdt" de andre.

Ble jult opp gang på gang, og noen jenter trakkaserte meg åpenlyst med å kladde på meg på herk. Hvis jeg protesterte slo de meg.

Endte opp på drittjobber og bor i en gammel kåk. Gradvis har det gått opp for meg hvor utafor jeg har vært, men alltid for sent. Nå er jeg utslitt, sykelig og uføretrygdet. Men fremdeles er jeg utenfor sosialt, og forstår meg ikke på hvordan andre klarer holde "seg oppe" stabilt og stødig. Det har alltid forundret meg. Jeg må spille på en kunstig måte syns jeg, hvis jeg  skal framstå noenlunde "normal". Det ligger ikke for meg å prate dritt i ett sett.

Noen virker alltid å se min svakhet og får lyst å "sette meg på plass". Senest for et par dager siden, jeg satt med noen ved et bord. En snakker høylytt til meg uten at jeg husker hva han sa en gang. Litt senere snakker han til noe andre. Da er det en som sitter til høyre for meg, som har sittet og sett søvnig på meg en hel stund og småflirt. Så sier(eller nesten hvisker han) ."Tror jeg skal ta deg med hjem som trampoline". venter noen sekunder, før han tilføyer "kjerringa trenger visst noe å trene på" .

Da er det som jeg synker sammen. blir bare sittende der når de andre går uten å si noe.

 

Anonymous poster hash: 21812...550

 

Jeg skjønner at ting er vondt nå, og det du beskriver er en vanskelig situasjon. Når man befinner seg på et slikt sted i livet, tenker jeg at man må bygge ting opp igjen med det man har, uansett om det man har ikke er mye. Les "Man's Search for Meaning", av Viktor Frankl. Han mistet alle han kjente i konsentrasjonsleirene under krigen, men klarte å bygge seg et meningsfullt liv. En tilsvarende historie finner vi i Buckminster Fuller, som var på randen av selvmord, men så bestemte seg for å gi livet sitt til menneskeheten. 

 

Du kan gjøre noe tilsvarende. Du kan bidra masse selv om du er syk og uføretrygdet. Finn en sak du kan bidra innenfor, og tenk at det i det minste tilfører livet ditt mening. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar

 

Sovemedisinen min fungerer ikke :hm:

Hvilken bruker du? Bør ta kontakt med fastlegen så du får riktig type medisin.

 

Jeg bruker Imovane 7,5g nå for tida. Tar litt tid å sovne inn, men plutselig er det morgen igjen.

 

Generell advarsel om sovepiller at de ikke må brukes ofte. Kan være avhengighetsskapende. Tar kun når jeg ikke får sove 2-3 dager på rad.

 

Bruker Imovane jeg også. Har hjulpet før, men nå er søvnhygienen min ganske dårlig. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Når du vil ut av forholdet, men blir hindret av fornuften.

Hvis jeg slutter å tenke, slutter å se på hennes liv, så kan jeg flyte med en stund til.

Jeg er redd jeg skal angre, ødelegg for meg selv, og kanskje ikke få det bli bra "fornuftig sett" i fremtiden.

Når man er 1000 mil hjemmefra, og hjertet vil hjem, men fornuften og eventyrlysten holder en gående.

Jeg vet ikke hvor lenge lenge jeg kan holde følelsene i sjakk, jeg er redd for å mure meg inne.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Huff, tabbe igjen.

Gikk en snarvei som går forbi en skole. Der jeg gikk forbi, drev noen kvinner  med noe fysisk aktivitet rett innenfor. Da jeg kom et stykke lenger bort, var det et lite vindu  på hjørnet. Så ikke ut til å være noen folk rundt, så jeg stoppet opp noen sekunder, bøyde meg ned og kikket inn noen sekunder.

Gikk så videre, da jeg plutselig hørte svake kvinnestemmer på motsatt side av veien, der det er en parkieringsplass. Og der sto et par kvinner(den ene litt eldre, den andre så jeg ikke). og snakket ved siden av en bil.
Regner med de så at jeg stoppet og kikket inn det vinduet. Det var mørkt, men en gatelampe lyste selvfølgelig akkurat sånn at de nok så meg godt.
Gikk bare videre, og hørte ikke de sa noe. 
Nå er jeg helt deppa over at jeg gjorde noe så dumt. Vet ikke engang hvem de var, om de vet hvem jeg var osv..forferdelig frustrerende. Tenker på at de sier det videre, og så kan folk få rede på at jeg kikket inn det vinduet.  :( 



Anonymous poster hash: 21812...550
Lenke til kommentar

Nå er jeg helt deppa over at jeg gjorde noe så dumt. Vet ikke engang hvem de var, om de vet hvem jeg var osv..forferdelig frustrerende. Tenker på at de sier det videre, og så kan folk få rede på at jeg kikket inn det vinduet.  :(

Anonymous poster hash: 21812...550

 

 

Om de ikke vet hvem du er og du ikke vet hvem de er, har det da noe å si?

De kan jo ikke si videre at det var du som titta, men at noen titta.

 

Virker ikke som om du vet at de så engang, antagelig var de opptatt med å sladre om andre folk. Folk flest er ikke så oppmerksome.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...