Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Jeg føler meg helt paptetisk om dagen. Er så lei av presset fra alle kanter. Orker så vidt å gjøre noe som helst, før jeg kanskje plutselig kvikner til og vil gjøre alt mulig. Prøver nye medisiner som stort sett gjør meg mer trøtt og demper alle følelser. Foreløpig er tiltaksløsheten den verste bivirkningen. Jeg tenker på alt jeg må gjøre, studiet som holder på å gå til helvete, en del av meg bryr seg, men jeg føler jeg ikke har krefter eller motivasjon til å holde ting gående. Det føles så patetisk å begrave seg på soverommet hele tiden, ikke ha lyst til noe annet enn å sove vekk alt, jeg klarer bare ikke få gjort en dritt. Vet at om jeg får stablet meg på beina så går alt til helvete rundt neste sving. Og så lei av å ikke klare å være ærlig med noen om at jeg sliter sånn.

Føles som at hva enn jeg finner på, eller om jeg begynner å føle meg på "rett plass", samme hva det er, så blir jeg rastløs, drittlei, eller noe annet dritt skjer. Vil bare finne ut hva som feiler meg.

 

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

[Cutthroat Bill]

Måtte kutte kontakten med min beste venn for noen måneder siden. I dag skal vi møtes for å prate om det som har skjedd, men jeg vet ærlig talt ikke om det har noen hensikt. Jeg vet ikke hva hun egentlig vil gjøre videre, og hvordan hun har opplevd alt dette. Psykologen min syntes jeg skulle prøve å fikse vennskapet, men hun har ikke fullt overblikk, og jeg er redd ting skal bli vonde. Jeg er så fryktelig redd for å være alene.

Redigert: Ville bare legge til at ting gikk veldig bra, og at vi fremdeles er venner. Vi fikk klart opp i en hel del ting, og nå skal vi begge fokusere på å bli friskere slik at vi en dag kan gjøre ting sammen igjen slik vi gjorde i sommer. For en utrolig lettelse dette var.

Endret 26. oktober 2016 av Cutthroat Bill

[L4r5]

Dette blir en lang dag. Det merker jeg allerede.

[AnonymDiskusjon]

I dag hadde jeg en prøve i et fag jeg har lagt innsats i, jevnt og trutt jobbing. Det gikk skikkelig dårlig, jeg klarte ikke anvende stoffet jeg hadde lært for å besvare oppgavene. Nå føler jeg meg jævlig liten, og som en idiot. Hvilket håp er det videre når jeg ikke greier å gjøre det bra når jeg faktisk har lest..

Anonymous poster hash: 920a7...41f

[Myst]

Det kommer en tid der man innser at man har skapt sin egen helvete etter mange år med skuffelser og negative opplevelser. Det kommer en tid der man innser at man ikke har noe å gi igjen. Det kommer en tid der man innser at man er på randen til å gi opp helt. Det kommer en tid der man tenker på fortiden, nåtiden og framtiden og innser hva man kunne ha gjort annerledes eller bedre. Det kommer en tid der man innser at uansett hva man gjør så er det forgjeves. Det kommer en tid der man innser at livet er så urettferdig som det kan bli. Det kommer en tid der man innser at det er livet som har styrt en enn at en selv har styrt livet. Men det kommer ikke som overraskelse at man er selv ansvarlig for seg selv.

Det var innledningen på et skriv jeg startet på for nesten 3 uker siden. Hadde tenkt å skrive ganske langt om hvordan livet fungerer, ansvarsbevissthet og fortidens konsekvenser på framtiden. Forsåvidt er tema det samme. Men skal ikke gå inn på detaljer og fokusere mest på meg selv. Det har seg slik at disse dager så har jeg egentlig omsider gitt opp. Gitt opp skolen, gitt opp meg selv og gitt opp hele livet. Bryr meg ikke om jeg skriver dette med åpent nick en gang. Er dessverre blitt slik at det bare to ting som driver meg gjennom livet og det er latskap og giddalaushet. Har ikke lyst å gjøre noe som helst fornuftig eller produkivt.

 

Dagene har gått og går bare til fornøyelser og underholdning. Selv måltidene er blitt redusert til 1-2 ganger om dagen. Har ikke gjort skikkelig skolearbeid på minst 2-3 uker og eksamensperioden nærmer seg raskt. Selv med tilrettelegginger og fritak og masse ekstra fritid om dagen, hjalp det ikke på disiplinen og motivasjonen. Jeg har falt ut av livet og denne gangen kommer jeg ikke opp igjen. 

 

Fortidens konsekvenser på framtiden skrev jeg. Det er så brutalt som det går an å bli det. De siste 5 årene har jeg levd et rutineliv med jobb-hjem-pc-isolering-gjenta og neglisjert mitt eget ansvar for meg selv og min egenutvikling. Konkret resultat? Sitter igjen helt alene i en fremmeds hus, midt på skoledagen og skriver denne ranten om meg selv.

Bare for å ha det klart: ber ikke om sympati, oppmerksomhet, støtte eller noe sånn. Bare skriver ned min egen virkelighetsoppfatning (les: realitycheck). I lang tid har jeg sett på meg selv som reflektert og høy selvinnsikt. Opptatt av filosofi, psykologi og fakta. Hørt mange klisje-ordtak som "man høster det man sår", "only you control your own fate", osv., og sant skal sies de er helt riktig. Skjønt er jeg i strid mellom fri vilje og determinisme. Jeg har helt og fullt fri vilje til å gjøre som jeg vil, men likevel er framtiden styrt av de valgene jeg tar. Burde egentlig vært på skolen i viktig forelesning nå, men med med min "fuck it today, try again tomorrow"-holdning, så har jeg da skapt denne ugunstige og negative framtiden.

Så hvordan har jeg skapt denne nåtiden? Med god hjelp av egen dårlig psyke og handicapper, universitetsstress, høye forhåpninger og ambisjoner, og ikke minst skuffelser og nederlag gjennom de siste 2 månedene (både faglig, sosialt og kjærlighetsmessig). Har jeg pøvd å bli en bedre person, med innsats både på faglig og sosiale områder? Ja, selvsagt. Men det var ikke nok. Klarte ikke å overvinne mine begrensninger og lot meg bli dratt langt inn i hullet. Har jeg søkt om hjelp og støtte? Ja, så godt det lot seg gjøre. Men det er nå slik at man ikke får den hjelpen når man trenger det. Nei da, man henvender seg først og så ser man om det er noe ledig tid neste månedene. Og ikke minst så går man lett i glemmeboken om man selv ikke følger opp ting.

Skal ikke legge skjul på positive detaljer. Ting har vært bra også. Møtt noen greie folk og.. hm ja det var alt faktisk. Jo deltatt på par morsomme arrangementer, og meldt opp til flere, bl.a. halloween fest på lørdag, veldedighetsløp på søndag i regi av gruppa til kompisen og fotballturnering neste helg. Var ganske motivert til festen i morgen og skulle fikse kostyme, men har jeg gjort det? Nei. Utsatt og utsatt og nå vurderer jeg om jeg faktisk gidder å dra likevel. Sånne store ting er egentlig ikke for meg og vil nok ende opp i skuffelse uansett.

Så hva skjer nå? Fikk plutselig en forespørsel om kopp kaffe fra medstudent nå istad. Bakhistorien til det er at jeg har prøvd å arrangere kortspill på skolen men ingen har meldt interesse, bortsett fra henne. Første gangen hadde jeg nok satt litt snaut dato, så andre gangen la jeg ut invitasjon i god tid, til i dag. Siden det var null respons da også, bortsett fra henne igjen, skrev jeg oppdatering at det var siste gangen jeg inviterte. Så mest sannsynlig syns hun synd på meg og vil få meg i bedre humør. Egentlig skal gruppa mi jobbe med rapporten i dag, men det har jeg bare ikke ork eller lyst til.

Tilbake til saken. Nå går tiden bare til venting og sløsing. Livet bestemte seg å være morsom og satte meg på helsepleie 3 dager på rad fra 7/11. Da er det først time hos skolepsykologen. Dagen etter fikk jeg framskyndet time hos lokale DPS (fikk først time etter nyttår men det er uaktuelt for meg) og dager der igjen har jeg time hos fastlegen. Så inntil da venter en ganske kjedelig uke på meg.

Hva som vil skje etter det har jeg ingen anelse om. Har hatt visse tanker om enkelte ting, men vil ikke få innlegget slettet, så sier ikke mer om det. Men kan si at enkelte ting er fristende når man ikke fungerer i hverdagen lenger, feiler på egenansvar og disiplin, og man blir en levende zombie bare. Så kommer den største utfordringen og fortelle dette til sine nærmeste....

Endret 28. oktober 2016 av Myst

[AnonymDiskusjon]

Så hva gjør man da, når man har fått til det meste man har bestemt seg for, men fortsatt ikke har livslyst?

Når det eneste man ønsker er å sovne?

For all del, jeg lider på ingen måte av noe akutte "motløse" tanker.

Jeg har vokst opp med det, det har alltid vært en backup. "Hvis dette faller i fisk, så kan jeg jo alltids dø."

Tanken har gnagd seg inn i hjernebarken over så mange år nå, at det føles aller mest som en trygg havn.

Jeg har alt gående for meg. Allikevel har jeg bare lyst til å sove. Jeg er så sliten og det går aldri over.

 

Anonymous poster hash: b509d...a26

[Cutthroat Bill]

Trodde jeg var sterk nok til å gå på festen, men det er jeg åpenbart ikke. Sitter alene i ett av soverommene å gråter og er fortvilet over livssituasjonen min. Jeg har virkelig problemer med å se noen ende på denne tristheten. Jeg er så jævla lei av å være nedfor og trist hele tiden.

Endret 29. oktober 2016 av Cutthroat Bill

[Myst]

Er det halloween fest du hadde tenkt deg til? Har du skaffet deg kostyme?

 

Kan si jeg er i samme stiuasjon. Hadde tenkt meg å kle ut som Twister (spillet altså, ikke orkanen), men av tidligere innlegg så har ikke ting vært bra, og fikk omsider dratt til butikken i går.  Var allerede stappfullt og fleste gode kostymer utsolgt. Endte med at jeg kjøpte dårlig fremstilling av Fred Flinstone. I hele dag i dag har jeg vært frem og tilbake om å dra eller ikke. Men siden jeg betalte litt penger på kostymen prøver jeg å være positiv og skal ta en tur uansett og se hvordan ting er. Er ingen regel at man må være der hele tiden, vett. Møter jeg ikke på noen jeg kjenner og ikke får møtt andre, kan jeg bare dra hjem. Men nå har jeg hypet meg selv opp med ymse dagdrømmer om...ja..kremt. You know what I mean.

 

Vet det er jævla vanskelig å komme over dørterskelen, men skader ikke å ta seg kort tur ut og se hvordan ting er. I verste fall kan du bare stikke hjem igjen og sløse vekk natta som du vil.

[jegeringenhvemerdu]

Går inn i den verste perioden av året for en emetofobiker. Kroppen er i konstant beredskap. Angst hele tiden. Blæ.

Endret 13. november 2016 av bleue

[€uropa]

Er det noen som har erfaring med å være student og slite psykisk? Jeg kommer meg ikke ut av denne dritten med det første og jeg henger allerede etter av flere grunner, bl.a. pga. det er så mye angst og uro så det er umulig å få konsentrert seg. Men nå om dagen føles alt så håpløst og jeg blir likegyldig til hele studiet og alt i livet. Vurderer å hoppe av og få meg en jobb der jeg kun har den å tenke på og evt. prøve igjen senere. Noen som vet hvordan det er å bli sykemeldt som student?

 

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

 

Det er dessverre ikke uvanlig. Undersøkelser på studentenes helse viser at mange av dem er ensomme og sliter psykisk. Studentsamskipnaden din har muligens et tilbud, så du bør undersøke der om du kan få time hos lege eller psykolog til studentpris. I mellomtida får du prøve å få kontroll på skolearbeidet ditt og ha en hyggelig tilværelse ellers. Det hjelper mye å ha noe å gjøre og noen å være sammen med på studiet og på fritida.

 

Jeg er selv student på mitt 5. år, så jeg kan i hvert fall si at selv om ting kan være vanskelig og uryddig i begynnelsen, kan det også bli mye bedre med tida.

[Delvis]

Drikker jeg    ||

[jegeringenhvemerdu]

.

Endret 6. november 2016 av bleue

[Yvonneyvonne]

Hei.

 

DISCLAIMER

Denne posten kommer til å snakke om selvmord og tanker rundt det, så ikke åpne den hvis du føler deg sensitiv for slike emner.

 

 

 

Hei.

 

Min far har drukket alkohol siden så lenge jeg kan huske. Rundt 4 eller 5 år fikk jeg for første gang i mitt liv høre ordet "barnevern". Det var et skummelt ord, og jeg har et minne av at jeg gjemte meg under bordet når det ordet ble nevnt. Så min far og min mor skilte lag da jeg var rundt 5 år. Min mor tok meg med på sykkelen med valpen vi hadde og dro til ei venninne av henne, der vi bodde i noen måneder til hun fikk en leilighet.

 

Min mor og min far hadde delt foreldrerett; jeg var hos min far annenhver helg. Det var ikke alltid han kom og hentet meg fordi han drakk. Og noen ganger drakk han mens jeg var der. På grunn av alkoholismen har han aldri vært noe særlig renslig av seg. Ikke dusjet han, og ikke vasket han klær skikkelig, eller leiligheten. Og han hadde ofte ekle drikkekompiser på besøk. Hvorfor jeg fikk være hos han må fuglene vite, men jeg er glad jeg fikk det uansett. Han hjalp til med å kansellere ut min mor som galskap, tro det eller ei.

 

Rundt 7 eller 8 års alderen, kom min mor sammen med en mann. En mann jeg var veldig skeptisk til. Han virket hyggelig i stemmen og måten han var på, men det var noe rart ved ham. Etter noen måneder inn i forholdet, flyttet vi inn hos ham. Jeg likte det ikke, noe som kanskje er naturlig for et barn.

 

Jeg har veldig lite minner om disse årene. Jeg husker at jeg fikk min første sykkel da jeg var 9. Jeg husker at jeg falt på et lekestativ og nesten kappet lippen min i to. Jeg husker at min far ga meg en dokumentar om morderbier i 10-års bursdagsgave, som forårsaket en fobi for alt som stikker. Jeg har vage minner fra en periode på sykehuset da jeg var 4 år gammel, som jeg har blitt fortalt var fordi jeg hadde alvorlig nyrebekkenbetennelse. En blanding av angst og fysisk smerte gjorde at jeg slet med blærekontroll helt frem til sent i tenårene. Jeg har blitt fortalt at jeg hadde en operasjon på et øye på grunn av skjeling, da jeg var 3 år gammel.

 

Men én ting jeg husker godt var samboeren til min mor. Frem til rundt 7. klasse gjorde jeg det bra på skolen. Skryter ikke, da det ikke er mye å skryte av, bare konstanterer fakta. Den siste tiden av barneskolen bodde vi enten i leiligheten min mor flyttet inn i med kjæresten, eller en annen vi flyttet til. Jeg husker som sagt veldig lite. Jeg husker bare at ca. etter jeg fylte 12, begynte ting å skje. Kjæresten til min mor var ikke en god mann. Han drakk, og behandlet henne som dritt i fylla, gjorde lite annet enn å kritisere oss og gjorde ting med meg som en voksen mann aldri, aldri burde gjøre mot et barn. Ikke voldtekt, eller noe voldelig, men det var ille nok til at jeg fikk varige mén. Jeg går ikke i detalj om det.

 

Disse handlingene fortsatte uten at jeg sa noe til noen på grunn av at jeg skammet meg og var redd. I 7. klasse begynte skolearbeidet å lide. Jeg begynte å bli sen. Jeg begynte å hoppe over lekser. Jeg hadde ikke overskudd til noe. Sov når jeg kom hjem. Alt dette irriterte min mor og hennes samboer. Det førte til mer og mer problemer mellom oss. I mellomtiden hadde jeg slitt med mobbing siden dagen 1 på skolen, som var en stor del av disse problemene. Motivasjonen dalte mer og mer.

 

Vi flyttet på et punkt til en annen leilighet. Jeg begynte å skulke halvveis gjennom 8. klasse. Jeg hadde ei venninne som jeg hadde blitt kjent med på barneskolen gjennom ei annen venninne, som var kusinen hennes. Hun hang jeg mye med på denne tiden, og det hjalp meg litt med å flykte fra hverdagen min. Rundt 14-års alderen hadde jeg suicidale tanker. Dette snakket jeg ikke om med noen. I 9. klasse gikk jeg til skolepsykolog fordi jeg hadde blitt sett gråtende i biblioteket en dag. Det hjalp meg ikke stort. I mellomtiden har mobbingen og handlingene til min mor sin samboer blitt verre.

 

Halvveis gjennom 8. klasse flyttet vi igjen, så nå bodde vi nærmere skolen. I starten av 10. klasse hadde jeg og denne venninnen min fått det som vane å skulke sammen. Jeg hadde også begynt å snike meg ut av huset om natten, og så vidt begynt å smake på alkohol. Det var rundt denne tiden av jeg bestemte meg for å fortelle min mor om hennes kjærestes "hobby". Hun lo det bort. Det var på det punktet at noe sa pang inni meg. Tankene mine rundt selvmord ble verre og verre. Jeg karet meg så vidt gjennom 10. klasse. Jeg begynte på en VGS langt hjemmefra. Det fungerte ikke, og jeg flyttet hjem igjen etter ca. et halvt år. Der begynte jeg på en spesiell retning på VGS igjen. Det var løsningen de hadde for problembarn. Dette fungerte heller ikke fordi jeg hadde gitt opp. Jeg var allerede død inni meg. Brydde meg ikke om noe lenger.

 

Dro på min første og siste fest på et punkt mellom 10. klasse og det første året på VGS. Havnet på sykehuset på grunn av alkoholforgiftning samme kveld. Neste dag ble det krangel mellom samboeren til min mor og en kamerat av ham fordi s.b nektet å hente meg på sykehuset. Kameraten insisterte på å kjøre og hente meg, og s.b ble sur på ham. Jeg ble hentet, kjeftet litt på, så fortsatte ting som vanlig. På denne tiden hadde jeg utviklet STORE problemer med både mat og sinne. Det var mye skriking i huset daglig fordi det var den eneste formen for kommunikasjon min mor hadde når hun var uenig meg meg. På et punkt hadde jeg begynt å snakke med en mann i et annet land som jeg hadde blitt forelsket i. Han var ganske mye eldre enn meg, men det brydde jeg meg ikke om. Noen måneder etter hadde jeg lagt planer om å flytte til ham. Disse planene utførte jeg kort tid etter at jeg hadde begynt på VGS for andre gang.

 

Jeg sparte penger til billett, pass og koffert. Da alt det var klargjort, hadde jeg fått en reiseplan på papir fra reisebyrået (på den tiden da billettsøk og på nett og online bestilling ikke var hverdagskost). Denne planen hadde jeg en kveld på uansvarlig vis latt ligge på sengen. Min mor kom inn for å si noe til meg, og gikk deretter mot døren igjen. Før hun gikk ut, rasket jeg til meg planen, noe som gjorde henne mistenksom. Hun spurte hva det var, og jeg sa en lapp fra biblioteket. Hun spurte om å få se den, og jeg sa nei. Så gikk hun opp igjen. I den tiden det tok henne å ombestemme seg og komme ned igjen, hadde jeg byttet ut den lappen med et brev som hadde kommet med et medlemskort og gjemt planen. Hun kom ned igjen og forlangte å se arket. Jeg nektet, og låste meg inn på badet.

 

Dette så jeg som en perfekt mulighet til å komme ut av huset uten at det ble mistenksomt, derfor hadde jeg byttet lappen; på reiseplanen sto det et tall, som var prisen på billetten. Dette tallet hadde jeg skrevet ned på lappen jeg byttet. Jeg kunne selvfølgelig bare vise den jeg nå hadde i hånden, men jeg trengte en unnskylding for å bo kastet ut, så jeg gjorde meg så lite samarbeidsvillig og stå som mulig, fordi jeg visste hvor lett det var å få min mor til å tenne på alle lunter.

 

Like etter at jeg hadde låst meg inn på badet, kom begge to ned og truet med å sparke inn døren. Jeg sprang fra badet til soverommet og låste meg inn der. Flere trusler kom fra andre siden. Alt fra å bryte ned døren, til å ringe politiet, til barnevernet. Jeg spilte med, og åpnet døren, for så å kaste lappen på dem, i det jeg skrek at jeg hadde gjeld på medlemskontoen til butikken. Min mor trodde på det og tok med seg lappen opp i lag med samboeren. Mens de satt oppe og sturet, pakket jeg i all hu og hast kofferten. De ropte ned at jeg måtte komme opp, men jeg nektet. Alle 3 var sinte, kanskje min mor mest av alle, så all kommunikasjon skjedde gjennom roping på dette punktet. Min mor ble bare sintere og sintere, til hun eksploderte totalt og kastet meg ut. Mye ble sagt i prosessen, og noen ting kastet. Jeg tok med meg kofferten, tok taxi ut til min far og sa jeg hadde blitt kastet ut, og om ikke jeg kunne bo hos ham en stund.

 

Denne stunden varte ikke i mer enn en uke. Det var da jeg skulle reise. Min mor og hennes samboer visste ingenting om dette. De eneste som visste at jeg skulle vel var venninnen min og min far. Bare at jeg hadde fortalt dem at jeg skulle til et familiemedlem i en annen del av landet. Jeg reiste, kom frem, og hadde en tanke da jeg satte meg i bilen til foreldrene til min daværende kjæreste: "dette kommer aldri til å fungere". Det hadde jeg veldig rett i. Det som skjedde de følgende årene var at jeg utviklet spilleavhengighet som et resultat av depresjon. Forholdet var en vits. Fyren, som var 10 år eldre enn meg, bodde praktisk talt med sine foreldre. Vi bodde i blokk, vegg i vegg, og de var så involvert i livet hans at en skulle tro han var 10. De tok seg av handling av mat, klær, og alt annet. Moren håndterte finansene hans; han hadde ikke engang tilgang til sin egen konto. Mange av disse tingene var grunner til konstant krangel, pluss at jeg mottok sosialstøtte i over 4 år, men jeg så ikke noe til de pengene fordi de gikk inn på hans konto. Jeg fikk ikke ha min egen. Og de pengene brukte moren til å betale gjelden hans med, noe han var til knærne i.

 

Så jeg hadde det ikke bra i den perioden. Jeg var aldri til noen form for behandling, lege eller annet. Jeg gikk gjennom forskjellige kurs, hvor i et av dem, jeg var nok en gang utsatt for mobbing. Jeg jobbet to uker gratis i en pizzasjappe, noe jeg er ganske sikker på er ulovlig, men ingen rundt meg brydde seg om det. Min far sendte meg tusenvis av kroner som på mystisk vis aldri kom frem til kontoen. Det var ikke før etter 4 måneder med etterlysning av pengene at jeg fikk vite at de hadde gått til billånet til min daværende samboer. Mot slutten av oppholdet der traff jeg en annen. Vi ble forelsket, og jeg snakket med ham i noen måneder før jeg reiste ned og besøkte ham. Jeg hadde slått opp med eksen før det, men foreldrene visste ikke om det. Merkelig nok. Da de fant ut, til tross for at selve bruddet hadde gått fredelig for seg og ingen var uvenner, ble det helvete på jord. Dumme jeg hadde giftet meg med ham for å bli i landet, så nå måtte vi begynne prosessen med skilsmisse. Heldigvis var advokaten veldig grei og lot oss hoppe over separasjonstiden over en teknisk detalj, så det gikk raskt. Etter det, sendte min nye kjæreste penger til meg for å reise hjem, og så kom han kort etter.

 

Til det punktet trodde jeg at ting skulle bli bra, at vi skulle bygge en fremtid sammen, at vi skulle starte et liv og være lykkelige. Jeg har lært mange ting i løpet av de siste årene, og en av dem er at et forhold er ikke en god idé når begge parter har alvorlige psykiske plager. Vi flyttet sammen, og det var katastrofe fra dag én. bokstavelig talt. Han hadde en forferdelig fortid, full av vold, misbruk og hat. Jeg visste om alt dette, men dumme, unge, naive meg tenkte ikke på konsekvensene av å ha hatt et sånt liv. Så jeg gikk fra et forhold med et barn i en voksen manns kropp til et med en som var psykisk ustabil. Så det måtte jo gå som det gikk. Det som fulgte var 5 år med smerte, og tyngre og tyngre depresjon.

 

Så nå er jeg her i dag. Uten jobb. Uten skolegang, uten håp, fastlåst i et ekstremt destruktivt forhold. Det eneste ønsket jeg har er å dø. Jeg vil ikke mer. Jeg har prøvd livet og det fungerte ikke. Jeg er i behandling nå, men jeg har ikke troen på den. Jeg har ikke troen på noe lenger. De eneste gode tingene jeg har i livet mitt er to familiemedlem som bor milevis unna, noen få venner og et dyr. Ingenting annet. Jeg holder på å miste taket på virkeligheten, på meg selv. Jeg har ikke noen styrke igjen i meg. Det har blitt brukt opp på menn som bare har gjort ting verre, foreldre som ikke stiller opp og kampen med meg selv, systemene rundt meg og menneskene i dem.

 

Samboeren min drar meg ned. Min far sliter meg ut. Min mor tar energi fra meg. Kollegene mine hakker på meg. Jeg har ikke krefter igjen til å kjempe imot lysten til å gi opp.

 

 

 

Jeg vet ikke hva jeg ville med dette innlegget. Takk til enhver som tar seg tid til å lese det, men jeg forventer ikke at noen gjør det.

 

Anonymous poster hash: 2244c...e49

Du sterke , vakre sjel. Ikke gi opp ennå, livet har ikke vært rettferdig mot deg men nå har du sjansen til å få det bra. Fortiden var ikke ditt valg, men framtiden er det. jeg vil gjerne være din venn ❤ Hold ut litt til ❤ Please ?

[Gjest Slettet+5132]

Så jævlig lei

[Roger Roger]

Meldt snø og kuldegrader fremover... Sikkert litt patetisk av meg å sutre over været, men jeg har ikke ord for hvor mye jeg hater den mørke vinteren..

 

Vinterdepresjon, here we go.

[Poor Leno]

Meldt snø og kuldegrader fremover... Sikkert litt patetisk av meg å sutre over været, men jeg har ikke ord for hvor mye jeg hater den mørke vinteren..

 

Vinterdepresjon, here we go.

Har du skikkelige vinterklær? Hvis ikke må du gå til innkjøp.

[AnonymDiskusjon]

Ingen plass jeg kan kalle hjemme. Midlertidighet som en konstant. Tap av ambisjoner. Mangel på håp. Ingen glede. Ingen tro på at det blir bedre. Bare en udefinerbar pliktfølelse driver med videre i livet. 

 

Nei, det går ikke bra. 

Anonymous poster hash: 2468d...9b3

[AnonymDiskusjon]

Hater nav. Hater. De tok pengene mine for 5 uker siden, har levd på sparepengene, og 2 utbetalinger på 715. Ikke har jeg tlf, for jeg har ikke råd til å betale regningen, og ikke tørr jeg å spise maten vi har, for jeg vet ikke når jeg får penger igjen og all mat i huset er øremerket til ungen.

 

Anonymous poster hash: 0cca3...0a2

[cur_l]

Er så sliten av å være ldelagt av dårlig selvtillitt pga medfødt crap selvbilde og mobbing. Å ha kastet bort 20 årene på å isolere seg for å unngå det man er redd for. Å gå inn i 30 årene og innse at tiden er tapt, og når en skal begynne å bevege seg i samfunnet, så mangler en både mentale og sosiale ferdigheter.

Jeg ser på alle folkene som har livsglede og som uanfektet kan holde en samtale gående og distansen mellom meg og dem blir større og større.

[Myst]

Har det samme som deg cur_l. Er supervanskelig å starte helt fra scratch etter man blikker 30. Livet er dessverre slik for de fleste at man har ~25 år på seg (fra fødsel) til å etablere seg så godt man kan. Får man ikke utrettet seg på enkelte områder innen da, blir det veldig vanskelig etter det.

 

Om du skulle trenge å prate og lufte ut tungtheten en dag, så må du ikke nøle og sende en pm.