herzeleid

Obama advarte mot dette allerede i 2019: Og det er dette jeg synes er så synd med hele diskusjonen og som jeg tror er mye av grunnen til at de fleste ikke orker å rulle i søla med dere i ‘woke’-tråden. Det blir for unyansert og virker ikke som noen av sidene evner å se at det i noen tilfeller har gått litt langt, samtidig som det selvfølgelig er langt unna de mest hysteriske fremstillingene. Den sikreste måten å drive folk i armene til ytre høyre er å jage dem dit.

At foreldre bestemmer eller sterkt påvirker hvordan barna skal kle seg er så vidt jeg vet helt innenfor norsk lov. Å stille krav til hvilke "verdier" de som innvandret hadde har vi aldri gjort, og jeg kan ikke se hvordan en skulle kunne tvinge disse på mennesker som allerede har innvandret og deres barn nå. Jeg oppfatter alt dette som en fullstendig forutsigbar konsekvens av innvandring fra land med til dels svært fremmede kulturer. "Multikultur" vil nødvendigvis innebære ulike kulturer og verdier som sameksisterer. Selv har jeg alltid ment at det ville innebære en del svært negative konsekvenser og advart mot disse, men når noen først har bestemt at vi skulle ha en innvandringspolitikk som bragte Islam fra noe eksotisk, fremmed og svært marginalt til å være en svært viktig faktor i norsk samfunnsliv har jeg problemer med å se hvordan en plutselig i ettertid skal slå ned på muslimers praksis. Vi må vokte oss for at ikke håndteringen vår av (etter norsk syn) skadelig kulturell praksis medfører at vi selv blir mer totalitære eller mister grunnleggende friheter.

Jeg tror en må ta innover seg at utgangspunktet her er at forklaringen skal være at menn tar for lite ansvar og kvinner får for stor arbeidsbelastning, enten problemet en forsøker å forklare er sykefravær eller skilsmisser. Når statistikken viser oss at menn totalt sett jobber mer (når en kombinerer arbeid ute og hjemme) mens kvinner samlet sett har mer tid til "fritid og personlige behov" trenger man en mekanisme som likevel lar forklaringen man alltid trodde på stemme. "Det tredje skiftet" virker å være nettopp det, eksemplifisert ved at en bokstavelig talt opererer med imaginære størrelser (hvor mye tid bruker du på å tenke på ting) og "kirsebærsplukker" ting kvinner tenker mer på.

Og ikke minst; det er ikke gitt at ‘tenkebelastningen’ er større på kvinner og menn. Selv om mor oftere tenker på barnebursdager vet vi at far i større grad tar seg av familieøkonomien. Sånn kan en plukke ut enkelt-tankevirksomheter nærmest i det uendelige og teoretisere rundt diffuse størelser.

Det var min opplevelse og, og jeg tror det var fort gjort å bli lei henne før en rakk å bli kjent med eller etablere noen interesse for henne. Jeg tror ikke siste del av serien hjalp på så mye, da i alle fall jeg opplevde at hun i slutten av siste sesong ble litt for mye uten å tilføre noe tilstrekkelig interessant. Synd, fordi jeg syntes hun utviklet seg til å bli en interessant figur frem til det. Forhåpentligvis klarer spillet å ta med seg det beste fra serien. Geralt er jo veldig ‘bad ass’ fra begynnelsen. Jeg tror en figur med en større ‘utvikling’ kan være vel så interessant.

Det er åpenbart ikke en "ekvivalens"/likebyrdighet. Det er et forsøk fra min side på å samle oss om det jeg hadde trodd var et standpunkt nesten alle kunne være enige i, og vise at disse kontroversene går i sykluser og ofte lever av hverandre. For ti år siden var kritikken at spillet var for "hvitt", nå er det for "woke". Der finnes det antagelig en sammenheng som vi bør være bevisste på om vi skal komme radikaliseringen til livs. Eller så kan dere fortsette å sitte på hver deres tue og kalle hverandre stygge ting.

Det er ett ytterpunkt som er klart mest aktivt akkurat nå. Jeg tror likevel ikke vi er tjent med å stikke hodet i sanden og late som disse har oppstått spontant i isolasjon, og jeg synes det er synd om en ikke en gang klarer å samle seg rundt det jeg hadde håpet var et spiselig felles multiplum for de fleste:

Jeg tenker derimot at "woke/anti-woke" er merkelapper som i hovedsak bidrar til at en snakker forbi hverandre, ofte med vilje, og fort sitter igjen med nærmest endeløse søppeldiskusjoner uten noen utsikt til å forstå hverandre. Det ergerlige her er at en under andre omstendigheter antagelig ville funnet at en egentlig er 90% enige. Å kritisere The Witcher 4 for å være "woke" utelukkende på grunn av en kvinnelig hovedperson fremstår ganske urimelig. På samme måte var det ganske urimelig da The Witcher 3 ble kritisert av feminister eller for å være "for hvitt" osv. Hvis vi, og spillpressen, klarte å samle oss rundt dette, og forstå at det er disse ytterpunktene som holder hverandre i gang, tror jeg mye ville vært gjort.

Det vet vi ikke. Men feministene som gjorde det (Sarkeeshian & Co fra "feminist frequency") hadde en relativt høy stjerne i spillpressen. Og der peker du kanskje uforvarende på noe av grunnen til en viss splittelse de siste årene: få spillere delte antagelig disse bekymringene som disse gruppene og spilljournalistene fremmet og syntes kanskje tvert imot det var rart at slike "bekymringer" ikke i større grad ble imøtegått.

Det interessante er jo at The Witcher 3 fikk kritikk for å ikke være "woke" da det kom ut, bla. fra feminister og de som mente spillet var for "hvitt". Jeg tenker det illustrerer hvordan pendelen svinger, og at vi ikke må være helt blinde for at den kritikken vi så en del av i forrige tiår har påvirket hvordan spillene ser ut i dag, også til det verre. https://www.forbes.com/sites/erikkain/2015/05/31/why-feminist-frequency-is-dead-wrong-about-the-witcher-3/ https://www.polygon.com/2015/6/3/8719389/colorblind-on-witcher-3-rust-and-gamings-race-problem

Jeg tror nok også kriminalitetens brutalitet relativt til samfunnet ellers er et moment. Når samfunnet ellers blir stadig mer fredelig og "sivilisert", samtidig som en kanskje får en mer hardbarket og spisset "voldskultur" i enkelte miljøer, blir kontrasten ekstra stor. Det samme blir kanskje også vår evne til å håndtere volden, derav det økte opplevde behovet for beskyttelse.

Dere skal ha honnør for å erkjenne at temaet har vært mangelfult dekket og ta utfordringen på strak arm. Det står det respekt av. Jeg synes dette var en ryddig og fin gjennomgang som i alle fall gav meg litt bedre innsikt i en kontrovers jeg ellers ikke ville visst særlig om. Ut fra det du skriver (som jeg ikke betviler) virker dette (i alle fall "woke" delen) som en ubegrunnet og tåpelig kontrover/kritikks, på samme måte som den politisk motiverte kritikken fra feminister mfl. mot forgjengeren gjorde det samme i 2015. På et vis er disse kontroversene et interessant tidsbilde. For et tiår siden så vi relativt mye svakt begrunnet politisk motivert kritikk av spill fra det mange i dag kaller "woke". I dag virker den andre motpolen å ta betraktelig større plass. Før alt dette så vi kritikken komme fra (kristen) konservative. Kanskje et tema for et fremtidig journalistisk dypdykk?

Jeg vet ikke om jeg forstår poenget ditt helt. Mener du det er vanskelig for politikerne eller folket å ‘bli’ moderate? Jeg vil tro de fleste velgere egentlig er ganske moderate selv. Jeg tror nok fascisme er feil begrep her, og for den som er interessert hadde professor Bernt Hagtvedt en interessant redegjørelse for nettopp dette i ‘Verdibørsen’ nylig. Utviklingen i USA er likevel alvorlig nok til at jeg ikke så hensikten med å igjen påpeke det uhensiktsmessige i den typen begrepsbruk.

Veldig spent på tiden fremover. Som en som alltid håpet Trump skulle tape, og syntes det var smått utrolig at han klarte å vinne to ganger, har jeg fortsatt håp om at en oppegående, samlende og moderat demokrat vil kunne vinne en ganske komfortabel seier i neste runde. Inntrykket er at det var vel så mye ‘push’ faktorer som drev velgere til Trump, og om en unngår disse tror jeg mye er gjort. Det forutsetter samtidig et velfungerende demokrati og en fungerende presse, og jeg er spent på hvordan et ‘MAGA-nederlag’ vil bli taklet av bevegelsen selv.

Det som virker veldig ugreit her er den potensielle inhabiliteten, og jeg synes det nesten er ufattelig at en kan sitte i et selskaps styre og samtidig delta i grupper som behandler og stemme over saker som direkte påvirker selskapet. https://www.vg.no/nyheter/i/kwVrea/innroemmer-feil-varslet-aldri-stortingskomite-om-styreverv Så tror jeg samtidig det har en verdi å få mennesker som har lykkes i det private inn i politikken uten at de må helt avslutte sitt private yrkesliv, og statsrådslønnen er ikke spesielt god for disse. Men i slike tilfeller må det følges opp veldig tett og krever en mye høyere bevissthet.

Jeg synes det er synd det fort blir så voldsomt radikalt her inne. Det må gå an å se at et større mangfold i spillfigurer og historier absolutt kan være et gode, samtidig som vi bør kunne se at en noe kritikk av politisk aktivisme innen spillmediet er berettiget. Når en skriker "fascisme" så fort en møter meningsmotstand er jeg redd en bidrar til å styrke det andre ytterpunktet, og det fremstår ganske ekstremt. Kjenner jeg savner "konsollkrigene", da kranglene i det minste hadde hovedutspring i spill(konsoller), og man ikke trodde motparten var Mussolini.

De voksnes verden er nok litt mer nyansert enn som så

Sånn apropos det å ta spilljournalistikk og spill som kultur på alvor hadde det i slike tilfeller vært interessant om journalistene forsøkte å dykke litt ned i hva de som klager faktisk mener, ut over en setning som jeg antar ikke nyanserer veldig. Selv har jeg ikke sett denne kritikken før nå og jeg føler ikke jeg egentlig ble så mye klokere kritikken, selv om argumentene mot blir behørig dekket.

Som sagt er det ingen tvil om at kvinner gjør mer ‘hjemme’. Det jeg har påvist er at når en samler arbeid ute og hjemme gjør menn litt mer og når en samler fritid og personlige behov har kvinner litt mer. Det er med andre ord ikke noe i den faktiske tidsbruken som tilsier at den totale arbeidsbelastningen på kvinner er større enn menn. https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/tids-og-mediebruk/statistikk/tidsbruksundersokelsen Så kan en spe på med diffuse størrelser der en ‘kirsebærsplukker’ tankeaktiviteter kvinner gjør mer av og ‘glemmer’ det menn gjør, og krydre dette med irrelevante ‘kvinner er best’-artikler. For meg fremstår det som en ganske åpenbar tankefeil der en har låst seg i et lite konstruktivt spor der ‘svaret’ alltid er det samme uavhengig av spørsmål.

Spørsmålet er kanskje hvor relevant den etablerte spilljournalismen er og hvorvidt ‘riksmediene’ er den mest egnede plattformen. Spillformidling foregår tross alt ofte på andre ‘nye’ plattformer, og kanskje er det ikke realistisk at tradisjonelle medier skal klare å konkurere om relativt unge lesere/seere på ‘gamlemåten’. Jeg tror også spilljournalistene bidrar til å gjøre seg selv irrelevante gjennom å nærmest aktivt gå inn for å ikke forstå eller fremstille mange spilleres synspunkter og bekymringer skjevt, og påta seg en tidvis nedlatende forkynnende rolle, som hverken fremstår reflektert eller interessant.

Igjen, ingen spurte om dette. Å stadig komme med disse nesten tourettes-pregede irrelevante utbruddene er ikke nyttig og fremstår mer som et forsøk på kjønnskrig enn noe annet. Jeg skulle ønske vi slapp denslags. Det er en masse diffuse og vage størrelser vi ikke kjenner eller tar høyde for i totalberegningen. Det være seg at mor tenker på skoleavslutning eller far planlegger økonomien. Ut fra det vi klarer å tallfeste er det ikke grunnlag for å si at belastningen på kvinner er større (statistikken viser den er litt høyere på menn). Å selektivt velge et knippe ting kvinner tenker på (og utelate tilsvarende for menn) fremstår som lite nyttig ‘kirsebærsplukking’.

Jeg synes dette blir litt for usaklig og her møter du ikke noen av argumentene men fortsetter å hevde toralbelastningen er høyere på kvinner til tross for at du har fått statistikken som viser at menn jobber mer lagt frem flere ganger. At du så hopper videre til andre påstander om at menn er dårligere, som du har slukt rått og ukritisk, uten nevneverdig relevans for tråden tror jeg tilsier hvor landet ligger.

Jo det er en antagelse at belastningen på kvinner er større når statistikken som vist over viser at menn totalt sett tar en (litt) større arbeidsbelastning når arbeidet hjemme og ute kombineres. At en tyr til en vag størrelse som ‘det tredje skiftet’ der en selektivt velger ansvar mor i større grad tar, presentert av samme kjønnsforsker som stod igjen så avkledd etter avsløringene i ‘hjernevask’ virker ikke spesielt tillitsvekkende. Det tredje skiftet virker på mange måter som kjønnsforskningens Higgs boson; det er en nødvendighet for å få virkeligheten til å stemme med teorien(ideologien). Som et apropos er det interessant at ingen snakket om ‘det tredje skiftet’ da det nylig var flere saker om at far oftest tar ansvar for familieøkonomien. Da var kvinner også offer. Og det er nettopp her jeg mener dere bidrar til å objektivisere kvinner; kvinner blir offer for noe påført av menn, nærmest uansett hva, så også her. Selv når statistikken ikke støtter det og selv når vi ser at kvinner også oftere forlater andre kvinner. For når sjansen for skilsmisse er dobbelt så høy i ekteskap mellom to kvinner som i andre ekteskap; kanskje handler dette også om kvinner og kvinner sine valg og adferd, som handlende subjekter. Ikke kun som offer for slemme menn. https://www.aftenposten.no/kultur/i/0QjBjB/ny-norsk-studie-ekteskap-mellom-kvinner-ender-oftest-i-skilsmisse

Du tar mange forbehold når statistikken viser at kvinner ikke jobber mer når ute og hjemme kombineres, men få/ingen når du antar belastningen på kvinner er større uten belegg i statistikk. Det høres ut som en lite hensiksmessig og fordomspreget tilnærming. Å forholde seg kritisk til statistikk og forskning er bra, men fra det til å forholde seg ukritisk til egne fordommer eller diffuse størrelser er uklokt. Nei, det er kun en stråmann om du velger å klippe ut en halv setning og fjerner konteksten, der jeg forklarer at tendensen er omtrent like markant for begge kjønn.

Nå viser vel tallene at begge kjønn er mindre tilfreds som enslige og at tilfredsheten er svært lik mellom kvinner og menn, der det varierer med aldersgruppe hvem som er mest tilfreds. Jeg tror derfor forestillingen om at enslige kvinner har det så mye bedre er litt overdrevet. Å godte seg over en marginal forskjell fremstår som en blindvei. https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/levekar/artikler/darligere-livskvalitet-blant-enslige Jeg tror også en bør moderere forestillingen om at problemet er at ‘alt arbeidet faller på kvinnene’, gitt at statistikken tilsier at menn samlet sett jobber (litt) mer enn kvinner når hjemme og ute kombineres. https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/tids-og-mediebruk/statistikk/tidsbruksundersokelsen Her tror jeg du tar feil. Jeg tror de aller fleste menn i forhold opplever at kvinner tilfører svært mye ut over sex og økonomi. Det gjelder kjærligheten i forholdet og at partner gjerne også har rollen som ‘bestevenn’, i tillegg til alle måtene kvinner og menn ofte utfyller hverandre. Det jeg likevel tror kan være tilfelle er at en del menn resignerer litt når sexlivet dabber av, og aksepterer at forholdet endrer karakter mens kvinnene etter en tid med småbarn og lite savn etter sex kanskje i større grad spør seg ‘hvor ble det av lidenskapen og romantikken’. Der tror jeg svaret ofte ligger, i alle fall delvis, i avvisninger og manglende sexliv.