herzeleid

Mulig dette er en måte å utnytte systemet for en del. Mimir Kristjanson fra Rødt fortalte selv hvordan han i en årrekke meldte seg opp i det han selv kaller "jallafag" uten noen intensjon om å ta fagene for å utnytte studentgoder. Samme person er for øvrig opptatt av at andre skal betale mer skatt 😛

Både såkalt "woke" og "antiwoke" kan være ødeleggende. Det blir så rart når en tilsynelatende gifter seg med det ene ytterpunktet. Jeg tror vi heller bør ha en prinsipiell tilnærming til (og motstand mot) ødeleggende aktivisme av denne typen. Vi har lenge hatt problemer med høylytte aktivister på begge sider av spekteret, der det har gått i bølgedaler hvem som har mest moment. En gang i tiden var denslags noe vi nesten utelukkende forbant med (religiøse)konservative. Så har vi sett en sterk fremvekst av det en del har kalt "SJW" eller "woke" som unektelig også har vært problematisk. I senere tid har vi sett fremveksten av "antiwoke", og jeg er redd vi vil se at de (religiøse)konservative igjen får vind i seilene på dette feltet. En kan med andre ord betrakte begge ytterpunktene som problematiske selv om det kanskje er utfordrende å ta innover seg når en selv befinner seg på et av dem.

Det er absurd at partilederen hvis forgjenger beskrev Sverige som ‘et lys i Europa’ anklager de som har advart mot svenske tilstander for å bringe problemet til Norge.

Ja jeg har det. I tillegg tror jeg det å bli eldre har bidratt til et bedre inntrykk av og forståelse for verdigrunnlaget som ligger til grunn for andres meninger. Eksempelvis kunne en kompis for mange år siden fortelle at vi hadde tilnærmet ‘lik lønn for likt arbeid’ i Norge, noe jeg ikke fikk meg til å tro på. Jeg hadde tross alt sett kampanjene og slagordene om ulik lønn som hyppig ble fremmet i media, og fått høre at ‘fra i dag og ut året jobber kvinner gratis’. Samtidig visste jeg at temaet faglig sett var innenfor det han kunne noe om, og selv om jeg ikke umiddelbart aksepterte det fikk det meg til å lese meg opp og oppdage at han hadde rett. Som en bonus lærte jeg også noe om myter og feilinformasjon.

Jeg tror ikke noen egentlig vet hva vi skal gjøre. Kommer vi først inn i en ny normal der sprengstoff er hverdagslig og en ny råhet, kultur og type kriminalitet fester seg er det antagelig ekstremt vanskelig og tidkrevende å reversere det. At de som over tid har ført en politikk som har bidratt til og til dels fornektet problemet nå er i vilrede virker helt naturlig.

Det er forferdelig om vi nå går mot en ny normal der angrep med eksplosiver går fra å være helt uhørt til noe nærmest dagligdags, slik det er blitt i Sverige. Så får vi håpe dette er en ‘bølge’ og at intensivert innsats vil ha en effekt mot dette, men basert på hva vi har sett i Sverige er det vanskelig å være optimistisk. Så tror jeg en må ta innover seg at dette er en utvikling som har blitt advart mot over tid, men dessverre ikke tatt på alvor i tilstrekkelig grad. ‘Svenske tilstander’ ble innledningsvis avfeid og fremstilt som en rasistisk vrangforestilling fra høyre. Da det ble umulig å avfeie lenger sa man at sånn er det jo ikke her, som om det betød at det ikke ville komme hit. En kommentar fra Marie Simonsen er illustrerende, der hun fremstiller ‘svenske tilstander’ som noe vi unngikk og ber høyresiden ikke snakke om det som en tilstand vi står i fare for å havne i: Noen år senere hadde pipen fått en annen lyd: Det er vanskelig å se for seg at de som har avledet fra og bidratt til problemet og i tillegg angrepet de som advarte sitter på løsningen. De har tatt feil så lenge at det virker å ha blitt for en livsløgn å regne. Samtidig må vi for alt i verden unngå at de mørkeste stemmene får gjennomslag med sine ‘løsninger’, for da vil kuren kunne bli uendelig mye verre enn problemet. Jeg tror det beste vi kan håpe på nå er en tverpolitisk løsning fra politikere og partier som erkjenner at deres politikk har bidratt til problemet, og at de tok feil i møte med de som advarte. Kanskje etter dansk modell, fortrinnsvis i god sosialdemokratisk ånd. ‘Svenske tilstander’ vil tross alt ramme det som var de tradisjonelle arbeiderpartienes kjernevelgere hardest.

Hvem da? Er det noen her som faktisk har sagt at alle kvinner skal være utenfor arbeid og samtidig klager over at for få innvandrere er i arbeid? Jeg gjetter at svaret er nei og det slår meg som synptomatisk hvordan flere av dere virker å sloss mot vindmøller heller enn de faktiske argumentene motparten presenterer.

Pek på en.

For et mørkt og negativt syn du har på kvinner. Jeg tror kvinner og menn stort sett sammen blir enige om det som passer dem, og jeg er ikke med på din moralisering og nedlatende holdning ovenfor norske par og kvinner spesielt. Med en slik innstillig er det kanskje ikke så rart at du ikke ønsker at kvinner skal få ha valgfrihet.

Ja, det samme som ble sagt på Debatten Jeg har ikke tro på å inndra kvinners valgfrihet for å unngå teoretiske konsekvenser, og jeg aksepterer ikke en vurdering av oss menn som så tafatte at vi ikke klarer å bli enige med partner eller arbeidsgiver. Tydelig frustrert synes jeg var en god oppsummering av hvordan de eldre kvinnene oppførte seg mot de yngre. For meg fremstod det også som en fastlåsthet blant de eldre, der en ikke var interessert i å lytte eller tilpasse seg tiden de unge i dag lever i. Da er jeg redd du karikerer de unge kvinnene og som de eldre i debatten er uinteressert i hva de har å si. Hovedbudskapet var valgfrihet, ikke "husmoraktivisme", og det tror jeg egentlig du vil finne at ganske mange unge kvinner er for.

Jeg har ikke sagt noe som en gang ligner på at det er løsningen. Jeg oppfatter ikke heller at andre gjør det og det fremstår som en avsporing.

Men vi vil kanskje få ned sykefraværet om flere får en hverdag de opplever at går rundt.

Det vi har sett den siste tiden er unge som ber om å i større grad selv få bestemme hvordan permisjon skal fordeles og ønsker større mulighet til å kunne vie mer tid til familie. Jeg er enig i at Debatten på NRK fremstilte det litt skjevt ved å sette de unge kvinnene opp mot nedlatende og tidvis aggressive eldre kvinner som ikke virket interessert i det de unge hadde å si, men det virker som ønsket om å få være mer sammen med familien sin i all hovedsak kommer fra unge. Naturlig nok gitt at det gjerne er disse som har små barn. Kostnaden for å la unge kvinner og menn få litt mer valgfrihet tror jeg ikke trenger bli stor. Å la familien selv fordele permisjonen vil være gratis. Å gi dem mulighet til å være hjemme med barna litt lenger vil antagelig ikke heller være veldig kostnadsdrivende, da barnehage for de minste i seg selv er kostbart og svært subsidiert. Et viktigere spørsmål er om vi har råd til å ikke lytte til de unge kvinnene og hva de sier de ønsker og trenger. Vi får allerede alt for få barn og kvinner har et veldig høyt sykefravær, og konsekvensene vil kunne bli mye større enn de kronene vi bruker på å gi unge litt mer valgfrihet.

Jeg tror på mange måter det du skisserer er blitt stråmannen en koser seg med å angripe, heller enn det seriøse standpunktet flere unge kvinner har fremmet den siste tiden; at en ønsker større mulighet til å prioritere tid med familien, herunder å selv fordele permisjon etter fødsel.

Jeg synes responsen de siste dagene har vært veldig snodige. Noen unge kvinner tar til orde for å kunne være mer hjemme med barna og selv bestemme hvordan permisjon skal fordeles, og responsen fremstår rettet mot helt andra "fantasistandpunkter", gjerne med en temmelig ugrei tone. Helt tydelig at unge som ikke velger slik de eldre ønsker (fortsatt) provoserer noe voldsomt, og interessant at det nå er det å prioritere tid med familien som trigger så mange.

Jeg har de siste dagene merket meg at ‘tradwife’-merkelappen har blitt en nyttig måte, en hersketeknikk om du vil, å avspore fra reelle utfordringer og problemer unge kvinner peker på i sine egne liv. Det ble særlig tydelig da flere unge kvinner nylig deltok i Debatten på NRK og tok til orde for økt valgfrihet for unge par og for friheten til å være lenger hjemme med barna sine, og ble høvlet ned av tidvis ganske aggressive og nedlatende eldre feministiske kvinner som overhodet ikke virket interessert i de unges synspunkter og argumenter. Akkurat ‘tradwife’, som jeg er usikker på om egentlig har noen god definisjon, er jeg redd blir enda et tøysebegrep som ‘woke’ som begge sider kan bruke for å snakke forbinhverandre og la være å forholde seg til hverandres argumenter. Også når en i hovedsak er enige. La oss ikke snuble inn i en ny og høylydt ‘ikke-debatt’.

Litt ambivalent. Veldig gira på et nytt Mass Effect, men synes samtidig ikke Bioware har levert på et drøyt tiår og veldig usikker på om de klarer å levere en verdig oppfølger til den originale trilogien. Hvis neste Mass Effect blir enda et ‘hipsters in space’ kan de like gjerne finne på noe annet.

Forumet har allerede en sånn tråd, på over 600 sider, der forakten og hatet mot "de andre" henger tykt på veggene mens begge sider selvradikaliserer og snakker forbi hverandre. Vi trenger ikke enda en.

‘Sex appeal’ var kanskje det jeg savnet minst i de foregående sesongene

Jeg tror det er en kombinasjon av at de fleste forstår at noen må skape verdiene og ta den krevende jobben med å gå foran, og at oppførselen fra de som vil ‘ta de rike’ rett og slett er ekkel å se på, preget av misunnelse og antipatier, og i sum står i fare for å gjøre oss alle fattigere.

Jeg tror vi må lese påstander av typen ‘svenske tilstander skyldes narkotikalovene’ som en avledning heller enn et innspill vi egentlig bør vie så mye oppmerksomhet. Det er samme stemmer som later som æresdrap og -vold ikke har noe med innvandring å gjøre og later som de ikke vet hva norsk kultur er hvis kulturelle utfordringer diskuteres. De har avsporet debatten og feid problemene under teppet i tiår mens utfordringene har fått vokse. Vi kan ikke kaste bort mer tid og energi på dem.

Det er vanskelig å være uenig i at å gjøre seg avhengig av russisk gass og underinvestere i forsvar har vært katastrofalt for Europa. På samme måte virker de fleste etterhvert å innse at innvandringspolitikken har vært for uansvarlig. Så er Trump langt fra den eneste som har advart mot dette, flere av oss har gjort det i årevis, og for Trump sin del kan vi spekulere i om det primært har vært egne/amerikanske interesser som har motivert ham heller enn en analyse av hva som er hensiktsmessig for Europa.

La oss vente littegrann og få litt bedre oversikt før vi begynner å ta denne typen hendelser til inntekt for det vi mente fra før. Det være seg innvandring eller narkotikapolitikk.

Min påstand er at hele høyresiden ikke ble dratt gjennom gjørma, særlig ikke etter 22. juli. Tvert imot synes jeg det ble håndtert med verdighet og på en måte som unngikk polarisering, og der man var tydelig på at dette ikke var "høyresiden" sin skyld. Noen har kanskje forsøkt å bruke terroren, men venstresiden i stort har håndtert etterspillet på en samlende måte noe jeg mener vi ikke må glemme og som de fortjener honnør for.

Det er en historiefortelling jeg er veldig uenig i. Jens Stoltenberg var forbilledlig i tiden etter 22. juli i hvordan han samlet hele det politiske og offentlige Norge rundt fordømmelsen av terroren og støtte til ofrene og om noe vil jeg si det var imponerende og tillitsvekkende hvor lite Arbeiderpartiet og venstresiden brukte terrorangrepet mot meningsmotstandere. Venstresiden fortjener honnør for hvordan de håndterte tiden etter terroren og bidro til samling heller enn splittelse.