herzeleid

Dette er en så forferdelig og utrolig sak, og dekningen har vært så rar, at det hele veien har vært vanskelig å vite hva en skal tro. Det er ganske mange år siden jeg hørte om den for første gang, men gitt den voldsomme diskrepansen mellom sakens omfang og grusomhet, og mediedekningen, er det ikke så rart om mange tenker at dette er en ‘konspirasjonsteori fra ytre høyre’.

Hadde vært gøy. Er utrolig hvor godt serien holder seg og hvor mye spillene gjør riktig som de fleste av spill siden har slitt med å gjøre like godt. En ting er den fantastiske stemningen, men jeg husker jeg tenkte at etter HL2 kom minst like god fysikkmotor og bruk av denne i spill til å være en selvfølgelighet fremover. Da er det rart å 20 år senere se at få spill er i nærheten av det Valve leverte den gang.

Det tror jeg stemmer ganske dårlig. Tvert imot tror jeg det kan handle vel så mye om en ganske motsatt situasjon, der det sosiale med andre av samme kjønn også har vært vanskelig. Eller for å si det annerledes; jeg tror generelt ikke de som er ivrigst og mest ‘ute etter’ eget kjønn nødvendigvis er det fordi de lever i en sosial eller romantisk ‘overflod’. Behovet for å trykke andre ned tror jeg sjelden er en indikator på at ting er bra. Nettopp det siste tror jeg vi bør huske når vi leser og kommenterer i denne tråden. Jeg ser flere som virker å ha det vanskelig og som virker å gjøre hverandre vondt, og jeg tror det fort blir veldig usunt. Nettopp det at flere sliter med mye av det samme, ulike perspektive til tross, burde skape grobunn for empati og et ønske om å ikke legge sten til hverandres byrde.

Bra, det er et godt utgangspunkt at vi er enige i at problembeskrivelsen/fenomenet er riktig, men omfanget trolig kraftig overvurdert/overdrevet. Han sier eksplisitt at han ikke mene vi skal eller kan "gå tilbake". At det "gir assosiasjoner" synes jeg ikke er noe godt utgangspunkt for å diskutere sak. Men igjen, at noen (velger å) oppfatter ham å mene noe annet enn han gjør, gjør jo ikke en respons som bygger på denne feiloppfatningen god. Om en regner seg selv som "statistisk og analysert anlagt" virker det litt rart å basere sin oppfatning av noens argumenter på "assosiasjoner og følelser" heller enn det faktiske meningsinnholdet. Det er nettopp det jeg synes er så synd med denne responsen på Larsens innlegg som du applauderer og selv tar del i; en stråmannsargumentasjon basert på "assosiasjoner" kan lett avfeies med rasjonelle argumenter, den er rent objektivt feilslått, mens å påpeke faktiske tilkortkommenheter ved teorien som fremsettes (som du og jeg enes om over) faktisk kan føre diskusjonen fremover.

Og det ser ut til å være sammenfallende med det jeg skriver over. Effekten virker overdrevet, selv om fenomenet helt åpenbart er reelt og har noen effekt. Men det poenget virker å være et "malapropos" all den tid Larsen over hodet ikke har tatt til orde for å innskrenke kvinners individuelle frihet, tvert imot. Nettopp fordi artikkelen ikke egentlig tar tak i poenget både du og jeg identifiserer over, men heller sporer av med argumenter mot noe han ikke har foreslått gjør at jeg synes det bommer. Jeg ville tro du var enig?

Men er ikke det i så fall noe hun deler med kvinner (og menn) flest? De aller fleste kvinner gjør det tross alt ikke særlig bra i arbeidslivet, men har en trygg og grei jobb i det offentlige, tjener litt under medianlønn, påtar seg ikke lederstillinger osv. men er tilsynelatende fornøyde med en fin, trygg og ikke særskilt krevende jobb, uten de helt store ambisjonene. Som jo er helt fint, men som det er vanskelig å se at gjør dem så mye mer ambisiøse enn de som har prioritert familie. Jeg ser poenget om en er særskilt karriæreorientert selv og det er viktig for en at partner er det samme, men ut over det fremstår det som et litt kunstig skille. Faktisk har tidligere undersøkelse (fra 2010) vist at hovedforskjellen mellom de som jobber fult og ikke er muligheten, det at en har en mann som kan forsørge såpass mye at en slipper å jobbe fult (jeg har dessverre ikke sett nyere tall). I tillegg ville det vært interessant å sett regnestykket du baserer deg på her: Jeg tenker særlig da på småbarnsfasen. Ut fra tallene jeg kan finne koster en barnehageplass i snitt 124 200, jeg mener å ha lest at det for barn under 3 år er på godt over 200 000. https://www.udir.no/tall-og-forskning/publikasjoner/utdanningsspeilet/utdanningsspeilet-2019/kostnader-til-barnehage-og-grunnopplaring/ En gjennomsnittlig kvinne skattet etter hva jeg kan se 103 400 i 2019. https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/gjennomsnittlig-bruttoinntekt-var-488-600-kroner-i-2019 Det er ikke for meg helt åpenbart at barnehage samfunnsøkonomisk er det mest gunstige, i alle fall ikke de første årene, men mulig det er noe jeg overser her?

Jeg får ikke helt tak på hva du er så uenig med Mads Larsen i eller hvilke gode poeng du mener artikkelen har? Selv tror jeg Larsen overdriver/overvurderer omfanget av tendensen han beskriver, og at han tillegger det for stor effekt på fødselstall. Likevel virker jo tendensen/sammenhengen han peker på, forskjellen i hvilke menn kvinner har tilgang til for kort og lang sikt, mer eller mindre åpenbar og det er vanskelig å se at noen egentlig argumenterer mot denne. Det er nettopp denne "åpenbarheten" og det selvfølgelige ved denne påpekningen jeg tror medfører at omfanget er betydelig mindre; de aller, aller fleste kvinner vet jo dette. Så tror jeg samtidig denne forklaringen kan være temmelig utbredt blant de som stadig opplever å bli "avspist" med lettvinte relasjoner når de egentlig ønsker noe mer, og stadig ender opp med menn som ikke er interessert i akkurat dem for annet enn sex. Der tror jeg vi (og særlig ressurssterke kvinner) gjør lurt i å ikke "trekke opp stigen" for mer sårbare (unge) kvinner, som ikke har denne kunnskapen, men kanskje et desto større bekreftelsesbehov.

Jeg vet ikke. Har du noen gode eksempler på at det fungerer godt?

Jeg er helt enig, og jeg tror nok denne velmenende men nedlatende holdningen har gjort det betraktelig vanskeligere for en del innvandrere å integrere seg i Norge. Det er antagelig vanskeligere å integrere seg i et samfunn og en kultur om en ikke får ta skikkelig del i den eller blir fortalt hva som forventes. Det er en veldig interessant observasjon, for jeg har inntrykk av at det du peker på er svært utbredt. De fleste som innvandrer til et nytt land vil antagelig sette pris på å bli inkludert i lokale skikker og kultur, og lære om og av de lokale. Tanken om at en må begrense det tradisjonelt "norske" for å tilpasse seg innvandrere virker sånn sett både kontraproduktivt men også lite inkluderende, og først og fremst noe etnisk norske selv har funnet på.

Ja jeg har heller ikke inntrykk av at muslimer (i alle fall i Norge) er imot at vi feirer jul, eller at det er særlig mange pekefingre mot muslimer som en følge av det. Det jeg har sett av slikt har først og fremst kommet fra velmenende etnisk norske som riktignok begrunner det med andre religioner og livssyn, uten at jeg tenker det er noe muslimer kan klandres for.

Jeg tror ikke passivt aggressive svar bidrar så veldig positivt. Om du ikke mener det er noen logikk i spørsmålet du stiller virker det litt rart å stille det. Men; du sier (i åpningsposten) at du basert på en del menns holdning til hvorvidt salg av sex skal være lovlig lurer på om den "frigjortheten" (som du kaller det) stemmer. Det ligger dermed implisitt i åpningsinnlegget ditt at spørsmålet følger som en konsekvens av nettopp det, og at det er en logisk sammenheng. Nei jeg tenker du kanskje kunne droppet hele tråden, og fortsatt diskusjonen i tråden du tilsynelatende reagerte sånn på, eventuelt formulert et litt mer meningsfullt premiss, om du oppriktig selv aldri mente det var noen logikk i spørsmålet ditt. Men kanskje har den tjent en funksjon om den har demonstrert for deg at premisset fremstår lite logisk/gjennomtenkt. Til ettertanke: En kan være for at utroskap skal være lovlig, selv om en overhodet ikke ønsker at partneren skal være det.

Som en som har uttalt seg mot prostitusjon må jeg si hele premisset for tråden virker direkte ulogisk, og en anelse tvert. Med samme (forfeilede) logikk kunne en spørre menn som mener kvinner selv skal få bestemme hvem de ligger med om det er greit at de ligger med kompisene deres uten å ta betaling. Du ser sikkert feilen selv.

Dette er et av temaene jeg sliter med å forene prinsipper med ‘virkeligheten’ og der jeg lander på å stemme nei selv om jeg i utgangspunktet prinsippelt tenker det bør være den enkeltes valg. Grunner til å støtte prinsippet om at individet selv skal bestemme hva en skal gjøre med kroppen sin, i en tid der ‘min kropp mitt valg’ og ‘det er bare sex’ er to viktige idealer fremstår åpenbare. Samtidig ser jeg svært mørkt på det å gjøre kjøp og salg av sex mer stuerent og tilgjengelig, og jeg tror det vil være helt feil vei å gå. Jeg tror vi allerede er inne i et ganske usunt mønster og ideal med tanke på sex og kropp, og å legalisere sexkjøp tror jeg vil bidra til å pushe dette ytterligere. Særlig synes jeg dette blir problematisk når perioden der en gjerne er på sitt mest usikre og sårbare gjerne samsvarer med den der en i størst grad blir seksualisert. Så jeg stemte nei. Jeg ser argumentene for, men jeg tror dette er blant områdene der vi risikerer å gjøre samfunnet dårligere og menneskene sykere, og der vi risikerer å lokke flere ut i uføre. Jeg synes det er vondt å se de (ofte unge kvinner) som havner i et mønster som gjør dem vondt og tror dette vil ramme særlig dem.

Ble kjøp da spillet kom på tilbud og etter å ha spilt meg gjennom må jeg si dette virkelig var en utrolig fin spillopplevelse. Riktignok er det en del av "gårsdagens" spillmekanikker, med knappemosing og veiving med musa, som jeg gjerne kunne vært foruten, men historien og valgene var virkelig strålende. Tror ikke jeg har blitt grepet så mye av en spillhistorie og univers siden det første "The last of us".

Jeg er enig med deg, og jeg synes egentlig det er rart det stilles spørsmål ved forskjellen i "tilgjengelighet" i det hele tatt. Hele konseptet tråden dreier seg om (salg/kjøp av sex) bygger jo på denne ulikheten i tilgang (og standarder) når det gjelder sex, som gjør at et kjønn i enormt mye større grad kjøper av det andre enn motsatt.

Det er vanskelig å ikke tenke at ditt trøblete forhold til menn har noen sammenheng med at du som mann på nesten 40 pleier omgang med "guttegamere"/"gutteromsgamere". Det er det selvfølgelig ikke noe galt i, men jeg tror din negative erfaring med og oppfatning av menn formes av et temmelig utypisk utvalg, og kanskje en trøblete historikk.

Vanskelig å uttale seg på vegne av andre, men jeg vil tro mye av det handler om at det kan oppleves som mer utfordrende og "skumlere" å skape og holde i gang en samtale der den underliggende hensikten er å etablere en relasjon med en fremmed, sammenlignet med samtaler som skapes av omstendighetene. De fleste menn har kun slike samtaler med kvinner, og jeg antar de samme mennene ikke synes det er vanskelig å svare en kvinnelig kollega på jobb eller når en er i butikken.

For de fleste av oss handler det nok mest om at vi unner også de med dårligere råd et godt helsetilbud, og derfor aksepterer at vi selv kommer dårligere ut av det enn vi kunne gjort i et mer "amerikansk" system. Så tror jeg en samtidig må erkjenne at vi alle har en smertegrense, og den møter vi nok særlig om vi opplever at de vi er glade i får dårligere oppfølging/tilbud enn de kunne fått, eller vi selv blir gående med for store ulemper. Jeg tror også manglende fellesskapsfølelse, andres utnytting av systemet eller manglende bidrag kan bidra til å senke denne grensen. I en tid der vi må regne med å "stramme inn" fremover, der man har mange ulike kulturer som lever parallelt med (og på tvers av) hverandre og alle som har råd kan kjøpe seg forbi køer tror jeg vi vil bevege oss i retning et mer "amerikansk" system, som jeg leser det til at du etterlyser. Jeg håper jeg tar feil.

Jeg får ikke tak på hva du mener er en myte her? At FrP vil kutte på noen områder har jeg ikke sagt noe på, og som du kanskje ser har jeg allerede uttalt meg kritisk til de enorme kostnadene og utfordringene (ikkevestlig) innvandring medfører. Jeg har derimot ikke veldig stor tro på at FrP vil klare å endre så skrekkelig mye, eller sitter på så gode løsninger, men det kan godt være min manglende kjennskap til partiet som snakker. Videre tror jeg det siste avsnittet ditt understreker nettopp det jeg sier i innlegget du siterer. Eldreomsorg og helsevesen er enormt mye større utgiftsposter enn nødhjelp osv. og jeg har vondt for å se at FrP skulle klare (eller en gang har et uttalt ønske om) å kutte på områdene det faktisk monner. Eller med andre ord, du kan sikkert kutte noen milliarder i nødhjelp, men om du følger opp med enda større summer til eldreomsorg vil du i praksis ha høyere utgifter, som er det jeg påpeker over.

Men det samme vil vel være tilfelle for FrP? Om noe vil jeg tro FrP alene fort kunne ende opp med enda mer utgiftsøkninger enn Høyre alene, rett og slett fordi det er et parti som lover mye uten å egentlig ville kutte i så mye konkret. FrP står så vidt jeg forstår også for en relativt gavmild velferdsstat, og lover selv gjerne mye til gode formål. Jeg tror ikke det er partiet å se til om vi ønsker mer ansvarlighet på utgiftsfronten, som jeg for øvrig er enig med deg i at vi antagelig trenger.

Stemmer ikke FrP, mye fordi jeg ofte synes det blir for mye retorikk og "tøysesaker" samtidig som jeg har liten tro på at partiet evner å gjennomføre på en god måte, skulle de få makt. Med det sagt er det i hovedsak innvandringspolitikken, og i noen mindre grad kriminalitetspolitikken, som kunne fått meg til å stemme på dem. FrP har over lang tid pekt på utfordringer og konsekvenser som har kostet å påpeke der og da, men der de fleste senere har kommet etter. Innvandringspolitikken vi har ført tror jeg vi vil se tilbake på som temmelig hodeløs og lite gjennomtenkt, med enorme konsekvenser. Til gjengjeld virker det som de fleste begynner å innse dette, og jeg har ikke spesielt stor tro på partiets evne til å gjøre så mye med det. Jeg fester mer lit til at yngre arvtagere med mer ansvarlig karakter vil ta grep i årene som kommer, og i så måte har jeg betraktelig mer tiltro til Ola Svenneby og det Unge Høyre som på sikt vil ta over moderpartiet. Innvandringspolitikken vi har ført har vært hodeløs og medfører enorme kostnader, men jeg frykter samtidig en like hodeløs og enda mer ødeleggende motreaksjon eller "løsning".

Forstår frustrasjonen godt, og jeg tenker det på mange måter er et sykdomstegn ved samfunnet når en har en voldsom vekst i effektivitet og teknologiutvikling, uten at dette resulterer i at en får mer tid med menneskene en er glad i (ofte mindre) og det å prøve å få mer fritid blir så vanskelig. Jeg vet ikke om det er mulig å forhøre seg rundt via bekjente i samme bransje, for å kartlegge hvem som faktisk har takhøyde for å gå ned i stilling?

Det er egentlig en veldig interessant problemstilling, og i noen tilfeller har jeg nok tenkt at vi som samfunn burde være bedre på å gi en kald skulder. Særlig i tilfeller der tidligere straffedømte for grov kriminalitet løftes frem i artikler med en positiv og nærmest glorifiserende vri på det. Likevel tror vi som samfunn blir dårligere om vi blir for opptatt av fordømmelse og å "ta" hverandre, og når en går over i moralske spørsmål risikerer en at det blir veldig stygt. Jeg hørte for en tid siden noen argumentere for at "tilgivelse" var en viktig grunn til Europas suksess, og jeg tror ikke en skal undervurdere hvor destruktivt blodhevn og varig fiendskap kan være for et samfunn.

All den tid vår kultur i svært liten grad er bygget på/fra Islam og Budhismen virker ikke det som noen god konklusjon.

Jeg tenker at religionen verdens mest vellykkede samfunn og kulturer er bygget på i all hovedsak er, og har vært, konstruktiv. I tillegg har nok mange av normene og "retningslinjene" i religionen(e) vært nyttige og "lidelsesbegrensende", eksempelvis med tanke på seksualmoral eller respekten for liv. Så kan en kanskje si at svært mye av det positive og gode i Kristendommen er tatt inn i våre kulturer og samfunn, og videreført i humanismen, og noen vil si at vi alle er "kulturelt kristne", uavhengig av religiøsitet. Sånn sett er nok troende og ikke-troende relativt like, og det begge bærer med seg fra kristendommen i hovedsak konstruktivt.