herzeleid

Det jeg har endt opp med å gjøre, men jeg må jo da fortsatt aktivere det hver gang jeg skal kjøre, og det virker som det resetter seg hver gang jeg rygger, stopper eller kjører ut av et parkeringshus eller lignende endringer.

Er det noen måte å låse hva som skal vises som default på skjermen? Jeg bruker kameraene mye, særlig nå med høye skavler osv. og da er det utrolig irriterende når bilen bestemmer seg for å skru over til kart når jeg skal kjøre fremover eller kommer ut på veien.

Statistikken viser at påstandene dine over er feil og jeg har vist til tråder der du får akkurat dette forklart tidligere med henvisning til ovennevnte SSB statistikk. Du har fått det inn med teskje at også kvinner får bedre helse og at forskjellene mellom kjønnene er liten, ikke ‘mye større’ som du stadig likevel påstår. Du har gjentatte ganger fått påvist at det du sier er usannt eller grovt misvisende, men klarer likevel ikke slutte å gjenta dem når du ser mulighet til å stille menn i et dårlig lys. Det burde du reflektere litt over.

Kvinner og menn i forhold har, som du viser, generelt bedre livskvalitet og jeg tror det er viktig å påpeke det i møte med de feilaktige påstandene om det motsatte. De virker ofte å bunne i antipati mot menn fremfor empati for kvinner, og bidrar ikke til annet enn polarisering og feiloppfatninger. Det er for øvrig ikke første (eller andre) gang disse påstandene tilbakevises og flere her inne har pekt på den samme statistikken fra SSB tidligere. Derfor er det synd når de som har fått dette forklart tidligere fortsetter å spre feilinformasjon.

Du har fått mange innlegg slettet for avsporing, noe moderator har påpekt. Å late som om det er «noe noen prøver å få det til å virke som» fremstår rett og slett bare veldig merkelig. Jeg har gitt deg linken til en tråd om fødselstall, der jeg selv deltar. Om du faktisk hadde ønsket å diskutere det temaet er det den riktige tråden, fremfor å insistere på å avspore denne.

Det er fordi det er egne tråder om akkurat det temaet, slik det er en egen tråd for Epstein, Trump og flere av de andre temaene du stadig forsøker å avspore diskusjonen med.

Fikk du en eldre generasjon KI-modell til å generere et svar? Jeg klarer ikke å se hvordan noe av det du skriver treffer det du siterer.

Jeg ser også poenget, men jeg tror det blir for inngripende og et eksempel på å treffe tiltak alt for sent i forløpet. Problemet er at en har hatt en innvandringspolitikk som har medført at mange skoler har en veldig stor andel minoritetsspråklige, og at integreringen derfor blir vanskelig. Dette er utfordringer som må løses/burde vært løst før man kom dit gjennom lavere ankomsttall og en mer aktiv bosetningspolitikk. Men når en først har gitt folk statsborgerskap og skapt områder med veldig høy innvandrerandel mener jeg at å tvangssende barn til andre skoler blir for inngripende. Jeg tror også det kan virke mot integreringen og bidra til fremmedgjøring. Ser man på byer som Oslo vil det nødvendigvis også medføre tvangsbruk mot majoritetsbefolkningen, med mindre en kompenserer ved å legge ned skoler i øst og opprette nye i vest. Vil vi akseptere at norske barn tvinges til å gå på skoler med høy andel minoritetsspråklige (og evt. sosiale utfordringer) i integreringens navn, med alle utfordringene det medfører? Og i hvilken grad vil foreldre som har betalt i dyre dommer for flytte til en ‘god’ skolekrets akseptere at deres skole må håndtere en betydelig andel av en annen krets mer krevende elever? Jeg tror vi fort glemmer at ‘multikultur’ medfører at også etnisk norske må integrere seg i det multikulturelle samfunnet de har stemt for, og at dette i praksis skjer i liten grad. Vi (etnisk norske) velger i likhet med innvandrere områder med flere av ‘våre egne’, segregerer oss om du vil, og flytter fra områder med mange innvandrere. Slike integreringstiltak som foreslås fungerer nok når noen få skal integreres i majoritetssamfunnet og om de treffes tidlig i forløpet, men på det stadiet vi nå befinner oss tror jeg det er helt urealistisk. I alle fall i byer med en større andel minoritetsspråklige.

Jeg så nok ikke videoen i åpningsposten (jeg gidder sjelden svare på youtubevideoer) og forsøkte å svare på tittelen som jeg oppfattet å ta for seg Rubios tale til europeiske allierte under sikkerhetskonferansen. Mulig jeg bommet på tema.

Til tross for å være sterkt kritisk til Trump og MAGA, er det vanskelig å ikke gi dem rett på tre sentrale punkter: Europeerne har ført en fullstendig uanvarlig forsvarspolitikk Europeerne har ført en fullstendig uansvarlig energipolitikk Europeerne har ført en fullstendig unsvarlig innvandringspolitikk Med en mer ansvarlig politikk på disse feltene ville vi nå vært betraktelig bedre stilt og kanskje hatt fred på kontinentet.

Jeg tror du blander meg med en annen bruker når du peker på ‘mine forslag’ for jeg er i all hovedsak enig i det du skriver her.

Det stemmer, men det er et veldig kostbart og tidkrevende ‘bevis’, mest av alt for dem som går glipp av fem år med inntekt og påtar seg betydelig gjeld for å heve medianlønn i andre enden. Det er også verdt å spørre seg hvor hensiktsmessig det er å kanalisere folk inn på studier der det eneste matnyttige de sitter igjen med er ‘teknikker og ferdigheter’ om en heller kunne styrt dem mot studier der de også tilegnet seg kunnskap mer relevant for resten av arbeidslivet.

Skal vi overføre enorme summer til og forme menneskers fremtid gjennom utdanningssektoren virker det selvsagt at en må ha en viss politisk styring. Det fremstår som en forferdelig dårlig ide å ikke ha noen politisk styring på hva vi bruker penger på og oppfordrer unge til å vie mange år til.

Takk. Trykket på tråden da jeg syntes spørsmålet i tittelen var interessant og lurte på svaret, og ditt innlegg virker å være det eneste som faktisk forsøker å besvare spørsmålet. Tråden ellers virker preget av det jeg oppfatter som trolling og KI/bot innhold.

Jeg tror det kan være opplysende å snu spørsmålet på hodet; hvis vi betaler for at folk skal kunne "studere" hva de vil i flere år og i tillegg betaler ut generøse stipender, kan det tenkes at en god del vil drive med ting vi har mindre nytte av? Svaret virker åpenbart, og det vil være dumt å ikke ha en viss politisk styring. Mange tar lange utdannelser som enten ikke ender i relevant jobb, eller der den "relevante" jobben først og fremst krever "mastergrad" uten at graden faglig sett er veldig relevant. Innen disse utdannelsene kunne vi antagelig kuttet ganske kraftig i studieplasser og alle kunne potensielt kommet bedre ut av det. I andre tilfeller "må" man ha mastergrad fordi det utdannes så mange per (semi)relevante stilling at bachelorgrad i liten grad gir jobb. Her kunne man nok også med fordel kuttet. Jeg tror man stort sett vil finne et skille mellom "soft" og "hard"-science, der humaniora og samfunnsvitenskapene typisk vil ha linjene der betydelige kutt i sum kan være samfunnsøkonomisk gunstig, mens "STEM"-fagene bør prioriteres opp.

Jeg er litt enig i at vi virker å ha mistet noe av positiviteten og fremtidstroen, og at flere politiske bevegelser virker overraskende negative til barn og familie, kanskje først og fremst som en etterrasjonalisering av medlemmenes situasjon eller ideologiske standpunkter. Du har antagelig et poeng i at polarisering og ‘kriser’ selger godt i vår tid og bidrar til dette bildet, men samtidig tror jeg det alltid har vært tilfelle i varierende grad. Det jeg tror har endret seg mest er kanskje det kulturelle skiftet fra familien og barna som det aller viktigste og fundamentale i menneskenes liv til individualisme og realiseringen av ‘jeget’. Gjerne uten noen større mening eller stort mye mer faktisk realisering enn ‘hamsterhjulet’ avbrutt av overfladiske gleder. Ikke dermed sagt at barna ikke er det viktigste for de fleste fortsatt, det er de nok, men som kultur anerkjenner vi det i mindre grad og er tidvis redde for å sette fingeren på det, og mange oppdager det selv på et mye senere tidspunkt i livet.

Ja i Høyre diskuteres det forslag om at grunnskoler ikke bør ha høyere andel enn 25% minoritetsspråklige for å styrke integreringen og et ønske om at barn ikke skal dekke seg til med religiøse (etter de flestes begreper kvinneundertrykkende) hodeplagg. Selv tror jeg det er feil vei å gå og uansett føringer som kommer alt for sent. I deler av landet (som Oslo) er uansett andelen minoritetsspråklige elever langt høyere enn 25% (40% i Oslo), og flere skoler har over 90% minoritetsspråklige, så det er vanskelig å se hvordan en skal kunne gjennomføre slike integreringstiltak der de ville hatt størst effekt uten at det blir svært inngripende for både minoritet og majoritet. https://www.nrk.no/innlandet/omstridde-hogre-forslag_-vil-ha-hijab-nekt-og-maksgrense-for-minoritetar-i-skulen-1.17756446

Jeg er imot både missekonkurranser for barn og dårlig oppførsel, men det stiller likevel i en helt annen liga enn drap og moralpoliti. Rart at du sidestiller dette og underlig avsporing fra det jeg skriver.

Ja tenk at man kan være mot både æresdrap og tvang, men samtidig negativ til kvotering og særrettigheter. Men for å være litt seriøs er det interessante at det er du som snur det på hodet. Det er tross alt mange av de som hevder å være opptatt av kvinners rettigheter som i en årrekke har fridd til konservative muslimske miljøer og som har forsøkt å tie ihjel undertrykkelsen av kvinner fra andre kulturer. Her ser vi «verdens første feministiske regjering» underkaste seg det Iranske patriarkatet:

Jeg synes spørsmålet om kostnader ved mer tid til familie er interessant. Hvor mye ville det kostet å utvide foreldrepermisjonen sammenlignet med kostnadene til barnehage (særlig for de minste)? Hvor mange flere ville klart å etablere seg tidligere om vi sørget for at det var realistisk for flere å kjøpe rekkehus i løpet av 20-årene og leve på halvannen inntekt? Hvor mye ville vi spart på å ikke overprodusere (og betale for) lange utdannelsesløp det er lite behov for, og hvor mye ville den enkelte tjent på å arbeide årene de brukte på et studie som førte til en saksbehandlerstilling i NAV? Jeg tror fort svaret er at vi har råd til tiltak som gjør flere i stand til å få barn og leve familielivet de ønsker tidligere, men at det krever omprioriteringer og en annen innretning på flere felt. Kanskje først og fremst en aktiv politikk. I alle tilfeller tror jeg kostnaden vil være mye, mye mindre enn ved å prøve å løse problemet gjennom høy innvandring. Et annet moment er hvor mye kulturen og hva vi kommuniserer om barn påvirker. Når vi idealiserer å være ‘ung og fri’ samtidig som man tidvis overkommuniserer hvor strevsomt livet med barn er tror jeg man uforvarende har en skadelig kommunikasjon. På samme måte tror jeg ryggmargsrefleksen blant enkelte grupperinger til å være kritisk til oppfordringer om å få barn, kjernefamilien og politiseringen av dette er negativ. Det slo meg som symptomatisk for en tid siden at mens norske kvinner i snitt får et barn mindre enn de ønsker, ble de som hevder å kjempe for kvinner ildsinte da Erna Solberg oppfordret nordmenn til å få flere barn. Kanskje vil det løsne litt når/om en ny generasjon unge kvinner finner at deres kamp handler om å få de barna de ønsker og frihet fra ‘hamsterhjulet’.

Sant, og det kan tenkes ‘de rette’ du kunne truffet blir opptatt eller ikke lenger er interessert i deg når du er klar for å slå deg til ro. Det er også påfallende hvor ‘urettferdig’ dette, og adferden vi gjerne idealiserer, kan slå ut mellom kjønnene. Er du en noenlunde attraktiv mann som er ‘fri og frank’ i 20-årene mens du bygger deg karriære og ‘status’ vil man gjerne ha ganske godt utfangspunkt for å finne en yngre kvinne å slå seg ned med når du er rundt 30. En kvinne som gjør det samme vil i mye større grad ha et tidspress på seg om hun ønsker familie, og vil nok ofte stille betraktelig svakere relativt til jevnaldrende menn. Derfor er det så hjerteskjærende når vi ikke i tilstrekkelig grad er ærlige om disse dillemmaene og mange nok sitter igjen i haleenden av en periode med ‘mye frihet’ og spør seg hvor det ble av tiden og hva de nå egentlig fikk ut av det hele.

Spilt det av og på siden det var i early access, men spilt lite kampanje. Kjempespill!

Det er nettopp der jeg etterlyser et oppgjør med deler av kulturen, bla. fordi vi i liten grad etterspør eller forer realismen og gjerne kommuniserer et mindre realistisk bilde til unge. Ingen trenger å gi fra seg ungdommen, men en kan ikke nødvendigvis regne med å dra en uforpliktende ungdomstid med seg over i 30-årene og fortsatt realisere drømmen om kjernefamilien, og nettopp det at å "få alt" kan bli veldig utfordrende tror jeg vi er for lite ærlige om. Enda viktigere; jeg tror vi er for dårlige til å fremheve viktigheten av prioriteringer og at den største "belønningen" også koster noe. Samtidig er vi gode til å selge inn gleden over å være "fri og frank", og underselge viktigheten av mening, og for dårlige til å reflektere over at kostnaden ved å forlenge ungdomstiden for mye fort kan bli veldig høy. Så jeg er enig med deg, dette ønsket er nok ikke alltid fundert i en realistisk tilnærming til egne valg på andre områder, men jeg tror nettopp derfor at en realitetsorientering vil være veldig gunstig.

Men norske kvinner ønsker jo i snitt nesten 2,4 barn (en mer enn de faktisk får) så ønsket om barn er unektelig større enn antallet barn som fødes. En viktigere forklaring enn ønsket virker å være når en begynner, der mange får første barn såpass sent at antallet en rekker å få blir naturlig begrenset, og utfordring med å finne en partner som ønsker det samme antallet. Jeg tror det er her innatsen må rettes, å hjelpe flere med å ‘bli klare’ tidligere. Kanskje må vi generelt reorientere oss med tanke på hva som faktisk er viktig for de fleste i livet.

Kortere arbeidsdag for småbarnsforeldre kan nok gjøre hverdagen enklere for mange og bidra positivt til tallene. Jeg tror likevel kjernen i problemet er at vi incentiverer det å vente lenge med barn gjennom forventning om lengre utdannelse i kombinasjon med ‘friår/finne seg sjæl periode’ og boligpriser som gjør det krevende å få råd til en bolig en faktisk ønsker å få barn i. Legg til at vi i stor grad idealiserer det å være ‘ung og fri’ og har gitt unge en til dels usunn datingkultur. Dette tror jeg i liten grad vio påvirkes av å gjøre hverdagen enklere for de som allerede velger å få barn. Jeg tror spørsmålet fort blir om vi klarer å sette flere unge/yngre i en stand der de (føler de) økonomisk og materielt klarer å forsørge en familie og i tillegg ønsker dette. For å komme dit må man både gjøre politiske valg med tanke på velferd, utdanning og økonomi, og ta et opgjør med kulturelle strømninger og forventninger.