Cyrio

Heisann, Strømprisen er jo som den er, og jeg liker å ha det godt på vinteren. Lukter derfor litt på å bytte ut en del dører og vinduer som har stått siden 70-80 tallet, men veldig usikker på hva jeg kan forvente av priser der ute. Tiltenkt prosjekt i første omgang: Bytte 10 x standardvinduer Bytte 2 x terrassedører bytte 1 x inngangsdør Hva ville vært en real pris å forvente for å få byttet ut dette av vanlige håndtverkere? Greit å komme til alle vinduer og dører uten å bruke trapp, grei arbeidsplass fra innsiden osvosv. Ønsker selvsagt 3-lagsvinduer.

Eller skytevåpen. Her er bilde av et av de ballistiske skjoldene som fikk være med under Bataclan skytingen... Jeg har god tiltro til utstyr som benyttes av både politi og forsvar, men tror jeg hadde vært litt skjelven om jeg var han som sto og holdt i den der. Til info er dette skjoldet visstnok skutt på med 2-håndsvåpen, så grei anslagsenergi.

Da får vi bare utvide forsørgerplikten til å gjelde et par år ekstra, evnt frem til plikten er gjennomført. Neida, jeg er selvsagt like motstander i denne saken som jeg regner med at alle vanlige og oppegående mennesker er. Er ganske fantastisk at noen som sitter så utrolig godt i det får seg til å si noe slikt som det de nå har foreslått.

Trenger jo ingen av de tingene for litt samfunnstjeneste. Bare å tenke litt HV/Sivilforsvar-struktur det.. Overalt hvor det bor folk så er det behov for ekstra hender, så du trenger kun 1 stk kontor rundtomkring der hvor du ønsker å iverksette dette. For de vernepliktige er det jo bare å møte 08:00 og arbeide til klokken 16:00 før du drar hjem igjen og får mat av mor/far. Satsen for vernepliktige ligger vel rundt 150-160kr pr døgn, så her er det myyyye penger å spare om du får disse til å tømme alt av offentlige avfallsdunker, plukke søppel i veikanten, vaske tjenestebilene til de vanlige ansatte, holde orden på lageret rundt omkring osvosv. 150-160 kroner tilsvarer vel ca 15-20 minutter av hva en "ekte" ansatt koster for tilsvarende oppgaver, så økonomisk er det jo gunstig. Det jeg derimot synes er festlig er jo at dette har vi jo allerede hatt....? Husker når jeg var i førstegangstjenesten så gikk det jo alltid rykter om hvordan det var når "alle" skulle inn uansett hva. Det var en kar som var såpass overvektig at de visstnok måtte sy sammen to uniformsjakker for at han skulle få den på seg, men var ikke snakk om å slippe for noen. Dersom du av religiøse eller pasifistiske årsaker ikke kunne tjenestegjøre ble det godtatt, men da ble du ført over til sivilforsvaret som ordnet med alt beredskapsmessig som ikke omfattet kuler & krutt for sivilbefolkningen. Dette kunne jeg absolutt vært forkjemper for da jeg er så gammeldags at jeg mener "alle" har godt av et år i grønne klær. Det var et flertall der jeg var som aldri hadde vasket klær, forsøkt å holde noe ryddig, stå opp før 08:00 og generelt manglet selvdisiplin på alle mulige måter. Men å innføre "pliktig samfunnstjeneste" er jo egentlig bare et fint ord for 1 år med gratis arbeidskraft til den lokale kommunen, evnt til staten, det har absolutt ingenting med forsvarsevne å gjøre. (ikke får du testet egne evner heller) Da får de heller øke bruken av samfunnsstraff for de som kjører i fylla eller sloss på byen. Utrolig dårlig forslag i grunn, men sikkert helt i tråd med den sosialistiske ånden.

Er litt her jeg også er. Når man leser på VG at nå er det kriiiise innen et eller annet fagfelt, det er så manko på folk at firmaer frister med bonuser på størrelse med et gjennomsnittlig fjell, gratis bolig, jobbgaranti osvosv så er man allerede for sent ute. Et litt "morsomt" eksempel er reiselivsbransjen. Den har "alltid" vært underbetalt, tror hotellresepsjonister hadde typ 3. plassen når det kom til lavest lønn rett foran/bak frisører og ansatte på renseri en periode. Så kom covid, og store deler av kompetansen fant seg en ny bransje å jobbe i. Når ting åpnet opp igjen var det da ordentlig manko på folk, og jeg kjenner folk (i flertall) som gikk opp en sekssifret sum på å bytte til tilsvarende stillinger på konkurrerende hoteller. Og her snakker vi om en bransje som jevnt over har holdt fast på tarifflønn i en årrekke, noe som fører til at lederstillinger også var relativt underbetalt. Men nå er det altså over, ting har begynt å normalisere seg og lønninger til nyansatte synker igjen. Var en del folk som virkelig hadde flaks i et lite vindu på kanskje 6-12 måneder, men dette vinduet er nå mer eller mindre stengt igjen. Litt slik er det når jeg hører folk fortelle at du må utdanne deg innen koding. Ja, det var et hylende behov en periode, men den er for lengst over. Der du tidligere ville ha et team på 12 personer for å kode her i Norge, vil du nå kanskje kun ha 1 scrum-master + 1 meget faglig sterk koder. Resten sitter i India og koder for en brøkdel av lønnen og arbeidet blir kvalitetssikret av 2 personer i Norge. Og ikke tro at de 2 personene ikke blir strekt utover så mange prosjekter som absolutt mulig for å minimere dødtid. Jeg ville sett litt historisk på det hele jeg.. Hva var det som var skrikende behov "før i tiden", og hva var det som erstattet disse jobbene? Sammenlign svarene dine med dagen i dag. Eksempel: Jeg tenker for eksempel at bilmekaniker som i dag er et relativt trygt yrke (tror jeg?) kommer til å leve farligere om ikke veldig mange år. Blir jo stadig flere elbiler med stadig færre mekaniske deler. Hva skjer da? Jo, vi har flere mekanikere enn vi trenger, og disse må omskoleres. Mitt stalltips er at majoriteten av disse kommer til å bli omskolert til en hybrid av elektriker og mekaniker. Velger selv å døpe disse personene som "bil-elektromekaniker" Hvis jeg da ønsker å arbeide med bil ville jeg tenkt Mekanikerutdannelse = lite trygt fremover i tid selv om det helt sikkert utdannes hauger av de på skoler rundtomkring "Bil-elektromekaniker" = Behovet er nok garantert her allerede, men om jeg kan utdanne meg "foran kurven" så kan jeg virkelig få det som jeg vil. Kult å vasse i jobbtilbud når (hvis) det markedet eksploderer og alle konkurrentene dine har 10 år mindre arbeidserfaring innen det du gjør. Tar du utdannelse for å bli ingeniør (som er denne tidsepokens mest flytende betegnelse) eller "koder" på tips som allerede var i ferd med å bli utdatert for 5-8 år siden og det tar deg 3-5 år å fullføre utdannelsen fra i dag ligger du i beste fall 8 år bak alle andre, i værste fall 13 år bak alle andre. Økonomi forsvinner nok aldri, men det blir nok stadig færre jobber innen feltet, og det med god grunn. mye av det økonomiavdelinger nå gjør kan løses veldig greit med riktig software + outsourcing og det du trenger da er noen få nøkkelpersoner kontra en hel etasje i kontorbygningen til firmaet ditt. Skulle jeg valgt på nytt i dag, så hadde jeg gått for noe som gjenspeiler seg i dette. Det var nevnt prosjektleder her en eller annen plass, og selv om det kanskje kan virke skummelt tror jeg ikke det er noe som dør ut med det første. Du vil alltid ha noen mennesker som følger med på det som skjer, om du arbeider med selvgravende gravemaskiner, datasystemer, implementering av arbeidsrutiner for hele bedrifter, effektivisering eller bygningsarbeid. Hvis du da i tillegg klarer å skaffe deg bakgrunn innen prosjektledelse + et fagfelt som f. eks økonomi, så er du sannsynligvis plutselig ekstremt attraktiv igjen. Da er det du som forklarer bedrifter hvordan de kan erstatte 20% av økonomistaben sin med programvare istedenfor å være en racer på Excel uten at det hjelper noenting ettersom det fremdeles koster mye mer å ha deg ansatt kontra en skyløsning som gjør de samme utregningene som du gjør. (og som attpåtil ikke krever overtidsbetalt, ferie osvosv) Yes, jeg bestemte meg akkurat for at jeg fant fasiten... Prosjektleder med faglig spisskompetanse, det er nøyaktig det du burde bli!

Nuja. Er vel gaaanske mange som jobber med IT om dagen.. Ville styrt unna rene kode-utdannelser, men infrastruktur kreves det mer og mer av. (Cloud krever også infrastruktur. ) Sysadmins og nettverkadmins kommer også til å få nok å gjøre fremover. Men selvsagt, med antall personer som forsøker å utdanne seg i den retningen og forventer en lederstilling innen IT umiddelbart etter endt utdannelse er nok en del år for sent ute. Det jeg derimot har lagt merke til er at disse jobbene er veldig sentrert rundt de veldig store byene, og da hovedsaklig Oslo. Akkurat nå har Oslo 341 heltidsstillinger innen IT utvikling // IT Drift kontra 840 heltidsstillinger fordelt over hele landet. Her er det også mange jobber som går utenom de åpne kanalene. Økonomi på sin side har hhv 250 stillinger i Oslo // 773 fordelt utover resten av landet. Om du er rett for å velge noe som sikrer deg fra å være arbeidsledig grunnet fremtidig automatisering så ville jeg gått for noe som krever at du er en del "on-site" For å ta IT som et eksempel: Koding - Kan gjøres hvor som helst = "lett" å automatisere/outsource Installasjon av hardware - må gjøres on-site = litt mindre "lett" å automatisere Samme gjelder andre bransjer. Innen økonomi har vel lønnsavdelinger krympet en del etterhvert som systemer effektiviserer både timeføring og lønnsberegninger. Men så er det helt sikkert andre aspekter som er vanskeligere å "fjerne"

Jeg tror vi blir bare ender opp med å bli enda mer usikre, usosiale og polariserte jeg. Ser det jo med de fleste typer AI allerede, ChatGPT har tydeligvis blitt nye "Google" for den yngre generasjonen, Stable Diffusion kan lage hva du vil av bilder og dersom du ønsker kan du få dataen til å snakke som en hvilken som helst kjendis. Var en gang på et foredrag hvor en litt over teknisk person hadde AI-generert en video av seg selv hvor han satt i en sofa og snakket på norsk, engelsk, mandarin, tysk, spansk osvosv.. Dette er jo megakult alt sammen, og jeg har selv brukt f. eks GPT både til jobb og privat for å lære meg litt mer om forskjellige temaer, utforme eposter osv. Utfordringen nå er at vi har kommet dit at Android straks slipper AI til meldingene dine som kan tilpasse språket på SMS'er til den du prater med. Om jeg og skaftetryne32 eller en annen bruker sender tekstmeldinger til hverandre og begge bruker denne AI'en så er det til slutt to datamaskinener som prater sammen med minimalt av input fra oss som er brukere. De som nå fremover kommer til å bli "født inn i dette" tror jeg kommer til å bli usedvanlig usikre på hvordan man kommuniserer sammen uten hjelp fra datamaskiner. Det samme gjelder for bilder, Snapchat-filter er jo barnemat i forhold. Nå kan man generere utrolig livaktige bilder og filmer av seg selv som poserer foran Eiffeltårnet. Tenk hva dette kan gjøre for en litt driftig person. Man kan jo faktisk generere en falsk person, lage en reiseblogg og poste både bilde, film og tekst fra plasser man aldri har vært før. Isolert sett er dette ganske uskyldig, men i det man innser at personen man har fulgt og sett opp til på (sett inn generisk sosial medie her) i flere år faktisk ikke engang eksisterer utenfor den virtuelle verdenen så vil man innse at man ikke kan stole på noenting som kommer fra en datamaskin. Men jeg sporer litt av her. For å svare på spørsmålet ditt så tror jeg ikke menn kommer til å se noe annerledes på kvinner grunnet AI. Det er nok av de som har vært pornoavhengige både før og etter internett meldte sin ankomst. Jeg tror heller at vi som mennesker blir enten: A) Utrolig skeptiske til alt vi ikke ser med våre egne øyne ute i den virkelige verdenen eller B) Rundlurt hver eneste gang vi går inn i den digitale verdenen

Et veldig godt poeng du har der. Men som sagt, min mistanke er at det alltid er litt rift om å være den første som nominerer noen du gjerne vil holde deg "innafor" med. Det har jo vært noen interessante nominasjoner opp gjennom, og mye av dette tror jeg er for at enkeltpersoner vil vise at "hei, se hvor mye pr du får på grunn av meg nå! ikke glem meg den dagen jeg trenger en tjeneste eller litt hjelp" Er jo tross alt litt vanskelig å være sinna på noen som har nominert deg til fredsprisen. Edit: ville bare slenge ut litt svar her også: Det er meget mulig, men jeg ville ikke gitt fredsprisen til noen av styrkesjefene vår i Afghanistan heller, selv om de sannsynligvis jobbet for fred alle sammen. (Og samtidig gjorde en utrolig god jobb for våre soldater) Militærmaktene rundt om kring eksisterer jo generelt sett for å utøve makt når nødvendig eller ønskelig alt ettersom hvilket land de tilhører, og da blir det feil å gi fredsprisen til de som holder på der. (Uansett hvor god jobb de gjør, og hvor rett de har) Om man skulle gitt fredsprisen til noen som er involvert i Ukraina burde det jo vært noen av de som gjør en formidabel jobb med å hjelpe sivilbefolkning eller lignende. Personlig nominerer jeg NORDOG som hjelper alt av dyr der borte.(Både foran og bak frontlinjene) Beste frivillige organisasjonen jeg noen gang har sett.

Hehe, er jo en fantastisk fin måte å få oppmerksomhet hos de "høye herrer" da.. Blir litt sånn at Stoltenberg ikke kan unngå å legge litt "ekstra merke til" den som nominerer han.. Enda bedre hvis han faktisk vinner, da kan det jo hende at "noen" kan inkassere litt tjenester på et senere tidspunkt. Blir litt som når Obama vant fredsprisen. Joda, sikkert en fredelig type han, men blir helt feil i mitt hode når fredsprisen går til øverstkommanderende for det største militærapparatet i verden som den gang var aktive i både Irak, Afghanistan og samtidig drifter steder som Guantanamo bay. Litt samme tendenser ser vi nå med Stoltenberg. Nå skal det sies at folk sannsynligvis kan nominere hvem som helst, men dersom Stoltenberg vinner denne så blir det jo helt bakvendt. Nok av andre utmerkelser han heller kunne fått som hadde vært mer passende.

Her er jeg litt enig i at det ikke er rentenivået som ødelegger, men heller "lånenivået" til folk. ja, selvsagt merker min husstand også at ting har blitt dyrere, med de sinnsyke økningene på kun renter, drivstoff, mat og strøm er man vel enten litt for opptatt av fasade eller 100% økonomisk uavhengig dersom man ikke har merket en forskjell de siste par årene. Men om man nå sitter igjen med 600,- på konto pr måned nå har man dessverre levd over evne. Dette er jo en varslet krise, og personlig tror jeg at det kommer til å bli enda værre før det blir bedre. Sagt på en annen måte: Jeg tror det kommer til å komme ut utrolig mange "covid" båter/hytter/biler/motorsykler/forbruksvarer på finn.no de nærmeste 24-36 månedene som folk må selge med tap fordi de la seg til et altfor høyt forbruk når det var litt morsommere med lån.. Det er selvsagt ikke noe problem i utgangspunktet dersom man er i stand til å endre forbruksmønster når det begynner å knipe, men der tror jeg mange har bomma litt dessverre. Sitter med både huslån og billån selv, men har alltid nektet å "makse" lånegrenser av nettopp den grunnen der.

Er jo akkurat dette som er utfordringen. Dersom du har tilgang til spillet via lokalt lagrede filer, så vil du "alltid" kunne åpne spillet for single player. (med noen unntak hvis det er et kjipt selskap som implimenterer påkrevd internett for å forhindre piratkopiering) På samme måte løser du problematikken med dedikerte servere (eller private servere som du kaller det) Så lenge noen ønsker å lage en server, så kan de gjøre det dersom dette er en mulighet. Dessverre er standarden nå at man av en eller annen grunn går vekk fra dette og man kan ikke lage egne servere. Alt skjer via cloud-løsningen til spillutviklere, og den dagen de bestemmer at de ikke ønsker å drifte lenger er det ingen som kan spille multi player lenger. Det er derfor du fremdeles kan lage den en privat server for f. eks CS 1.0, Quake 2, No one Lives forever og andre eldgamle spill. NOLF blant annet er jo nå abandonware, så det er ingen som egentlig eier det, men allikevel er det fullt mulig for en privatperson å hoste servere. Om du finner noen andre spillere online derimot er jo et stort spørsmål.

Når det kommer til svaret om hvorfor det legges ned er det jo som andre sier - spillservere koster penger å drifte. Kjedelig å holde liv i en serverpark som benyttes av 200 spillere dersom du trenger pengene til å lage et spill som kanskje får 200 000 spillere istedenfor. Eneste grunnen til at vi er der vi er kommer av at dedikerte servere blir mer og mer sjeldent. Med dedikerte spillservere kunne du hoste egen server om du var litt teknisk, evnt leid en server hos en tilbyder. Litt som at dersom du ønsker kan du i dag hoste f. eks en Half-Life server og spille online med andre ettersom det er dedikerte servere. (Om det er noe online-community der aner jeg ikke) Hvorfor dette ikke lenger er en greie er jeg usikker på, men se på de tidligere Battlefield-spillene blant annet. Der var det jo stor stas når folk hadde egne servere, og spillene kan leve videre så lenge det er minst 1 person i verden som sitter med tilgang til server-softwaren som kreves. (og dette var/er åpent for nedlastning av alle) Løsningen? Få tilbake dedikerte spillservere, utrolig kult å kunne hoste selv, utrolig kult at du ikke får melding at "hei, vi stenger ned online-delen vår om x antall måneder" og utrolig kult når man får et community rundt spesifikke servere istedenfor det forferdelige greiene med at man kun blir kastet inn i en random lobby hvor en tilfeldig spiller blir host for kun den ene matchen.

hehe, det er dessverre sant. Får frysninger hver eneste gang jeg hører/leser den frasen der, er tidenes minst gjennomtenkte argument.

Please, vær sarkasme og ikke et oppriktig innlegg 🤞

Nå vil jeg (så objektivt jeg klarer) nevne at det er en vesentlig forskjell i disse sakene. Ulf = var ufin Sylvi = var ufin Tor/Laila = Husker ikke hva dette var, var det innsidehandel? Per = dårlig dømmekraft Terje = husker ikke denne heller Anne = slett arbeid og særdeles uempatisk fremtreden Her ser vi et knippe mennesker som har oppført seg dårlig som jeg ville kalt det.. Gjør ikke ting greit av den grunn, men det er til syvende sist begrenset til dårlig oppførsel, eventuelt med unntak av 1-2 tilfeller. Nå de siste årene derimot ser vi: -(Mer?) innsidehandel og aksjeulumskheter -Ren løgn på bostedsområder for å slippe skattebelastning, fiktive leiekontrakter/boutgifter osv -Simpelt tyveri fra butikker -Akademisk plagiat Altså har vi gått fra en kultur hvor noen oppfører seg på en måte som er sosialt uakseptert til å rett og slett stjele fra andre for å vinne frem. (Og deretter i enkelte av tilfellene forsøke å "lure seg unna" eller dysse ned/bagatellisere) Alt som er nevnt i både ditt og mitt innlegg kan vi i utgangspunktet klassifisere som "skandaler" men om vi måler de opp mot hverandre, så er jeg ikke i tvil om hvilke hendelser jeg synes er desidert mest alvorlige.

Fra regjeringens side eller fra min oppfattelse av regjeringens side?

Fordi det skaper et samfunn helt uten tillit. Vi forsøkte oss på dette på 40 tallet, og det skaper ikke akkurat samhold når du ikke lenger kan stole på noen fordi de har et økonomisk motiv for å angi deg. Blir litt som når britene koloniserte India og fant ut at det var mange giftige slanger i området. De ga da ut dusør til alle som klarte å ta livet av slike slanger og fremvise for britene. Fungerte i ca 5 sekunder før noen luringer fant ut at her er det penger å tjene, så de begynte rett og slett oppdrett av disse slangene. Når britene fant ut hva som hadde skjedd så hadde de jo ikke annet valg enn å avskaffe dusørordningen med det resultat at alle oppdretterne satt på masse verdiløse slanger. Disse ble jo naturligvis sluppet ut i naturen og India satt igjen med flere giftige slanger enn de hadde i utgangspunktet. Litt slik fungerer det i det sosiale også.

Hehe, ja dette er en morsom sak i grunn. "Nei, dette er ikke plagiat! Vi har bare brukt samme metode" kommer til å bli mitt argument også i all fremtidig utdannelse. Og hvis noen begynner å tvile litt på denne forklaringen så skal jeg hente inn noen jeg selv kjenner som "anonym kilde" for å bekrefte min side av saken. Dersom noen gidder å lese hele teksten og finner enda flere tekstlikheter 2-3 dager på rad så skal jeg bare si at jeg ikke ønsker å kommentere noe mer. Fantastisk oppskrift det her. Kun slått av Støre sin egen ryggrad som dessverre er helt fraværende. Han ønsker jo selvsagt minst mulig støy rundt dette og håper han slipper å miste enda en nøkkelperson i regjeringen sin. Forståelig det her altså, men hadde det vært en snev av seriøsitet og bare bittelitt tak i den mannen der hadde han gått rett ut og beklaget det han kan men kommet med en plan om hvordan han skal rydde opp alt dette rotet som har vært de siste årene. Nå begynner det jo å bli få regler våre folkevalgte ikke har brutt de siste par årene. Alt fra "fysisk stjeling" til skatteunndragelse, innsidehandler, akademisk snusk osvosv. Og fremdeles nekter statsministeren i partiet som står for mye av disse lovbruddene samt en utrolig nedgang i oppslutning å kalle det for "krise"! Er jo skikkelig "hodet-i-sanda" strategi det her.

Nå begynner det å bli lenge siden jeg intervjuet folk i arbeidssituasjoner, men jeg kan jo nevne følgende: Om du som en intervjuer har to kandidater foran deg, begge har tilsvarende utdanning og det eneste som skiller er A i snitt eller B i snitt... Da må du være temmelig spesiell for å ikke innse at "her er 2 personer som begge er flinke til å ta til seg informasjon på en strukturert måte, så her blir det personlige egenskaper som avgjør". Dessverre hjelper det ikke alltid din sak om du da skriver i en søknadstekst eller forteller i et intervju at "jammen, det var ikke min feil at jeg ikke fikk A" Om du ender opp med B i snitt ville jeg tatt det for hva det er også ville jeg vært meget fornøyd med å ha en god utdannelse.

Nå skal jeg være litt "direkte"... Dersom flere angrer fordi fokkeslasken og andre ikke aksepterer de vil jeg påstå at operasjonen var mislykket ettersom man fremdeles ser ut som sitt opprinnelige skjønn. Med mindre fokkeslasken har for vane å trakassere et spesifikt kjønn hver gang han er ute blant folk da, men det tviler jeg i grunn litt på. (og da er det jo "greit" i akkurat denne sammenhengen selv om det ikke er greit i vanlig sammenheng) Men dersom min teori stemmer har du da ikke oppnådd noe som helst annet enn å "ødelegge" deg selv uten noen vei tilbake, du innser at løsningen ikke var like god som du trodde den skulle være og angeren setter inn. Hva gjør du da? I værste fall har du jo operert bort kjønnet ditt. Og selv om dette sikkert høres litt brutalt ut så er det dette som er poenget mitt. Skal vi "omprogrammere" fokkeslasken & Co til å late som at de ikke ser at man er sitt opprinnelig kjønn slik at alle kan leve videre i uvitenhet? Vil de som har operert seg til et annet kjønn føle seg bedre når de lever i et samfunn hvor ingen har lov til å påpeke at du ser ut som noe annet? Hvor man faktisk MÅ spørre om pronomen hver gang man møter noen? Eller vil dette kanskje bygge videre på usikkerheten til disse personene? (og andre for den saks skyld) Dersom man har angrende personer etter slike operasjoner er terskelen for lav, og dersom de angrer fordi ikke 100% av befolkningen støtter opp under dine valg så må man se litt på psyken uansett. Om jeg hadde skrevet et sammenhengene innlegg her med alt jeg hadde stått for og vært motstander av og som gir meg min identitet så hadde jeg nok helt sikkert fått mange motargumenter fra høyresiden, venstresiden, miljøsiden, sentrumssiden, dyrevernere, dyremishandlere, kapitalister, sosialister, kommunister, rasister, antirasister og sikkert et par andre personer også.. Men det må nesten være greit, det er ikke bra for psyken om du aldri møter motgang. Ting skal være litt skummelt, for valg har faktisk konsekvenser og det du utsetter deg selv for er ikke alltid nødvendigvis bra uavhengig av hva Marlboro-mannen, lokale dealere, velmenende venner/familie, flotte støttesider på internett med enkelthistorier som skinner sterkere enn solen eller til og med dine egne tanker forteller deg. Edit: beklager til fokkeslasken som ble litt ufrivillig eksempel mer enn en gang akkurat nå.

Terskelen for å få behandling bør absolutt være lav, det er hvilken type behandling man mottar i første rekke jeg tenker vi må se på. Skriver det her selv om det gjelder for mesteparten av det du har skrevet. Tror egentlig ikke vi er fryktelig uenige i alle aspektene her, samtidig som vi kanskje ser det fra litt forskjellige vinkler. Og det er egentlig litt bra i mange tilfeller. Jeg er helt enig i at man bør vite mye om et tema før man mener masse om det, dessverre er det ofte blitt helt motsatt. Bare se på politikere hvor vi har hatt forsvarsministre uten en eneste dag i grønne klær osvosv. Men selv om jeg ikke kan relatere til hvordan det er å virkelig føle at jeg er i feil kropp, så har jeg vært en del av samfunnet på godt og vondt. Jeg vet en del både fra egen og andres erfaring hvordan det er å føle at ting er håpløst, at man er fanget i en ond sirkel, hvordan man tror man har funnet den perfekte løsningen men aldri kommer helt over målstreken. Og det er det jeg mener her, og derfor jeg ikke drar opp "jeg identifiserer meg som en atomubåt" osv. For det er åpenbart en tung situasjon for de som sitter midt oppe i det og det skal man ikke undervurdere konsekvensene av. Men istedenfor å gjennomføre irreversible operasjoner, innføre pronomen i epostsignaturer/møter, gå på hormonell behandling og ellers få hele samfunnet til å spille videre på noe som, i mine øyne (dessverre) kan betegnes som en "løgn", så må vi jo hjelpe disse som er så langt nede grunnet dette. Få de til å snakke med rette instanser i helsevesenet osv. Rett og slett skaffe de den hjelpen de trenger og fortjener. Nå bare tok jeg et raskt google-søk som viser at alle som har fyllt 16 år på egenhånd kan endre juridisk kjønn. Kjempeflott for de, men hvorfor er vi der at 16 åringer skal føle på dette behovet. Her må det jo ligge andre grunner i bunn. Dette er jo ikke annet enn en mini-bok som det står mann/kvinne i, men samtidig er det starten på noe mer. For du kan jo også i teorien starte med hormonell behandling fra fylte 16 år. (da med foreldrenes velsignelse) Og da er man inne på noe litt mer skummelt synes jeg. Så ja, kanskje det ikke er opp til meg som hvit mann og erklære at rasismen i Norge er over, men jeg kan allikevel komme med innspill om hva vi kan gjøre med den, hvordan vi kan lære å leve sammen osvosv. Eller er det slik at den "undertrykkede" er den som skal sette alle premisser? For det er jo også en skummel tanke. Det er veldig bra, men samtidig klarer jeg ikke å sirkle tilbake til der jeg startet innlegget mitt. Om du skifter juridisk kjønn når du er 16, starter på hormonell behandling når du er 17 med en plan om å bytte kjønn når du er 18 så er man fremdeles utrolig tidlig ute. Tenåringer er smarte og oppegående på veldig mange måter, men konsekvenstenkning er jo ikke det de er best på. Samtidig kan de være sta som et esel, og da er spørsmålet. Er de "tøffe" nok til å avslutte behandlingen om de endrer mening etter 1 år med forberedelser, eller kjører de på for å trosse mor/far dersom disse er "skeptiske"? Samme problemstilling dersom foreldrene ikke er skeptiske, men derimot veldig støttende og gjennom en periode på 12-48 måneder ikke forteller barnet noe som helst annet enn hvor modige de er, hvor store forbilder de kommer til å bli for likesinnede, hvor fantastisk det er at de tørr osvosv. Er man da sterk nok til å si "nei, nå har jeg ombestemt meg" når man er i tenårene? Dette er jo en periode i livet hvor man gjennomgår utrolig store endringer i utgangspunktet. Husker jo selv hvor utålmodig, sta, verdensmester og egenrådig jeg kunne være. Foreldre og andre "autoriteter" var jo i mange tilfeller en hindring som bare måtte overvinnes/omgås. Og selv om dette ikke gjelder alle, så er det nok litt flere enn kun meg som kan relatere til dette.

Hehe, moro at du skrev akkurat det der og slo meg med 1 minutt gitt.

Ja, jeg forstår at de har det tungt. Håper virkelig ingen velger å operere seg uten at de anser det som en vei ut av noe værre. Det jeg mener er at da må man finne ut hvorfor de opplever denne konflikten, hva som skal til for å løse den og hvordan man kan komme til den målsetningen uten å gjøre noe som i all praksis ikke er mulig å reversere på en god måte. At mennesker våkner opp daglig og føler at livet ikke står til forventningene er jo ikke noe nytt. Det kan være at du har null sosial omgangskrets, pengene strekker ikke til, familien vil ikke ha kontakt med deg, du virkelig hater (ikke misliker, men hater) jobben og kommer deg ikke vekk fra den, eller kanskje noe helt annet. Løsningen i de tilfellene ovenfor er jo ikke å si "joda, men du har jo massevis av venner" til en som ikke har snakket med andre enn ekspeditøren på butikken de siste 7 årene, "tenk på alle de som er fattigere enn deg" til han som samler tomflasker for å kunne kjøpe first-price rundstykker eller "se nå har vi fått nye flotte kontorer" til den som virkelig hater jobben sin. Da bør det jo heller ikke være slik at man ukritisk sier "se, nå har du fått ny kropp" til den som hater nåværende kropp. Her må man jobbe med alt det underliggende på lik linje som man gjør med alt annet, hvorfor føler du at det er slik, hvorfor blir dette bedre for deg om du får en operasjon og finnes det noen alternativer som gjør ting litt mer levelig? Kanskje det kan være så enkelt som å tenke mindre på hvilket kjønn man er..? Jeg tenker ihvertfall veldig sjeldent på hvilket kjønn jeg er, samtidig som andre tenker mye mer på det. (som selvsagt er naturlig, vi er jo forskjellige tross alt) Kanskje et provoserende spørsmål, men om hele din identitet, frykt, fobi og daglige hverdag består av å klassifisere alt inn i kjønnsroller og/eller hvilket kjønn du er/ikke er... er det da en sak for kirurgen eller er det en sak for psykisk helsevesen? Jeg tror jo kanskje man kunne løst mye mer opp i dette ved å erkjenne hva realiteten er, ikke hva vi ønsker at den skal være. Tja, var kanskje litt flåsete sagt. Jeg modererer meg selv til å si "hva nå enn det skal være godt for". Hvorfor skal man ha et behov for å identifisere seg som noe som helst ute blant folk? Holder det ikke at folk identifiserer seg som Atib Azzad eller Cyrio dersom man er såpass opptatt av identitet? at man tenker "her sitter jeg, og det er ingen som meg her" Er man så utilpass med seg selv at man ikke klarer å oppholde seg blant kjente uten å modifisere kroppen, hvor lang tid tar det da før man føler ytterligere behov for å gjøre nye endringer? Har vi blitt så opptatte av hvordan andre oppfatter oss at vi er villige til å kjønnsoperere oss selv for å få aksept? I så fall er det jo mange ekstremt store underliggende problemer i samfunnet som vi må se på aller først så vi slipper å enten bli ekskludert eller må legge oss under kniven/pillebrettet. Jeg trekker i motsatt retning og mener at det er for lett å gjøre dette. Sett en grense på 25 år før man får gjøre dette, da har du levd/opplevd litt, du er ferdig utviklet og du er bedre rustet til å ta slike avgjørelser. Om du fremdeles sitter med de samme meningene som du gjorde når du var 16, så kjør på men da har du ihvertfall blitt tvunget til å ta stilling til dette. En liten digresjon: jeg har hørt mye på metall gjennom livet og hadde utrolig lyst til å tatovere svære opp-ned kors og pentagrammer på skuldre og legger når jeg var typ 16 år, var overbevist om at dette kom jeg aldri til å angre på, dette er "dritkult" og det er utelukkende positive sider ved å gjøre dette. Fikk selvsagt ikke lov til å tatovere meg i det hele tatt, og priser alle høyere makter for at det ikke ble noe av. Selvsagt ikke i nærheten av å føle på at man er i feil kropp, men konsekvensen av å få lov til å gjøre slike forandringer med kroppen når man er såpass ung kan føre til kjempeutfordringer senere i livet.

Akkurat den konklusjonen jeg traff også etter å ha lest gjennom de siste innleggene. I så fall er det jo ganske drastisk å operere bort/inn vesentlige deler av kroppen fremfor å heller gå en vei som gjør at man føler seg akseptert slik man i utgangspunktet. Et annet spørsmål er jo hvordan den følelsen av "feil kjønn" blir så utrolig fremtredende at man velger førstnevnte alternativ. Er det virkelig slik at man våkner opp hver eneste dag og tenker "shit, fremdeles ikke riktig kjønn så nå er denne dagen ødelagt også"? I så fall, hvordan/hvorfor forventer man at denne følelsen blir bedre/forsvinner etter x antall behandlinger/operasjoner når man fremdeles ikke kan endre biologien? Ja, jeg har fått med meg at det er forskjell på biologisk og "sosialt" kjønn, hva nå enn dette betyr, men du kan jo like fullt ut bestemme deg for å være "kvinne" sosialt sett uten operasjoner. Glad jeg ikke trykket "send inn svar" 5 sekunder tidligere. Dette skulle jo bare mangle. Dersom alle i en alder av 16-20 år som kom inn til legen og sa "Jeg vil bytte kjønn" fikk lov til dette uten noen kritiske spørsmål til tross for de enorme konsekvensene dette medfører så er min påstant at utrolig mange ville angret på dette senere i livet. Tenker bare på hvordan mitt eget liv ville sett ut om jeg fikk lov til å gjøre alt jeg hadde lyst til i mine forskjellige sinnsstemninger i den perioden av livet mitt. sannsynligvis hadde det ikke endt så bra. At man blir utfordret på denne prosessen er det minste som burde vært forlangt.

Kan ikke svare for de andre, men ikke for min del. For min del handler det mest om å behandle utfordringer/traumer/diagnoser/ønsker på en best mulig måte. Best mulig måte i mitt hode er følgende: -Finne årsak -Forklare hvorfor det som er ønskelig ikke er mulig (Dersom aktuelt i den enkelte problemstilling) -Lage en løsning som faktisk løser utfordringen og ikke bare bygger videre på det jeg faktisk velger å kalle fantasier. Det gjør vi ikke i dag. Nå finnes det flere steder i verden hvor du mister jobben om du kaller noen for feil kjønn, og her forsterker vi jo bare denne fantasien, vi løser den ikke. For det er jo nettopp det, en fantasi. Om jeg tar på meg parykk og kjole i morgen så er jeg fremdeles en middelaldrende mann med hårete kropp, forhåpentligvis et gjennomsnittlig testosteronnivå og uten evne til å bli gravid. Og her blir det feil å kreve at resten av samfunnet må inkluderes i min fantasi. Alle vil åpenlyst se at jeg er en mann i kjole, men det er ikke lengre greit å kalle meg for "han"..? Så klart, jeg kan ta laseroperasjoner for hårveksten, starte på østrogen og utføre massevis av operasjoner slik at det (kanskje) ikke blir like tydelig at jeg er av det mannlige kjønn. Kanskje jeg til og med klarer å "lure" enkelte til å tro at jeg er kvinne. Men jeg vil fremdeles være uten livmor, og min frustrasjon vil fremdeles være like reell. Jeg vet selv innerst inne at jeg ikke er en "ekte" kvinne. Ergo har jeg nå ødelagt min egen kropp, brukt massevis av penger og problemstillingen er nøyaktig den samme. Nå er jo spørsmålet: hadde denne situasjonen blitt bedre om man fra dag 1 hadde fått beskjed om at "hei, dette er dessverre ikke mulig, men vi skal hjelpe deg så godt vi kan med å lære deg å leve slik du er født"? Jeg tror at ja, det hadde den. Spesielt dersom det bunner ut i at noen ønsker å være "tradisjonell husmor" eller "stereotypisk bilmekaniker" er det jo egentlig kun utrolig trist hvis folk bygger hele sin identitet rundt dette og i tillegg må skjæres opp og leve med kjemiske hjelpemidler fremfor å bli fortalt at "vet du, det er helt innafor om du vil ha på deg blomstrete forkle eller kjeledress full av oljeflekker dersom du ønsker det". Ihvertfall i Norge tror jeg det er mange år siden feminine menn og maskuline kvinner har blitt ekskludert av hele deres umiddelbare omgangskrets av slike ønsker. (selv om det selvsagt helt sikkert finnes unntak) Man konstruerer faktisk et eget sett med utfordringer her, deretter konstruerer man en løsning som er såpass dårlig at man må tvinge resterende befolkning til å "spille med" for å sannsynligvis ikke ha løst den opprinnelige problemstillingen som ikke eksisterer utenfor eget hode.