Tronhjem

Det er slett ikke sikkert: Det raske skiftet i foretrukken teknologi vi ser i disse fotografiene fra begynnelsen av forrige århundre er mer regelen enn unntaket. Det typiske forløpet når ny teknologi tar over for en gammel er at den nye til å begynne med er langt dyrere og har ofte ikke like god bruksnytte/funksjonalitet som den gamle etablerte teknologien. I denne peridoen er det teknofreaker og andre nysgjerrige som tester ut det nye, mens den store kundemassen er skeptiske og velger den trygge gamle teknologien. Den nye teknologien introduseres langsomt, nesten ubemerket. Slik kan det være i lang gtid. Men etter hvert som flere ser at det nye har noe for seg øker salget bit for bit og gir produksjonsindustrien økende erfaring med å lage dette nye. Da oppstår det man kaller industriens lærekurve (for umoden teknologi) som senker produksjonsprisen og gir stadige teknologiske forbedringer. På et eller annet tidspunkt har mange nok erfart at dette nye er trygt og ofte bedre enn den gamle teknologien samtidig som industriens læringskurve har senket prisen og gitt gode nok produkter til at det skjer en markant holdningsendring i kundemassen. Når det skjer tar den nye teknologien over og snur markedene opp-ned på kort tid. Det er hva vi ser har skjedd på dette bildet. Bilen hadde blitt billig nok og tilstrekkelig pålitelig til at hestens rolle ikke lengre var nødvendig eller ønskelig, og da gikk overgangen fra at hesten dominerte til at bilene tok over på noen få år. Jeg tror vi har vært gjennom dette omslagspunktet når det gjelder elbiler i Norge. Salget av ICE-biler er blitt marginalt. Elbilen tar mer enn 90 % av nybilsalget. Det er ikke mange årene siden det var motsatt.

Du tar opp to temaer. Det ene temaet er veksten i Kinas CO2-utslipp. Den er som du dokumenter enorm over de siste 25-årene og det er fort gjort å "se seg blind" på veksten i denne kurven og tro at Kina gir blaffen i klimaproblemet. Men det er langt fra riktig. For det første må man ta med i betraktningen at frem til 1980-tallet var Kina et lutfattig uland med mange hundre millioner fattige som levde på eksitensgrensen. Kinas ledelse bestemte seg rundt 1980 for å bekjempe fattigdommen med å åpne landet for privat investeringskapital og privat eierskap av produksjonsbedrifter. Kina lokket met potensielt kjempedigert hjemmemarked og arbeidskraft som kunne lønnes ned mot 1/100 av vestlige lønninger. Det ga en spinnvill økonomisk vekst på tosifrede årlige vekstrater og tilsvarende økt behov for elektrisk kraft. Kina bestemte seg, klokelig nok, for å dekke elkraftbehovet med hjemlige ressurser - dvs. kull. Kina har enorme reserver kull å ta av. Dette er årsaken til at Kinas kullforbruk og dermed CO2-utslippene er økt så mye. Men dette betyr slett ikke at landet gir blaffen i klimaproblemet. Jeg vet selvsagt ikke hva den kinesiske toppledelsen tenker, men jeg tror at de for lenge siden har innsett og forstått at et grønt skifte er en nødvendighet både for å stanse en farlig menneskeskapt global oppvarming men vel så mye fordi den fossile energien kommer ikke til å vare evig. Tilgang til (utnyttbar) energi er akkurat like livsviktig for samfunnet som det å spise er for menneskekroppen. Å fortsette med å være avhengig av å dekke 4/5 av verdensamfunnets energibehov med en engangsressurs uten å gjøre noe med det er derfor ganske enkelt idioti. Dette er et svar på ditt spørsmål hvorfor holde på med grønn energi. Dette tror jeg den kinesiske toppledelsen har forstått og insett lenge fordi Kina har i mer enn 20 år jobbet målrettet og systematisk mot at Kina skal dominere og ha kontrollen over morgendagens fornybare energiforsyning ala det Vesten har hatt over oljeresursenene i oljealderens energiforsyning. Kinesiske utsendinger har i et par-tre tiår reist rundt i Afrika, Sør-Amerika og andre steder og kjøpt eller på annet vis sikret seg kontroll over naturressurser som sjeldne jordmetaller og andre materialer som er essensielle for å produsere vindmøller, batterier, elmotorer etc. https://www.forbes.com/sites/miltonezrati/2023/12/11/how-much-control-does-china-have-over-rare-earth-elements/ https://www.csis.org/analysis/what-chinas-ban-rare-earths-processing-technology-exports-means Kina har i tillegg jobbet systematisk og målrettet for at landet skal være ledende og ha kontrollen over verdensmarkedet for solkraft, vindkraft, høykapasitetsbatterier for elbiler, batterier for energilagring, osv. https://www.reuters.com/business/energy/chinas-dominance-wind-turbine-manufacturing-2024-04-10/ https://www.theecoexperts.co.uk/solar-panels/china-solar-industry-dominance https://www.adamasintel.com/charts-china-global-electric-car-dominance/ https://www.autocango.com/blog-detail/china-battery-manufacturers-global-lead https://www.npr.org/2023/07/22/1189580644/china-dominates-the-ev-battery-industry-can-the-rest-of-the-world-catch-up Jeg leste for ikke lenge siden (husker ikke hvor, men tror det var Teknisk Ukeblad) hvordan Kina tok kontrollen over verdens solcellemarkeder. Solcelleutviklingen begynte i Europa og USA på 1990-tallet. I Norge hadde vi REC som til å begynne med var et industrieventyr. Kina kom på banen utover 2000-tallet. Først opprettet de enorme nasjonale forskningsmiljøer som kjøpte inn de beste solcellene vestlig industri kunne lage og ved å sende ut horder av utvekslingsstudenter ved vestlige universiteter som tok med seg kunnskapen hjem opparbeidet egen kompetanse. Når disse miljøene ble faglig/vitenskapelig på høyde med vestlige miljøer satte landet i gang en hinsides utbygging av solcellefabrikker som var vel så gode som det vesten kunne by på og som kunne levere mye mer enn det markedet etterspurte. Kina gjorde dessuten en feilberegning og underslo hvor viktig det er å ha tilgang til silangass (et viktig råstoff for å lage solcellesilisium) slik at deres "flåte" av splitter nye solcellefabrikker ble stående uvirksomme et par år uten oppdrag til at landet klarte å bygge ut en sterk nok forsyning av silangass. Når det var på plass begynte landet å "oversvømme" solcellemarkedene i verden med like gode solceller som det vestlige selskaper kunne levere. Dette sendte markedsprisen på cellene godt under det solcelleprodusenter som ikke levde at statens subsidier kunne tjene penger på og de vestlige selskapene gikk konkurs i tur og orden. REC gikk fra gode fortjenestemarginer til konkurs på 2-3 år om jeg husker riktig. Nå ser jeg i mediene at europeiske bilfabrikanter klager over at de er sjanseløse på å konkurrere mot de mange superbillige kinesiske elbilmodellene (som teknisk sett er vel så gode som de europeiske bilene). Dette er et eksempel på hva en stor og sterk planøkonomi som rått og kynisk utnytter vestlig frihandelsnaivisme kan få til. Hvis noen lurer på hva dette har å gjøre med det grønne skiftets berettigelse i Europa er svaret at det viser hvor høyt prioritert det er fra kinesiske myndigheter at landet er ledende innen grønn energi og transportteknikk. Kina er overbevist om at dette er morgendagens løsninger og vil sikre seg at vesten ikke tar hegemoniet og kontroll over morgendagens markeder. Dette er svaret på det andre teamet du tok opp: "Så hva er vitsen med å kaste bort så mye penger på "det grønne skiftet" i Europa". Europa kommer som resten av verden med 100 % sikkerhet til å måtte finne seg en annen energiforsyning når den fossile energien er brukt opp/ikke lengre kan dekke energietterspørselen. Hvis vi ikke ønsker å leve i en verden der Kina har total kontroll over den nødvendige energiteknologien og tvinger oss til å leve på deres nåde og betale det de måtte forlange og leve med det kvantum de er villige til å selge til oss (kort sagt slik Vesten har utnyttet sine monopoler overfor tredje verden), så må vi skaffe oss vår egne kompetansemiljøer og produksjonskapasiteter slik at vi kan pent takke nei til Kinas fremstøt og sikre oss en levelig selvberging av vårt fremtidige energibehov. Det er en stor økonomisk fordel å komme i gang tidlig med dette slik at vi har tid til å gjøre overgangen rolig og kontrollert, noe som definitvt ikke vil være mulig om vi venter til at fossilenergiforsyningene blir stramme og sender energiprisene til himmels slik vi så det da Russland stengte ned deler eksporten av gass og olje til EU-regionen. Hensynet til klimgassutslippene tilsier også at det er lurt å sette i gang nå. Derfor er det lurt av EU å "kaste bort" penger på et grønt skifte. Til den som lurer på hvorfor Kinas CO2-utslipp fortsatt øker og hvorfor de fortsatt bygger mange kullkraftverk når det satser så sterkt på grønn energi som jeg hevder, er svaret dels at Kina har et stort behov for å rense luften ved å erstatte gamle stygt forurensende kullkraftverk med nye mer rentbrennende kraftverk og dels at energibehovet i landet er så enormt og vokser med en takt som gjør at det tar tid selv med en massivt voksende fornybare energisektor å nå et volum som vises tydelig på CO2-utslippene. Jeg vil hevde at vi er nå ved et skjæringspunkt. Kurven over Kinas CO2-utslipp har vokst tydelig langsomere de siste 10 årene til tross for at økonomien har vokst betydelig i samme periode. Medier melder at det er grunn til å vente en liten pause i Kinas utbyggingstakt av fornybar energi de neste to årene fordi de nådde denne 5-åsplanens mål lenge før tiden, men jeg vil bli overrasket om ikke neste 5-årsplan blir vel så ambisiøs og setter fart i uybyggingen igjen. Jeg tror at vi i løpet av få år vil se at Kinas kullforbruk vil synke, og at når det først begyner å synke kommer nedgangen til å bli rask. Det hører med til bildet at Kina har planlagt å øke kullforbruket frem til 2032 for så å kutte utslipp. Det er hva de har forhandlet frem i FNs klimtoppmøter. Kina ligger nå flere år foran dette skjema.

Hvis du har en 40 A hovedsikring tviler jeg på at det vil fungere å lade en elbil på 32 A fordi elbilen trekker denne strømstyrken konstant i opptil mange timer. Da har du bare 8 A igjen til å dekke resten av hustandens strømforbruk mens bilen lader. Det er ikke en situasjon jeg ville vært komfortabel med. Har du en induksjonplatetopp vil den alene trekke kunne trekke 7 -8 A. Da har du null strømkapasitet til alt annet i husstanden. Jeg ville i alle fall satt grensen til 16 A på billadingen, og hvis det er mulig oppgradert stigeledningen til en 63 A hovedsikring.

Jeg tror at den kanskje største årsaken til ytre høyres vekst er konsekvensene mange føler på kroppen fra en omlegging av den økonomiske politikken på 70/80-tallet kombinert med en stor demografisk endring som følge av innvandring. Dette begrunner jeg med følgende: Den andre verdenskrig var en voldsom hendelse som skapte et sterkt samhold fra bunn til topp i samfunnet. Dette samholdet la grunnlaget for en økonomisk politikk i etterkrigstiden som ble innrettet for å gi flest mulig en trygg jobb og til å innrette fordelingen av verdiskapingen mot små økonomiske ulikheter. Alle skulle få sitt. De vestlige landene fikk en sterk økonomisk vekst i etterkrigstiden som kom alle samfunnslag til gode. Folk flest følte seg inkludert og behandlet som likeverdige av storsamfunnet. Denne politikken ble fremmet av sentrumsnære partier. Det skapte en stabilitet i politikken fordi det store flertall av velgermassen følte at disse partiene så og tok hensyn til deres behov/interesser. Ytterfløyene var marginale. Omleggingen av den økonomiske politikken kjent som den blå bølgen som kom på slutten av 70-tallet og fikk "fotfeste" i de fleste vestlige land på 80- og 90-tallet endret mye. Den økonomiske politikkens hovedprioritering med å holde arbeidsledigheten nede (gi flest mulig en trygg jobb) ble endret til å holde et inflasjonsmål. Nå ble det ansett viktigere å beskytte privat kapital mot å forvitre i høy inflasjon enn å skaffe folk en trygg arbeidsplass. Tvert om, omleggingen til inflasjonsmål betyr at samfunnet godtar at noen må miste jobben og sin inntekt for "å kjøle ned" økononomien. En annen grunnleggende omprioritering i den økonomiske politikken ble økonomisk effektivitet. Det å få mest mulig igjen for hver krone ble et overordnet styringsmål og et viktig middel for å oppnå dette effektivitetskravet ble en mye større vekt på konkurranseregulerte markeder. Noen av konsekvense ble: Statsmonopoler på en rekke tjenesteområder ble oppløst og erstattet av privat eller offentlig eide bedrifter som konkurrerte om å levere tjenestene via anbud. Det som engang var trygge jobber ble nå i praksis åremålsjobber. Tollbarrier og handelshindre ble fjernet for å åpne for konkurranse over landegrensene - det gjorde vestlig industri langt mer utsatt for konkurranse fra lavkostland enn de var tidligere og førte til massiv flytting av industri fra vesten til lavkostland i Østen. De som først og fremst fikk føle denne omleggingen på kroppen var lavtlønte og ufaglært arbeidskraft. De fikk langt færre jobbmuligheter og mange ble langtidsledige. Det ble en økende økonomisk ulikhet som gjorde at en liten elite tok en voksende andel av verdiskapingen mens de med de laveste inntektene måtte ta til takke med å dele på en minkende andel av verdiskapingen. De fikk derfor en mye dårligere reallønnsvekst (om enn noen) enn det middelklassen og ikke minst hva den økonomiske overklassen fikk. Denne mer markedsorienterte økonomiske politikken skapte med andre ord en nokså stor gruppe i våre vestlige samfunn som mistet mye av tilgangen til en trygg jobb med anstendig lønn som før var en høyt prioritert oppgave politiske myndighetene. Mange av de kom aldri inn i arbeidslivet og ble sosialklienter. Og om de fikk en jobb opplevde de at lønna ikke hang med prisutviklingen og gjorde det gradvis verre og verre å få privatøkonomien til å gå rundt. Denne gruppen kalles noen ganger for prekariatet. Men det kanskje verste er at de sentrumsnære partiene som tidligere hadde som hovedprioritet å sørge for at denne gruppen fikk "være med på laget" i dag hegner om den nye økonomiske tankegangen hvor marked og økonomisk effektivitet er det hellige målet. Det gjør at denne gruppen med rette føler seg oversett/sviktet av det etablerte politiske flertallet i sentrum. Det er oppstått et betydelig "politisk vakuum" i de vestlige landene. Prekariatet er på utkikk etter nye politiske krefter som taler deres sak. Legg så på at vi samtidig har hatt en tidvis sterk innvandring som har ført til store demografiske og sosiøkonomiske endringer i våre samfunn over de siste 30-40 årene. Mange av våre nye landsmenn har av ymse årsaker hatt problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet og ender som sosialklienter. Innvandringen oppfattes derfor av mange i det såkalte prekariatet som en uvelkommen konkurranse om velferdsgodene og arbeidsplassene. Jeg tror at mye av forklaringen på hvorfor ytre høyre går så mye frem er at preakriatet av disse grunner stoler ikke lengre på de etablerte partiene inn mot sentrum, de er på utkikk etter nye politiske krefter som taler deres sak og velger ytre høyre fordi disse partiene er som regel ekskluderende nasjonalistiske og dermed innbitte motstandere av innvandringen. Ytre høytre asnes derfor som løsningen på deres problemer med å "tilhøre samfunnet". Det jeg vil kalle det tragikomiske oppi dette er at analysen deres er feil. Det er ikke økt konkurranse fra innvandrere som skaper prekariatets problemer med å komme i jobb med anstendig lønn. Det er den rådende økonomisk politikken som er ført de siste 30-40 årene og dens sterke prioritering av økonomisk effektivitet som er problemet. Det er "ikke rom" for å bruke statens muskler til å opprette trygge arbeidsplasser til ufaglærte og andre som dagens konkurransebaserte næringsliv ikke har behov for. Det vil være inflasjonsdrivende og ineffektivt som vil skade vår konkurannsekraft sier etablissementet. Men partiene på ytre høyre fløy er sjeldent for å endre den økonomiske politikken til det beste for prekariatet. Det er det kun partiene ute på venstrefløyen som er i dagens politikk. Det gir den tragiske situasjonen at en voksende økonomisk ulikhet skaper et voksende prekariat som forlater det politiske sentrum og går til ytre høyre som står for den samme økonomiske politikken. Dette er en ond sirkel som truer med å velte våre demokratier ved at de stabiliserende politiske partiene mister oppslutning i valg til fordel for ofte autoritære antidemokratiske partier som får mer makt. Jeg skulle sterkt ønsket at prekariatet heller gikk til SV og gjorde de sterke på Stortinget. SV ser og forstår at det er en urettferdig økonomisk politikk som er det underliggende reelle problemet her.

Det å leve i et sivilisert samfunn innebærer at det lages en rekke felles lover, forskrifter og andre bestemmelser som det enkelte individ må følge. Disse kjørereglene lages og vedtas av politiske myndigheter og håndheves med makt om nødvendig. Hvis klimaproblemet vokser såpass at klimahensynet tilsier at det bør bli forbudt å ha bil, fritidsbåter, reise til syden... og de politiske myndighetene innser dette behovet,blir det statens maktapprat og påtalemyndighet som tar den saken. Mitt budskap til de som synes det er viktig å beholde adgangen til å ha og bruke bil, fritidsbåter, reise til syden, etc. er derfor at dere burde tenke over følgende: Drivhuseffekten er et naturfenomen. Naturfenomener "hører kun på" naturlovene. De sier at drivhuseffektens aktivitetsnivå er proporsjonal med hvor mye klimagasser det er i atmosfæren. Dette betyr at jo lengre tid samfunnet bruker på å innføre klimatiltak som får ned utslippene, desto mer klimagasser ender i atmosfæren og desto sterkere blir den globale oppvarmingen. Det vil øke behovet for å prioritere klimahensynet over andre hensyn og medføre mer drastiske og inngripende klimatiltak. Det jeg sier nå er at den som synes individuell frihet til å kjøre hva man vil, reise hvor man vil, etc. er en viktig verdi bør legge fra seg enhver klimaskeptisk tanke og istedet aktivt støtte klimaaktivister i å øke presset på myndighetene for å få fart i klimaomstillingen. Jo tidligere man kommer igang, desto billigere, mildere og mindre inngripende klimatiltak er nødvendige. Jeg husker optimismen fra FNs Klimakonvensjons første hovedmøtet i Rio De Jandeiro i 1992. Det ene statsoverhodet etter det andre kom smilende ut og lovte at dette problemet skulle løses. Verdens nasjoner var enig om å få halvert utslippene på 20 år mener jeg å huske. Den gangen var klimagassutslippene rundt halvparten av dagens nivå, atmosfærens innhold av CO2 var på 345 ppm, og den globale oppvarmingen var i den spede begynnelsen og var knapt synlig over den normale værvariasjonen. Men så våknet motkreftene i samfunnet. Det oppstod en sterk næringslivslobby som fokuserte på kostnadene og det oppstod en organisert "klimaskepsis" som skapte en sterk mistro i mange mot klimavitenskapen og dens troverdighet. Så i stedet for en halvering av datidens klimagassutslipp har vi fått en dobling. Dagens behov for klimagassreduksjoner er rundt firegangen så stor som de ville ha vært om Rio-avtalen ble fulgt. Vi har i tillegg fått mye mindre tid å gjøre det på. Det grønne skiftet er nå av denne grunn langt dyrere og trenger bli langt mer inngripende i samfunnet og våre liv enn det ville som ville vært nødvendig om Rio-avtalen ble fulgt. Klimaskepsisen og ikke minst kynismen hos de næringslivsaktører som brukte sin innflytelse til å blokkere klimapolitikk og opprettholde business-as-usual koster oss alle dyrt.

Det er ingenting å krangle om. Drivhuseffekten er et naturfenomen som oppstår i en gass inneholdende klimagasser grunnet et bestemt samspill mellom lys (elektromagnetisk stråling) som farer gjennom den og de iboende fysiske og kjemiske egenskapene til klimagassene (som regel treatomige gassmolekyler). Drivhuseffekten er m.a.o. like gammel som universet og har fungert i jordas atmosfære i milliarder av år før det første mennesket oppstod. Det er heller ingen grunn til å krangle om at menneskets produksjon av klimagasser som ventileres ut i atmosfæren forsterker den naturlige drivhuseffekten mer enn det er til å krangle på at spiser du for mye blir du feit.

Ja det er noe dritt å leve i en sivilisasjon.

Det er nok mer det at en god stund nå har 80-90 % av nybilsalget i Norge vært elbiler og intet tilsier at elbilandelen vil gå tilbake. Dette må bilforhandlere ta hensyn til skal de ha livets rett i dagens bilmarked. Det er der dagens marked gir best utsikter til å få volum på salget. Enn så lenge er det en høy andel ICE-biler i landets bilpark slik at serviceapparatet (verksteder, drivstoff etc.) finner det interessant å opprettholde et tilbud til ICE-biler, men med en elbilandel på 80-90 % av nysalget tar det ikke mange årene før elbilene vil dominere i landets bilpark. Da må serviceapparatet gjøre som bilforhandlerne allerede har gjort, tilpasse sitt tilbud til endringen av i kundemassens bilpreferanse. Jeg ville av den grunn tenkt meg om flere ganger dersom jeg skulle ønske å kjøpe en ny ICE-bil

Jeg synes du legger alt for stor vekt på rekkevidde. Jeg har "gått ruten" fra å være bensinbilist (mange biler) til å kjøre en hybrid (Prius), så en ladbar hybrid (Outlander) før jeg for fire år siden "turte" ta skrittet helt ut og bli en elbilist på heltid (MB EQC). Den som vil kjøre ren elbil må selvsagt være innstilt på at det tar en drøy halvtime å lade opp batteriet fra 10 til 80 % på en lynladerstasjon. Men min erfaring er at dette er slett ikke noe problem. En moderne elbil med normalt stort batteri går 30-40 mil på en lading. Etter å ha tilbakelagt et så langt strekke ønsker vi som regel en stans for å spise/strekke på bena etc. Jeg ville veklagt andre faktorer mye mere. Det som får meg til å sverge til elbil er komforten kombinert med et øyeblikkelig tilgjengelig dreiemoment ingen av de bensinbiler jeg har kjørt har vært i nærheten av. Forbikjøringer, korte påkjøringsramper etc. går som en lek. Kupeen i elbiler er dessuten langt mer stille enn i noen annen bil jeg har kjørt. Jeg kommer ikke frem ør i hodet etter hjul- og motorstøy slik jeg gjorde på langtur før. Jeg synes kort og godt det er mer gøy å kjøre elektrisk. Et annet moment jeg finner bra med elbiler er at de har en (teknisk sett) mye enklere drivlinje enn en ICE-bil. Elbiler har derfor færre motorstopp og er generelt mer driftssikre enn ICE-bilen. For meg teller det også å vite at jeg etterlater ikke helseskadelig eksos når jeg bruker bilen. En PHEV har dobbel drivlinje. Det blir for meg som smør på flesk. Jeg har ikke behov for den voldsomme rekkevidden du snakker om og da blir det uhensiktsmessig og en ulempe å måtte drasse rundt på to drivlinjer som begge krever vedlikehold. For meg fremstår en ren elbil å være et langt smartere kjøp/bilhold.

Jeg skulle sterkt ønsket at den norske staten hadde gitt havvind samme lukrative "fødselshjelp" som de gir oljebransjen. Like etter årtusenskiftet falt oljeselskapenes interesse for norsk sokkel betraktelig. De største feltene var funnet og satt i drift og selskapene fant det ikke verdt risikoen å bruke flersifrede milliardbeløp på å lete etter og sette i drift de mindre marginale feltene som var igjen på norsk sokkel. Dette er årsaken til at vi fikk leterefusjonsordningen. Den ordningen går ut på at staten (skattebetalerne) garanterer for minst 78 % av de totale letekostnadene oljeseskapene har med å lete etter nye resrever. Selskap som leter etter ny olje og har felt i drift som gir skattbare salgsinntekter får refundert minst 78 % av deres letekostnader ved fratrekk på skatten. Oljeselskap som leter etter olje, men som ikke har skattepliktige salgsinntekter, får utbetalt minst 78 % av deres letekostnader i kontanter. Dette betyr at staten tar 4/5 av risikoen og alle kostnadene med å lete etter ny olje og gass. Dette utgjør en statsstøtte til en av de mest lukrative bransjene noensinne på flere titalls milliarder kroner årlig. Ingen annen kommersiell bransje får noe i nærheten av like rundhånded hjelp fra Onkel Stat. Forsvarerne av denne ordningen peker gjerne på at til nå har den statlig finansierte letingen etter olje gitt så mange nye driverdige felt at staten har fått tilbake utgiftene fra denne refusjonsordningen. Det er en sannhet med modifikasjoner. Hvis oljeselskapene hadde hatt mot til å lete selv og dekt alle letekostnader på egen kappe, ville de funnet de samme feltene og statens skatteinntekter ville blitt større. Noe jeg synes er rimelig siden oljen og gassen er vår felleseiendom. Tenk om staten var like satsningsvillig på havvindkraft. Norge har fantastiske vindressurser ute på sokkelen vår som lett kunne mangedoblet vår strømproduksjon. Den kraften kunne vi brukt til å skape industri og vi kunne solget den til gode kraftpriser på kontinentet. Det er imidlertid svært høye investeringskostnader som gir relatoivt dyr strøm. Bransjen er derfor tilbakeholden med å sette i gang prosjekter. Men hvis staten hadde gitt en like rosmlig garanti for investeringskostnadene til vindbransjen som de har vært til oljebransjen tror jeg vi ville sett en eksplosjon av aktivitet på havet som raskt ville fått enhver bekymring om kraftmangel og ditto spinnville strømpriser i markedet til å fordufte. Hadde staten tatt 4/5-deler av investeringskostnadene ville havvind kunne levert store mengder superbillig elektrisk kraft. Jeg tror at ringvirkningene av en slik satsning ville vært at havvindteknologien fikk en læringskurve som senker kostprisen betydelig, og at det norske samfunnet igjen ville fått fordelen av å ha rikelige mengder billig, miljø/klimavennlig kraft som vi kunne brukt til å skape oss lukrativ eksportretted industri slik vi gjorde da vi fikk temmet fossekraften i forrige århundre. Staten ville dermed fått igjen de pengene de brukte på fødseslhjelp for vindbranjen med god margin.

En eller annen gang i fremtiden vil det nok høyst sannsynlig utvikles energiteknologi som vil utkonkurrere sol og vindkraft på kostnad og miljøavtrykk. Når den foreligger blir det sol- og vindkraftbransjens tur til enten å konvertere til den nye disruptive teknologien eller bli konkurrert ut av energimarkedene. Frem til det skjer foretrekker jeg å forholde meg til markedsrealitetene i de eksisterende energimarkedene som er at i dag er det de tradisjonelle varmekraftverkene som bør se skriften på veggen før konkurransen fra de kommende sol- og vindkraftverkene med batterilagring sender de til skifteretten. Jeg har lenge argumentert her inne og andre steder med at jeg tror sol- og vindkraft vil bli morgendagens dominerende kraftleverandører og begrunnet dette ut fra økonomi-, miljø-, klima- og energiforsyningsikkerhetsperspektiver. Jeg har argumentert med å peke på sikkerhetsperpektiver og handelsbalansen ved å gjøre samfunnenes livsviktige energiforsyning avhengige av å importere drivstoff fra andre land, mange ustabile diktaturer. Jeg har argumentert med det jeg vil kalle dårskapen i å basere et lands energiforsyning på en ikke-fornybar ressurs. Jeg har videre pekt på skadevirkningene på helse, samfunn og natur fra fossil varmekraft for ikke å snakke om deres klimaeffekt er uakseptable og argumentert med at jeg tror dette vil tvinge frem en mer millø- og klimavennlig energiforsyning. Der er det kun to eksisterende teknologier modne for utbygging/implementering å velge mellom: Uranbasert fisjonskraft (tradisjonell kjernekraft) og variabel fornybar kraft (sol og vind). Jeg har så argumentert med at jeg verken ønsker eller tror at kjernekraften vil bli den foretrukne av disse to grunnet kraftpris og problematikken rundt radioaktivt avfall (samt at fisjonerbart uran også er en ikke-fornybar ressurs), og derfor endt med konklusjonen at det er bare å venne seg til synet av vindmøller og solcelleanlegg. De blir det mange av. Nylig kom jeg over noen foredrag av en økonom, Tony Seba, som hevder at sol- og vindkraft med batterilagring er igang med å fundamentalt og irreversibelt endre energimarkedene, dvs. at denne teknologien er nå blitt så billig og teknologisk anvendelig/velfungerende at det pågår det økonomene kaller en disrupsjon av energimarkedene. Seba hevder at fornybarsamfunnet (som jeg håper på) ligger ikke flere tiår inni fremtiden slik jeg trodde, men vil komme mye raskere. Seba snakker om 10-15 år før at sol- og vindkraft med batterilagring har tatt over kraftmarkedene. Har Seba rett i dette, ville jeg straks solgt mine aksjer i kull-, gass- og kjernekraft. De anleggenes fortjenestemarginer forvitrer i høyt tempo. Seba har opprettet et eget analysebyrå som følger med og analyserer energimarkedene. Byråaet ledes av Adam Dorr. Han gir i denne youtubevideoen en begrunnelse for Sebas påstand. Jeg anbefaler alle som er interessert i kraftkrisen/energiforyning å ta en titt på denne videoen. Det er en vel anvendt halvtime. Seba og Dorr kommer i denne videoen med den meget heftige påstanden at mainstream energibransje, IEA og andre tar kollektivt feil ved å konsekvent undervurdere den fornybare kraftens vekst/markedskraft og samtidig overvurdere den tradisjonelle kraftens konkurransekraft, og ser ikke at kraftmarkedene er under omveltning. Det pågår derfor en enorm feilinvestering i dagens kraftmarkeder ved at det satses fortsatt på de tradisjonelle kraftverkene som, hvis seba har rett, er nærmest dømte til å gå med underskudd og påføre investorene store tap. Jeg er ikke fremmed for at når jeg i utgangspunktet sterkt ønsker et samfunn der energi/kraft kommer fra den miljø- og klimavennlige variable fornybare kraften (som dessuten har den store fordel å kunne bygges ut desentralisert i eget hjemland) kommer over en økonom som ikke bare sier at det er den veien det går, men beskriver denne løsningen som enda bedre enn det jeg innså selv, at jeg går i bekreftelsefella. Denne bekymring blir ikke mindre av at Seba hevder å være den ene økonomen på jorda som ser og forstår hva som foregår i energimarkedene. Alle andre har så store skylapper at de ser ikke klart hvor fort markedene endres. Erfaringsmessing bør man være ytterst skeptisk til personer som hevder å være en messias, den ene som ser klart og forstår dette bedre enn alle andre. Det er allikevel noen holdepunkter som taler for at Seba har rett og får meg til å nøle med å avskrive han som virkelighetsfjern. Det ene er at IEAs og andre energimarkedsanalyser har i mange år antatt at de fornybare energiene vil vokse lineært. IEAs årlige analyser som benyttes som besluntingsgrunnlag av myndigheter og energinæringer har år etter år undervurdert veksten i fornybar energi. Det er et faktum som jeg selv har lagt merke til. Et annet moment er at det er vanlig at dirsuptive endringer av markeder kommer som "julekvelden på kjerringa." De etablerte markedsaktørene har ofte skylapper og ser ikke at verden endres før det er for sent. Men det som taler mest for at Seba bør lyttes til og tas seriøst er den virkelige formidable veksten i installasjon av fornybar kraftproduksjon og batterilagringssystemer rundt omkring i verden. Årlige vekstrater på 20 opp til 50 % er en meget kraftig eksponetsiell vekstrate. Den trenger ikke mange årene på å gå fra nær null til 100 % av et marked.

Rapporten sier tydelig at den har regnet på klimagassutslippseffekten av å kutte norsk gassproduksjon under forutsetning at bortfallet av norskprodusert gass erstattes like-for-like med gass produsert i andre land. Siden norsk petroleumsindustri har noe av de laveste klimagassutslipp knyttet til produksjonen av olje og gass, og kommer til å senke disse ytterligere når sokkelen elektrifiseres, så gir dette premisset det resultatet oppragsgiveren Aker BP ønsket seg og fikk deres sjefsøkonom Kjus til å euferisk omtale rapporten som obligatorisk lesing for oss alle: "Rapporten til WoodMac bør være obligatorisk lesning for norske journalister, politikere, interesseorganisasjoner, banker, næringsliv og velgere. Den underbygger med harde data hvorfor det er en svært dårlig idé å avvikle norsk oljeindustri hvis målet er å kutte klimagassutslipp" Det Kjus ikke nevner er at dette premisset om at bortfallet a nosk gass vil erstattes like-for-like av annen naturgass er høyst tvilsomt. Norsk petroleumsindustri selger nesten all gass de produserer til EU-land. Men EU virker fast bestemt på at de vil kvitte seg med avhengigheten til importert naturgass. De bygger derfor ut fornybar energi et så høyt tempo at i 2023 falt kullkraft med 26 % og gasskraft med 15 % i EU: Kilde: https://ember-climate.org/insights/research/european-electricity-review-2024/ EU vedtok i mai i år klimatiltakspakken "Fit for 55" som har som målsetning å erstatte regionens avhengighet av naturgass med fornybar kraft og hydrogengass. Se https://www.consilium.europa.eu/en/infographics/fit-for-55-hydrogen-and-decarbonised-gas-market-package-explained/ Det er all grunn til å forvente at den utviklingen vi ser i de innskutte grafene ovenfor vil fortsette og gradvis redusere EUs naturgassforbruk. Dette alene er nok til at jeg føler med trygg på at premisset bak denne rapporten som Aker BP har bestilt er feil. Et annet forhold som støtter min konklusjon er at det er slett ikke bare i EU at man ser en sterk vekst i fornybar kraft. Jeg leste nylig (finner ikke igjen referansen) at selv i oljestaten Texas har vindkraft blitt største kraftkilde i statens strømnett. Kina forstsetter sin sterke satsing på fornybar kraft og nådde den viktige milepælen at fornybar kraft ble større enn kull i landets kraftforsyning denne sommeren: Kilde: https://solarquarter.com/2024/08/01/chinas-renewable-energy-capacity-surpasses-coal-for-the-first-time/ Vi hører mye om at Kina bygger mange nye kullkraftverk. Det vi ikke hører så mye om er at det meste av denne kapasiteten brukes til å legge ned eldre mer forurensende kullkraft i landet. Kinesiske myndigheter er fast bestemt på å rense opp i den sterke luftforurensingen i landet. Det er fortsatt en marginal økning i kullkraften i Kina, men den drukner i sammenligning med den formidable økningen i fornybar kraft. Forsetter denne utviklingen vil vi snart se et tydelig fall i Kinas kullforbruk. Det samme bildet får man om man ser på det globale kraftmarkedet. De fornybare, og især solcellekraft, vokser med rakettfart. Ifølge IEA vokste fornybar kraft med hele 50 % i 2023. Dette er vekstrate som er langt over hva selv den mest optimistiske har turt å håpe på. IEAs analyser av energimarkedene finner at denne utviklingen vil fortsette og gi realistiske muligheter for å nå målet om å tredoble verdens fornybare kraftproduksjonskapasitet innen 2030 målt opp mot dagens kapasitet som ble fastlagt på siste møte i FNs klimakonvensjon i sommer. En viktig årsak til denne formidable veksten er at kostprisen på solenergi og landbasert vindkraft er mange steder med gunstige forhold blitt så lav at det lønner seg for et kraftselskap å legge ned deres nedbetalte varmekraftverk og i stedet bygge ut fornybar kraftkapasitet til å dekke kraftetterspørselen. Det gikk slik jeg håpte det skulle gå med at fornybarkraftindustriens lærekurve kom til å senke kostprisen på variabel fornybar kraft så mye at den etablerte varmekraften (gass-, kull- og kjernekraft) er sjanseløs til å konkurrere. Høye andeler variabel fornybar kraft krever som kjent stor balansekraftkapasitet i nettet for å sikre en stabil kraftforsyning. Der har det vært foreslått mange forskjellige tekniske løsninger og det har vært usikkert hva som ville bli den foretrukne løsningen, men utviklingen de senere årene antyder at bruk av elektriske batterier blir "vinneren". Installasjonen av batterilagringskapasitet har også en formidabel nesten eksplosjonsaktig vekst: Kilde: https://www.iea.org/reports/batteries-and-secure-energy-transitions/executive-summary Disse trendene gjør meg overbevist om at mesteparten av morgendagens kraftmarkeder kommer til å domineres av vind- og/eller solcellekraftanlegg som benytter batterier til å levere nødvendig balansekraft til å sikre stabile 24/7 leveranser av kraft til strømnettet. Sol og landbasert vinf er allerede den billigste kraften som kan oppnås. Enn så lenge er batterilagring kostbart, men batterindustriens læringskurve er bratt slik at kostprisen på batterier synker hurtig. Det å utnytte hjemlige stedbundne vind og solressurser til å forsyne samfunnet med elektrisk energi har så store helse- og miljømessige fordeler, forsyningssikkrhetsfordeler og etter hvert økonomiske fordeler at jeg hadde aldri i verden satt mine sparepenger i kjernekraft eller annen tradisjonell varmekraft. Mitt råd tl Aker BP er derfor å kaste denne rapporten de har bestilt i søpla og sette i gang med å omstille selskapet til å bli en konkurransedyktig leverandør til morgendagens sol- og vindbaserte kraftorsyning med batterier som balansekraft. Hvis ikke trorjeg Aker BP vil få samme sjebne som Kodak fikk da digital fotografering tok over for filmbasert fotografering.

Mercedes ble den første bilfabrikanten i verden som fikk godkjennelse til kommersielt salg (i Europa og i USA) av biler med nivå 3 selvkjøring begrenset til motorvei i hastigheter under 40 m.p.h. (ca 65 km/t). Dette betyr at hvis du er i saktegående køkjøring på veier med veioppmerking av kjørebanene, kan du sette deg til å lese en bok, sove o.l. og la bilen ta seg av kjøringen helt på engen hånd. Skjer det en ulykke som er din bils skyld tar Mercedes på seg ansvaret. https://www.theverge.com/2023/9/27/23892154/mercedes-benz-drive-pilot-autonomous-level-3-test Foreløpig er dette kun tilgjengelig i deres S-klassebiler i de land der nivå 3 selvkjøringen er godkjent. Jeg tror ikke Norge har gitt slik tillatelse, men dette hadde definitvt vært noe å ha for f.eks. de som daglig stamper i kø langs hovedveiene ut/inn av Oslo etter at de kastet ut elbilene fra kollektivfeltet og stengte en viktig avlastningstunnel inne i Oslo. Det har åpenbart gått mye langsommere å få selvkjørende biler enn hva optimistene spådde for noen år siden, men jeg ville vært forsiktig med å avvise at dette kommer. Tvert om tolker jeg nyheten om at MB har fått tillatelse til kommersielt salg av biler med begrenset nivå 3 selvkjøring og nå at MB har fått tillatelse til å teste biler med selvkjøring nivå 4 i ordinær trafikk som et bevis på at dette vil komme. Bilbranskjen er fast bestemt på at i fremtiden skal bilene bli selvkjørende. Det at dette har tatt mye lengre tid (og fortsatt ikke er i mål) enn hva man mange trodde for få år siden tolker jeg som at dette er teknologisk en mye større utfordring enn hva man så for seg. Det er nok både sensor-teknologiske og kunstig intelligensutfordringer som må løses skal bilene bli selvkjørende under alle forhold. Det er stor forskjell i hva man trenger av sensorer og bildetolkningsteknologi for å styre en bil på en motorvei en godværsdag på sommerstid og på en nedsnødd vei under snøstorm i vintermørket. Men med den utviklingen vi ser i den kunstig inntelligensens evne til å tolke og lese bilder/sensordata er jeg ikke i tvil om at dette lar seg løse. Jeg regner med at innen jeg blir så gammel og svekket at jeg ikke får fornyet førerkortet, så vil det problemet løses ved at bilene er selvkjørende.

Det er et viktig perspektiv som mangler i denne tråden. Et demokrati er og bør etter min mening være innredet slik at "kjøttvekten" (antall velgere) avgjør hvem som får den utøvende politiske makten i samfunnet. Det sikrer at "folket" får reell innflytelse over hvilken politisk retning/ideologi landet/samfunnet styres etter. Denne flertallsmakten kommer imidlertid med et ansvar overfor mindretallet. "Kjøttvekta" bør ikke oppfattes som en blankofullmakt til å overkjøre mindretallet så mye man måtte ha lyst til. Hvis flertallet er konsekvent blind og døv for mindretallets behov kan det ende i at samfunnet destabiliseres og medfører fare for internt opprør, uroligheter etc. Et "klokt" flertall sørger for å finne et kompromiss mellom flertallets ønske og mindretallets behov som begge parter kan leve med. Det er her, etter hvordan jeg forstår dette, at sivil ulydighet kommer inn og har en viktig demokratisk funksjon ved å fungere som et siste "desperat" middel til å vekke flertallets oppmerksomhet rundt en samfunnsaktuell sak som er viktig for mindretallet. Sivil ulydighet er slik jeg ser det en viktig og nødvendig sikkerhetsventil mot et "flertalltstyranni". Det er mange eksempler i historien på at standhaftig sivil ulydighet har "vekket" flertallets oppmerksomhet og ført til forståelse for at flertallet bør komme mindretallet i møte. Jeg er derfror dypt skeptisk til lovendringen i England som gjør at fredelige sitt-ned-demonstrasjoner hvor man nekter å etterkomme politiets ordre om å avbryte aksjonen og må bæres bort blir betraktet og straffet som likeverdig med alvorlig voldskriminalitet. Det er i mine øyne svært uklokt og antidemokratisk ved at denne "sikkerhetsventilen mot "flertalltstyranniet" blir kvelt av totalt urimelige og uforholdsmessige lange straffer. I denne konkrete saken gjelder dette en gruppe i samfunnet som tar klimavitenskapens budskap om at våre samfunn må endres for å muliggjøre å slutte å bruke fossile brennstoffer som energikilde i et meget høyt tempo skal vi være rimelig sikre på å unngå en klimakatastrofe. Den som har tillit til at vitenskapen vet hva den snakker om og følger med i aktiv klimapolitikk og dermed ser at det store flertallet er egentlig ikke interessert i å nå klimamålene, blir selvsagt bekymret for hva det vil,bety for deres og eller deres nærmestes ve og vel når klimaendringenes konsekvenser slår inn for fullt. Det er ikke meningen fra min side å gjøre dette til en klimadebatt. Ei heller støtter jeg ulovligheter utover vanlig aksepterte former for sivil ulydighet. Men jeg ønsker at de i denne tråden som stempler disse aksjonistene som pøbler og ber om at de behandles deretter ville prøve å sette seg i dere sted og tenke over hvordan ville de ha følt det og reagert dersom du var i deres sko. Dvs. er redd for hva klimaendringene kommer til å bringe og opplever at storsamfunnet er ikke interessert i å høre på dine bekymringer om din og dine barns fremtid, men velger i stedet å slå hardt ned på slik "ulydighet". Tenk over hvor klokt er det å tvinge mennesker som er redde for at flertallets politiske kurs medfører en livsfarlig forverring av dine barns fremtidige levevilkår til å holde kjeft og fortsette å ignorere deres bekymringer? Jeg støtter det ikke på noe som helst vis, men vil ikke undres et øyeblikk om noen av disse individene blir så radikaliserte og desperetae av det engelske samfunnets reaksjon på sivil ulydighet at de velger å bruke atskillelig mer harde virkemidler enn å sette seg ned i en gate og sperre trafikken.

Slettet