Tronhjem

Dette har du rett i. Disse tallene viser at det er funnet 20 % sannsynlighet for at oppvarmingen innen år 2100 blir under 2 °C sammenlignet med førindustriell tid. Men dette er noe helt annet enn din forrige påstand om at: "Ifølge de tallene så er det omtrent like sannsynlig at det ikke er noe temperatur økning i år 2100 som at det er 3-5 grader." [Min utheving]. Den er og blir feil. Vi har allerede fått 1,4 °C global oppvarming. Dette er i særklasse det minst overbevisende forsøket på anekdotisk bevisførsel jeg kan huske å ha sett. Dine anekdoter forteller slett ikke at vitenskapelig kunnskap er upålitelig slik du ser ut til å argumentere for. Tvert imot viser de at naturvitenskapene gjør stadige fremskritt og er villig til å "oppdatere" sine tidligere forklaringsmodeller og virkelighetsforståelser når ny kunnskap gjør det nødvendig. Det er blant annet denne viljen til å oppdatere seg i takt med nye forskningsresultater som gjør vitenskapelig kunnskap til den sikreste som fins. Det er nettopp derfor at jeg velger å stole mye mer på vitenskapelig dokumentert kunnskap enn en hvilken som helst persons meninger - uansett hvor imponerende CV denne person måtte ha. Dessuten har du oversett en vesentlig detalj. I anekdotene du trekker frem fantes det "standhaftige" eksperimentelle resultater som den rådende "klassiske" fysikkforståelsen umulig kunne forklar. Det at mange av samtidens akademikere allikevel holdt på sin "barnelærdom" og nektet å endre sitt syn forteller mest om disse personenes evne til å tilta seg ny kunnskap og innrømme at de har tatt feil. Dagens konsensus om klimagassutslippenes effekt på atmosfærens drivhuseffekt er tuftet på akkumulert forskning i mer enn 200 år. Det er hundretusenvis vitenskapelige studier denne konsensus hviler på og som viser utover enhver rimelig tvil at dagens konsensus er i meget godt samsvar med moderne teoretisk forståelse av kvantemekanikk, kjemi/materiallære, termofysikk, fluidmekanikk, m.m., og ikke minst solid understøttet av "tonnevis" med empiriske paleoklimatiske proksydata og "tonnevis" av empiriske observasjoner/målinger av hvordan klimaet "oppfører seg" i vår samtid. Det fins ingen observasjoner eller empiriske bevis som er grunnleggende uforenlig med nevnte konsensus. Du kan derfor trygt legge bort din ønskedrøm om at denne konsesus vil omveltes. Det kommer ikke til å skje.

Nei, det gjør du ikke. For det første viser pågående måleprogrammer som overvåker klimaet og værsystemene på jorda at vi har fått en global oppvarming på tett oppunder 1,5 °C i årsmideltemperatur sammenlignet med førindustriell tid. Det er ikke lengre noen usikkerhet i at den globale oppvarmingen blir større enn ingen oppvarming. Det er et observert og ubestridelig fakta.

Det er et dårlig utgangspunkt 😉 Hensikten med mitt innlegg var å kommentere og utfylle din påstand (som jeg er enig i) om at det er: sitat " naturlig å ta med det å ikke gjøre noe tiltak som worst case" sitat slutt. Jeg ønsket å få frem at det er ikke bare når man ser på ulike scenarioer for kommende klimagassutslipp at det er naturlig å ta utgangspunkt i verst tenkelige scenario. Det er standard prosedyre og en høyst vanlig innfallsvinkel i risikoanalyse og risikohåndtering, også for systemer/prosesser der de verst tenkelige scenario anses å ha meget liten sannsynlighet for å inntreffe dersom konsekvensene av en slik hendelse kan være uakseptable. Dessuten kunne jeg ikke dy meg for å knytte dette opp mot påstander som kommer frem i denne tråden om at nå som det grønne skiftet (endelig) har oppnådd et volum stort nok til å endre det mest sannsynlige oppvarmingsforløpet ut dette århundret fra det virkelig katastrofale 3 til 4 °C økt global årsmiddeltemperatur til det ikke fullt så katastrofale, men på ingen måte ufarlige området fra 2 til 3 °C økt global årsmiddeltemperatur, så behøver vi ikke lengre bry oss om de mest alvorlige scenarioene. Det er en seriøst misforstått og farlig holdning. Jamfør med at samfunnet og flybransjen bruker betydelige ressurser i å sikre flyreiser så mye som mulig mot alvorlige ulykker til tross for at det er under en tusendels promille sannsynlighet for at den enkelte flyreise ender i død og fordervelse, mens sannsynligheten for at den globale oppvarmingen vil ta livet av det meste av verdens korallrev, forvandle «verdens lunge», regnskogen i Amazonas til en steppe/ørken, kraftig øke hyppigheten og styrken i hetebølger, tørkeperioder, og/eller ekstreme styrtregn som vil ødelegge avlinger og gjøre de varmeste områdene ubeboelige, ødelegge økosystemer, tvinge mange flere enn dagens 100 millioner mennesker på flukt til å migrere vekk fra varmen, og mye, mye, mer. Hva som blir de langsiktige konsekvensene av å skape en så sterk global oppvarming som 2 til 3, og enda mer 3 til 4 °C kan nok ingen si med sikkerhet, men man skal være bra kunnskapsløs og naiv for å tro at dette er ikke noe å bry seg om. Klimaet er en rammebetingelse for livet på jorda. Jeg forstår derfor rett og slett ikke hva det er som driver mange til å betrakte denne trusselen som en dommedagsfantasi det på ingen måte behøves å ta hensyn til eller forsøke å avverge. Jeg vet at dette ikke gjelder ditt syn, men jeg bare måtte lufte ut litt frustrasjon over apatien og mildt sagt uforstanden som preger flertallet i dagens samfunn på dette området. Det er tross akt levevilkårene til våre barn og barnebarn og deretter deres avkom dette gjelder. Håper ting er litt klarere nå.

Dette er ikke jeg enig i. Klimapolitikk handler om å avverge/redusere sannsynligheten for at det skal inntreffe klimakatastrofer. Dette er intet annet enn vanlig risikohåndtering. Risiko er per definisjon produktet av sannsynligheten (for at noe skal gå galt) ganger konsekvensen (hvis dette går galt). Risikohåndtering fokuserer derfor vanligvis på mulige hendelser med de alvorligste konsekvense selv om de ofte har lavest sannynlighet for å intreffe. Et eksempler på dette luftfarten. I følge IATA's tall er sannsynligheten for en flyulykke med dødelig utfall 1 av 5.6 millioner flyvninger, eller under 0,002 promille. Myndigheter og flybransjen setter alikevel et overordnet fokus på flysikkerheten. Et annet eksempel er brannvern. Det er ifølge SSB ca. 2 750 000 boenheter i Norge. Ifølge Norsk brannvernforening har vi 1800 - 2000 boligbranner per år. Sannsynligheten for brann i min boenhet er meget liten. Vi snakker om promiller. Men allikevel er det et sterkt brannvernfokus med en rekke tvungle brannverntiltak i byggeforskrifter, regelmessige branntilsyn og feiing av piper, påbudte tiltak i våre hjem som komfyrvakt, røykvarslere, m.m. Jeg synes, og tror de fleste er enige med meg i at dette er fornuftig. Tanken på å brenne inne eller sitte i et fly som styrter er lite tiltrekkende. Derfor fokuseres risikohåndteringen på å redusere slike uhell enda mer. Men når det kommer til klimapolitikk snur mange tvert om i sin risikovurdering. Da argumenteres det med at vi trenger ikke bry oss om de verst tenkelige scenarioene til IPCC og deres anslåtte konskvenser for naturen, samfunnet og det enkelte individ fordi disse scenarioer har lav sannsynlighet for å inntreffe. Jeg ba Microsofts KI Copilot til å sammenfatte hva konsekvensene av en global oppvarming på 3 til 4 °C (innen år 2100, men kommer ikke til å stanse der). Her er i meget korte trekk hva den svarte: Ved ~3,5 °C global oppvarming peker IPCC på: 🌡️ langt mer ekstremvær 🌊 betydelig havnivåstigning 🌾 økende mat- og vannkriser ❤️ alvorlige helsekonsekvenser 🧊 store naturtap ⚡ systemkriser og kaskadeeffekter 👥 økt migrasjon og ulikhet Dette er en verden ingen med vettet i behold ønsker å leve i. Jeg ba CoPilot også om å vise hva IPCCs rapporter og senere forskningsresultater viser om sannsynligheten for at den globale oppvarmingen blir på 3 til 4 °C (innen år 2100). Her er hva den svarte: Basert på: IPCC AR6 scenarier utslippsbaner analyser som UNEP og Climate Action Tracker kan man grovt anslå: Oppvarming i 2100 Omtrentlig sannsynlighet < 2 °C lav (~10–25 %) 2–3 °C høy (~50–70 %) 3–4 °C moderat/lav (~15–35 %) > 4 °C lav (~5–15 %) Jeg har ingen anelse om hvor pålitelig dette anslaget er, men det virker rimelig på meg at når utslippsdataene har endret "oppvarmingskursen" vekk fra 3-4 °C som mest sannsynlig til at "naboen" 2-3 °C nå anses som mest sannsynlig, at det er en langt fra neglisjerbar sannsynlighet for at den faktise globale oppvarmingen ender opp med 3 til 4 °C over førindustriell tid.

Dette blir mitt siste svar rundt Sjølies troverdighet som klimafaglig "dommer" fordi dette er en metadebatt og avsporing av trådens tema. Atmosfæregassenes fysiske og kjemiske egenskaper er basalkunnskap ("barnelære") innen klimafysikk. Det er disse gassens iboende fysiske/kjemiske egenskaper og dermed hvordan atmosfærens termofysiske effekter vil påvirkes av endringer i atmosfærens kjemiske sammensetning bir dermed et nødvendig grunnlag for å kunne forstå samvirkningen mellom atmosfæren, hydrosfæren, biosfæren og litosfæren som utgjør jordas klimasystem. Enhver ekte klimaforsker innen klimafysikk kan dette til minste detalj, eller vet hvor det kan slås opp. Det at Sjølie valgte å vaske boka hans med å be en klimafysiker om å kvalitetssikre "barnelærdom" for klimafysikere forteller klart og tydelig at dette er ikke Sjølies fagfelt, men også at Sjølie har selvinnsikt nok til å forstå at dette kan noen mye bedre enn ham selv. Det er nettopp derfor jeg synes det er så hårreisende at Sjølie går ut og uttaler seg, eller for å si det som det er, forsøker å begå et karakterdrap på troverdigheten til klimavitenskapen. Sjølie snakker med to tunger og han vet det selv. Samseth er en klimaforsker med flere publikasjoner i prestisjetunge internasjonale vitenskapsmagasiner. Det dokumenterer og forteller at Samseth kan dettte faget på høyeste internasjonale ekspertnivå. At det forekommer noen slurvefeil i boka hans endrer ingenting på det bildet.

Denne påstanden må du dokumentere hvis du vil ha gehør. Hva konkret er det IPPC har "gått tilbake på" og hvor finner du grunnlaget for denne påstanden? Som nevnt i forrige innlegg så legger jeg ingen lit til utsagn/meninger fra enkeltpersoner som går på tvers av hva faktagrunnlaget innen klimavitanskapen forteller. Dessuten, det jeg har sett av klimafaglig relevante utsagn fra økonom Sjølie er at han er en relativt kunnskapsløs amatør innen klimavitenskap. Det innrømmer han selv ved å opplyse at han fikk Bjørn Samseths hjelp til å "vaske" de klimafaglige delene av hans bok "Oljeboka". Se lenken som sk0yern gir i det tredje innlegget ovenfor i denne tråden. At Sølie går ut og uttaler seg om holdbarheten til klimavitenskapens kvalitet/holdbarhet blir derfor mildt sagt useriøst.

Dette innlegget tror jeg besvarer mye av åsakene til høyrepopulismens fremgang som denne tråden tar opp. Men dette svaret reiser et annet spørsmål siden ingen av Brother Ursus påstander om innvandringen er korrekte: Hvorfor har slike fordommer fått spre seg og blitt en vedtatt sannhet i store velgergrupper?

Du skal ha ros for å være åpen på hva det er du vektlegger og baserer din mening på. Jeg er dypt uenig med deg. Etter mitt syn er vitenskapelig dokumentert kunnskap den sikreste kunnskapen som fins. Jeg ville aldri stolt på en persons mening når den går på tvers av hva fakta (vitenskapelig dokumentert kunnskap) forteller. Dette er ikke annet enn sunn fornuft etter mitt syn.

Det har ikke endret seg. Denne rapporten sier at verdenssamfunnets investeringer innen energi i 2026 forventes å fordele seg slik at 2 av 3 kroner går til grønn teknologi (og litt kjernekraft) mens 1 av 3 kroner går til fossil energi. Årets IEA-rapport bekrefter dermed inntrykket fra de senere årenes rapporter om at verdens samfunn har omprioritert energiinvesteringene vekk fra for inntil få år siden en totaldominans av fossil energi til å prioritere grønn fornybar energiteknologi. Våre samfunn er ifølge IEA på stø kurs vekk fra oljealderens energiteknologi til fornybaralderens energiteknologi. Dette er det store bildet man får av å lese denne rapporten. Den som leter vil finne at investeringene inne kull- og gasskraft har og forventes å fortsatt øke noe i 2026. Men dette er på ingen måte i nærheten av stor nok økning til å snu det store bildet om at det investeres nesten dobbelt så mye i grønn energiteknologi som i fossil energiteknologi. Dessuten sier IEA-rapporten at årets forsyningskrise av olje og gass sammen med forsyningskrisen in 2021-2023 har gitt et sterkt fokus på forsyningssikkerhet (sitatene er hentet fra sammendraget på side 6 og 7 i rapporten): «Coming so soon after the global energy crisis of 2021-2023, today’s conflict is expected to reinforce a strong prioritisation of energy security amongst decision-makers.” “Changing perceptions of risk and reliability are expected to spur renewed interest in a range of domestically available energy resources; for key fuel importers, this creates upside for renewables, nuclear and potentially also for coal. Renewable energy resources are widely distributed around the world, and preliminary signs indicate that deployment is picking up in some markets heavily affected by the energy crisis. Solar panel imports to developing countries in Asia and Africa have jumped in recent months.”

I går kom nyheten om at nok et forsøk på å etablere en batteriproduksjon i Norge mislyktes. Morrow er konkurs. Dette er et av en rekke mislykkede forsøk på å etablere batteriteknologiske miljøer og levedyktig batteriindustri i Norge. Som ventet reagerer mange med å kritisere den offentlige støtten som er gitt til Morrow (og andre batteriprosjekter), her eksemplifisert ved en av de meste klartalende kritkerne: https://www.dn.no/politikk/frp-wara-stiller-regjeringen-til-veggs-etter-morrow-konkurs-vi-skal-til-bunns-i-dette/2-1-1986672 Det ideologiske tankegodset som ligger under denne kritikken kommer tydelig frem i Waras DN-intervju da han kom tilbake til politikken i fjor: «Det grønne skiftet har skapt et subsidiemonster, som Stoltenberg advarte mot. Det er her nå. Det kan ta mange år å venne næringslivet av med subsidier. Men samtidig er jeg sikker på at det kommer til å skje. For hele ideen med et næringsliv er at det skal skape verdier, ikke forbruke verdier.» «Wara tror subsidiesluket til havvind, hydrogen og batterifabrikker vil være tettet om noen år, …» «Til syvende og sist må næringslivet gå til markedet. Det er noe irrasjonelt over dagens system og et større tap enn skattebetalernes penger. Som regjeringens eget ekspertutvalg, finanspolitisk råd, sier, skaper det feil incentiver og advarer sterkt mot det. Over tid kan ikke noe som er ulønnsomt og irrasjonelt leve. Det er det Stoltenberg sier: På et tidspunkt må det slutte.» Kilde: https://www.dn.no/politikk/tor-mikkel-wara/jens-stoltenberg/subsidier/tor-mikkel-wara-det-gronne-skiftet-har-skapt-et-subsidiemonster/2-1-1821575 Det er ingen tilfeldighet at Wara peker på hva Stoltenberg har uttalt tidligere. Også store deler av den røde siden i norsk politikk inkludert Ap er etter min forståelse sterkt preget av det nyliberalistisk ideologiske tankegodset om næringsnøytralitet og at markedet må velge morgendagens vinnere. Ap er nok mer villig enn høyresiden (så lenge det ikke er snakk om oljenæringen, da «hiver» de blå milliarder i fleng til næringen) til å bruke statens virkemiddelapparat og subsidier til å hjelpe bedrifter/­industri over midlertidige kneiker, men Ap er like uvillig som de blå når det gjelder å subsidiere ordinær drift. Stoltenbergs uttalelse i hans egen biografi om at «på et tidspunkt må det slutte» er dessverre ikke tomme ord. Det er en beinhard politisk realitet. Se bare på hva som skjedde med REC da Kina rundt 2005 tok i bruk sine statsmuskler til å erobre verdens solcellemarkeder. Det som rundt årtusenskiftet så ut til å bli det norske samfunnets neste store eksportnæring/levebrød, solcelleindustri, et område vi den gangen var blant de beste i verden på er nå borte. Kinesisk industri beskyttet av den kinesiske staten har i dag stjålet det meste av verdensmarkedet for solceller, vindturbiner, elektriske kjøretøy, smarte strømnett, batteriteknologi, m.m. som trengs for å omstille samfunnet vekk fra fossil energi over til et samfunn drevet av fornybar energi. Jeg skriver «stjålet markedet» fordi kinesiske myndigheter har med overlegg og målrettet brukt statsstøtte og subsidier siden 2000-tallet på å etablere verdensledende kinesiske kunnskapsmiljøer, en storskala industriell produksjonskapasitet, forsyningslinjer for råvarer og energi, samt et globalt salgs- og distribusjonsnett for å få produktene ut til kundene. Kina har med andre ord brukt statens muskler sammen med lokalt kjempedigert næringsliv til å bli den som i dag har de beste produktene og som kan produsere de billigst mulig innen grønn teknologi. Og hvis dette ikke er nok til å skyve brysomme konkurrenter til skifteretten, vil den kinesiske staten stille opp med subsidier som gjør kinesisk industri i stand til å overprodusere og mette markedene så mye at markedsprisen på grønn teknologi faller under det som mulig for noen å produsere med overskudd. Det var bla. slik norske REC ble skvist ut. Kina har ikke bare startet tidlig og investert heftig, de konkurrer i tillegg med urent trav (subsidier så mye som trengs for å nå målsetningene). Dette er hva Morrow og andre bedriftsetableringer som i dag vil inn på markedene for grønn teknologi som Kina har bestemt seg for å eie står overfor. Det er mildt sagt naivt å tro at Morrow, Northvolt, Freyr og andre forsøk på å etablere batteriproduksjon i Europa kan kunne konkurrere med kinesiske selskaper på markedets betingelser alene. Men hvorfor gjør Kina dette? De har sannsynligvis brukt abnorme milliardbeløp fra statskassen over flere tiår, og har høyst sannsynlig så langt gått med et dundrende underskudd. Skjønner ikke kinesiske myndigheter det som Wara fremhever: «For hele ideen med et næringsliv er at det skal skape verdier, ikke forbruke verdier»? Svaret er at dette gjelder grønn energiteknologi. Dyrtiden etter 2022 som følge av krigen i Ukraina og problemene som dagens krig mot Iran skaper har fått opp mange vestlige politikeres øyne for at oljealderen bør avsluttes og få fart i det grønne skiftet. Dette så kinesiske myndigheter for 20-30 år siden. Kina «tjuvstartet» imidlertid allerede på 2000-tallet ved å investere tungt og målrettet for å etablere et teknologisk forsprang og kontrollen over morgendagens verdensmarkeder, mens vi i Vesten tviholdt på vår oljeøkonomi og dermed avhengigheten av en ikke fornybar engangsressurs. Det var verken klimahensyn eller «grønn ideologi» som lå bak dette valget. Kinesiske myndigheter har hele veien sagt at de vil ikke gjøre samme tabbe som Vesten å basere sin energiforsyning på import av fossile brensler. Det er for dyrt og sikkerhetsmessig for sårbart. Kina skal være selvforsynt med energi. De tok derfor i bruk lokale kullforekomster og satte i gang med å bli verdensmestere og totaldominerende i morgensdagens fornybaralder, både for å omdanne eget samfunn som en elektrostat og for å etablere samme dominerende posisjon i verdensøkonomien i fornybaralderen som USA/Vesten hadde og har i oljealderen. Lykkes Kina med dette vil de få tilbake subsidiene med renter og vel så det når resten av verden tvinges til å elektrifisere. Sett i dette perspektivet blir det trist og leit at FrP anser subsidier til grønn teknologi som sløsing og flertallet i øvrige politiske kretser og i næringslivet holder på dette tankegodset om at hele ideen med et næringsliv er at det skal skape verdier, ikke forbruke verdier, og at det er markedskreftene alene som bestemmer hvem som har livets rett. Hvis vi Norge og andre vestlige land skal kunne etablere levedyktige industrier innen fornybaralderens energiteknologi, elbilteknologi, batterier m.m. så har vi intet alternativ enn å gå den samme løypa som Kina har gått, etablere egne grunnvitenskapelige og teknologirettede kunnskapsklynger som kommer på samme nivå som de kinesiske, og etablerer en industribase som kan produsere like billig som det kinesiske selskaper kan. Dette er i grove trekk samme oppskrift norske myndigheter brukte da vi skulle lære oss offshore olje og gassutvinning på 70- og 80-tallet. Jeg skulle svært gjerne sett at politikerne i Ap, H og andre ansvarlige partier innser at Morrows konkurs må besvares med mer statlige midler og ikke toede hender og intetsigende utsagn om at dette er trist. La staten kjøpe konkursboet, etabler StatBatt på dette fundamentet og sett i gang med å etablere Norge som en foregangsnasjon innen batteriproduksjon.

Forstår du virkelig ikke at når du vekter nytteverdien av grupper (av mennesker) etter hvor "økonomisk lønnsomme" de er i samfunnsregnskapet, så inndeler du befolkningen i plussmennesker og minusmennesker? Dessuten fortsetter du å kverne på det oppdiktede løgnaktige premisset om at: "Vi må stanse innvandringen fordi Norge kan ikke ta imot hele verden". Jeg gjentar: Dette er en falsk påstand. Dette har aldri vært aktuelt i norsk politikk. Norsk innvandringspolitikk siden 1975 har konsekvent blitt ført etter prinsippet: "Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen". Hvilke fakta er det du mener som underbygger din påstand: "hva det faktisk koster oss i økte skatter og avgifter å fore et system som ikke er økonomisk bærekraftig over tid".

Den har vi alle. Innvandringsdebatten handler derfor stort sett om hvor mye vi er vilige til å ofre av egen velferd og godta av konsekvenser på godt og vondt av at vi tar inn folk fra andre deler av verden som har en fremmed kultur, står økonmisk og utdannelsesmessigf på bar bake, ofte har andre holdninger enn oss i en rekke såkalte verdispørsmål, osv. Jeg er av dem som mener vi nordmenn har råd til og bør tåle konsekvensene av å ta inn og hjelpe flere av jordklodens mest prekært nødstilte (flyktninger) selv om jeg er fullt klar over at de fleste av dem vil være avhengige av NAV så lenge de lever. Jeg mener videre at det er både en egeninteresse og det eneste riktige at vi holder asylretten i hevd og legger vekk tanker om interneringhsleire i U-land etc. for å gjøre det vanskeligere for politisk forfulgte å søke nødhavn hos oss. Jeg mener også at vi burde vise større forståelse for og lempe på hindrene for at dem som slipper inn hos oss kan få familegjenforening. Jeg er fullt klar over at dette vil koste i kroner og øre og vil sannsynligvis føre til noen negative problematiske konsekvenser her og der, men for meg handler dette om hvilket menneske jeg ønsker å være og om hva som er det riktige å gjøre. Dessuten, min nå avdøde far lå nesten tre år på pleiehjem på Østlandet før han døde i 2024. Der var det nokså langt mellom "etnisk norske" blant pleiepersonalet. Det var i stedet en frodig bukett av nasjonaliteter og religioner i den arbeidsstokken og de gjorde alle som en, en super jobb med å gjøre hans siste dager så gode som mulig. Min far fikk en omsorg og pleie jeg tror vi alle har noe å lære av. Jeg kjøper derfor ikke skrekkfremstillingene av muslimer og andre såkalte fremmedkulturelle som florerer blant innvandringsskeptiske nordmenn. De er fordommer jeg er overbevist om plantes bevisst av ytrehøyrepolitiske kretser for å polarisere innvandringsdebatten og problemfremstille folk med annen kulturell bakgrunn og religion enn vi er vant til. Jeg så nylig at fødsestallene i Norge er nede på 1,46 barn per kvinne og at vi demografisk går mot en kraftig eldrebølge. Det gjør det korttenkt å stanse innvandringen, for ikke å snakke om å gjennomføre en repatriering (nytale for etnisk rensing) som enkelte på ytre høyre fløy drømmer om.

Slettet - dobbelpost

Norsk innvandringspolitikk har ALDRI dreid seg om at Norge skal påta seg å berge alle flyktninger og/eller folk med behov for asyl i verden. Det er et oppdiktet og falskt skremmebilde. "Alle" har forstått at det klarer ikke et lite land som Norge uansett hvor rike vi måtte være. Det var riktignok fri adgang for alle til å reise til Norge og søke arbeid her på 1960 og begynnelsen av 1970-tallet. Den muligheten ble stengt i 1975 og ble aldri gjenåpnet: "I Norge ble det 1. februar 1975 innført en innvandringsstopp som et tiltak mot den økende arbeidsinnvandringen til landet. Innvandringsstoppen innebar en generell stopp i adgangen for fremmede statsborgere til å oppnå arbeidstillatelse[1] for arbeidsinnvandrere. " Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Innvandringsstoppen_av_1975 Norsk innvandringspolitikk har i de siste 50 årene fungert etter prinsippet at ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen som daværende utenriksminister Gahr Støre svarte på kritikken av at Norge bare tok inn noen få afghanere til medisinks behandling. Det er derfor tverrpolitisk enighet i norsk politikk fra Rødt til FrP om at innvandringen til Norge må begrenses til det nivå vi klarer å håndtere. Uenigheten i norsk innvandringspolitikk har derfor utelukkende dreid seg om på en eller annen måte om kjernespørsmålet hvor stort hjerterom/barmhjertelighet skal vi vise, dvs. hvor mye ressurser og problematiske konsekvenser er vi villige til å bruke/akeptere for å hjelpe nødstilte flyktninger og asylanter med et livstruede beskyttelsesbehov til et nytt og bedre liv. Den røde tråden i denne politiske uenigheten har i stor grad vært konsekvent, at jo lengre ut på den røde siden du identifiserer deg som, desto villigere er du (i gjennomsnitt) til å bruke av samfunnets velferdsmider til å hjelpe mennesker i nød, og jo lengre ut på den blå skalen du identifiserer deg som (i gjennonsnitt), desto mer navlebeskuende og uvillig blir du til å dele på samfunnets velferdsmidler med folk som trenger hjelpen i mye større grad enn noen frisk og rusfri nordmann gjør. Stort sett all argumentasjon jeg har sett fra din side i debatten kan oppsummeres slik: Ikke f... om jeg vil dele mine velferdsgoder med innvandrere som kommer med en kulturell bakgrunn jeg ikke liker. Jeg synes lite om den slags holdninger.

Kampen mot tankegodset som får mange til å problematisere og dele inn samfunnet i "oss" og "dem" grupper, eller for å si det med begrepsbruken til Hårek Hansen, i plussmennesker og minusmennsker, går aldri av moten. Tvert om blir denne kampen viktigere jo flere som tenker i disse baner.