leticia

Jeg beklager så mye at jeg ikke greier å oppfylle ønsket ditt. Det vil bli relevant etterhvert når han (for ja det er oftest han som blir borte først) og hun blir sittende igjen som minstepensjonist. Eller når han finner noen andre, eller når hun vil ut av et voldelig ekteskap, men ikke kan, fordi hun ikke har råd til det. Og vi har fullstendig separat økonomi. Det betyr ikke at vi ikke kan spandere ting på hverandre av og til. Men det betyr at vi er ansvarlige for oss selv og også har økonomisk frihet til å gjøre det vi vil, uten å måtte høre med den andre om det er greit. (Jeg kjøpte f.eks egen bil og båt uten å spørre, fordi det ikke var hans penger, og det gikk heller ikke ut over han på noen måte at jeg gjorde det). Vi drar også på separate ferier pga vi liker forskjellige ting. Vi reiser selvsagt også sammen utenom det, men har altså friheten til å dra på egne turer. Jeg kunne aldri forestilt meg å ha hatt et liv hvor jeg ikke arbeidet. Jeg mener jobb har en egenverdi i seg selv, ved å føle at man gjør noe samfunnsnyttig. I noen forhold er det kvinnen som tjener mest. Jeg tror ikke du ville funnet så mange menn som kunne tenkt seg å bare gå hjemme. Heller ikke kvinner for den saks skyld. Det er likevel en fin tanke om at du ville delt de 25 millionene med henne. Men jeg tviler på at godviljen hadde vært like sterk når bruddet var et faktum. Det vises i rettssakene som følger etter samlivsbrudd. Vel, jeg mener at kvinner har en større verdi i seg selv og for samfunnet enn å bare gå hjemme og stelle hus og passe barn. Og det er der det med respekt kommer inn. Jeg tviler ikke på at du er glad i henne og verdsetter henne. Du er tydelig på at du gjør dette. Men hvis jeg hadde truffet på en mann som hadde sagt at han ville at jeg skulle bare gå hjemme så hadde jeg tenkt at han ikke respekterte meg som fullverdig menneske. Fordi jeg er så mye mer enn mor og kone. Det går faktisk fint an å ha fokus på begge deler. Det er egentlig her det skurrer mest hos meg. Den tankegangen om at man enten fokuserer på karriere, eller på familien. Ja takk, begge deler.

Den beskrivelsen du her gir ville jeg ikke kalt for likestilte forhold.

Endret i setningen, gikk litt fort, tok bort det om mann. Ja, det går forsåvidt begge veier. Men når man lever i et likestilt forhold så tenker man ikke på sånt, man bare gjør det som trengs å gjøres, uavhengig av hvilke oppgaver det er snakk om. Jeg ser viktigheten av å kunne holde hele huset og oppgavene som følger med. Man vil bli alene på et tidspunkt, (enten ved samlivsbrudd eller pga dødsfall) da er det greit at man som du skriver vet hvor stoppekrana og hovedsikringen er

Du skårer ikke noen poeng hos meg. Jeg syns det er like naturlig å gjøre disse oppgavene som kvinne uavhengig av om man er enslig eller samboer / gift.

Altså folk er forskjellige. Men jeg ville tenkt at du ikke respekterte henne som menneske, og jeg ville ikke gått med på en slik løsning hvis jeg var henne. Sannsynligvis hadde jeg heller ikke blitt sammen med en som har et såpass forskjellig livssyn som meg selv. Om dette er noe hun har lyst til selv, så hadde jeg håpet at hun (og du) tok nødvendige forholdsregler for å sikre hennes økonomiske fremtid

Hvis du tror at ikke det er kvinner som styrer hvor stor del av fellesperioden far skal ha så får du deg muligens en AHA - opplevelse hvis du noen gang kommer i en slik "valgsituasjon"... Den "valgfriheten" du mener kvinner skal ha er vel også i strid med EØS - lovgivningen. Fedrekvoten har også stor oppslutning i befolkningen. Bare 15 prosent av fedrene og 12 prosent av mødrene svarte at det ikke bør være noen fedrekvote. Mens den norske foreldrepermisjonsordningen er en blandingsmodell bestående av individuelle og familiebaserte rettigheter, har de andre nordiske landene gjort foreldrepermisjonen til en individuell rettighet og fjernet den tidligere oppdelingen i mors-, fars- og fellesdel. Målet om å fjerne fedrekvoten helt, slik det står i partiprogrammene til Fremskrittspartiet og KrF, er trolig i strid med EØS-lovgivningen. Prinsippet om fedres individuelle rett til foreldrepenger er nedfelt i Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/1158 om balanse mellom arbeidsliv og familieliv. Dette er innlemmet i Norges EØS-avtale. Direktivet innfører minstekrav som landene må oppfylle. Ifølge direktivet skal begge foreldre ha rett til fire måneder betalt permisjon, og to måneder av permisjonen kan ikke overføres til den andre forelderen. Formålet med direktivet er blant annet å fremme likestilling av kvinner, herunder kvinners deltagelse på arbeidsmarkedet, og en mer lik fordeling av omsorgsansvaret for barn mellom kvinner og menn. Fedrekvoten: et utdatert familiepolitisk minefelt?

Statistikken gir et annet bilde enn hva du aksepterer. Da fedrekvoten var 10 uker så tok menn i all hovedsak ut ikke mer enn 10 uker, da den var 14 uker, i all hovedsak ikke mer enn 14 uker, nå når den er tredelt så tar menn i all hovedsak ikke ut mer enn de 15 ukene den er på, og omtrent aldri noe av fellesperioden, den tar mor. Hvis man gir familiene full valgfrihet, så vil far i all hovedsak ikke ta ut noe permisjon. M.a.o, enighet = det som mor til enhver tid bestemmer... Jeg syns sidene var like fastlåste begge 2, og at heller ikke de unge var villige til å lytte til de eldre. Ja, de konservative (her representert av KRF og FRP) liker å bruke begrepet valgfrihet når det egentlig i mange tilfeller blir en begrensning av frihet. Valgfrihet for kvinnene begrenser f.eks friheten til mennene. Hvis flere kvinner velger å være hjemme, la oss si i 3 år, så begrenser det som sagt muligheten for andre kvinner i arbeidslivet. Men sånn er det vel med mye i samfunnet. Noens frihet begrenser andres frihet, som f eks røyking / røykeloven. Når jeg sier husmoraktivist, så tenker jeg mest på hu med forkleet altså, ikke like mye de andre, som tidvis faktisk hadde noen gode poenger. At endel kvinner kunne tenkt seg å ha mer tid hjemme forstår jeg, og det har de mulighet til. Spørsmålet vi må stille er hvem som skal ta kostnadene av dette ønsket. Jeg syns verken at staten (økonomisk) eller fars selvstendige rettigheter skal måtte ta støyten for dette ønsket. Men det er samtidig på sin plass å advare kvinnene at de selv økonomisk vil gå tapende ut av det hvis de tar det valget om ulønnet permisjon, eller enda verre, velger å gå hjemme i mange år uten egen inntekt.

Det er her vi er mest uenige Griever. Kanskje å sette livet på vent er et feil ordvalg av meg. Alle lever jo livet sitt her og nå. Jeg tenker mer på at man "ofrer" livet sitt for alle andre, og tenker ikke på de konsekvensene det vil ha for en selv i det lange løp. Å ikke ha selvstendig økonomisk frihet, er å ikke å ha frihet i det hele tatt slik jeg ser det. Det er fint at man har en enighet og løsninger som fungerer her og nå. Jeg mener likevel at friheten ikke er der. Jeg vet om damer som har mistet mannen som ikke vet hvordan de skal betale en regning... Jeg håper dagens unge som vil leve slik garderer / sikrer seg for fremtiden. Og den aller beste måten å sikre seg på er å ha en utdanning og egen jobb å gå til. Det er bedre å ha noe tilknytning til arbeidslivet, f.eks ved å ha en 50 % stilling som kan økes ved behov, enn å bare være hjemmearbeidende.

Hehe, ja, jeg skjønner hvor du vil. Men husk, det er forskjell på menn også. Deilig med en som bare tar tak i husarbeidet uten man trenger å si noe 😁👏 Det som er litt merkelig er hvordan enkelte greier husoppgavene når de bor alene. Men med en gang de får en dame i hus så har de visst glemt hvordan man gjør husarbeid 😅 Jeg vet ikke om noen unge kvinner jeg som ville ha satt seg i en slik situasjon. De fleste er nok veldig interessert i å ta utdanning og selvrealisere seg selv. Heldigvis for både dem, familien og samfunnet.

Ja. Mer likestilling i hjemmet kan føre til at hverdagen går bedre rundt. Kvinner skal være likestilte på jobb. Men likestillingen i hjemmet er enda ikke bra nok i veldig mange hjem. I tillegg så har man fødselsskader som ofte ikke blir snakket om, eller som man ikke får tilstrekkelig behandling for. Samt at kvinners helse ikke blir forsket nok på. Vi er ikke "små menn". Forskning gjort på menn er ikke automatisk overførbart til kvinner.

Kanskje ikke. Det er bare det at andre kvinner og menn må ta kostnaden i stedet for. Menn som ønsker å benytte seg av permisjon, men som plutselig ikke får en selvstendig rett til det. Kvinner som blir mer diskriminert ved ansettelse enn tilfellet er i dag fordi det forventes at hun blir mer borte fra jobb siden hun kan bli gravid og går ut i permisjon. Hm, det du ser på som nedlatende og aggressive kvinner, ser jeg på som kvinner som var tydelige, og frustrerte over hva disse unge setter i spill hvis de vil "gå tilbake til kjøkkenbenken ". Jeg er enig i det hun unge fra KRF sa om at kvinner skal vurderes etter kompetanse, og ikke bør kvoteres inn. Men "gutteklubben grei" lever dessverre i beste velgående enda. Sånn sett så er det menn som "alltid" har blitt kvotert inn, av andre menn. Hun jeg reagerte mest negativt på var hun med forkleet. Hørtes ut som hun mente man skulle få statlig lønn for å gå hjemme (selv om man ikke hadde barn). Det vil være forskjellig kostnad ut fra hvor høy inntekt hver enkelt forelder har. Det er vel en av grunnene til at kvinnene oftest har tatt ut mest permisjon. Permisjonen regnes vel bare ut til beløp inntil 6 G, så da vil familien tape på at menn tar mer permisjon ettersom de oftere tjener mer enn 6 G enn det kvinner gjør. Jeg er for at begge foreldre skal ha selvstendig rett til permisjon. Men jeg vet jeg er litt "dobbelmoralistisk" på det punktet, ettersom vi selv fikk fritt valg, og brukte det valget til at far fikk mer permisjon enn meg. Jeg bare vil at fedre skal få litt mer rettigheter rett og slett, for "fritt valg" vil i nesten alle tilfeller bety at mor tar alt. Problemet her er kanskje at de kvinnene som tok del i debatten på nrk ikke nødvendigvis er så veldig representative for dagens unge kvinner. Ja, vi må lytte. Men da må vi lytte til flere kvinner enn 4 "husmoraktivister"...

Høres ikke ut som denne kompisen din burde få unger i det hele tatt hvis de gikk for en slik løsning. Faren blir jo omtrent en fremmed... Spot on. Og hvis du ikke kunne tenke deg en slik tilværelse, så må du forvente at det samme gjelder for de aller fleste kvinner.

I den artikkelen jeg linket til så var det kun kona som ville skilles, og mannen som ville bruke alle midler for å trenere det. Status å være vellykket i hans omgangskrets, og en skilsmisse ville føre til at han ble sett på som mislykket...

Det er egentlig ikke en "kamp" mellom unge og eldre her, selv om NRK prøvde å fremstille det sånn. NrK satte opp ytterpunktene. Hun med 50 - tallsforkleet hadde ikke egne barn engang, og er en influenser som tjener penger på fremstillingen. Hun er selvstendig næringsdrivende, ikke en "tradewife" i ordets rette forstand. Hvis vi ser bort fra de som ønsker borgerlønn for å gå hjemme og stelle for mannen i alle år. Så er det noen kvinner som ønsker seg mer tid med barna når de er små. Spørsmålet blir hvem som skal ta kostnaden for dette ønsket. Er det kvinnen selv, er det mannen hennes, arbeidsgiven hennes eller er det staten? Jeg mener at det ikke skal være staten eller arbeidsgiver som tar denne kostnaden ut over de permisjonsrettighetene man har i dag. Kostnaden må kvinnene og hennes partner ta selv. Men istedet for at hun går hjemme og jobber 0 %, så er det bedre at hun har noe tilknytning til arbeidslivet. Det er 2 foreldre her, og da bør "ulempene " falle gjensidig på dem begge. Ikke at kun en av dem skal ta den økonomiske støyten.

Da foreslår jeg at flere menn bør "leve livet" sitt ved å miste sin økonomiske frihet. Uten å eie noe. Gå hjemme med barn uten lønn og uten å opparbeide seg pensjonsrettigheter (med unntak av pensjonspoeng tilsvarende inntekt på 4,5 G når barna er under skolealder).

Greia med det er, som flere har vært inne på, at det følger med forventninger om at det er kvinnene som skal sette livet sitt på vent, og ta den økonomiske belastningen, og samtidig redusere sin egen frihet. Noen vil ikke kvinner så vondt. Som jeg har nevnt så er det bedre at begge foreldrene reduserer stillingen sin i en periode, i stedet for at kvinnene skal ta hele den økonomiske risikoen alene. Jeg leste for en god tid tilbake i aftenbladet om en kvinne som ikke hadde råd til å forlate mannen sin, han jobbet i oljen, hun deltid og passer på hus og barn. Slike kvinner, sorry, men de utsletter faktisk seg selv og sine behov. Hun innså feilen sin, men for seint. Jeg regner med at flere av oss som er negative, gjerne vil hindre at flere kvinner gjør samme feilen. https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/bgRane/den-stille-skilsmissen-jeg-har-ikke-raad-til-aa-gaa-fra-ham

Jeg skjønner jo at du tenker dette ettersom du (slik jeg har forstått) eier mye og forbruker lite. Men har du virkelig behov for barnetrygd når du tjener såpass mye? Jeg syns barnetrygden kunne vært litt mer behovsprøvd. Noen kan sette den rett inn på konto / fond, mens andre må bruke den for å dekke de daglige utgiftene til barnet. Jeg er forsåvidt enig med deg i at skatt bør følge inntekt og forbruk. Jeg er bare mer tilhenger av at noen av ordningene bør baseres på personlig inntekt. Altså hvis man skal motta sosialstønad, så skal det ikke være basert på hvor mye penger man sitter igjen med i løpet av en måned, men hvor mye man har fått inn. Bor man for dyrt så kan man flytte til billigere sted, hiver man penger ut av vindu fordi man ikke kan styre egen økonomi, så skal man ikke belønnes ved å få tildelt mer penger, (da trenger man rådgivning om personlig økonomi i stedet for). Mange ordninger fungerer ikke optimalt. Når det gjelder å skatte forbruk så har vi f.eks mva - avgiften som vi betaler når vi kjøper varer og tjenester. Bompenger er det de som bruker bommene som betaler osv.

Trenger kanskje ikke sitere deg når jeg er såpass enig. Men dette er mitt standpunkt til barnehagen også, hvorfor barnehage er såpass viktig. Det er også en innrømmelse om at noen som er utdannet kanskje har bedre forutsetninger for å sørge for den sosiale læringen enn hva vi selv ville fått til hjemme, uten at det gjør oss til dårligere foreldre av den grunn. (kanskje faktisk bedre som ser våre egne begrensninger). Da våre begynte på skolen var det veldig tydelig hvilke barn som hadde mottatt denne læringen i barnehagen versus de som kun hadde vært hjemme "i skjørtene" hos mor.

Det kan mannen min skrive under på, det halve året han var arbeidsledig mens jeg var på jobb og ungene i barnehage / skole. Litt annerledes hvis man i tillegg har småbarn hjemme, da har man mer enn nok å henge fingrene i. Men å være "tradwife" etter at barna har begynt på skolen høres ekstremt kjedelig ut, om man ikke da går for ekstremvarianten med å ha hjemmeskole med dem også. Det jeg sliter mest med er den tanken om at kvinnene skal være hjemme, som @Atib Azzad sier, pga maktstrukturer, patriarkat og kristendom (evt pga andre religioner). Samt det at man mister sin økonomiske frihet, og dermed frihet generelt. Og hvor blir selvutviklingen / selvrealiseringen av? Kvinner er ikke eiendeler liksom, som en del av møblementet, men har håp og drømmer for fremtiden annet enn å være en mor / hushjelp / seksuelt objekt. (Iallefall kvinner flest, her i Norge). Barna flytter ut av huset også etterhvert, hva skal hun da ta seg til om hun ikke har en utdanning og jobb å gå til? Altså folk får velge selv hvordan de vil leve livene sine, men de må ta høyde for at de kan bli skilt, eller at det skjer andre store livsendringer, og dermed sikre seg selv økonomisk på forhånd hvis så skulle skje.

Det vil alltids være noen som prøver å lure de systemene vi har. Jeg er ellers enig med deg i at vi må tette igjen smutthullene som finnes. Offentlige midler skal kun gå til de som virkelig trenger dem, (hvis vi ser bort fra universelle ordninger vi har som f.eks barnetrygden, kontantstøtte for å ikke bruke barnehageplass o.l. den mottar man uansett uavhengig av ens økonomiske situasjon ellers, eller evt sykdom).

Nei, men de du siterte snakket om uføre. Det du skal frem til heter ikke arbeidsavklaringspenger (som er en ytelse man får hvis arbeidsevnen er nedsatt med minst 50 % midlertidig). Det du skal frem til heter dagpenger. Men hvem gidder egentlig å gjøre noe slikt uten at de mistrives fælt på jobben? Dagpengene må som du nevner ventes på i 3 måneder. Og deretter så er de bare 62,4 % av tidligere lønn, og man kan maks gå på de i 2 år. Risikosport spør du meg. Kan hende han ansatte henne før hun ble gravid, og ikke etter hun ble det. Men hvis de har gått inn for dette med kun et mål for øye, er det ugreit, og man må finne løsninger for at slikt ikke skal gå an. Men hun, som andre, må ha rett på foreldrepenger hvis hun har en stilling. Hun hadde uansett hatt rett på cirka 92.000 kroner som engangsstønad for å føde barnet, som de får de som ikke har opparbeidet seg rett til foreldrepenger. Det er jeg enig i. Jeg syns bare man skal være forsiktig med å være påståelig om andre sin situasjon. Om hvordan de har havnet der osv. Ting er ikke alltid helt slik som det ser ut, eller høres ut.

Det kan vi gjøre ved å snakke om systemet. Ikke om de som er i systemet. Alle systemer er slik at det vil være noen få som vil utnytte det. Selvbetjente kasser i butikkene er et godt eksempel. Noen scanner feil varer (spesielt med frukt), lar være å scanne noen varer, trykker at de ikke skal ha bærepose, men tar det med likevel etter det er betalt for resten av varene. Noen uærlige sjeler finnes, og NAV har systemer for å fange dem opp. Men selv som ufør så har man lov å jobbe utenom så mye man klarer. Kanskje tilrettelegge for mer av det, at det er arbeid til de som vil ha så mye de greier, i stedet for å spre negativitet om en hel gruppe? Stakkars, mange av de blir jo uglesett bare de er ute og jobber i hagen litt liksom...

Tenker at her har du bare fått et par gode eksempler på fordommer mot uføre. Hva forventes det at en ufør skal klare i løpet av en dag, og hvor mange arbeidsgivere vil ha en arbeidstaker som av og til kan dukke opp på jobb? Mennesker kan ikke frivillig "nave seg". Det er en lang prosess hos fastlege, legespesialister, saksbehandling og arbeidsutprøving via NAV. Jeg kjenner en som var i systemet i 13 år før NAV innvilget uføretrygd. Før det var det å leve på minstesats arbeidsavklaringspenger i disse 13 årene med utbetalinger i måneden på 14 - 16 tusen kroner. (Man må også via lege pg saksbehandler i NaV for å få innvilget arbeidsavklaringspenger). Tviler på at folk gjør noe slikt frivillig, lever på så lav ytelse i så mange år) og ikke fordi de er for syke til å fungere i en jobb. Jeg kjenner personen godt nok til å vite at det handler om sykdom, ikke frivillighet. Folk må slutte med disse antakelsene når de har så lite kjennskap til systemet. Ja, noen uføre kvinner (og menn) greier å utføre husarbeid. Det er ikke dermed sagt at de vil fungere i en jobb. Så er det også veldig mange forskjellige årsaker til at folk er uføre. Skulle ikke en som er for psykisk syk til å kunne holde på en jobb, likevel greie å sette inn i sin egen oppvaskmaskin? Legg merke til at ordet heter arbeidsufør. Altså for syk til å fungere i en jobb. Ikke for syk til å ha et liv (om man kan kalle det et liv hvis man ikke greier noe annet enn lett husarbeid hjemme hos seg selv). Ellers enig med deg, vi kan ikke ha et samfunn der friske folk velger å ikke jobbe. Hvis mange nok gjør det, så går det ad dundas med samfunnet. Men fordommene mot syke folk må ta slutt (tenker ikke på deg her, men de 2 andre som skreiv innlegg med negative holdninger om uføre). Kunnskapsløshet om systemet er den største spiren til fordommer.

Ja, LOL (Hadde nesten glemt at dere menn kun greier å ha fokus på en oppgave om gangen ❤️ )

Ikke nødvendigvis. Ved flere barn så underholder de hverandre / leker med hverandre. Vi har 4 barn hvor det er 5 år mellom eldste og yngste.