Atib Azzad

Ja, fysisk vold som oppdragelsesform har heldigvis havnet på historiens såkalte skraphaug. Det er også oppløftende at de psykiske skadene fra slik (eller annen) behandling også gis oppmerksomhet og tas på alvor, for selv om det er lett å harselere rundt hvordan samtiden er blitt så pysete med EU-sand og puter-under-armene, så er psykisk helse så utrolig grunnleggende for alt i et samfunn, og det er så positivt at det fokuseres på det, også hos den såkalte almuen, altså at man ikke må slite psykisk selv for å være kjent med ulike psykiske problemstillinger og utfordringer, og således kan vise hensyn og omsorg på en mindre overfladisk måte.

Det er klart man bør arbeide så vold mot menn også blir møtt med den alvorligheten som fordres. Jeg ser et slikt arbeid som en naturlig del av feminismen, ikke som en motsetning, årsaken til denne berøringsangsten for menns følelser og eventuelle mishandling er vel i alle fall delvis drevet av et snevert syn rundt kjønn og deres roller, at menn ikke skal gråte, ha følelser eller indre liv er åpenbart en like trang trøye som stemmer like lite med virkeligheten som at kvinner rommer alle de følelsene menn mangler og regelrett renner over av dem. Jeg opplever at man stadig tar syvmilssteg når det kommer til denne tematikken, at menns psyke har blitt stadig mer tatt på alvor de siste tyve årene, at behandling blir mer akseptert, og at kjønnsroller og fordommer utfordres.

Verdens #26 (av 127) mest demokratiske land ifølge The Economists democracy index. Et såkalt flawed democracy.

Jeg har aldri hevdet det. Hvis påstanden din er at nazi-partiet var så identisk andre rasist-partier i sin samtid at de ikke kunne skilles fra hverandre på noen meningsfull måte, faller vel den opprinnelige påstanden bort. Den som antydet en paralell utvikling mellom nazisme og feminisme, der de gikk fra noe nokså harmløst (eller ikke mer skremmende enn andre (ikke mer skremmende enn SPD?)), til noe annet etterhvert som de fikk blod på tann. Det er åpenbart at nazi-partiet utviklet seg til det verre etterhvert som de fikk makt, men det var en ganske forutsigbar utvikling når man ser på fundamentet deres, det er ingen motsetning mellom hva de var i utgangspunktet og hva de utviklet seg til. Paralellen du foreslår mellom feminismen og nazismen er jo avhengig av at noe skal ha gått fra noe egalitært til noe mer fiendlig, men det er jo en dårlig paralell til nazi-partiet når de aldri hadde noe humant utgangspunkt fra starten. Dette er helt åpenbart utenfor trådens tema, men så late forsøk på å assosiere feminisme med nazisme bør ikke stå uimotsagt.

Selv på papiret gjenspeiles holdningene jeg nevnte. Partiprogrammet avslører rasismen, nasjonalismen, anti-semittismen, fascismen, og konspirasjonene som kjennetegner nazi-partiet.

Det stemmer at de såkalte nationalsosialistene hovedsakelig var sosialister kun i navnet, særlig fra 1930 da anti-marxismen ble mer rendyrket. Men jeg forstår ikke hvor du henter det fra at de var like harmløse som en hvilken som helst annen retning. Beinhard anti-semittisme, reaksjonære moralske standarder, låste kjønnsroller, rase-teori, konspirasjoner (fks. løgner om en stjålen seier med det forutsigbare utfallet at hele staten etterpå kan erklæres illegitim). Selv om anti-semittisme var svært utbredt også utenfor Tyskland, og nazi-partiet, virker det merkelig ned-dyssende å avskrive dem som et nokså vanlig parti,. Selv da Drexler drev partiet var det preget av voldsom nasjonalisme, anti-semittisme, konspirasjoner, og rasisme. [...] Prior to Hitler joining, the Nazi Party held extremely nationalist, racist and antisemitic views. After Hitler had joined the party, he expanded upon and marketed these ideas.

Jeg tror dette forbeholdet hadde vært der uansett gjentagelsesprosenten, at det er mer som et prinsipp enn en kalkulert vurdering; har du forgrepet deg på barn får du ikke jobbe med barn. Visse handlinger fordrer mindre tillit når det kommer til visse oppgaver, også er din egenhet og omstendighetsdetaljer underordnet dét.

En rekke akademikere med fagfelt innen holocaust & antisemittsme har signert og formulert et betimelig brev som utrykker avsky og skuffelse over nazi- og holocaust-retorikken som benyttes for å beskrive krisen i Gaza. [...] appealing to the memory of the Holocaust obscures our understanding of the antisemitism Jews face today, and dangerously misrepresents the causes of violence in Israel-Palestine. The Nazi genocide involved a state—and its willing civil society—attacking a tiny minority, which then escalated to a continent-wide genocide. Indeed, comparisons of the crisis unfolding in Israel-Palestine to Nazism and the Holocaust—above all when they come from political leaders and others who can sway public opinion—are intellectual and moral failings. At a moment when emotions are running high, political leaders have a responsibility to act calmly and avoid stoking the flames of distress and division. And, as academics, we have a duty to uphold the intellectual integrity of our profession and support others around the world in making sense of this moment. Israeli leaders and others are using the Holocaust framing to portray Israel’s collective punishment of Gaza as a battle for civilization in the face of barbarism, thereby promoting racist narratives about Palestinians. This rhetoric encourages us to separate this current crisis from the context out of which it has arisen. Seventy-five years of displacement, fifty-six years of occupation, and sixteen years of the Gaza blockade have generated an ever-deteriorating spiral of violence that can only be arrested by a political solution. There is no military solution in Israel-Palestine, and deploying a Holocaust narrative in which an “evil” must be vanquished by force will only perpetuate an oppressive state of affairs that has already lasted far too long.

Så dette skal ikke tolkes som misogyni, bare at du rett og slett er rasshøl?

Gisler eller ikke, den juridiske prosessen fremstår svært betenkelig, om ikke illegitim. [...] The decision to place a Palestinian in administrative detention is made by the regional military commander – without indictment or trial. Under the military law that applies in the West Bank, a person can be administratively detained for six months. However, the order can be extended indefinitely, so the detention is effectively unlimited and detainees never know when they will be released. Individuals held in administrative detention must be brought before a military judge within eight days – either of the original detention order or of its extension. The judge may uphold the order, reject it, or shorten the period of detention stipulated in it. The decision may be appealed to the Military Court of Appeals or the subject of a High Court petition. However, the judicial review is largely a façade. In the overwhelming majority of cases, the judges accept the ISA’s claim regarding the “security risk” that justifies the detainee’s immediate incarceration. As the evidence for the claim is not disclosed to the detainee and his counsel, he never knows the reason for the detention and cannot challenge the allegations supposedly made against him. In some cases, the judges request to see the classified material; in others, they do not review it or make any attempt to examine the information that led to the detention. In any case, the fact that the detainee cannot address this information empties the judicial process of any meaning. The major problem with the judicial review is the court’s working assumption that administrative detention is a lawful measure. The judges only question how this power is implemented: did the military commander apply reasonable discretion in the case before them? At no point do they examine the legality of the measure itself. In doing so, the judges completely ignore the fact that Israel’s use of administrative detention renders it unlawful. In violation of the restrictions placed by international law, Israel makes routine, extensive use of administrative detention. Over the years, it has placed thousands of Palestinians behind bars without charging them, without telling them what they are accused of, without disclosing the alleged evidence to them or to their lawyers, and without informing them when they will be released.

Dette er en film om depresjon, men den ønsker samtidig å være oppløftende, ha en positiv konklusjon, samtidig som virkelighetens vanskeligheter ikke nedspilles. (Folk er jo forskjellige, men jeg synes ofte det kan bli ytterligere deprimerende å bare distrahere seg med positive ting) En litt oversett perle, spør du meg, The Wackness (2008). Ben Kingsley, og Josh Peck, med Method man og Mary-Kate Olsen i små bi-roller. Filmen er ikke avhengig av at man liker hip-hop, men funker kanskje ikke om man virkelig hater det.

Ja, nei. Vi har vel tatt opp nok plass med dette nå. Jeg forstår du snakker om effekten repetisjon har for holdninger. Subliminal persepsjon kanskje. Det er greit. Takk for oppklaring.

Ord kan alltid misbrukes -eller brukes misvisende. Det må være folks ansvar å dedusere hvorvidt ordene som benyttes er brukt for å male et godt bilde av situasjonen, eller for å forlede deg inn i en konstruert fremstilling. Man kan ikke bare gi opp konsepter som godt/dårlig & grad av dårlig fordi man opplever at et ord er brukt uaktsomt for ofte. Jeg deler heller ikke opplevelsen din om at ordet overgrep har mistet sin betydning gjennom feil bruk og inflasjon, ordet kommer fremdeles med en gravitas som fordrer redegjøring dersom det brukes uansvarlig eller feil.

Gjør og kommenter som du vil for min del, jeg skal ikke stoppe deg, bare informere om at jeg ikke kjenner meg igjen i hva du mener jeg mener, min kommentar var aldri rettet til hyppigheten eller mangelen på hyppighet av noe, og var dermed heller ikke et forsøk på å redusere en eksponeringskilde til et enkelttilfelle. Du må gjerne gå utifra hva du vil, men du må nesten forklare meg hva det er du tror jeg mener eller prøver å si, dersom det skal bli noen videre dialog ut av dette. Slik det er nå snakker du med deg selv, og det må du gjerne gjøre, men da er det jo litt rart om jeg skal inkluderes.

Sjukt mange, bare kommunist-prat her hele tiden.. Får jo aldri fred for arbeidereide produksjonsmidler og klasseløshet her inne.. Virkelighetsforståelsen din er det i alle fall ingenting i veien med.

Jeg tror jeg forstår problemstillingen som legges frem i utgangspunktet, det kan vel ganske greit illustreres med menneskeskapte klimaendringer, er dette en effekt av en ikaros-situasjon for mennesket, at utviklingen vår etterhvert saboterer for en bærekraftig og harmonisk tilværelse? At vår såkalte intelligens ender opp med å være destruktiv for oss og mange av organismene og skapningene vi deler planeten med? Dersom det er problemstillingen som skulle diskuteres er det kanskje mer nyttig å snakke om bærekraftig/ikke-bærekraftig fremfor å foreslå en motsetning mellom naturen og evolusjon. Men kanskje jeg tar feil også, for det gjenstår vel ikke så mye å diskutere, det er jo tydelig at mennesket i flere sammenhenger ser ut til å selvsabotere fremtidig eksistens.

Hyppighet var aldri en faktor for hva jeg forsøkte å si, hvorvidt jeg har beskrevet noe i entall eller flertall er lite relevant for budskapet som sådan. (Et budskap jeg gjentok for å bremse denne reisen av mis-kommunikasjon, men det viser seg fruktløst) Kanskje har det noen relevans for hva du har funnet opp at jeg mener. Jeg nekter altså likevel ikke for repetisjonens kraft. Kanskje var det en god idé å spørre, for slik det er nå diskuterer du mot ditt eget påfunn.

Du har min støtte. Jeg tror sjeldent man helt kan helt radere et fenomen, og at det dermed er et blindspor å diskutere ut ifra det. Det er ikke dermed sagt at man ikke kan minimere eller redusere uønsket oppførsel, det er ofte effektivt gjort gjennom holdningsarbeid på gruppenivå, dersom de som ønsker å minimere andre for å være sånn eller sånn møter motstand på gruppenivå, ser man ofte at hyppigheten av slik oppførsel reduseres. Mobbere er ofte avhengig av en grad av majoritetsstøtte, oppførselen øker i alle fall der det oppleves som en har aksept blant en stor nok gruppe. Ikke dermed sagt at slik oppførsel opphører å eksistere, men den blir langt mindre utbredt. Gitt at dynamikken rundt mobbing i gaming er lik nok mobbing i skolen til at samme løsninger i en eller annen grad kan benyttes til effekt, det kan ikke jeg garantere. Men jeg tror du er inne på noe med samarbeid og tid. Lykke til!

Det er bare å spørre, så trenger vi ikke krangle. Om du unskylder meg for å foregripe begivenhetenes gang så bare forklarer jeg først som sist: At to skuespillere som fremstiller barnehageansatte kysser i et tv-program bør ikke innebære en forventning om at dette skal manifisteres i det såkalte ekte livet. Og fordi du ser ut til å ha rotet deg bort i et eller annet blindspor om tingenes hyppighet og hvordan en skal forholde seg til dem (igjen; Helt på egenhånd, jeg har aldri snakket om noe slikt) kan jeg for ordens skyld inkludere at det å se noe mange ganger i en tv-serie heller ikke er noen garantist for den tingens realisme.

Dette svaret gir vel bare mening dersom jeg argumenterte for at enkelttilfeller ikke skal tilskrives betydning eller noe slikt. Det har jeg ikke gjort. Dette er noe du har funnet opp på egenhånd. Ja, det høres guffent ut. Men jeg har som sagt aldri fremsnakket eller nevnt noe som skal tilsi at enkelttilfeller opphører å eksistere, ikke kan beskrive en tendens, eller ikke har betydning, eller hva enn denne rare tankerekken går ut på eller innebærer.

Sant, det var vel aldri tydeligere illustrert enn når de forsøkte lage oppfølgere til Robocop 1987, eller re-make-en av Robocop for den saks skyld.

Synes du? Hva synes du gjorde det så mye bedre? Jeg synes det ble veldig sterilt og standard, sammenlignet med hvordan Paul Verhooven lekte med troper, holdt det uhøytidelig og gøyalt, re-make-en ble bare en standard grå fremtidsfilm jeg føler jeg har sett en million ganger før.

For min del er det vel summen av hans vesen som gjør meg uinteressert, at han har hjulpet unggutter med selvfølgeligheter er jo bare bra, men helheten i hans tankegods virker stadig mer konstruert for å møte en predisponert konklusjon, som kanskje med tiden ble mer-og-mer kjøpt av Prager-U og andre sinnsyke aktører. Some more news bidrar med et større dypdykk. Det er ikke sånn at det er eller vár få tenkere blant menneskeheten, det er ingen grunn til å begrense seg til Jordan Peterson når det finnes et så interessant mangfold av interessante idéer der ute.

Jeg synes kanskje det er i overkant hysterisk at dersom man ser det på et tv-program så får man en skadelig idé eller forventning om at det vil forekomme i den virkelige barnehagen. (Eller kanskje bare forslaget manifisteres gjennom en kollektiv bevissthet dersom mange nok konsumerer snutten) Hvor greit det faktisk ville vært i praksis har jeg uttalt meg lite om, så denne antagelsen du har om at noen unskylder slik oppførsel i større grad dersom overtramperne er ikke-hetero og ikke-hvite har du ikke fra meg, jeg kan ikke helt se hvem som har pushet noe slikt i tråden heller, det virker som det er noe du har funnet på på egenhånd. Hvorvidt det faktisk ville vært upassende eller greit er vel svært situasjonsbetinget, jeg antar det ikke er noe i veien for at barnehageansatte er kjærester, men at det er en ganske forutsigbar grense mellom et lite kyss og større demonstrasjoner av kjærlighet på arbeidsplassen (Gitt at disse voksne ikke også har sett Karsten og Petra og fått sitt moralske kompass helt snudd på hodet da). Selv fikk jeg livet ganske ødelagt av å se folk løpe fra parkeringsplassen og helt til gate-en på flyplasser uten noen sikkerhetskontroll, på film. Det er ikke lett å leve med så forkvaklet syn og forventing til hva som er greit å gjøre på en flyplass.

Jeg er rolig, det er ikke noen regel som tilsier at noe slutter å være fiksjon dersom det er et budskap. Det er etablert at du mener andre settinger ville vært mer passende. Tipp topp! ha en god kveld.