Atib Azzad

Ja, det var transisjonere jeg mente. Hvilken påstand er det? Mange opplever at kjønnet de ser ut som ikke er kjønnet de føler seg som, og det er godt kjent hva det innebærer å transisjonere, og hva det ikke innebærer, man vet at rent biologisk så forblir kromosomene dine de samme du ble født med. Selv om skjegget til trans-mannen ikke forandrer hvilket biologisk kjønn de ble født som, så forandrer det mest sannsynlig hvordan folk leser deg på gaten, og de vil i større grad oppleve at folk opplever deg som kjønnet du identifiserer deg med, det er for mange rarere å forstås som et kjønn du ikke føler deg som. At disse folkene som nå føler større samsvar med hvordan de blir mottat og hvordan de føler seg, ikke til stadighet insisterer på å klinisk beskrive seg som sitt biologiske kjønn er ikke så rart, men det betyr ikke dermed at det ikke er en kjent sannhet. Selv om du sikkert får lite gehør for å plage folk som har tatt store skritt for å fjerne seg fra sitt biologiske kjønn med å insistere på å kun snakke om biologi der de snakker om kjønnsidentitet. Ok, la oss si at dine kvalifiserte råd ble hensynstatt og inført, ville du da stillt deg mer positiv til trans-personer og fenomenet kjønnsidentitet? Ingen tror det biologiske kjønnet endres, men folk forstår hva man mener når man sier kjønnskifte, at man snakker om personer som har tatt grep for å matche sin kjønnsidentitet med ytre markører som vanligvis tilskrives biologi. Altså er kjønnskifte mulig innen de rammene som er fastsatt av biologien, og alle som ikke gjør seg vanskelige som et trassig barn forstår hva som menes. Det du kaller faktabasert ser ut til å innebære et ordskifte som fullstendig skal frata trans-personer mulighet til å leve verdige liv som samsvarer med sinn kjønsidentitet i den grad det er mulig. Det er ikke sant, det er stadig saker om transpersoner i norsk media, både positive og negative, påfallende mange den siste tiden om folk som angrer på kjønnsbytte. Disse sakene du deler uteblir riktignok, om personer som enten lyver om å være trans, eller rett og slett er trans og overgripere som har forgrepet seg på noen i fengsel fks. Du er kanskje ikke interessert i å lage et fiendebilde, det er likevel mange som er det. With funding from those like Joseph Coors of Coors Brewing Company and the Scaife family’s aluminium fortune, Weyrich founded the Heritage Foundation in 1973. Since then, Heritage and its peer groups have fought against marriage equality and trans civil rights while also championing “free market” economic policies. https://glaad.org/gap/heritage-foundation/ https://www.europarl.europa.eu/RegData/etudes/BRIE/2021/653644/EXPO_BRI(2021)653644_EN.pdf [...]The donors identified by the American Independent Foundation as major supporters of the anti-trans groups profiled in this story are among the most powerful and wealthy on the American right: Leonard Leo, the conservative judicial activist who helped former President Donald Trump pick his Supreme Court nominees and who controls a billion-dollar funding apparatus; Richard Uihlein, the GOP megadonor who has bankrolled far-right and election-denying candidates; and members of the Koch donor network of nonprofit political organizations spearheaded by the conservative billionaire Charles Koch and his late brother, David. The proximity of influential and powerful right-wing figures to these groups shows the close ties between the newer, vocal wave of anti-trans political groups and the conservative establishment. Tidligere (før 2016) kunne man kun endre kjønn dersom man lot seg sterilisere eller kastrere, som igjen krevde en diagnose som igjen innebar lang psykologisk utgreining, dersom det ikke var så viktig for folk å bytte juridisk kjønn skulle man tro disse kravene ville virket avskrekkende, men folk hadde likevel dette behovet. For noen som opplever at det er samsvar mellom biologisk kjønn og kjønnsidentitet kan sikkert dette være vanskelig å forstå seg på, men man spør vanligvis ikke folk som ikke har forståelse for problemstillingen om å bestemme eller avgjøre, så bare at vi opplever det som vanskelig å forstå er jo ikke noe argument i seg selv. Særlig i jobb-sammenheng har jeg hørt at dette ble viktig, for de som ikke var åpne om å være trans-personer, at de ble lettere å diskriminere mot fordi deres juridiske kjønn outet dem til arbeidsgiver. Så kan man innvende at diskrimineringen i seg selv er problemet, og det er det jo, samtidig som det bør være opp til individet hvilke aspekter rundt sin egen identitet man vil at skal være kjent. Det jeg kritiserte i den omgangen var nettop at du ikke gjorde det, bare snudde på påstanden og sa 'nei dere'.

Om man er en trans-kvinne; Altså en mann som har transjonert til en trans-kvinne så er jo transjoneringen i seg selv en annerkjennelse av biologiske sannheter, at man ønsker at den synlige kroppen skal gjenspeile hvordan en føler seg på innsiden er ikke det samme som å nekte for grunnleggende biologi, selv om det er lett å fremstille det slik. Det er nok et ønske hos mange som transjonerer å bli lest som kjønnet de har transjonert til (samtidig som de vet at biologien i seg selv ikke er forandret) både for å slippe diskrimineringen som følger av å være trans, og fordi man gjerne vil forstås som kjønnet man opplever seg som, ikke som en tredje ting. Ikke fordi man nekter for biologiske sannheter, men fordi det kan innebære en mer behagelig tilværelse, man kan selvsagt heller ikke bestemme hvordan man skal oppleves av andre, men mange er nok fornøyd om de leses som en mann, ikke en trans-mann, selv om de selvsagt vet at de er en trans-mann, altså ikke biologisk mann. Når det kommer til toaletter og sport er det en diskusjon jeg ikke kan si så mye på, det er nok mange forskjellige ønsker og behov, en fullt transjonert trans-mann; Altså en kvinne som har transjonert til en trans-mann, vil kanskje finne det naturlig å gå i mannens garderobe, da de ytre kjønnskarakteristikkene tilsier det, noen som er ikke-binær vil kanskje ikke føle seg komfortabel i noen av garderobene og ønske seg et tredje alternativ, og noen cispersoner vil kanskje oppleve det ubehagelig å ha noen med kjønnskarakteristika som ikke samsvarer med garderobefordelingen i sin dusj etc. Mange ulike behov og ønsker å skulle finne ut av, jeg har ingen åpenbar løsning som svarer til alles behov. Dette er åpenbare problemstillinger som kan løses, at det er utfordringer knyttet til dette ser alle, men utfordringer i seg selv er vanlig, og bør ikke brukes i alle saker hvor det snakkes om transpersoner og deres rettigheter, det fremstår etterhvert bare som påskudd for å nekte å annerkjenne trans som fenomen og fremstille hele gruppen som opportunistiske predatorer fremfor mennesker som alle oss andre. For å ta et eksempel, I Tysklands mellomskrigstid var den en overvekt av jøder i opphøyde stillinger innen tysk økonomi i forhold til det generelle inbyggertallet, og dette høres umiddelbart ut som nazistisk drittsnakk, sant? Men det er faktisk sant, nazitysklands problem var ikke at det ikke var en grad av sannhet i noe av jødekritikken deres, det var at de var så avhengige av å lage et fiendebilde av jødene, alle aspekter ved judaismen, antisemittisiske troper, og kontemporære jøder ble sauset sammen til det jødiske problemet, tysk-jødiske butikkeiere måtte svare for den vandrende jøden, og den hemmelige jødiske verdensordenen. Det jeg forsøker å si, er at selv om det kanskje finnes en problemstilling knyttet til at et relativt stort antall av en liten befolkning i mellomkrigstyskland holdt prestisjetunge posisjoner innen Tysk økonomi, så er det problematisk når dette bare blir retorikk, at hensikten ikke egentlig er å diskutere og finne løsninger. At når man kaster alle negative fremstillinger mot en gruppe for å lage et fiendebilde så spiller ikke sannhetsgehalten i de ulike påstandene så mye rolle, det man bør merke seg er at man konstruerer en retorikk som maler et bilde av den andre, et fiendebilde, og spørsmålet egentlig bør være hvorfor har dere slikt behov for en fiende? For ja, det virker feil at man skal konkurrere mot noen som har mye bedre biologiske forutsetninger for å vinne over deg, når man har gruppert sport etter kjønn nettop for å ungå denne problemstillingen. Og ja, folk bør føle seg trygge og komfortable når de er nakne med andre i en garderobe. Men nei, dette er ikke problemstillinger som automatisk må tas opp hver gang det er snakk om behandling av folk med kjønnsdysfori e.l. Hvis du plutselig finner Jesus og blir personlig kristen, så ville det vel føles fremmed hvis folk insisterte på at du støttet alle pedofile prestene og deres overgrep? Det er ikke noe galt í det, og jeg pleide selv å tenke at dette måtte være en fullgod løsning. Noen lever jo også som menn som bare føler seg som kvinner og er fornøyd med det, det er et helt spekter. Likevel så lærer man at noen har dypere og mer pressende følelser knyttet til dette enn hva som kan ordnes av lenestolspsykologi fra cis-menn. Det er veldig enkelt å foreslå løsninger når man ikke helt forstår problemet. Forskjellen er at jeg skrev utfyllende om hva jeg mente var galt med fremstillingen, du bare sier 'nei, dere' uten noe ytterligere.

Flere gullkorn fra denne klimabekrefteren, denne gangen ute på erend for Monsanto hvor han argumenterer for at Roundup harmløst fordi folk mislykkes i sine selvmordsforsøk med det. Man kan visstnok drikke en hel qt av sakene uten at det er farlig, Dr Moore heller gjerne i seg en kjeft, men nei, ikke egentlig da.. Tillitsvekkende type.

Det er veldig greit for meg altså. Det er ikke at noen vokser opp som ikke-binære som sjokkerte denne moren, men hvordan de valgte å skildre opplevelsene sine i boken, og at boken er tilgjengelig på skolebiblioteket. Jeg er enig i at boken ikke egner seg for små barn, men forstår at den kan appellere til tenåringer, særlig tenåringer som går gjennom det samme, jeg hopper over kritikken av innholdet rett og slett fordi det er en oppvekstskildring slik Maia Kobabe fant det hensiktsmessig å skildre det, at noen finner innholdet upassende er helt ok for meg, noen finner innholdet opplysende også. Hensikten min er ikke dermed å misrepresentere deg, eller andre som kritiserer denne boken, bare å informere om at sex, identitet og nakenhet allerede er populære temaer i young-adult-litteratur, og at jeg synes det er helt greit at slikt befinner seg i åndsverk rettet mot tenåringer som går igjennom puberteten med alt det innebærer. Å være ikke-binær har lite med å nekte for biologiske sannheter å gjøre, det handler om at man opplever seg utenfor kjønnskategorien mann og kvinne, ikke fordi man ikke tror på klassisk biologi, men fordi kjønnsidentiteten ikke samsvarer med biologisk kjønn, i form av at man opplever kjønnsidentiteten sin som flytende og i konstant endring, identifiserer seg med både mann og kvinne kjønnskategoriene, eller helt utenfor disse. (Jeg tror også trans-kritikk ville runget mindre hult dersom kritikerne tok utgangspunkt i hva de ulike opplevelsene rundt transseksualitet faktisk innebar, fremfor å tviholde på sine misrepresentasjoner) Å være ikke-binær behøver ikke innebære noen operasjoner eller medikamenter. Jeg tror alle kan enes om at det er trist og uønsket dersom folk tar operasjoner de ikke egentlig ønsker seg, eller opplever ødeleggende forvirring rundt eget kjønn og identitet. Jeg tror derimot at informasjon og åpenhet bidrar til økt forsåelse og trygghet for samtlige, og at ærligheten og nakenheten i Maia Kobabes bok er et godt bidrag for å forstå og forklare hvordan det er å gå gjennom kjønnsdysfori, og oppleve at man er ikke-binær og at det å sensurere slike bidrag bare vil virke mot sin hensikt. Slike subjektive opplevelser man har med seg selv forsvinner ikke bare om man hindrer tilgang til skildringer av det, det fører bare til økt forvirring og fortvilelse for de som ikke forstår hva de går igjennom.

Groundnews er et forsøk på det, de henter daglig nærmere 60 000 nyheter fra over 50 000 kilder, og lager sammendrag av hvordan saken fremstilles i de ulike publiseringene. Siden inkluderer også en score for sannhetsgehalten og partiskheten blant de forskjellige kildene, samt eierskapet bak, og en oversikt over nyheter som i overkant pushes, eller ikke pushes på hver side av det politiske spekteret.

Her går du utifra at jeg lyver når jeg påpeker at skolen består av 14-18-åringer, bare fordi noen skoler rommer lavere trinn, skolen det var snakk om (Fairfax high-school, Go Lions!) går fra niende til tolvte trinn, 14-18. Jeg behøver ikke late som noen ting. Poenget mitt var at boken er skrevet om denne reisen fra ungdom til voksen, og at den naturlig nok vil vekke interesse for de som er på samme sted i livet, særlig hvis de går gjennom det samme som Maia Kobabe, eller ønsker å få innsikt i hvordan det er å gå gjennom noe slikt. For ordens skyld har Maia Kobabe selv sett for seg at målgruppen er 16+, og boken har vunnet en Alex-award i kategorien books written for adults that have special appeal to young adults ages 12 through 18. Hvis du et øyeblikk ikke antar at jeg farer med u-edle motiver og at alle ordene mine innebærer en form for manipulasjonsteknikk, kan jeg fortelle deg at grunnen til at jeg brukte termen ung-voksen i dette tilfellet, var på grunn av den litterære sjangeren young-adult, for selv om du har rett í at det er mer vanlig å bruke ung-voksen om de som er ute av tenårene, innebærer young-adult-sjangeren bøker for 12-18, bare en forveksling, jeg skulle ha skrevet tenåring uten at det ville endret noe av innholdet i teksten min, og uten å heller antyde at boken ikke kunne være lærerik for folk som er eldre enn 18. Jeg aner ikke hvorfor du henter inn pedofili, og er heller ikke så slitsom at jeg skal bygge opp et helt rammeverk for å beskrive manipulasjonen í det. Jeg gidder heller ikke gå inn på når noe er porno og når det blir kunst, opplysning, litteratur etc. for det virker uansett som om det er nakenheten og seksuelle temaer du mener ikke har noen plass i litteraturen, og det står du jo fri til. Men det er allerede masse skildringer av sex, og nakenhet i young-adult-sjangeren, da tenåringer opptas stort av alt som har med sex og nakenhet å gjøre, fordi de er på et sted i livet hvor de er i ferd med å oppdage sin egen seksualitet og er proppfulle av hormoner, og de som ikke kjenner en dragning mot skildringer av sex og nakenhet låner gjerne annen litteratur fra biblioteket. Og det at slikt materiale allerede er til stede i bøker for tenåringer behøver jo ikke ha noen konsekvens for ditt ståsted, du må likevel synes det er upassende, men denne boken er overhodet ikke noe unikt eksempel, man kunne hatt slike indignerte møter om innholdet i young-adult-bøker ukentlig uten å gå tom for sjokkerende eksempler. Mange ting er subjektive, din forståelse av dette er subjektiv, du forstår verden gjennom deg selv, og jeg mener ikke med dette å oppmuntre til en lang Jordan Peterson-rant om postmodernisme og kulturmarxisme, jeg bare sier at ens opplevelse av seg selv informerer alt i ditt liv, at noe er en følelse gjør det ikke uvirkelig eller uviktig.

Det som stod er at en dame fant denne på skolebiblioteket, en skole for barn fra 14-18 år, altså barn som er i ung-voksen alder, og befinner seg på tiden i livet hvor man gjør seg kjent med seg selv, sin identitet, sitt kjønn etc. Jeg så kritikken, og ser ikke så mye mer enn at noen lot seg sjokkere hvordan Maia Kobabe skildrer det å vokse opp som ikke-binær. Det å bli trygg på egen kropp og identitet er utrolig viktig for unge-voksne, også de som ikke er cis, det har ingenting med se&hør, sladder, eller vræl å gjøre, snakk om meningsløst innspill.

Det er boken jeg foreslo, dette er en oppvekstroman i form av grafisk novelle for unge voksne som forteller om Maia Kobabes opplevelser i forbindelse med å forstå at de er ikke-binære. Poenget er å minimere tabu og skam for andre som er i lignende situasjon, samt informere og legge til rette for kunnskapen de opplevde som fraværende da de gikk gjennom dette. Det er ikke en bok for barn, det er en bok for unge voksne, spesifikt unge voksne som er ikke-binære, hvor hensikten er at de skal føle seg mindre alene og forvirret med dette de går i gjennom, det er ingenting uvanlig med at litteratur for unge voksne tar for seg tematikk som sex, kjønn, identitet og kroppslige funksjoner, det er bare sunt om tenåringer klarer å lære seg å kjenne uten at det skal være skammelig, eller forvirrende.

Muligens boken til Channah Zwiep wat is seks? Jeg sier muligens, for det er vanskelig å finne noe særlig informasjon om den utover på sider som hevder WHO ønsker verdensdominans og at FN vil voldta barna våre.

Uten å ha innsyn i andre debattanters hode, er det mulig boken som refereres til er Gender Queer, en oppvekstroman for unge voksne som tar for seg Maia Kobabes opplevelser mens de innser at de er ikke-binære. Den inneholder i alle fall illustrasjoner av blow-jobs, dog ikke med stor aldersforskjell, men inneholder også en scene hvor forfatteren forteller om en av sine seksuelle fantasier som tar utgangspunkt i Platons fortelling om drikkegildet i Athen, som igjen er illustrert av en avbildning av en illustrert gresk vase, dette har blitt fremstillt som et forsøk på grooming, altså at man forsøker å oppmuntre folk til å bli pedofile, eller la folk være pedofile med seg. (På samme måte som at man ønsker å bli voldtatt dersom man fantaserer om dét..) Dette er jo riktignok ikke en barnebok, men den er jo likevel en av bøkene mest forsøkt bannlyst i USA for tiden, så oddsen er vel til stedet.

Kan du underbygge noe som helst av dette, kan man se økt rasisme idag målt mot 2000-tallet?

Man kan ikke dedusere noe om global oppvarming gjennom disse tabloide termene. Klimaet er i endring og har sykluser slik som fks. Milanković-syklusene som fordrer forandring helt uavhengig av menneskelige utslipp (uten å påstå at disse ikke kan påvirkes av menneskelig aktivitet) men så har man også drastiske forandringer som skyldes klimagasser. Det ene utelukker ikke det andre, begge deler foregår, og semantikken i hvordan man omtaler klimaforandringer endrer ikke det.

Det er vel noe av det som gjorde serien så god, all menneskeligheten som opfyller karakterene, lik som en arbeidsplass hvor det kreves litt disiplin, empati, forståelse, tid og rom fra en selv for å lære kollegaene å like/kjenne, særlig de man opplever vanskelige eller usympatiske, så belønner serien deg på samme måte, om man invisterer litt tid og tålmodighet så får man se alle karakterene skinne i sin feilaktige menneskelighet, og når de klarer å overkomme sitt eget ego blir de jo tilogmed fornøyelige på sitt vis. Også er Ayo Edebiri helt fantastisk, ikke den beste karakterene i denne spesifikke serien, men på helt generelt grunnlag.