Atib Azzad

Spørsmålet ditt bytter stadig karakter, identitetspolitikk er nettop å slutte å fengsle homofile for å være seg selv. Hensikten med lovverket slik det brukes i denne saken er å beskytte trans-mennesker fra bank. Jeg forstår hva du vil frem til, men jeg føler vi allerede har vært gjennom det, jeg spurte deg tidligere om en bedre løsning for å motvirke overrepresentasjonen av vold mot trans-personer, og det er vel det eneste som gjenstår som interessant i mine øyne.

Hvordan ungår det å være det samme?

Tja, det er kanskje diskutabelt hvorvidt den afro-amerikanske befolkningen har det bedre i Nord-Amerika idag enn í 1865, eller 1776? Kanskje funksjonsnedsatte føler seg sjenert av over steder med større funksjonsrom? Homofile var vel mer fornøyd når deres legning fremdeles var forbudt med lov? Alle vestlige samfunn implementerer såkalt identitetspolitikk, hvor man annerkjenner at ulike grupper kan ha ulike behov, og forsøker å imøtekomme dette. Det er ikke en enten-eller, det er et pågående prosjekt, hvor man tar med seg det som funker.

En nazist som forfølger jøder idag, representerer selvsagt en forlengelse av det samme hatet og den samme forfølgelsen de har vært utsatt for tidligere, kanskje ikke nazisten ser det slik, men det er temmelig sannsynlig at jøden ser det slik. Denne tanken om at alle bare er individer som ikke har noe ansvar for forlengelsen av sine handlinger kommer nok fra et behagelig sted hvor man ikke har vært utsatt for opplevelsen av dem som grupper og tendenser. Det er egentlig et godt spørsmål, det er en historisk undertrykkelse som vidreføres gjennom seksuellt maktmisbruk. Det kan vel tenkes at kvinnen vil oppleve seg marginalisert og offer for en pågående undertrykkelse av sitt kjønn, samtidig som overrepresentasjon i overgrepssituasjoner muligens ikke kvalifiserer for at kvinner i sin helhet skal forstås som utsatt gruppe på samme måte som mer spesifikke grupperinger, jeg vet ikke.. Også er jo voldtekt allerede straffbart, dersom du spurte meg om man skulle vektlegge trusler om voldtekt særlig tungt, så ville jeg svart ja. Også er det vel allerede slik at dersom utnyttelsen kan sies å være særlig grov på grunn av enkeltsituasjonens egenhet, så får man strengere straff. Hvis man voldtar et barn, vil det jo være avgjørende at barnet er utsatt og sårbart, og at man har utnyttet en slik situasjon, og dette gjør det hele grovere.. Eller setter dette barn i en urettmessig heldig juridisk situasjon, at friheten til voksne menn er truet, hvis de skulle være så uheldige å falle over et barn på gaten? Lider Britene idag under vikingenes plyndringer, er de en marginalisert gruppe? Finnes det fremdeles vikinger? Hvor vil du med denne satiren? Tviler du på at lidelse kan skape kollektive traumer? Forstår du ikke mekanismene bak traumer? Eller er du så ignorant at du er komfortabel med å sidestille fantasi-eksempler med forhold hvor de involverte faktisk er utsatt? Denne sympatien din for volden og lidelsene trans-personer opplever, den stopper før du er villig til å se på effektene og manifestasjonene som oppstår når en gruppe opplever slikt over tid? Nei, det står jo ikke spesifikt, så da blir det helt umulig å se.. Med ignorante forestillinger mener jeg at de valgte å tolke teksten slik den åpenbart fremstår, at den dømte personen åpenbart kritiserer vedkommende for å være trans, ikke for å gjøre en dårlig jobb med å fremstå som dame, eller velge å fremstille små piker når de er på laiv sammen. At folk blir rasister i sin ignoranse, og ikke kan gjøre noe for å utfordre dette, er et trist forslag, kansje du har rett, hva så? Skal vi andre da respektere dette at de ikke kan velge bort sitt hat til andre? Jeg kommenterer ikke egentlig denne saken så veldig spesifikt, jeg forsøker bare å beskrive hvordan det gir mening å ha et rettssystem som annerkjenner at utsatte grupper trenger ekstra rettsvern. Måten det beskytter trans-personer på, er at det ikke bidrar til å normalisere trans-hat, at det settes i kontekst til gruppens generelle utsatt-het. Det er et forsøk på å møte problemet før det eskalerer til noe fysisk. Slik som med voldteksparalellen din, så ville det være som å være særlig på vakt dersom en mann truet med å voldta en dame, nettop fordi det er noe som har det med å skje. Dersom man evner å fange opp hat før det utvikler seg til noe fysisk, har man jo i alvor lykkes i å beskytte grupper som opplever uforholdsmessig mye lidelse.

Når man ikke har noen særlig erfaring med hvordan det oppleves å være en marginal gruppe som opplever diskriminering, så kan man kanskje tenke at det ikke er noe særlig forskjellig fra at noen er frustrert over leverpostei en dag. Når samme ytring kommer fra så mange forskjellige lepper og angriper deg bare for å være deg, er effekten at man skyves ut, og opplever et samfunn som kollektivt ønsker deg vekk. For disse som aldri har kjent på noe slikt, kan jeg forstå at man reagerer med å bekymre seg for sine rettigheter, for de som opplever det, fremstår det lett som om stor-samfunnet sanksjonerer denne diskriminerende praksisen, og at det er et oppmuntret syn, dersom det ikke gis konsekvenser. Når man er i majoriteten kan man danne seg et slags bilde om at man representerer en slags normal, og instinktivt reagere på slike innspill som foreslår at forfulgte grupper har andre behov og trenger andre hensyn, enn de som befinner seg i en mer beskyttet majoritet. Å ramle ut i en uheldig frase som uheldigvis går på personens biologi, eller kosmetikk, e.l. Er et uhell man er temmelig bevisst har konsekvenser når man tilhører en minoritetsgruppe, og noe man allerede er forsiktig rundt. Utover premisset om at man feilaktig skal straffes for å ha et munnuhell, synes jeg ikke det er noe galt å vekte ordene sine i en slik grad at du ikke tilfeldigvis inngår i en systemisk hat-kampanje mot gitt person. Dømte er sitert med utsagnet perverse mannsgriser som permalaiver småpiker, det kan være et pek til disse som faktisk rammes av en slik beskrivelse, eller en vittig omformulering av hva det innebærer å være trans. Her er det i alle fall snakk om en gruppering av noe slag som fornærmede sies å tilhøre. I et annet avsnitt spørres det om noen kan tro at personen er en dame, og ikke en gubbe, og det kan jo være spesifikk kritikk av denne spesifikke måten fornærmede er trans på, eller generell kritikk av trans-personer som fenomen.. Slik kan vi sitte å analysere utsagnene, og lete etter muligheter for at det er helt harmløse generelle beskrivelser som omhandler alt mulig annet, jeg er glad rettsvesenet holdt seg unna en slik ignorant forestilling. Videre vil du snakke om hvorvidt meninger ikke i prakis blir en iboende og uforanderlig egenskap fordi de ikke kan endres? Jeg opplever meninger som noe som er svært elastisk, ellers hadde jeg vel ikke involvert meg i dette i utgangspunktet. (Dog har jeg begynt å tvile, og opplever det i større grad som bortkastet tid.) Forskjellen på en mening og en hudfarge, er at førstnevnte er noe du selv velger å absorbere, og sistnevnte er noe du ikke har noen kontroll over. Og ja, siden vi har vært innom dette før; Du har rett i at det finnes forhold som gjør at ens meninger i mindre grad er selvvalgt, og noe man er presset inn í, likevel, sammenlignet med å fks. være homofil, gir det mening å peke på en viss frivillighet. Jeg synes det er usmakelig å foreslå at noen som helst ikke har livets rett. Samtidig synes jeg som sagt det er en grunnleggende forskjell ved å være trans-fob, og det å være trans, på samme måte som det er å være nazist og å være jøde, da den ene er hva hen er, og den andre hater hva den andre ér, og dersom vi skulle finne på å foreslå at jøden også hater nazisten, så bør det pekes på at det ligger et ganske naturlig premiss for det, der de færreste møter hat av sin person med kjærlighet. Du nevnte tidligere at du var godt kjent med volden og lidelsene som trans-mennesker opplever, synes du ikke da det er rimelig at man forsøker å motarbeide dette? Dette du kaller pidestall er jo i denne sammenhengen et forsøk på å gjøre det mindre akseptert og utbredt å angripe mennesker for å være trans. Eller er dette prinsippet om at ingen kan gis fordeler viktigere enn utenforskapet trans-personer opplever?

Du får unnskylde meg en ganske tendensiøs forklaring da, men hvis en nazist og en jøde slår hverandre er det da symmetrisk, eller bør man vekte at nazisten representerer et gjennomført folkemord på jødene, eller er manifestasjonen av en lang tradisjon med antisemittisme i Europa? Begge får like vondt av slaget de gir hverandre, men kan det tenkes at gruppen som har praktisk erfaring med undertrykkelse har større risiko for å se slaget i en større kontektst enn nazisten? At for jøden representerer det en lengere tradisjon, og vil internaliseres i større frykt og traume når det kommer til videre deltagelse i samfunnet? Et lovverk som annerkjenner at jøden er en særlig utsatt gruppe, vil kanskje fungere slik at jøden får større trygghet til at rettsystemet ikke vil sitte passivt å godta at videre undertrykkelse tar sted, på et prinsipiellt grunnlag om at ingenting får representere større tendenser, selv om det tydelig har skjedd før. Som sagt, er jeg også enig i tanken om likhet for loven, men det bør ikke brukes som et påskudd for å gjenta et system hvor loven ble impotent i møte med utstrakt hat. Jeg garanterer ikke at en slik tilnærming fra lovssystemet ikke kan få uheldige utfall, men jeg vil forsvare hensikten bak en slik infallsvinket, og har ikke særlig tro på at disse hypotetiske scenarioene er substansielle nok til å foreslå hele prosjektet som dårlig. Altså, ja; Man fokuserer jo på vedkommendes alder fremfor vedkommendes meninger. Samtidig er det vel ikke slik at denne diskrimineringen er til noe utpreget hinder for personen når det kommer til samfunnsdeltagelse, det er ikke noe historisk eller kollektivt hat knyttet til det å være født i generasjonen man kaller baby boomers, så ja, det er jo ufint, men jeg kan vanskelig se for meg at de dermed tilhører noen utsatt gruppe som sådan.

Implikasjonen er jo at cis-personen havner i en felle, at lovverket som er utformet for å gi utsatte grupper ekstra beskyttelse, ender opp med å ramme denne uskyldige mannen. Ja, det var åpenbart, vil beskyttelse av utsatte grupper ramme majoritetens privilegier? Det er asymmetrisk uten denne beskyttelsen også, for da står man jo i den situasjonen som var før, at trans-personer ble hindret meningsrom gjennom regelmessig latterliggjøring av deres person. Så bør denne teoretiske muligheten for asymmetri vektes tyngere enn den faktiske asymmetrien? Dersom majoriteten frykter et slikt justismord, så vil man kanskje etterhvert ungå å kritisere vedkommende spesifikt for å være trans, og heller kritisere personen som individ, og da er jo kanskje mye oppnådd, selv om det muligens er drevet av frykten for straff, fremfor ønsket om å være en mensch. Når en milliard mennesker oppfører seg på en måte som gjør en gruppe særlig utsatt, har man kanskje ikke noe bedre valg enn å straffe individer innenfor denne gruppen for denne oppførselen, når de oppfører seg slik? Hvis du har mer effektive forslag så er jeg lutter øre. Det juridiske har som oppgave å analysere hvorvidt personen de ønsker å straffeforfølge faktisk inngår i en slik systematikk, dersom en helt forbipasserende uskyldig person dømmes for hatefull atferd på en eller annen måte, uten at det faktisk har forekommet, så feiler jo rettsystemet. Pedofili-påstandene er en tolkning gjort på bakgrunn av utsagnet om at trans-personer laiver (altså leker) at de er småpiker. Hvis man utgir seg for/leker/laiver at man er en liten jente, så har det åpenbare pedofile konnotasjoner, særlig i kombinasjon av at de samtidig kalles perverse gubber, mannsgriser, og deres omsorg for små barn trekkes i tvil. Jeg vet du er lite fan av å tolke tekst, men det er klare alluderinger til at disse menneskene er en seksuell trussel for små barn. Likhet for loven er et godt prinsipp (særlig i et vakuum hvor verden var født igår), men staten har kanskje også et ansvar for at alle gis samme muligheter til å delta i samfunnet, eller kanskje bedre formulert; At man ikke skal hindres fra samme mulighet til å delta basert på andre folks oppfatninger gruppen du tilhører (At du ikke skal diskrimineres imot). Hvis din skikkethet trekkes i tvil basert på om du er jødisk, svart, homofil, trans, e.l. Så bør man kanskje legge til rette for at dette ikke kan pågå uhindret. Hvis noen er avvikende fra en eller annen gitt normal på en måte som fører til at deres muligheter er mindre eller ulik majoritetsbefolkningen, så er jo lovverket utformet som et forsøk på å tilbakeføre denne likheten mellom folk, slik at ikke gitt gruppe skal måtte leve som annenrangsborgere. Å angripes for sine meninger, er ganske annerledes enn å angripes for sin person. Hvis du fornekter klimaendringer, og utfordres for dette, så er det bare meningsutveksling, hvis du fornekter klimaendringer og angripes for å ha jødisk tro, så er det snakk om diskriminering. At det ikke falt deg naturlig å se denne avgjørende forskjellen er kanskje noe å reflektere litt over, forstår du egentlig saken du kritiserer, eller er du bare sint på en eller annen konstruert problemstilling?

Jeg vil ikke umiddelbart hoppe til den konklusjonen at dette er laget som en juridisk felle som skal lokke cis-menn til å urettmessig dømmes for å kopiere en fornærmelse en trans-person ga dem. Istedet for å konstruere slike hysteriske scenarioer, så er det vel greit å spørre seg om ikke grupper som opplever gjentagende hets basert på overfladisk ignoranse rundt deres vesen, er tjent med et rettsystem som annerkjenner dette, et rettsvesen som forstår at det å kalles pedofil en milliard ganger, ikke er en milliard ulike scenarioer med en milliard individuelle mennesker, det er én ytring som gjentas, og til slutt utgjør trakassering og undertrykking. Så er det kanskje interessant å diskutere hva hvis en helt uskyldig dåsemikkel som aldri fornærmet en flue, på en eller annen fantastisk måte villet seg inn i ett-eller-annet og endte med å bli feil-aktig dømt for hatefulle ytringer. Men jeg synes det virker sekundært, og en oppgave godt egnet for en rettsak hvor man faktisk kan gå gjennom disse fantasifulle forholdene som ledet til denne farsen.

Altså hvis verden startet igår, og alle stilte helt fullstendig likt på alle måter, så ville det sikker vært sammenlignbart. Et uttalt syn fra rettsystemet forteller at de anser trans-personer som særlig utsatt gruppe, altså at den historiske diskrimineringen av trans-folk gir dem rett på særlig beskyttelse. Merk at dette ikke er for å oppheve fortidens synder via retts-magi, men å beskytte dagens trans-personer mot fortsettelse av denne trenden. Trakasering over tid har gjerne den effekten at man vet hvilke sanksjoner man blir møtt med, dersom man ytrer seg om en sak (eller ikke engang utrykker noen mening) med det resultatet at det blir lett å sensurere seg selv, minimere sitt ytringsrom basert på hvem man er. Altså at man hindres vanlig deltagelse fordi stor-samfunnet synes du er sånn-eller-sånn. Poenget er ikke egentlig dette individet som mener trans-personen egentlig er pedofil og leker liten jente, men hvordan dette representerer tendensen i hvordan trans-personer må oppleve det offentlige rom.

PST skriver Personer med høyreekstrem eller ekstrem islamistisk overbevisning vil utgjøre den største terrortrusselen mot Norge det kommende året. PST vurderer det som mulig at både høyreekstremister og ekstreme islamister vil forsøke å gjennom-føre terrorhandlinger i Norge. Hva er det du etterlyser? En redegjørelse for at fundamentalistisk islamisme er høyre-radikal? Er ikke det ganske innlysende? Håper ikke det ble for mange ord.

Altså anti-rasisme er ikke synonymt med fargeblindhet, fargeblindhet er en neo-liberal metode som tidvis har mot-arbeidet anti-rasistisk arbeid. At opphavet er slik trenger selvsagt ikke bety at praksisen bør være preget av det, jeg har ingen problemer med å se fargeblindhet som et velment anti-rasistisk prinsipp, men man risikerer som sagt å minimere eller lukke øynene for avgjørende aspekter ved opplevelsen av å være en minoritet, og i verste fall skylde systemiske forhold på individet. Jeg forsøker ikke å argumentere for at vi skal behandle hverandre annerledes på grunnlag av kosmetiske faktorer som hudfarge, bare at man bør være åpen for at slike kosmetiske faktorer faktisk spiller en rolle i mange minoriteters liv. Det er heller ikke slik at man plutselig gir opp et fargeblindt prosjekt, det er vel slik at det endelig kan utfordres da man lykkes i å samle flere stemmer rundt bordet for å forme diskursen videre. Det er heller ikke slik at det å utfordre en fargeblind teori er et skritt bakover i et anti-rasistisk perspektiv, hvor man plutselig skal plukke opp teorier om rase som en biologisk sannhet igjen, det er et skritt videre i arbeidet, hvor man kanskje har vært litt prematur med å tilskrive seg seier over rasisme. Fargeblindhet har ikke eierskap over tanken om at alle er like mye verdt, det er vel en filosofisk sannhet de aller fleste på en eller annen måte ville sagt seg enig í (håper jeg). Denne frisyre-saken har du referert til flere ganger, jeg deler ikke din opplevelse av at det er særlig viktig eller dramatisk, for du mener leserinnlegget studenten Ida (24) hvor hun ønsker seg at hvite nordmenn hadde større kunnskap om de afro-spesifikke flettene de frontet? Og forteller om hvordan hun ble straffet for sine fletter mens hun opplevde at hvite ble hyllet? Hvorfor skulle det være problematisk at hun deler sine tanker rundt dette? Det er ikke det samme som å bli krenket av å dele trikkeplass med den-eller-den, det er bare en bønn om større kunnskap hos de som bruker fletter hvis tradisjon stammer fra Afrika, en bedre parallel ville vel vært et eller annet med bunad.. At det finnes større problemer enn appropriasjon, tradisjon, kultur og historie, kan jeg gå med på, men man arbeider vel likevel på det feltet hvor man har kunnskap og engasjement. Det finnes vel større problemer, helt til man har så stort perspektiv at alt fremstår meningsløst i det store og hele.. (...) The history Millennials have been taught is through that lens [racism as a matter of personal bigotry] with a specific focus on misunderstanding the message of Martin Luther King, Jr. Certainly, a world where we all loved one another would be ideal, where each person is seen as equal, where “the dream” of children of all different racial backgrounds holding hands with one another without prejudice is a reality. But Baby Boomers and Gen-Xers generally decided to ignore King’s diagnosis of the problem — white supremacy — and opted to make him a poster-child for a colorblind society, in which we simply ignore construct of race altogether and pray that it will disappear on its own.

Det er i alle fall ikke til hjelp å nekte for at det er en faktor, altså en slik fargeblind forståelse. Som med alle problemer er det avgjørende å i alle fall vedgå at problemet finnes. Å fikse rasisme er selvsagt mer sammensatt og komplisert til at jeg er i stand til å foreslå noen kjappe løsninger.

Det er fair, og jeg fristet til å være enig. Men når du spør hvorfor den fargeblinde modellen utfordres, er dette det beste svaret jeg kunne gi deg. Jeg tror ikke det har noe for seg å være fargeblind av prinsipp, man risikerer bare å delegitmisere andres opplevelser rundt rasisme, selv på individnivå, samtidig som man ikke bør bruke hudfarge som nominatør for hvordan noen skal behandles, bør man ikke overse muligheten for at andre kan oppleve vanskeligheter som selv er usynlige for en selv blant annet på grunn av hudfarge. Toleranse er jo ganske enkelt, forståelse kan kreve mer. Forhold hvis gir visse grupper ufortjente ulemper basert på helt vilkårlige aspekter som hudfarge bør kanskje vektes sterkere enn konkrete forhold som rulleblad, eller interesser? Jeg aner ikke om det er et godt forslag å vektlegge alle innfallsvinkler likt, da jeg ikke kjenner alle innfallsvinkler, eller vet hva det ville innebære å vekte dem likt, så jeg kan ikke kommentere ytterligere på det. I undersøkelsen du henviser til var vel alle søknadene like, med untak av navnene, jeg har vansker med å se at det måler noe annet enn fordommer mot den med arabisk-klingende navn..

Nei, jeg har ingen interesse av å påstå at du har sagt noe som helst. Utsagnet ditt om at: .. må jo målet være å faktisk finne ut av, og ikke finne ut av hvorfor rasismen bidrar til at han ikke får seg jobb. Jeg ser ikke helt hvorfor det ene skulle utelukke det andre, dersom rasisme bidrar til at Mohammed har større vansker med å finne jobb, samt andre forhold, så hindrer vel ikke en utforsking av det ene, en utforsking av det andre? Begge deler er vel nyttig å se på?

Det er ikke noen motsetning ved å undersøke hvordan rasisme hindrer Mohammed og det å se på andre medvirkende årsaker.

Hvis asiatisk suksess skal bevise fravær av systemisk rasisme, trenger man å overse den selektive rekrutteringen av høyt utdannede asiatiske innvandrere, overse noen asiatiske grupper (burmesere er fks. er prosentvis fattigere enn afro-amerikanere.) Asiat-amerikanere har også blitt diskriminert mot, de har blitt internert, nektet inngang, blitt underbetalt, men det blir ikke riktig å sette dette opp mot hundrevis av år med dehumanisering, og slaveri. Det er en populær trope, the model minority myth, og den er særlig nyttig hvis man vil nedtone delaktigheten av hvit rasisme, samt sette grupper opp mot hverandre; Hvis asiatere klarer seg så bra, til tross, hva er galt med afro-amerikanerne? Er det ikke bare gode familieverdier og hardt arbeid som skal til? Fra å være en eksotisk trussel, red mennace, yellow peril, så man i 1940-årene at asiatiske amerikanere ble presentert mindre skremmende, og at model minority-myten var i ferd med å skapes, da folkerettighetsbevegelsen fikk momentum i 1960-årene, ble denne myten ytterligere interessant for hvite politikere, da de kunne fremstå tolerante, uten å ta stilling til fortidens slaveri. Ved 1970-tallet hadde asiatiske-amerikanere klatret den sosialøkonomiske stigen nesten helt til topps, men det har mye mer å gjøre med at deres hvite brødre hadde blitt mindre rasistisk inklinert til deres gruppe, enn at de har noe iboende suksess-gen. Ironisk nok peker denne suksess-historien på det motsatte av det du påstår, det er fraværet av diskriminasjon og rasisme som fører til bedre forhold for en gruppe, altså er det rasisme som er den utløsende faktoren for suksess, eller fravær av suksess. Kultur spiller selvsagt en rolle, men det er direkte løgnaktig, og veldig beleilig å presentere det som eneste årsak.

Hensikten er å ikke ungå å kalle det rasisme der det forekommer. Å ungå å snakke om rasisme kan bidra til å forsterke tendensene, da man må forklare rasismen med andre årsaker, årsaker som gjerne går på individene og klandrer personen selv om årsaken ikke har opphav hos individet. At man i større grad snakker om rasisme idag enn på fks. 90-tallet kommer av at man i større grad har lykkes i å inkludere flere syn og perspektiv i debatten, at forslag om at det faktisk er rasisme tilegnes mer gravitas idag fordi minoriteter har fått en sterkere stemme idag enn de hadde før.

Så dersom man finner at rasisme er en faktor, så vedgår du at det er nyttigere å annerkjenne denne, enn å holde fast på en fargeblind 90-talls modell? Men er det slik de tenker da? Eller er dette din versjon av hva du tror de tenker? Jeg tror du utviser et godt eksempel på hvordan minoriteter kan bli møtt når de peker på det de opplever som strukturelle vanskeligheter, hvis de foreslår diskriminerende mekanismer i det norske samfunnet, og kun møtes med en slik tendensiøs fremstilling som du utviser her. Jeg foreslo en forklaring på hvorfor 90-tallets fargeblinde prosjekt møter kritikk, og du svarer med å lure på om nordmenn skal bære skyld for Jim Crow-lover? Synes du det er en rimelig tolkning av noe som helst, eller er det et merkelig ingenting-svar som i større grad ønsker å male en urimelighet over en imaginær meningsmotstander, enn å lese hva jeg skriver? Man behøver ikke hate noen som helst eller dyrke en offer-rolle selv om man skulle annerkjenne at mange blant minoritetsbefolkningen opplever rasisme i hverdagen. Dagens Tyskland er vellykket (innenfor perspektivet vi diskuterer her) nettop fordi de tok et oppgjør med fortidens herjinger, dersom de bare korrigerte lovene ørlite og fortsatte i en antisemittisk retning, ville det hatt noe som helst med det jeg snakker om å gjøre.. Folkene ute på ytre-høyre-siden godter seg over at de kan omfortolke fks. kritisk teori til woke-rasisme fordi det er komplekse forklaringsmodeller som lett kan misrepresenteres slik du illustrerer her, uten at jeg dermed tror du er langt ute på viddene, men jeg synes du gjør en dårlig jobb med å forstå.

Det er i utgangspunktet riktig å se individet for individet, og ikke la hudfargen spille noen rolle, det er riktig fordi det er feilaktig å fordele mennesket inn i rasekategorier basert på hudfarge. Jeg beklager at inlegget i hovedsak vil dreie seg om USA, men det er vel her vi finner opphavet til det fargeblinde 90-tallet, du refererer til, og utfordringen av et slikt perspektiv Grunnen til at gårsdagens fargeblindhet kan være problematisk er fordi det er nytteløst å forklare verden fargeblind når det fremdeles finnes systemiske mekanismer med såkalt rase-bias, og historiske arr som fremdeles manifisteres. Når man som svart i Nord-Amerika gjennomsnittlig har kortere levetid, større fattigdom, færre eiendeler, og sjeldnere eierskap av egen bolig, dårligere arbeid, dårligere helse, større risiko for juridisk straff, enn hvite Nord-Amerikanere, virker det absurd å påstå at diskriminering basert på idéer om rase, er noe som tilhører fortiden. Såfremt man ikke heller vil idiotforklare gruppen på biologisk eller kulturelt grunnlag. Det handler ikke om at noen skal være mer verdt, men at majoritetens briller kan ha dødvinkler når det kommer til minoritetsproblemer, og at det ikke gagner utsatte grupper å late som utfordringene deres kun skyldes dem selv. Ingen vil kalle deg rasist for å hevde at alle har samme grunnleggende verdi, men du fremstår kanskje naiv dersom du tror det gjenspeiles i en lik strukturell forutsetning for alle. Dersom man plages av en psykisk lidelse, er det ikke til hjelp for deg at den offentlige diskursen dreier seg om hvordan vi psykdomsforklarer for mye, og sykeliggjør befolkningen, og fjerner individets ansvar for seg selv. Det som ville vært til hjelp ville antagelig vært å bli kjent med sine egne mentale utfordringer, samt at andre forstod og respekterte dine utfordringer, uten å overprøve dine opplevelser med påstander om overdreven sykeliggjøring av befolkningen. (Det er selvsagt en svak analogi da det ikke er analogt å ha melanin i huden og ha psykiske vansker, jeg ønsker bare å peke på at det å avvise menneskers utfordringer kan komme som en ekstra belastning på utfordringen i seg selv, særlig om avvisningen er så kollektiv at personen kan komme til å tvile på sine egne opplevelser og erfaring.) Hvorvidt det finnes noen gode paraleller til en Norsk diskurs utifra den Nord-Amerikanske kan nok diskuteres, men at det kan være mer krevende å lykkes i Norge når man oppleves som ikke-Norsk er vel ganske etablert. Samt at den hovedsakelige svarte rettighetsbevegelsen fra Amerika har gjort en svært omfattende jobb med å analysere og kategorisere en del av mekanismene man kanskje typisk møter på som minoritet, og dermed er en av de mest toneangivende stemmende når det kommer til anti-diskriminering også utenfor USA.

Why punishment dont reduce crime Do harsher punishments deter crime? Do Criminal Laws Deter Crime? Deterrence Theory in Criminal Justice Policy The myth behind long prison sentences Does Severe Punishment Mean Less Criminality? Did getting tough on crime pay?

Altså, hvis man går utifra tvisten mellom privat/offentlig eierskap, er det vel ikke klassisk kapitalisme å la ressursene tilhøre borgerne og driftes av staten.

Ja, ingen påstår det er uten risiko eller offer å gå gjennom en slik operasjon. Mikke er nok gjort kjent med følgene et slikt valg innebærer. Din mistanke stemmer, det er fullstendig overflødig å peke på at det ikke er vanlig for kvinner å ha fullskjegg..

Kanskje ikke.. Jeg tror likevel ikke hatet er mot Elizabeth som individ, men som symbol, som personifisert representant for monarkiet og imperiet.

Tja, grunnen til at dronningen er (til dels) apolitisk og ikke tar egne avgjørelser, er jo fordi hun er en representant for kronen, og det Engelske imperiet, det er vel ikke helt merkelig å rette sinnet mot personen som sitter på tronen av hele dette systemet. Jeg har ingen voldsomme kraftsalver mot dronningen selv, og tenker at dronningen til dels er et slags offer selv, selv om buret er av gull. At folk viser avsky ovenfor det britiske imperiet synes jeg ikke er særlig rart eller usmakelig, uavhengig om monarken er levende eller død.

Det er ikke gitt at man automatisk får et presidentsystem alá USA dersom man avskaffer monarkiet, ordet republikk rommer mange forskjellige alternativer, hvor det kanskje er nærliggende å se for seg at Norge ville gått i retning av styreformer som Tyskland med parlamentarisk republikk, eller Finland og med semipresidentsystem, eller en eller annen oppfunnet tredjevariant.