Atib Azzad

Utgangspunktet her var vel en han/hun evt. hen problematikk, og hen er kanskje best dersom man ønsker å overprøve personens egne ønsker, men jeg ser ikke helt vitsen. Hvis man ikke fra før er kjent med personens kjønnsidentitet, er det selvsagt lett å glemme at kjønnsidentiteten ikke nødvendigvis er den samme som det biologiske kjønnet, og bare omtale personen slik man ser den, det er åpenbart bare slike uhell som kan dukke opp, og ikke noe å egentlig klandre noen for. Tilfellet hvor det kanskje blir hensynsløst er når personens ønske om pronomen e.l er kjent, og man aktivt devaluerer deres foretrukne beskrivelse av seg selv, til fordel for et eller annet annet.

Det er ikke at mannen har sminke som definerer deres kjønnsidentitet, men opplevelsen de har om seg selv. Kjønnsinkongruens er en medisinsk diagnose som beskriver en situasjon der en persons kjønnsidentitetsopplevelse ikke samsvarer med det kjønn vedkommende ble registrert som ved fødsel, eller det man i medisinen kaller personens biologiske kjønn. Jeg pleier å bruke ord på en slik måte at de er beskrivende, og da synes jeg det er mer beskrivende å inkludere personens egen oppfattelse av sin kjønnsidentitet, fremfor å insistere på en beskrivelse vedkommende ikke kjenner seg igjen í.

Altså, når Kjønnsinkongruens er en medisinsk diagnose, vil det ikke være løgn-aktig å vise hensyn til dette. Dersom personen ønsker å bli titulert etter sin kjønnsidentitetsopplevelse, kan dette selvsagt være vanskelig å vite på forhånd, da man er vant til at menneskers biologiske kjønn, og deres kjønnsidentitet samsvarer. Men hvis personen gjør deg oppmerksom på deres kjønnsidentitet og foretrekker at den er mer definerende enn biologisk kjønn for å gi en beskrivelse personen er komfortabel med, er det da fullstendig bagatellmessig å vise hensyn til dette.

Det er en antagelse fra min side, men denne sutringen har det med å være temmelig monoton, så jeg vil gjette på at det dreier seg om evnen til selvrefleksjon og etikk, som fks. at man problematiserer koloni-historie, imperialisme, menneskehandel, hierarkiske systemer, og denslags, alt som er motsatt av å bare slå seg på brystet og mene at det er rett fordi.

Det er det alle kidsa sier nå! Du hørte det her. Nei, altså det jeg prøver å si, er at det er unyttig å la seg sjokkere til det ytterste av en diskusjon, slik at innholdet går en hus forbi. Et eksempel er vel hvor forferdet nord-amerikanerne synes å være av 1619-prosjektet eller critical race theory, at diskusjonen i hovedsak dreier seg rundt hvor rystet man er av sine egne gjenfortellinger om hva de våger å påstå, uten å egentlig ha satt seg inn i saken man lot seg forbløffe av. Eller som å lese avisdiskusjoner og få det for seg at debattanten ønsker å skyldiggjøre deg som pride-kritiker for skyteepisoden, fremfor skytteren, det blir bare meningsløst dramatisk. At debattanten kritiserer din kritikk i kjølvannet av et ekstremt eksempel, er i prinsippet legitimt, selv om det selvsagt handler om kritikkens innhold. Det er mitt inntrykk også, samtidig som dette er tanker som ikke ville rammet meg, og at jeg dermed har begrenset innsikt i det faktiske omfanget. Man kan se for seg at som med rasisme, som også antagelig oppfører seg mindre synlig og uttalt i samfunnet idag enn for 20 år siden, er det når majoriteten ikke opplever den som en uttalt del av sin hverdag, at det kan være vanskeligere å kommunisere sine opplevelser med den til storsamfunnet, uten å dermed påstå at rasisme eller homohat ikke har dempet seg i omfang, men nå opererer som en skjult kraft heteronormative cis-menn ikke kan se, bare for å understreke et poeng om synlighet. Det som kanskje er interessant, er hvordan kritikk av pride har blusset opp i år. Og da er jeg helt med på at folk skremmes av fetisj-kostymer, bekymres av fri's målsetninger, eller synes barna skal skjermes etc. uten at dette innebærer intoleranse mot homofili i seg selv. Samtidig synes jeg det er noe pussig med hvordan denne tendensen til å lete etter kritikkverdige ting ved feiringen i større grad blusset opp i år, jeg vet det fremstår paranoid å foreslå at dette dreier seg om andre ting enn hvordan tingenes tilstand plutselig kom sammen, men likevel.. Jeg pusses. Og kanskje litt som et speilbilde av dem som bekymres av hundeimitatorer i paraden, bekymres jeg litt av denne vedvarende reaksjonære tendensen, illustrert av fks. abortsituasjonen i USA. Jeg tenker at radikalisering er komplekst, hvis man fremstiller det som at Jordan Peterson er farlig, virker det banalt, nettop fordi han bare er en ubegavet filosof som sier ganske vanlige ubegavede ting. Som en bevegelse kan det bli skummelt, fordi man benytter seg av en moderne forvirring og frustrert sinne uten at hensikten egentlig er frigjøring, men å tilbakeføre tingene til en imaginær fortid hvor kjernefamilien er sentrum for et kosmos hvor mannen ivaretar sin rolle som hersker. Dette er jo åpenbart min tolkning, og Jordan eller hva som helst annet, betyr ulike ting for ulike folk, men det er så uendelig trist å høre avradikaliserte mennesker snakke om sin fortid, for de fremstiller det alltid som et lureri, at noen manipulerte deres følelser av utilstrekkelighet/frustrasjon/sinne/desillusjonisme/etc. til deres sak, at dersom de kommer seg ut av det, finner de at de ikke egentlig hatet jøder, svarte, homofile, muslimer, etc. de er akkurat tilbake der de startet, bevegelsen har ikke hjulpet dem en meter i forbindelse med egen frigjøring, bare høstet energien av deres forvirring til egen vinning. Selvsagt bør ikke det at en er en ubegavet filosof hindre en i å uttale seg ubegavet, men dersom man ser at denne personen også inngår i en trappetrinns-tendens, er det også viktig å peke på det. (Uten at jeg er ute etter å skape noen slags moralsk panikk over Jordan Peterson, eller insistere på at det var Jordans intensjon å lage en slik tripp-trapp-tendens) Kort sagt er jeg for å problematisere spredning av innhold av resett-karakter, uten at det kun skyldes egen uenighet med innholdet, men fordi det er fordummende og tendensiøst, og jeg ville sagt det samme om vg og dagbladet, selv om de tilsynelatende ikke forsøker å spille på de samme emosjonene. Konsekvensene av å flytte på overtons vindu kan være nokså destruktive, uten at de som har bidratt til bevegelsen, dermed kan holdes faktisk ansvarlig for hendelsene det leder til. Men det er nyttig å problematisere dette for hvert skritt, fordi det er så vanskelig å advare mot etter et faktum. Ja, og jeg forstår at det virker urettferdig å få slengt en slik merkelapp på seg, når man ikke bor med slike følelser, men kun pekte på problemet med politisk påvirkning av skolens innhold, eller noe slikt. Det er åpenbart urettferdig, og en billig teknikk for å delegitmisere avsender uten å adressere innholdet. Samtidig som slik kritikk svært ofte gestaltes av en enorm ignoranse ovenfor de som står i stormen, som du sier. På et vis synes jeg det fremstår rimelig å påstå at kritikkløs kunnskap har et snev av hat i seg, på en litt mer sekundær måte, men likevel; Hva drev deg til å ønske å nedsnakke denne tingen du mangler respekten til å sette deg inn í? Dette fordrer jo at kritikken faktisk er kunnskapsløs da, og det er jo ikke premisset du egentlig spør om, men det er vel det mest spennende svarer jeg evner å gi deg, ellers risikerer vi å bare være enig i et eller annet selvfølgelig som at alle fortjener å bli hørt e.l. Jeg tror du gjør lurt i å tilegge denne brukeren litt større gravitas enn du gjør, jeg ser du blir indignert over gjentagelsene og den generelle tonen, men fra mitt ståsted evner hen å svare deg langt bedre enn jeg gjør. Det er kanskje lettere å like dette som fremstår litt mer spiselig og nært, men det er i stor grad også bare en mer forvirret og langtekkelig versjon av det samme. Det var mest relevant i forbindelse med posten jeg svarte på, hvor brukeren retorisk spurte om reaksjonen ville blitt den samme dersom SIAN-medlemmer var målskiven, hvor svaret mest sannsynlig innebærer at reaksjonen ville vært forskjellig, fordi de rammede ville fremstått som mer del-aktige i sin skjebne. Uten at det egentlig utgjør noen forskjell, handlingen ville vært like negativ uavhengig av hvem som fikk kuler i seg. På samme måte som at det er en like stor tragedie for alle involverte dersom en soldat drepes i en krig, som at noen drepes i ikke-krig, men almuen ville sannsynligvis sympatisert mer med sistnevnte, selv om begge situasjoner rent isolert innebærer samme tap av liv. Det innebærer åpenbart utfordringer, jeg føler selv på at jeg ofte ytrer meg uten at jeg innehar kompetent bakgrunn for mine påstander. Det er derfor jeg synes det er legitimt å problematisere avsendere som resett, document, (vg & dagbladet) o.l. for å utnytte ignoransen hos sine lesere til å forlede dem ytterligere. Tidligere tenkte man kanskje i større grad at usannheter ville avkle seg selv med tid, men i disse Trump-tider ser det nesten ut som det var en naiv tanke som kanskje bidro til å gi disse usannhetene et spillerom man ikke trodde de hadde. Kunnskap er en ting, men empati og forståelse for forfulgte minoriteter er også ganske avgjørende, og den rådende fremstillingen hos aktører som resett eller breitbart, hvor det plutselig er den hvite sinte mannen som er en forfulgt minoritet, vitner om et voldsomt fravær av denne innsikten.

Det er en gruppering som består av alle eksemplene anti-woke-bevegelsen kunne finne som presenterer idealer som likhet, solidaritet, rettferdighet, toleranse, etc. -i et lys som får det til å fremstå som en trussel mot gruppen som består av vanlige folk (folk som ikke har store opplevelser med urettferdighet.) If you're not careful, the newspapers will have you hating the people who are being oppressed, and loving the people who are doing the oppressing. Malcolm X.

Det aller første jeg bemerker meg, er at det er nytteløst å se dette som noe sluttsum-spill. Handlingen er selvsagt denne mannens skyld, han vil bli geleidet gjennom rettsapperatet og få tildelt en eller annen straff. Ingen forsøker å plassere denne skylden med tilhørende straff noe annet sted. Samtidig er det kanskje nyttig å benytte seg av anledningen til å ta opp en slags debatt, det er i alle fall slik media ofte fungerer; At noe brukes som eksempel for å peke på en tendens som omgir oss. Og i en slik kontekst er det betimelig å peke på at dersom intensjonen til den påståtte terrorismen er homohat, så foregår det nokså mye av dette i kommentarfeltene rundt omkring også (kanskje mer enn for fem år siden, som kanskje også er det mest interessante temaet, spør du meg.) Dette er ytringer, man diskuterer meninger, problematiserer og anklager. At dette dermed innebærer at man legger skylden for terrorhandlingen på uskyldige pride-kritikere, er en tankefeil, og et problem for et godt ytringsrom. (For ordens skyld finnes det mange som av en eller annen grunn også bare har funnet det for godt å involvere seg i en kritikk av pride-arrangementet, uten at dette innebærer noe hat av skeive eller trans-personer, som opplever at deres kritikk oppfattes som hat av skeive eller trans-personer. Det er selvsagt uheldig at de tilegges meninger, og kan kanskje sammenlignes med folk som involverer seg i å kritisere natos rolle i ukraina-krigen, og tilskrives synspunkt som gjerne medfører Putin-sympatier. Det finnes slike tendenser i samfunnsdebatter som er opphetet, og hvor et slags narrativ er oppnådd, og det kan nok virke urettferdig å tilskrives synspunkt man ikke har. Nyanser oppnås gjerne ikke i samtid, og nyttige idioter finnes.) Jeg antar du ser forskjellen i å angripe noen som aktivt forsøker å provosere deg, kontra å angripe noen som bare lever livet sitt. Samtidig som vold åpenbart er feil i begge tilfeller, så tror jeg denne forskjellen er hva som gjør at du ville få rett i at det antagelig ville blitt reagert forskjellig dersom målskiven var noen som brant koranen, kontra tilfeldige lgbtq-mennesker. (gitt at dette var målet) Jeg er også tilhenger av å kunne ytre meg uten statlig forfølgelse, men slike påstander om hva muslimer og woke-folket tenker eller ønsker, bidrar til en dum debatt som ingen hjelpes av. Denne meningsutvekslingen du ser ut til å holde høyt, kan muliggjøres ved at også du ytrer deg uten å trenge et oppkonstruert fiendebilde å argumentere ut ifra. At du gjør deg informert slik at du kan informere andre, fremfor å gjenta halvsannheter alle har hørt før.

Ja-ok, som sagt fikk jeg aldri tilgang til formuleringen, så det var nærliggende å anta at formuleringen åpnet for større tolkningsrom eller annet som kunne påvirket utfallet. Andre faktorer kan kanskje være kontemporære forhold, at dersom byen hvor slekten din stammer fra nylig er bombet av fks usa, så er kanskje tilbøyeligheten til å se på terrorisme som legitimt virkemiddel større.

Jeg kommer ikke inn på selve undersøkelsen du linket til (ser bare abstract-en) Men det mest nærliggende er kanskje formuleringen av spørsmålene?

Du må gjerne arrestere meg dersom jeg tolker deg feil her, men jeg tolker de seneste innleggende dine dithen at du mener muslimer ikke tar avstand til terrorhandlinger utført av islamister? For det aller første så gjøres det: https://www.irn.no/pressemelding-om-terrorangrepet-i-oslo/ Vi kan godt inkludere diverse avstand som er tatt etter andre terroraksjoner også, dersom du mente mer på generellt grunnlag: https://fritanke.no/muslimer-tar-avstand-fra-terrorangrepet/19.9996 https://www.vl.no/nyheter/2020/10/17/islamsk-rad-norge-en-slik-handling-er-ikke-trad-med-islam-faktisk-er-den-anti-islamsk/ https://www.independent.co.uk/news/uk/home-news/london-attack-imans-no-funeral-prayers-terrorists-refuse-500-muslim-clerics-islam-isis-burial-khuram-butt-rachid-redouane-youssef-zaghba-a7776861.html https://mepc.org/commentary/muslim-world-expresses-solidarity-aftermath-paris-shooting https://ammanmessage.com/media/911-Islamic-Condemnation.pdf https://www.bbc.com/news/uk-england-birmingham-39392442 Vi kan godt inkludere avstand som er tatt fra terrorisme rent generellt også: https://www.jus.uio.no/ikrs/forskning/prosjekter/jihadistisk/ https://filternyheter.no/89-prosent-norske-muslimer-svarer-selvmordsbombing-drap-pa-sivile-aldri-forsvares/ https://www.huffpost.com/entry/muslims-more-peaceful-tha_b_956267 https://mcb.org.uk/resources/muslims-against-terrorism/ https://www.lansingislam.com/muslims-condemn-terrorist-attacks.html https://kurzman.unc.edu/islamic-statements-against-terrorism/ https://www.muhajabah.com/otherscondemn.php https://twitter.com/search?q=%23notinmyname Så kan man spørre seg hvorfor denne påstanden gjentas igjen og igjen, at muslimer generelt ikke tar avstand fra terror, når de gjør det, man kan kanskje også spørre seg om den som spør, ikke egentlig er ute etter svaret som finnes lett tilgjengelig, men egentlig ønsker at spørsmålet skal stå som en påstand om at muslimer ikke tar avstand fra terror. Islamistisk terrorisme er i stor grad også et angrep på muslimer, enten i form av volden som kan følge etter et angrep, eller i en rent bokstavelig form, da islamistisk terrorisme hovedsakelig rammer muslimer.

Naturen ser det åpenbart ikke slik, da dette var hvordan måkene reagerte på sin nye situasjon. Man må jo gjerne ønske seg at de som ble offere for menneskets handlinger, bare fant seg í sin situasjon, satt seg ned og mer eller mindre døde, fremfor å være en plage for dem som satt dem i en slik situasjon, men alas, slik responderte altså ikke naturen til dette scenarioet. Mange måkearter har status som fredet på grunn av tingenes tilstand, så de kan du ikke jakte helt uavhengig av hvordan de tilpasser seg denne menneskeskapte virkeligheten.

Det er tilfelle at nærinsgtilgangen langs kysten har blitt lavere, det er også årsaken til at måkene leter etter alternativer, jeg kan godt gå med på at folk skal spise opp maten sin, men om man skal moralisere og bedrevite, er det dårlig å fore opp alle livsformer på pizza og kebab. Vi er langt forbi hva som er riktig, det er feil å ødelegge matfatet til artene rundt oss. Man kunne selvsagt ønsket seg at det var ørret og sild som fløt i gatene for måkene, men den som sulter tar næringen der den finnes, så får man heller kritisere årsaken til sulten, fremfor den desperate midlertidige løsningen.

Måkenes tilstedeværelse i bebyggelse, skyldes hovedsakelig dårlig næringstilgang ved kysten. Dårlig næringstilgang ved kysten skyldes hovedsakelig mennesket. Måker leter ikke etter mat i byer fordi de er late, eller ute etter fast food, det er fordi tilgangen til alternativer reduseres drastisk.

Det er litt misvisende å si at matematikken i seg selv er hva som påstås rasistisk. Komponent-et her er jo fremdeles historisk, historien om hvordan Kinesiske matematikere ble behandlet i USA. Artikkelen tar for seg hvordan Kinesiske matematikere, som Mei-Ko Kwan, og Sun Tzu (ikke art of war Sun Tzu) ikke fikk sitt navn knyttet til deres teorier. (som er akademisk praksis) Og bakteppet for hvorfor det antagelig ble slik.

Jeg tror du samtidig begår et lovbrudd som er av større interesse for politiet også..

Ja, jeg kan ikke se å ha misrepresentert ditt synspunkt på noe tidspunkt. Personlig tror jeg ikke jeg evner å sette meg inn i alle aspektene ved et slikt forhold, jeg kan forsøke å se for meg hvordan det kan oppleves, men tviler på at jeg lykkes.

Jeg tror kanskje det er en bevissthet rundt dette også for kvinners del, kanskje ikke akkurat følelsen av å ikke ville risikere falske anklager, men bakgrunnen for tanken om at det er mer risikofylt at en mann plasseres i en slik situasjon, tror jeg de er ganske bevisst, igjen på bakgrunn av nevnte statistikk. Så er jo kvinner i stand til å reflektere rundt hvordan dette kan oppleves for menn som urettferdig skjermes fra slike situasjoner. (Også mener jeg ikke at kvinner er i stand til å sette seg inn i subjektive opplevelser, der menn ikke er det, jeg bare tror en slik opplevelse av urettferdighet er langt mer tilgjengelig på generelt nivå, enn følelsen av å ikke kunne kontrollere sine omgivelser, og ikke kunne garantere egen sikkerhet, for et svært reellt problem.) Falske anklager er jo også et problem for kvinner, hvor falske anklager ofte trekkes frem for å så tvil i andre anmeldelser, altså skulle jeg tro at problemstillingen ikke er fullstendig fremmed for en kvinne.

Det er ikke en opplevelse jeg deler; at samfunnet begrenser min frihet ved å anta jeg er en overgriper. Men det høres kjipt ut.. Statistikken forteller også en historie om mannen som overgriper og kvinnen som offer. Uten at jeg egentlig opplever at den samtidig mistenkeliggjør meg, men det høres ikke usannsynlig ut at noen opplever det slik.

Jeg tror det var hva Knut snakket om, at det er vanskelig for folk som ikke løper samme risiko, å sette seg inn i hvordan det ville oppleves. Altså at det er vanskelig å sette seg inn í. Jeg ønsker ikke å tilegne deg utsagn du ikke har uttalt, jeg bare synes det virket som du kanskje overså dette, eller opplevde det som enkelt å sette seg inn í, og for alt jeg vet kunne det jo kommet enkelt for deg. Her virker det som om du mener det er en smal sak å sette seg inn i hvordan det kunne oppleves. Voldtekt er desverre også ganske mye mer utbredt blant menn å begå, både mot menn og kvinner, selv om det finnes kvinner som voldtar, er det nok et kjønnsmessig aspekt ved problematikken også, som jeg ser for meg er vanskelig for en mann å lett sette seg inn í.

Mye av denne avisproblematikken er vel løst av å velge mer seriøse aviser. Denne kombinasjonen av å velge vg/dagbladet for deretter å klage på kvaliteten i den tabloide drittavisen man har kjøpt, er noe av det mest meningsløse og dilettantiske jeg vet om.

Knuts poeng var vel likevel at man som kvinne må forholde seg mer til en reell mulighet til å bli voldtatt, 1 av 10 kvinner i Norge rapporterer at de er blitt voldtatt. De fleste voldtekter blir begått av noen man kjenner (86% De aller fleste kjente overgriperen. De største gruppene av overgripere når det gjaldt voldtekt var venner, bekjente nabo, kollega og kjæreste/partner eller tidligere kjæreste/partner.) Halvparten av kvinnene som rapporterer voldtekt har opplevd voldtekt før fylte 18 år. Nesten en tredjedel av de som blir voldtatt forteller aldri om voldtekten. Seksuelle overgrep av kvinner blir utøvd nesten utelukkende av menn. Også overgrep mot menn ble stort sett utøvd av menn. Hvis du virkelig klarer å sette deg inn i hvordan det oppleves å være kvinne, og gå rundt med en reell frykt for voldtekt, enten fordi det allerede har hendt deg, eller hendt noen du kjenner, eller at man bare er oppmerksom på sannsynligheten; Er jeg imponert. Jeg er ikke i nærheten av å kunne mane frem en slik angst når jeg er ute og går på kvelden/eller befinner meg i selskap av noen jeg er trygg på, jeg evner heller ikke å virkelig kjenne på alle følelsene som vil dukke opp i kjølvannet av en slik hendelse. Jeg kan rent mekanisk se for meg hvordan det skulle funnet sted, og anta at jeg ville kjent på et stort u-behag, men jeg har vært i nok u-behagelige situasjoner til å vite at man ikke aner hva man snakker om før man faktisk befinner seg i det.

Ja, jeg antar det stemmer, uten at jeg vet hvilke mekanismer som ligger bak denne hunde-laivingen, antar jeg det er et slags utrykk for legningen, fremfor noe iboende som legningen innebærer, men jeg vet som sagt ikke, det er mulig jeg tar feil.

Dette er jo ting som er enkle å være enig í, jeg stiller meg jo også, som nesten alle andre, bak deklarasjonen FN foreslo om menneskets grunnleggende rettigheter. Problemet er jo igjen dette med toleransaradokset, hvis man er i overkant overbærende med Hans Jørgens verving av unge mennesker til rasist-fascistiske saker, hevder Karl Popper at vår toleranse til slutt vil bli kuppet av intoleranse. Jeg kan ikke elske hat, som Malcolm sa. Hans Jørgen er et ekstremt eksempel, men han er også eksempel på ytterpunktene som unektelig følger med Trumps tankegods, for selv om det er mulig å spre tvil i hva mannen mener til etthvert tidspunkt, er det ganske tydelig at budskapet er et av intoleranse. (Det er selvfølgelig mulig å sympatisere med enkelte aspekter ved hans politikk, fks. å ikke lage krig, men da er man jo samtidig ganske ført bak lyset, da Trump har gjort svært lite for å de-eskalere den pågående situasjonen med usa's geo/ego-politiske krigs-prosjekt.) Jeg kan selvsagt sympatisere med folk som har havnet så langt utenfor at de leter etter løsninger i det ekstreme, da dette, som du påpeker, gjerne har sammenheng med oppvekst, og miljø. Samtidig som jeg ikke har noe behov for å utrykke støtte eller respekt for tankegodset de har falt for. Samtidig som jeg ikke fantaserer om at de skal utsettes for in-humane ting, (jeg lever veldig godt med at Anders har det helt ok på cellen sin, selv om straffen på mange måter er mild i forhold til handlingen, fordi jeg går med på ideen om grunnleggende menneskerettigheter, selv om ikke Anders gjorde det.) Også er det ikke slik at jeg ikke ønsker meg et meningsmangfold, hvor mangfoldet innebærer en forventning om å bli møtt med respekt for hatefulle-holdninger, det virker ikke riktig. Nå snakker du også om at du selv har folk som uttalt støtter Trump på ditt arbeid, altså virker det jo som om man får beholde jobben selv om man har marginale meninger, (dersom det ikke gåt utover kvaliteten på arbeidet på en eller annen måte) så jeg må nesten spørre igjen; (selv om jeg tror jeg spurte to ganger i forrige post) Er dette i det hele tatt en reell problemstilling? Også er det ikke noe mer ekstremt å være kommunist enn å tro på et annet økonomisk system, som fks kapitalisme, at du blander inn fascisme som en tilsvarende idé, får meg til å tro at du mente stalinisme eller noe lignende. Og selv om det er utagerende å leke hund i offentligheten, er det utagerende på en fullstendig harmløs måte, sammenlignet med at man mener mexico består hovedsakelig av kriminelle dop-langende voldtektsmenn. Ja, men da er vi ikke enige, det du skisserer her er vel at det skal være utrygt å få en oppvekst uten maskuline og feminine rollemodeller som samarbeider godt. (Jeg anta det er en fordekt måte å si mann og dame i forohold på? Eller mener du at homofile relasjoner må ha en balanse av en feminin og maskulin aktør for å kunne fungere som substitutt?) Barn kan like gjerne oppleve utrygghet i typiske hetero forhold som i alle andre, klassiske kjønnsroller er ikke noen garantist for en trygg oppvekst, slik u-typiske relasjoner ikke er en garantist for u-trygg oppvekst. Frihet til å være seg selv innebærer større glede for alle involverte, dersom man får lov å være en autentisk utgave av seg selv, er det sannsynlig at man har bedre forutsetninger til å gjøre gode valg, enten det dreier seg om relasjoner til andre, til egen helse, til partner osv. Denne motsetningen til frihet er hva som dyrker destruktive handlinger ovenfor seg selv og andre, dersom man ikke får kjenne seg selv, sine egene følelser, eller føle seg fri til å forfølge dem, vil denne forknyttelsen ha en tendens til å gå utover de du er i relasjon med, deg selv, og de rundt deg.

Enig, noe kan jo skje som endrer hele situasjonen, men hvis man forsøker å bli gravid ønsker man seg jo gjerne barn, men ja, fremtiden er skrevet i vann, ting kan alltid endre seg. Ja, endring kan forekomme, hele downs-spørsmålet er jo egentlig litt vanskelig, fordi det så fort havner inn i et eugenisk område, samtidig er jeg glad jeg ikke har noe ønske om å tvinge gravide til å bli mødre av prinsipp. Det høres ut som et vanskelig ståsted å fronte og argumentere for.

At det er for få rammer? Tja.. Jeg har noen venner som har vokst opp så fritt at de har litt negative tanker om egen oppvekst, samtidig som de er noen av de mest selvstendige og autonome menneskene jeg kjenner. Det blir jo veldig anekdotisk, men jeg ser for meg at dersom man gis en trygg oppvekst, så bør det ikke nødvendigvis være et problem at den er for fri. Det finnes nok en moderat tolkning som er mest nyttig, men dersom dikotomien er: Tilfeldig hvor man havner, eller, bestemt hvor man havner, ville jeg definitivt foretrukket førstnevnte.