Atib Azzad

Du har min støtte. Jeg tror sjeldent man helt kan helt radere et fenomen, og at det dermed er et blindspor å diskutere ut ifra det. Det er ikke dermed sagt at man ikke kan minimere eller redusere uønsket oppførsel, det er ofte effektivt gjort gjennom holdningsarbeid på gruppenivå, dersom de som ønsker å minimere andre for å være sånn eller sånn møter motstand på gruppenivå, ser man ofte at hyppigheten av slik oppførsel reduseres. Mobbere er ofte avhengig av en grad av majoritetsstøtte, oppførselen øker i alle fall der det oppleves som en har aksept blant en stor nok gruppe. Ikke dermed sagt at slik oppførsel opphører å eksistere, men den blir langt mindre utbredt. Gitt at dynamikken rundt mobbing i gaming er lik nok mobbing i skolen til at samme løsninger i en eller annen grad kan benyttes til effekt, det kan ikke jeg garantere. Men jeg tror du er inne på noe med samarbeid og tid. Lykke til!

Det er bare å spørre, så trenger vi ikke krangle. Om du unskylder meg for å foregripe begivenhetenes gang så bare forklarer jeg først som sist: At to skuespillere som fremstiller barnehageansatte kysser i et tv-program bør ikke innebære en forventning om at dette skal manifisteres i det såkalte ekte livet. Og fordi du ser ut til å ha rotet deg bort i et eller annet blindspor om tingenes hyppighet og hvordan en skal forholde seg til dem (igjen; Helt på egenhånd, jeg har aldri snakket om noe slikt) kan jeg for ordens skyld inkludere at det å se noe mange ganger i en tv-serie heller ikke er noen garantist for den tingens realisme.

Dette svaret gir vel bare mening dersom jeg argumenterte for at enkelttilfeller ikke skal tilskrives betydning eller noe slikt. Det har jeg ikke gjort. Dette er noe du har funnet opp på egenhånd. Ja, det høres guffent ut. Men jeg har som sagt aldri fremsnakket eller nevnt noe som skal tilsi at enkelttilfeller opphører å eksistere, ikke kan beskrive en tendens, eller ikke har betydning, eller hva enn denne rare tankerekken går ut på eller innebærer.

Sant, det var vel aldri tydeligere illustrert enn når de forsøkte lage oppfølgere til Robocop 1987, eller re-make-en av Robocop for den saks skyld.

Synes du? Hva synes du gjorde det så mye bedre? Jeg synes det ble veldig sterilt og standard, sammenlignet med hvordan Paul Verhooven lekte med troper, holdt det uhøytidelig og gøyalt, re-make-en ble bare en standard grå fremtidsfilm jeg føler jeg har sett en million ganger før.

For min del er det vel summen av hans vesen som gjør meg uinteressert, at han har hjulpet unggutter med selvfølgeligheter er jo bare bra, men helheten i hans tankegods virker stadig mer konstruert for å møte en predisponert konklusjon, som kanskje med tiden ble mer-og-mer kjøpt av Prager-U og andre sinnsyke aktører. Some more news bidrar med et større dypdykk. Det er ikke sånn at det er eller vár få tenkere blant menneskeheten, det er ingen grunn til å begrense seg til Jordan Peterson når det finnes et så interessant mangfold av interessante idéer der ute.

Jeg synes kanskje det er i overkant hysterisk at dersom man ser det på et tv-program så får man en skadelig idé eller forventning om at det vil forekomme i den virkelige barnehagen. (Eller kanskje bare forslaget manifisteres gjennom en kollektiv bevissthet dersom mange nok konsumerer snutten) Hvor greit det faktisk ville vært i praksis har jeg uttalt meg lite om, så denne antagelsen du har om at noen unskylder slik oppførsel i større grad dersom overtramperne er ikke-hetero og ikke-hvite har du ikke fra meg, jeg kan ikke helt se hvem som har pushet noe slikt i tråden heller, det virker som det er noe du har funnet på på egenhånd. Hvorvidt det faktisk ville vært upassende eller greit er vel svært situasjonsbetinget, jeg antar det ikke er noe i veien for at barnehageansatte er kjærester, men at det er en ganske forutsigbar grense mellom et lite kyss og større demonstrasjoner av kjærlighet på arbeidsplassen (Gitt at disse voksne ikke også har sett Karsten og Petra og fått sitt moralske kompass helt snudd på hodet da). Selv fikk jeg livet ganske ødelagt av å se folk løpe fra parkeringsplassen og helt til gate-en på flyplasser uten noen sikkerhetskontroll, på film. Det er ikke lett å leve med så forkvaklet syn og forventing til hva som er greit å gjøre på en flyplass.

Jeg er rolig, det er ikke noen regel som tilsier at noe slutter å være fiksjon dersom det er et budskap. Det er etablert at du mener andre settinger ville vært mer passende. Tipp topp! ha en god kveld.

.... Hvis vi skal holde på sånn, kan jeg jo likegjerne anklage deg for å mene at Karsten og Petra er virkelig. Den foreslåtte problemstillingen er jo likevel at noen har sett noe på tv og forventer at det skal gjenspeiles i virkeligheten. Altså, hvis kidsa lurer på hvorfor de ansatte ikke kysser hverandre sånn som på Karsten og Petra, kan man peke på at man ikke kan forvente å se alt som skjer i Karsten og Petra i virkeligheten. Hvis det ikke er fullgodt, kan man legge til at du ikke liker de andre ansatte på den måten at du vil kysse dem.

Ja, ikke sant, de får jo som sagt helt skevt bilde av arbeidslivsetikette.

Om man jobber i barnehage får man hver dag hvorfor ikke sånn eller hvorfor ikke sånn, ofte tilfeldige idéer fra ungen selv, ofte ting fra tv, dersom noen lurer på hvorfor tog ikke har fjes, eller hvorfor det ikke er en stor blå max mekker som venter på perrongen etc. er det ikke mer enn en ypperlig anledning til å fortelle at tv-programmer ikke nødvendigvis gjenspeiler virkeligheten. Om to ansatte skulle omgå hverandre på en slik måte at det er et problem for foreldrene og/eller barna så ville det blitt tatt tak í av ledelsen.

Ja, stakkars, de vokser jo opp med helt urealistiske forestillinger og forventinger når det kommer til akseptert og sømmelig opptreden i arbeidslivet. Klart dette er problematisk!

Jo, selv om dødstallene nå overgår de fra tidligere, så tror jeg ikke nødvendigvis dette presenterer noe nytt for Palestina, bare en forlengelse av okkupasjonen, apartheid-et og sist -med mulig folkemord. Det er ganske forutsigbart at et marginalisert folk uten en fremtid tyr til desperate handlinger, særlig når situasjonen bare fortsetter å forverres, hvorfor skulle ikke dette skje? Og kanskje løsningen er å prøve å ikke fortsette politikken som fører til denne desperasjonen? Å utslette hamas på den måten som gjøres nå, hvor hele gaza er collateral damage er bare å fortsette i samme spor, og dersom man ikke lykkes i å ødelegge all viljen hos disse folkene, at de hengir seg apatisk til sin skjebne, så vil det skje igjen, og det er rart dersom Israel ikke også ser denne forutsigbare tendensen av en politikk de fører.

Jepp, det første er en konkret avklart greie, det andre er en svevende markør som mange mener masse forskjellig om, noen mener sånn, noen mener sånn. Dersom noen kom til meg etter mottatt statsborgerskap og sa nå er jeg nordmann, så ville ikke jeg nektet på det jeg vil ikke bestemme over andres identitet.

Hvorvidt de er nordmenn eller ikke innen en eller annen arbitrær kvalifisator er ganske uviktig i det store og hele, avtalen mellom staten og dem er lik for resten av folkene i landet (gitt at de ikke har dobbelt statsborgerskap) innenfor alle praktiske forhold (alt som betyr noe) er de nordmenn, altså borgere av Norge.

Statsborgerskap betyr at du tilhører landet du har fått statsborgerskap í, i form av visse rettigheter fks. som at man kan stemme ved valg, og ikke uten videre kan utvises fra landet. Du må gjerne hevde det ikke betyr noe, men det gjør jo beviselig dét.

Jeg synes ikke det er det minste rart at folkene som lever i en slik situasjon på Gaza støtter radikale løsninger. Desperate folk gjør gjerne det. "Vil du vente i 50 år til og bare håpe Israel plutselig slutter å gradvis stjele landet?"

Alle disse snakkepunktene kunne man tilført kapitalismen også, samt at det blir misvisende når man trekker alt ut av kontekst, dette er punkter som likegjerne kan settes opp som hva som skjer dersom USA erklærer deg som fiende. Grunnen til at norske partier eller mennesker i det hele tatt fremdeles vedkjenner ideéne i kommunisme er fordi man ser verdien i tankene: Det er ikke arbeidereide produksjonsmidler som har sendt Nord-Korea inn i total kollaps. Dersom hensikten er å finne gode løsninger for et samfunn fremfor å avvise hele systemer på arbitrært grunnlag, er det fullt mulig å finne gode eksempler fks. Helsessystemet, utdanningen og forventet levealder i Cuba. Dersom man skulle fortsatt en slik banal tankerekke kunne man like gjerne retorisk spurt seg hvordan folk kan støtte et kapitalistisk system når man ser til Romania, Uganda, India, Albania, Kongo, Nigeria, Haiti, Liberia, etc. Eller [insert dødstall som kan tilskrives kapitalisme], eller [insert lidelse påført av kapitalisme] etc. Hensikten min er ikke å fortsette med en slik argumentasjon (også derfor kildene er late), bare at kan være fullstendig nytteløst å trekke frem slike eksempler for å si noe om det ideologiske systemet. Det blir som å trekke frem den demokratiske republikken Kongo for å diskreditere republikker eller demokratier. Særlig når det ideologiske systemet bare var en løgn: Det er bare billig retorikk.

Om ikke annet er det skyhøy kunnskap om hva kommunisme innebærer her inne, Reagan hadde vært stolt.

Det er vel bare modus operandi, fremstill motpartens synspunkt som så avvikende at det ikke er noen å diskutere mot da ingen lenger tilhører ståstedet, så lykkes man både med å sverte saken som helhet, og slipper å diskutere reelle aspekter med noen.

Ja, det var det jeg trodde. Ting gjelder ikke for deg hvis du bare er én.

Men dette skjer vel ikke hvis man bare er en person? Alle grunnene til kildesortering bortfaller vel for enslige?

NRK radio samlet mange gode saker om ulike aspekter ved konflikten, for de som er interessert i kunnskap og innsikt fremfor kulturkrig. Senest en god redegjøring i Studio 2 fra Erik Skare fra midtøstenstudier ved universitetet (saken er den første i sendingen).

Ord i satt i sammenheng gir også konteksten man trenger for å tolke ordets mening i felleskap av de andre ordene som sammen utgjør budskapet, dersom man trekker et ord vekk fra konteksten risikerer man å miste innholdet. Det er ganske tydelig at Greta vil at man skal reagere på situasjonen, ikke gjennom å helt miste hodet og bare lage kaos, det vil åpenbart ikke hjelpe. Men panikk i form at man skal få hodet ut av sanden, agere og handle i henhold til hvor prekær situasjonen ér.

Jeg gidder ikke følge deg videre i en semantisk utredning om hvorvidt panikk er det klokeste ordet å bruke når man beskriver en katastrofe slik Greta gjorde i en av sine taler. Men du kan godt få et poeng í å hevde at talen risikerer å fremmedgjøre noen med å bruke så dramatiske virkemidler for å fremheve prekær-heten ved saken, at noen kunne i komme i skade til å ikke se talens helhet for bare trær. Særlig uansvarlig er det om denne vedkommende har valgt å kun ta for seg én eneste tale og overfokusere på formuleringen i den, at vedkommende har tatt denne talen til eneste inntekt for beskrivelsene i talen, at forholdene som beskrives ikke skal undersøkes utover denne ene talens gospel. Da er det jo direkte uansvarlig!