Den store kjærlighetstråden v3

[AnonymDiskusjon]

Hvorfor venter du på at han skal ta kontakt? Kan ikke du prøve å ta kontakt med han i stedet?

Det kan godt hende han sitter der og ikke vet hva han skal skrive, eller at han ikke tenker mer over det siden du bare var på bybesøk. Snakk med venninnen din, og hør om hun kan hjelpe deg med å finne nr hans, gjennom kompisen hans eller noe, så får du ta initiativ derifra.

Grunnen til at jeg ikke tar kontakt er fordi jeg ikke har noen kontaktinformasjon om han. Siden jeg ga han nummeret mitt og jeg trodde han skulle ta kontakt, spurte jeg ikke om hans. Ser i ettertid at dette var en stor feil. Det eneste jeg vet er fornavnet hans - derfor blir det så vanskelig. Venninna mi vet heller ingenting om kompisen hans, hun gadd ikke å bry seg om å ta videre kontakt. På denne måten sitter jeg fint i gjørma. Anonym poster: 84926efa4e94863f577135cbc272edda Anonym poster: 84926efa4e94863f577135cbc272edda

[ole_marius]

Google streetview, fin huset, bruk den franske gulesider = epic win

[Kea]

Fant ut for noen måneder siden at samboeren har vært offer for seksuelt misbruk som liten. Det er jo noe vi har til felles, som jeg synes det er viktig å snakke ut om. Jeg har fortalt ham om min hendelse, men han nektet å fortelle om sin. Det ble jeg litt irritert over da det var veldig vanskelig for meg å åpne meg til ham i begynnelsen, men jeg overkom den barrieren for ham. Så vil ikke han gjøre det samme for meg.

 

Fortrengte hele greia etter noen uker siden han var så bestemt, men kom til å tenke på det igjen i dag og klarer tydeligvis ikke gi slipp på det. Akkurat nå vet jeg det er et dårlig tidspunkt å ta det opp, da han allerede er deprimert for tiden. Bare håper han åpner seg med tiden, for dette plager meg.

Endret 13. juli 2013 av Therawyn

[kattungen]

Fant ut for noen måneder siden at samboeren har vært offer for seksuelt misbruk som liten. Det er jo noe vi har til felles, som jeg synes det er viktig å snakke ut om. Jeg har fortalt ham om min hendelse, men han nektet å fortelle om sin. Det ble jeg litt irritert over da det var veldig vanskelig for meg å åpne meg til ham i begynnelsen, men jeg overkom den barrieren for ham. Så vil ikke han gjøre det samme for meg.

 

Fortrengte hele greia etter noen uker siden han var så bestemt, men kom til å tenke på det igjen i dag og klarer tydeligvis ikke gi slipp på det. Akkurat nå vet jeg det er et dårlig tidspunkt å ta det opp, da han allerede er deprimert for tiden. Bare håper han åpner seg med tiden, for dette plager meg.

 

Det er en utrolig vanskelig situasjon å være i. Det beste rådet jeg kan gi er å la ham bruke den tiden han trenger, det er ikke alle som er klare til å fortelle alt med en gang de åpner seg litt opp. La ham gjøre ting i sitt tempo, det viktigste nå er at du viser at du er der for ham uansett.

 

Forstår godt at det plager deg å vite om en sånn ting uten å vite detaljer, man har ofte en tendens til å forestille seg ting på fjorten forskjellige måter når man ikke har "fasitsvaret". Finnes det noen du kan prate med om det, som ikke nødvendigvis kjenner ham (sånn at du ikke "utleverer" ham), men som kan være din sikkerhetsventil til når du må få pratet om ting og han fortsatt ikke vil?

[Kea]

Det er ikke det at jeg vil vite detaljer. Det handler om at jeg åpnet meg 100% for ham og holder absolutt ingenting skjult for ham, så viser det seg etter 2 år at han har gått gjennom akkurat det samme som meg, men ikke kan ofre seg nok til å fortelle om det.

 

Jeg forstår jo at han har fortrengt hendelsen, men jeg hadde fortrengt veldig mye som kom frem i dagens lys etter vi hadde blitt skikkelig godt kjent med hverandre. Det handler om at jeg vil kjenne han like godt som han kjenner meg, og at jeg vil være der for ham og hjelpe ham gjennom det. Det at han ikke åpner seg etter såpass lang tid gjør at jeg sitter igjen med en følelse av at han ikke stoler på meg slik som jeg stoler på ham og at han ikke er 100% trygg med meg.

 

Med andre ord så vil det ikke hjelpe å snakke med andre om det. Jeg vet nøyaktig hva den ene personen jeg kjenner som jeg stoler nok på til å fortelle slike ting vil si: at han må snakke ut om ting og ikke holde dem inne.

Endret 14. juli 2013 av Therawyn

[Ssnerk]

Det er ikke det at jeg vil vite detaljer. Det handler om at jeg åpnet meg 100% for ham og holder absolutt ingenting skjult for ham, så viser det seg etter 2 år at han har gått gjennom akkurat det samme som meg, men ikke kan ofre seg nok til å fortelle om det.

 

Tbh synes jeg det lyser egoisme av innleggene dine. Det er en grunn til at han ikke har valgt å snakke om dette med deg, og det er fordi det fortsatt er for vondt å snakke om. La han ta den tiden han trenger, så åpner han seg etterhvert. Ingen grunn til å bli irritert for at han ikke vil fortelle om hendelsen.

[Kea]

Ja, det var vel uttrykt på en litt dum måte. Var i dårlig humør da jeg skrev det.

 

Uansett burde det komme frem av resten av innlegget hvordan jeg føler meg i denne situasjonen. Det er problematisk for meg.

[Niqābninja]

Det er problematisk for meg.

Klart det er problematisk for deg, men du kan faktisk ikke kreve noenting.

At du åpnet deg for han er et valg du tok, og du kan på ingen måte kreve det samme tilbake fra han. Når eller om han vil åpne seg om dette er et valg han må ta. Å kreve åpenhet, tillit eller trygghet er bare ødeleggende for hele situasjonen.

[Ssnerk]

Ja, det var vel uttrykt på en litt dum måte. Var i dårlig humør da jeg skrev det.

 

Uansett burde det komme frem av resten av innlegget hvordan jeg føler meg i denne situasjonen. Det er problematisk for meg.

 

Forståelig at det er problematisk for deg, jeg hadde blitt nedfor av situasjonen selv. Men som sagt, han snakker med deg om det når han er klar for det.

[Kea]

Å kreve åpenhet, tillit eller trygghet er bare ødeleggende for hele situasjonen.

Det er jo de tingene et forhold bygges på. Uten det står man ikke særlig sterkt sammen.

 

Men ja, du har rett i at jeg ikke kan kreve noe. Det har jeg jo ikke gjort fra ham heller, selv om jeg skriker av skuffelse i hodet mitt når jeg tenker på det. Håper han forandrer mening engang, det ville betydd utrolig mye for meg.

Endret 14. juli 2013 av Therawyn

[ChrML]

Vel, da ser det ut som jeg er i ferd med å få meg kjæreste. Vi har datet rundt 10 ganger nå, hatt mye sex og alt går bra, hun har 90% av det jeg liker med jenter.

 

Egentlig litt spennende for har aldri tatt det så langt med jenter før at forpliktelser den ene eller andre veien har vært noe tema av ulike årsaker, så vi får se hvordan det blir .

[Bonna86]

Mannen og jeg koser oss her i Bulgaria. Deilig med en skikkelig kjæresteferie!

Endret 16. juli 2013 av yvonne2

[Kea]

GLEDE seg til konsert med kjæresten. Skal bli digg.

[Myst]

Var veldig usikker hvor jeg skulle plassere denne, men siden det handler om "den store kjærligheten", bare slenger den her.

 

Spørsmålet er: hvordan hadde dere reagert hvis dere pratet med noen og plutselig oppdaget de hadde et lite barn?

 

Jeg er i samtaler med en koslig og veldig søt jente, og oppdaget i går hun har en liten datter(hun sa det i en annen sammenheng). Hun ga aldri noe indikasjon på det tidligere, bare et bilde i albumet hennes som var tagget som jeg hadde oversett.

 

I hovedsak ønsker jeg egentlig å stifte min egen familie fra bunnen av (you kow what i mean), men vil ikke trekke forhastede beslutninger heller. Å starte nytt forhold med barn involvert pleier å komplisere ting, eller? På generell basis ønsker man seg jo en del kvalitetstid med partneren i et nytt forhold, reise steder og oppleve ting sammen.

 

Nå i første omgang har jeg ikke tenkt å gjøre noe, bare møte henne, bli kjent og høre hennes meninger om det. Har ikke noe imot barn og aleneforeldre, og hvis min "store kjærlighet" allerede er mor, så er ikke det livets ende.

 

Vil gjerne høre erfaringer fra dere som er eller vært i forhold med aleneforeldre. Funket det bra nok? Fikk dere nok tid til hverandre? Og viktigst av alt, aksepterte barnet deg som ny "mor/far"?

 

Edit: første spørsmålet er urelevant når jeg tenker meg om.

Endret 2. august 2013 av Myst

[Mudcat]

Vil gjerne høre erfaringer fra dere som er eller vært i forhold med aleneforeldre. Funket det bra nok? Fikk dere nok tid til hverandre? Og viktigst av alt, aksepterte barnet deg som ny "mor/far"?

Heisann. Det er bare et par måneder siden jeg kom ut av et slikt forhold du beskriver og har ingen problemer med å dele litt erfaringer med deg(og evt. andre som finner de nyttige )

 

Litt bakgrunn først: Vi møttes ved en tilfeldighet på en festival, klikket bra sammen mtp. modenhet og ting som engasjerte oss begge. Etter festivalen så snakket vi mer sammen, hun var veldig klar på at hun hadde en datter helt fra starten av, og bestemte oss for å møtes. Vi bor et stykke fra hverandre(4-5 timer med bil) så ble en del reising. Møtte naturligvis datteren en del oppi dette også.

 

Etter vi så var blitt sammen, så hadde vi en fin periode. Vi snakket mye sammen når vi var i hvert vårt hjem, og gjorde koselige ting sammen når vi møttes, både med og uten datteren. Så vi hadde god tid til hverandre for å pleie forholdet når vi var sammen, samtidig som jeg og datteren fikk tid til å bli kjent og skape et "forhold". (Ikke tenk grisetanker nå skitne mennesker )

 

Det som var "problemet" mellom oss var det at jeg fremdeles er under utdanning, mens hun er i jobb. Jeg kunne naturligvis ha hoppet uti med begge føttene og flyttet nærmere de, men siden jeg skal drive med det jeg utdanner meg som resten av livet så vil jeg helt gjennomføre utdannelsen på best mulig måte. Dette gjorde da til at vi ble boende på hver vår "kant" og møttes noen (lang)helger i måneden. Og det var dette som gjorde at vi etterhvert bestemte oss i fellesskap for å avslutte forholdet. Etter en periode med mye eksamener for meg, og dermed mindre tid til å både møtes og snakke sammen, følte vi begge at forholdet vårt hadde gått mer i retning av et vennskap. Vi møttes noen ganger etter vi snakket om dette for å sjekke om vi fikk "gnisten" tilbake mellom oss, men nei slik var det ikke denne gangen.

 

Etter å ha snakket mer sammen bestemte vi oss så for å bryte forholdet med tanke på hva som var best for henne, meg og ikke minst datteren hennes. Det hadde, for begge oss, blitt helt feil å være egoistiske og prøve noe som, vi begge kjente, ikke ville fungere, for også å dra datteren hennes inn i det hele. Så med de tankene og forståelsene av begge sine situasjoner. (Jeg har fremdeles et år igjen av min utdannelse.) Det er ikke noe vondt blod mellom oss, og vi kan snakke sammen som normale mennesker og venner nå i etterkant uten at vi kjenner på noen spesielle følelser.

 

Så til det siste spørsmålet ditt; Ja, datteren hennes aksepterte meg som en "farsfigur" etter en stund. (Naturligvis ikke med en eneste gang, da dette hadde vært rart ) Det som er viktig å vite i denne situasjonen er det at jeg er veldig flink med barn og unge, både med å skape relasjoner og væremåte. Men så skal det også sies at dette var en veldig "mammajente" i den forstand at hun likte godt det som moren også likte. Så kanskje jeg fikk noe gratis her Det skal også nevnes at datteren i mitt tilfelle var 5-6 år, og at mor og datter hadde vært alene ganske lenge slik at jeg ble en naturlig mann-/farsfigur i denne situasjonen. Men samtidig så knyttet ikke datteren seg så mye til meg at det ble et stort problem når forholdet mellom meg og moren var slutt. Dette vil jeg tro har en del med at vi kun møttes noen helger i måneden og en del med at datteren henne er ganske moden for alderen sin.

 

For å oppsumere litt:

Hadde vi nok "alenetid" til hverandre når vi var sammen? Ja.

Hadde jeg og datteren nok tid til å bygge relasjoner? Ja.

Aksepterte datteren meg? Ja.

Fungerer avstandsforhold der en av partene har barn? Ikke nødvendigvis.

 

Det viktigeste rådet jeg kan gi deg er dette: Alltid vær åpne med hverandre og snakk sammen om alt. Er det noe du er usikker på ang. barnet så spør mor. Spesielt i starten. Etterhvert så vil du få mer og mer "myndighet"(i mangel på et bedre ord i farten) i forholdet til å gjøre bestemmelser på vegne av barnet. Og så må du være forberedt på å arbeide mer med et slikt forhold enn med et forhold til en som ikke er alene mor. (Noe som i og for seg er ganske logisk viss du tenker over det.)

 

Håper du finner noe her som kan brukes. Dersom du har spørsmål om noe jeg ikke har vært innom eller at det har dukket opp nye, så må du bare spørre. Enten her eller på PM, så skal jeg svare etter beste evne

 

Good luck, Chuck!

[Myst]

Takk for godt innlegg. Like greit å fortsette her hvis flest mulig kan få nytte av det. (Mod kan gjerne splitte til egen tråd hvis det passer best).

 

Åpen kommunikasjon er alfa omega selvsagt, og føler vi kommer til å ta et valg før vi kanskje får møttes engang, er jo ikke vits å starte på noe man ikke føler er riktig uansett.

 

Virker som datteren er ca. 2-3 år enda, og hun bor i Ski, jobber i Oppegård. Tenker det blir noen likheter som din situasjon hvis dette fører noe sted. Prøver å få gjort meg noen tanker, men ikke mange da vi må bare få snakket åpent om dette og få avklart ting.

 

Realiteten er, klart det funker, hvis man er OK med å komme til "ferdig familie", ikke har hastverk for egne barn og er klar til å steppe(les: hoppe) inn i foreldrerollen. Man får ansvar for en ekstra person som vil kreve en del fra begge parter.

 

Som sagt, vi må bare prate om det, og muligens skille veier, uansett hvor god hun er ellers.

[Slimda]

Min bror er sammen med ei dame som fra et tidligere forhold hadde to barn. De har nå fått en tredje unge sammen, og begge de eldre ungene behandler min bror som "faren i huset". For familien er ikke dette noe nevneverdig problem.

[€uropa]

Jeg har jobbet i hjembyen hennes nesten hver dag i det siste uten å se henne. Det er jo ikke så rart, for hun har ferie og jeg er alene på jobb veldig tidlig. Men sommeren er fortsatt ung og jeg skal antakelig være sjefen hennes senere.

 

Jeg vet ikke om dette er interessant for noen, men nå har jeg endelig fått litt bevegelse i sakene. Jeg var på jobb nesten hver dag de siste ukene, men til min skuffelse så jeg henne aldri. Så en dag kom hun og hilste på, som kunde og ikke kollega. Hun hadde visst hatt lang ferie. Men nå har vi jobbet samme skift de to siste kveldene, jeg som lederen hennes, og skal gjøre det to kvelder til. Så jeg spurte i kveld om hun ville være med og spise en is neste uke. Det var hun positiv til og jeg fikk nummeret hennes (og fikk bekreftet at det er riktig da jeg sjekket). Den eneste baksiden er at hun og familien bor rett ved Oslo og jeg skal reise tilbake til Bergen da sommerferien er over om to uker, men jeg håper å komme tilbake før hun mister interessen.

 

[Slimda]

Bergen - Oslo er ikke så fryktelig dyrt.

[€uropa]

Nei, prisen tenker jeg ikke på. Jeg har råd til å reise hjem med toget når jeg vil. Det er heller tida som er problemet. Å reise 9 timer hver vei er altfor langt for et helgebesøk og uansett hva som skjer på denne sida av landet, så ønsker jeg å komme gjennom utdannelsen min med akseptable resultater. Men hvis det blir et problem, tar jeg/vi det når det kommer. Vi har jo pratet mye de dagene og timene vi har jobbet sammen og jeg har hele tida vært klar på når jeg skal tilbake til Bergen og hvor ofte jeg har mulighet til å reise hjem. Enn så lenge ser jeg fram til å spise is eller gjøre noe annet utenfor arbeidstida.