Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Deadringer]

Ja vet. Værste av alt er at han hun var utro mot, jobber i samme firma som meg, bare i en annen avdeling. Så hver gang jeg kommer til se han, kommer jeg til og få grusomme bilder hode.. :/

Den der er forferdelig. Om jeg var i din situasjon tror jeg livet mitt ville blitt greiere om jeg brøyt av forhold med hu som var utro(jævlig smertefullt der og da, men langt mindre smertefullt enn alle kveldene du i framtida kommer til å sitte og lure på hva hu driver med, hvorfor hu ikke svarer når du ringer, hvem hu er sammen med, osv.) og konfrontere han hu var utro med. Det ville sikkert ikke være veldig morsomt det heller, men da hadde du garantert blitt kvitt endel frustrasjon og tanker som sikkert er helt gale.

 

Uansett, jeg håper det ordner seg for deg. Er det noen jeg kan sympatisere med så er det folk med utro kjærester.

Utroskap = Den ultimate dolking i ryggen.

[Papirkurven]

Jeg er redd det kommer til og skje noe når jeg møter fyren på jobb. Men igjen, jeg vil jo beholde jobben, så jeg skal prøve og holde meg så langt ifra han som mulig.

 

Inatt lå jeg hos dama/eksen. Var egentlig mest for og prate sammen, og det virker som hun angrer noe helt forferdelig. Og så "myk" som jeg er, så er ikke dette lett. :/

 

For og være ærlig, har jeg lyst til og tilgi henne og gi henne en sjangs til, for hun er alt jeg har.

 

Jeg viste igrunn at utroskap var jævlig, men ikke SÅ jævlig. Har ikke klart og spist skikkelig på 3 dager nå. 2 brødskiver og en hall skål med cornflakes.. Skal prøve meg på en Pizza nå. Da det var litt godt og få snakket litt med henne inatt.

 

Faen så jævlig dette er.

 

edit: leif

Endret 27. desember 2009 av blashyrkh

[Lenne]

Du kan tilgi, men jeg kan nesten garantere deg at du ikke glemmer. Hvis du skal fortsette det forholdet kommer det bare til å tære på dere begge. Jeg vet at det kanskje høres litt bryskt ut, men det er sannheten.

[Papirkurven]

Ja jeg er fullt klar over at jeg aldri kommer til og glemme det, samt stole 110% på henne.

Men nå de siste ukene har forholde våres vært ganske "lavt", dagen før hun var utro sa hun at hun ikke hadde så sterke følelser for meg lengre, og at hun hadde litt lyst og være singel igjen.

Så mulig det var derfor hun var utro, for hun var litt forvirret med hva hun egentlig ville. :S

 

Men jeg ser det godt på henne at hun angrer, veldig. Det hun sa det var at han fyren inviterte henne på nach, sent på natta, og når hun kom dit, var det ingen der, så begynnte han og "prøve seg". Så skjedde det bare.

Om dette er sant, skal jeg ikke si, men det var det hun fortalte meg hvertfall.

[Lenne]

Når hun er usikker på hva hun vil er det dødfødt fra starten av. Når man i tillegg tar det skrittet å være utro så tror jeg personlig at det er lite håp. Jeg vil ikke være hard mot deg eller noe, men jeg tror dessverre at det vil ende i grus før eller senere om dere bestemmer dere for å prøve igjen. Enten at du ikke orker mer fordi du ikke klarer å stole på henne, eller fordi hun rett og slett vil være singel igjen.

[Gjest Slettet+5132]

Jeg er enig med Lenne, og det at forholdet var "lavt" og hun kanskje ville være singel igjen, retferdiggjør ikke noe som helst i mitt hode. Når man blir så glad i en person, så er det jo vanskelig å "støte de fra seg", men jeg tror det blir enda mer smertefult for deg selv om du gir henne en ny sjanse, når det nesten virker som hun har bestemt seg for at det er dødfødt. Virker ikke som hun gjorde ikke veldig mye for å hindre forholdet å gå "lavere".

(mener heller ikke å være hard mot deg)

[Papirkurven]

Skjønner godt hva dere mener, og er glad for at dere er ærlige. Vi har egentlig bestemt oss for en pause nå, for og ha litt tid for oss selv, og tenke litt på følelsene, så da får vi se hvor veien ender.

 

Kommer til og bli hardt, men får prøve og holde ut..

[Deadringer]

samt stole 110% på henne.

99% av et forhold er tillit. Hva er poenget med å være med ei du ikke har tillit til? Det kommer til å tære veldig på deg.

 

Du kan tenke "en gang utro - alltid utro". Jeg er ikke helt på bord med den, men "en gang utro - alltid rasshøl" derimot. "En gang utro - aldri til å stole på" er også ganske relevant. Om jeg var deg ville jeg ihvertfall ha dyttet dama fra meg og gjort det slutt. At hu har dårlig samvittighet og mente hu ikke følte no særlig for deg da det her skjedde er ingen unnskyldning. Da skulle hu slått opp med deg før hu gjorde noe som helst. Om så det var et minutt før hu gjorde hva nå det var hu gjorde. Det er den riktige tingen å gjøre, hu valgte å gjøre noe helt annet.

 

edit:

Vi har egentlig bestemt oss for en pause nå

Ågudnei, ikke pause. Pause er det mest infernalske som finnes. Sitte å sture dagen lang, lure på hva som skjer, om hu vil fortsette å være din, eller om du blir kasta ut som ei lurvete rotte. Slå heller opp først som sist, langt bedre. Da slipper du all usikkerhet.

Endret 27. desember 2009 av Nyhus

[SML]

Folk har sluttet å invitere meg til sosiale aktiviteter fordi jeg ikke har møtt opp på noen av de forrige, de siste månedene. Jeg har mistet livsgleden, og har ikke noe positivt å se fram til. Jeg trodde det skulle bli bedre å slutte med world of warcraft, men ingenting har forandret seg annet enn at jeg ser på serier som Sex og singelliv og Gossip Girl istedenfor. Gud jeg gleder meg til jeg blir eldre, skal bli rik og flytte til New York(Cliché, but what the hell.)

[Xandathrii]

Venter fortsatt på kognetiv terapi jeg Gud vet hva som feiler meg, men trist å nedstemt er jeg 50% av uken... Hell knows, kanskje de finner ut hvorfor..... Slitsomt å være så sliten psykisk at man mister all tilltaksånd i livet..

[Glomi]

jeg er alene, ensom og deprimert.. prøver å finne kjærligheten, men det føles ut som om den løper vekk fra meg.

[Gjest Guest_gjest_*]

Snakket med mamma nå. Jeg knekker henne. Broren min døde av overdose i sommer, og hun er i ferd med å skjønne at hun feilet med meg også. Det er åpenbart at jeg er mislykka, men hun har nok ikke sett hvilken rolle hun har spilt i det. Hun spør og graver om hvorfor jeg ikke tar kontakt med henne, hvorfor jeg er så stille når vi er sammen og mye annet. Og hun har skjønt at jeg har holdt mye tilbake i mange år, og at jeg egentlig mener ganske mye om oppveksten vi fikk. Vi hadde et trygt hjem, ingen som var voldelige eller rusa seg, men å involvere seg, skape sosial kompetanse og selvtillit gjorde begge en dårlig jobb på. De er skilt. Pappa spør aldri om det her, han virker likegyldig til at vi har så dårlig kontakt, utad. Jeg er voksen nå, så jeg bor ikke sammen med noen av dem. Mamma har sine problemer også, som hun har søkt hjelp for. Vet ikke hvor mye av dette hun tåler. Snakket med henne på MSN, og hun sa nå at hun trengte litt tid på å fordøye det, og da har vi bare touchet overflaten. Jeg kan nesten ikke si hva jeg mener til henne i klartekst. Hun spør allerede om hun har "feilet så fatalt". Får dårlig samvittighet, men hun skjønner jo at det er noe og spør til hun får svar.

[Gjest Gjest_JUL<3]

Jeg er sur. Jeg er lei meg. Jeg er deppa. Jeg vet ikke en gang hvorfor. Jeg føler meg allene, men jeg burde ikke gjøre det. Jeg hadde masse venner på besøk i går. Jeg har ikke gjort noe annet enn å være med venner siden jeg kom hjem fra perm. Venner. Drukket. Frihet. Herlig. Skulle på LAN i dag, men mamma satte foten ned. "Vær litt hjemme". Fair enuff'. Jeg kan være hjemme. Ikke at det skjer noe. Pappa sitter bare forran pc'en og "jobber" (Pr0n.) mens mamma sover forran tv'en i tv-stuen. Broderen gamer wow (I en alder av 35) og min andre bror er borte hos damen (de ble vistnok forlovet for noen dager siden, han har bare ikke sagt det enda).

 

Jeg? Jeg har husarrest. Bestevennen min er hjemme i en dal en time unna, men kan ikke gjøre noe fordi han må passe på moren sin. Kjærlighetslivet mitt er totalt fraværende. Fucka. Opprevet. Over og forut. Ante meg egentlig - det ble aldri noe mer enn massiv flørting når vi møtes - Inviterte henne på middag idag - Hva slags svar får jeg? "Jeg er egentlig opptatt frem til nyttårsaften". - Jeg repliserer - "Hvor mye av egentlig er du opptatt?" - og får tilbake motherfuckings sagging cuntlips "Ganske mye. Faktisk".

 

Faktisk. Hvem faen lærte den nanoteknologifitta å formulere seg. "Opptatt, egentlig", "ganske mye, faktisk".

 

Når jeg blir stor. Skal jeg gifte meg med en jente som jeg vet er dum. Da kan jeg i det minste tilgi henne for det.

[kanin333]

Kanskje hun var opptatt da.. Er ikke så fryktelig lenge til nyttårsaften. Er nok bedre å virke litt mer positiv heller enn å være sur fordi det ikke passer.

[theoriginalAidskake]

Julen er faktisk ikke mer enn det man gjør det til selv. Ro ned tempoet, og sett fokus på dine nærmeste. Bruk tiden, ikke la stresset rundt alt styret bruke deg.

Word up! Julaften er alltid deprimerende, mye pga familiefeider. Men i år kom min aller beste venn i hele verden på kvelden, vi drakk vin til vi sovna med klæra på - og det var så utrooolig hyggelig! På kjipe dager er venner det viktigste du har.

[Gjest Guest_Anonym_*]

Livet mitt suger balle for tiden, jeg har hele tiden kjempet mot realiteten... men noen ganger blir den kampen for stor. I løpet av det siste året har det skjedd en del forandringer i livet mitt, men fremdeles føler jeg meg som en liten, håpløs forlatt drittunge. Jeg har kanskje fortjent dette, ettersom jeg lyver for mine nærmeste... jeg har sviktet dem og meg selv, og en god del ganger har jeg tenkt "Where did I go wrong". Faen heller, en gang gikk jeg ut av sykehuset, etter en diabeteskontroll som gikk særdeles dårlig og var preget av elendig samvittighet. Hva skjer da? En tordenbyge, I kid you not, en jævla tordenbygge skyller ned hele meg. Jeg begynner å le som en gal person, og ser at folk stirrer på meg. Hvem bryr seg? Dette er slik jeg kommer meg gjennom livet, jeg ler meg gjennom all jævelskapen og kjører på. Mitt liv har vært jævlig, og det bare forsetter... men jeg vil forsette, gir jeg opp nå så har jeg forkastet den ene sjansen jeg fikk til å leve...

 

Jeg ble født inn i en krigssone, i en krig som beregnes som en av de verste siden WWII i Europa. Faren min mistet en arm og en fot, og jeg og mamma vokste opp i en situasjon hvor hun gikk sulten i flere dager slik at jeg kunne overleve. Etterhvert så ble pappa OK, han er heldigvis en utrolig sterk mann... på alle måter. Det er ikke mange som takler presset ved å lære seg å leve på nytt, helt fra bunnen av. Jeg kjenner flere som har tatt selvmord, flere av pappas venner. Jeg vil alltid huske en av disse mennene, han mistet begge bena og kona forlot ham og stakk av med ungene. Fyren mistet alt, hjemmet, familen, landet sitt, bena sine... så han tar fram en revolver, sittende alene i en stol og skyter seg selv i munnen. Forestill dere Rambo, når han innser at alle vennene hans er døde... vel ca. slik har faren min hatt det i 10 år nå.

 

Mamma passet på oss hele denne perioden, jobbet med strøjobber og hjalp pappa. Vi var fattige, og levde ofte uten strøm eller vann. I 1998 fikk jeg da diabetes, og det gjorde vondt verre. Å få tak i medisiner til meg på den tiden var nærmest umulig, og etterhvert kom det en ny krig. Pappa vandret gjennom en krigssone, uten en arm og et ben og skaffet medisiner. Fast forward til år 2000, året vi ankom Norge i håp om et bedre liv. Mamma sendte utallige søknader til FN, og et gjennombrudd kom da hun la sjelen sin i det arket. Vi flyttet til Norge, endelig kom det materielle på plass og alt gikk fint i begynnelsen. Jeg lærte meg norsk fort, og havnet i en vanlig skole etter hvert. Jeg ble mobbet fra femte klasse til videregående, ettersom jeg hadde hatt et alvorlig tilfelle av astma (såpass alvorlig at jeg holdt på å dø som 6 åring). Mobbinga gjorde at jeg vurderte selvmord, men ingen la merke til meg. Dette er et av de verste trekkene med personligheten min, jeg mener at det er alltid jeg som må kjempe med mine demoner... uten hjelp fra noen. Det gjør meg ensom, selv om jeg har en familie som vil ofre alt for meg og broren min.

 

Mobbingen taklet jeg etterhvert, men jeg hadde problemer med jenter... og for å løse det begynte jeg med selvutvikling. Endelig fikk jeg kysset en jente, i en alder av 17 år. Jeg gikk ut på flere dates, og merker stadig at jeg er en attraktiv fyr (blikk fra jenter og hele sulamitten). Burde jeg være glad? Det er jeg! Men, og et stort men, er at jeg har nesten ingen nære venner for tida. Mine beste venner har forlatt meg, en god kompis av meg ditchet meg fra en konsert med mitt favorittband. I ettertid så fant jeg ut han mener at jeg er kjedelig, vel fuck deg. Dette kommer fra hasjrøykeren, med pappaproblemer. Tror han virkelig det ville fucke meg opp?

 

Nå kommer nyttårsaften, og den skal jeg sove inn... i håp om at jeg klarer å få nye venner og en russetid som aldri skal glemmes. Alikkevel er det irriterende at de folka som jeg ser på mine gode venner alltid gjør ting uten meg, ingen inviterer meg på fester eller noen ting i den duren. Hierakiet i VGS har satt meg blant de kasteløse, og det er kjipt som satan. Heldigvis er jeg bedre med damer enn de som ser på seg som playere osv.

 

Jeg føler meg bare håpløs for tida. Jeg tar kontakt med folk, men de svarer ikke. Nesten så jeg begynner å tvile på meg selv, og jeg trodde virkelig at jeg ble kvitt de gamle usikkerhetene og demonene som preget meg før. Egentlig burde jeg være glad for at jeg overlevde krigene, sykdommene og har en famile som virkelig elsker meg... men det hadde ikke skadet å ha en normal sosial sirkel for en gangs skyld. Jeg har bodd på 13 forskjellige steder, byttet skoler 6 ganger og det har aldri gitt meg en normal sosial sirkel. Et normalt liv vil jeg nok aldri få, men det hadde bare vært kjedelig .

 

Vel, jeg skal sove inn 2010. Kanskje det nye året gir meg bedre venner, men da må jeg virkelig begynne å skjerpe meg. Jeg har ikke akkurat prøvd å være sosial i ferien, men det er kanskje ikke så rart da alle ser ut til å ignorere meg. Kanskje dette året kan både gi meg damer og gode venner, siden den blandingen der har jeg ikke opplevd ennå. Hele livet mitt har vært en kamp om overlevelse, om medisiner, om mat, om penger, om å stoppe mobbing, om å få gode venner, om å få jenter, om å passe inn og om å bli en bedre person. Jeg har vært her før, jeg har vært på bunnen hvor en blir sparket og slått til en tror alt er slutt. Jeg har smakt gjørmen jeg pleide å ligge i, men nå står jeg her som en sterkere person. Jeg vet at jeg kan klare dette, bare jeg presser på og gir alt. Selv om det føles dårlig nå, så vil det ikke føles slik resten av livet. Husk det.

 

Jeg gir ikke opp. Min kamp forsetter, og et nytt slag står for døren. Tapere snakker alltid om sitt beste, mitt beste vil aldri bli nådd. Livet er en reise, ikke et mål.

[Gjest Gjest]

Det er bra! Stå på.

[Gjest xax]

Gleder meg til å snakke med hodedoktoren i morgen...

[myrdan]

Jeg føler at jeg lever i en annen virkelighet enn andre, samtidig som jeg føler at folk stadig vekk prøver å lure meg, men på en annen side så føler jeg at folk prøver å hjelpe meg, men siden det er så mye jeg ikke vet så føler jeg på en måte at jeg ikke greier å ta i mot hjelpen.

Samtidig som jeg sløste mye av det jeg tror er hjelp på tull for det jeg trodde folk bare køddet med meg.

Humøret for tiden går opp og ned og det er vanskelig å sove.

Føler også at jeg på en eller annen måte har levd i en løgn hele livet som jeg prøver å komme meg ut av, men jeg føler meg fanget, fanget mellom 2 virkeligheter på en måte.

Føler også at jeg har mitt eget TV show, som jeg tror jeg har hat siden jeg var liten.

Tvn ser hvor jeg ser og driter meg ut.

Har på følelsen av at verdenen kan være magisk, uansett hvor teit det høres ut og jeg tror folk kan lese tankene mine, sammtidig som jeg noen ganger føler at jeg kan lese andre sine tanker.

Føler at måten folk egentlig komuniserer på er igjennom tanker og jeg føler et sted langt bak i hodet mitt at folk prøver å "ringe meg"

Jeg tror også jeg svarer uten at jeg er klar over det, uten at jeg er klar over hva jeg sier.

Jeg føler også at xn min har prøvd å hjelpe meg, uten at jeg har skjønt det.

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre og jeg føler meg fanget og føler at alle vet hvem jeg er.

Det er noe dritt å se på TV, jeg prøver å se på, men det går ikke uten at jeg begynner å tenke på ting.

Jeg tror TVn har prøvd å hjelpe meg, sammtidig som den har driti meg ut.

Kunne ønske jeg forsto bedre hva som skjer og at jeg skjønte før at folk har prøvd å hjelpe meg.

Jeg spør folk hele tiden, men ingen har noe svar til meg.

Jeg tror det er noe jeg må finne ut selv, men greier det ikke og er redd for at jeg må leve resten av livet mitt i en løgn og er også redd for å dra tilbake til mitt gamle liv, nå som jeg vet for mye på en måte.

Vet med meg selv at psykologer ikke kan hjelpe meg, nå som jeg er bombe sikker på at det er 2 forskjellige virkeligheter.

 

Håper bare en gang i fremtiden at alt blir som før, eller at jeg greier det jeg skal greie, men det blir vanskelig, skal alt bli som før, må jeg få medisiner som får meg til å glemme

 

Okay, nå har jeg vært innlakt i 10 dager på lier sykehus for å få skikk på problemene.

Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gidder å skrive her en gang, men jeg håper på noen vettuge svar, er nok derfor.

På sykehuset var det ikke kult, jeg følte at dem ikke hville hjelpe meg, eller at dem hville hjelpe meg med feil ting, uansett hvor rart det høres ut.

Siden jeg følte at dem bare hersa med meg og unnlot å fortelle sannheten og hjelpe meg på den riktige måten så gjorde jeg alt jeg kunne for å komme meg bort derfra (mulig jeg var så loka at jeg tok feil, men, jeg tror fremdeles det jeg skrev over)

 

Vel, etter en verbal "kamp" med legene så greide jeg omsider å komme meg ut fra sykehuset.

Skulle handle før jeg dro til leiligheten og det første som skjer når jeg går inn i kjøpesenteret er at jeg føler at alle hater meg pga et eller annet (føler at det er for det det er noe jeg skal få til, men som jeg ikke greier siden det på en merkelig måte virker hemmelig, virker rett og slett som om man ikke kan prate om det.

 

Nå sitter jeg her og tar en øl og prøver å skape litt "julestemning" for meg selv, siden jula ble tatt fra meg.

Og jeg er usikker på hvem jeg er for jeg er tydeligvis ikke han jeg en gang trodde jeg var.

Jeg føler at alle i Norge hater meg og jeg veit ikke hva jeg skal gjøre.

Det beste hadde jo selvfølgelig vært å dratt tilbake til sykehuset, men wtf, jeg ble jo værre av å være der :S

Alt jeg ønsker nå er at alt som har skjedd den siste tiden skal bli glemt og at jeg får meg jobb og kan starte livet mitt på nytt, noe som virker umulig for meg akkurat nå, siden jeg føler at alle hater meg, føler på en måte at alle hvil at jeg skal bli narkis eller et eller annet :/

Samtidig så føler jeg at alle vet hvem jeg er og bla bla bla, kan trekke det så langt at jeg kan si at jeg var ment å bli konge på en eller annen syk måte.

 

Faen as... hadde jeg ikke vært den jeg er, så hadde jeg vært død for lenge siden, så ille føler jeg at ting er akkurat nå :/

 

Julegavene mine ligger forrand meg, klar til å åpnes, men jeg orker ikke å åpne dem uten å ha tatt noen øl først :/

[Gjest emsom]

Klarte meg igjennom jula, familie og dritt, men var ok. 18 år og nå skal jeg tilbringe nyttårsaften alene mens alle andre fester og slikt, føler meg ikke akkurat noe bra...

 

Er vel ingen her som kan si støttende "Jeg er alene jeg og"? =(