Kan det påvirke menn mentale helser når de ikke har et aktivt sexliv?

[BamseMums80]

2 minutes ago, leticia said:

Jeg syns det er veldig rart at du bruker ord som "dating - makt". Hvis du ser på et kjærlighetsforhold som å ha makt, så syns jeg faktisk det er bedre å ikke inngå et forhold. Jeg ville ikke inngått i et forhold med noen som ønsker å ha "makt" over meg. Jeg har ikke merket noen dalende interesse fra tenårene - 20 - 30 - 40 årene. Jeg har samboer, men blir jevnlig sjekket opp allikevel...

Men, jeg skjønner hva du vil frem til, at for noen så kan et barneønske stå veldig sterkt, hvis man har prioritert annerledes i livet, og man tror man har god tid på seg, og plutselig når man skal sette i gang med barn så har man ventet for lenge, og kanskje ikke blir gravid. Man må ta med det i betraktningen også, det er ikke alle som faktisk KAN bli gravide... Det er også frivillig barnløse og frivillig single. Det er også et fødselsoverskudd av gutter i Norge, og i tillegg så har den meste innvandringen bestått i at det er menn som kommer, så da forsterkes det overskuddet av menn i landet. Derfor blir det automatisk flere barnløse menn og flere single menn i Norge. 

Men hele den her "de viste ingen interesse for meg tidligere, så nå gidder ikke jeg vise interesse for dem - mentaliteten" hva er poenget med det? Hvorfor tror du de plutselig skal være interessert i deg nå? Ikke for å være frekk eller noe, men de færreste kvinner vil slå seg til ro med en mann som har din bakgrunn (ut fra ting du har fortalt tidligere på forumet). 

Det er selvsagt ingen som kan påtvinge deg hvordan du skal leve livet ditt. Det er ditt valg. Men når den eneste løsningen du kommer med, ikke bare for deg selv, men også for andre menn, er asiatiske kvinner? Vel, det er mange norske menn det ikke passer for å skaffe seg en dame hvor kulturforskjellene er så store. Du må forstå at kvinnene søker en vei ut, at foreldre sender døtrene sine til turistområdene er ikke tilfeldig. Det er en sikring både for at hun forhåpentligvis skal få et bedre liv, samt at hun kan sende penger hjem til resten av familien. 

Selvsagt. Kulturen er mer åpen. Men det gjelder både kvinner og menn man møter på i andre land.  I allefall er det min egen erfaring, ikke fra Asia, men søreuropa. Jeg vet ikke helt hva du legger i respekt, men man blir møtt på en annen måte, folk er mye blidere og utadvendte osv. 

 

Jeg tror oftere det kan handle om folk som har litt for lave tanker om seg selv, og endelig føler seg sett og elsket av noen  Er man utsultet på kjærlighet og vennlige ord så er det lettere å falle for "love - bombing - svindel"... 

Der er vi enige. Det er nok veldig mange som vil falle for "love-bombing" La oss også være litt ærlige. Det er mange menn der ute med overnaturlig høy selvtillit. Ikke noe negativt om det fra meg,men det gir jo muligens litt skylapper.

[Gjest Slettet-Te1rPH]

leticia skrev (45 minutter siden):

Kanskje menn er mer opptatt av utseende enn det kvinner er? Hvis det du sier faktisk stemmer. 

 

[Krig og fred]

32 minutes ago, BamseMums80 said:

Der er vi enige. Det er nok veldig mange som vil falle for "love-bombing" La oss også være litt ærlige. Det er mange menn der ute med overnaturlig høy selvtillit. Ikke noe negativt om det fra meg,men det gir jo muligens litt skylapper.

Man ser det på folk som blir svindlet i sosiale medier. Gaute (62), ikledd grilldress og sandaler, overvektig og med kraftig hårtap, bor i slitt bolig med inventar fra 90 tallet, valgte å tro at Nancy (32) var interessert i han, og sendte derfor "Nancy" store deler av sparepengene sine. Fremstår "sjokkert" over at han ble svindlet. 

[knopflerbruce]

Colin. skrev (3 timer siden):

Sunn fornuft, du nevner det selv. I tiden man har dating-makten ser alt rosenrødt ut, men så fort den begynner å dale, så får man selv oppleve problemene av å ikke være ettertraktet lenger, pluss den angsten som man skulle tro sneik seg innpå når muligheten for egen familie visner hen. Da viser håpløsheten seg i ordene, man sløste bort sin tid. En mann må være en netto berikelse sier du, jepp, men det går begge veier gitt.

Til det siste, ja, det gjorde de. Jeg reiste for flere år siden på tur, og forskjellen på hvordan jeg ble møtt som medmenneske var som natt og dag. Reiste til flere land og respekten jeg fikk ifra menneskene i Asia vil jeg aldri glemme.

Det er artig at du faktisk tror at gutta som ingen ser på er mindre attraktive enn en gjennomsnittlig kvinne i 40-årene. Du skjønner at det ikke stemmer, hvis du tenker etter. Du har ikke "datingmakten" hvis du går fra 1 til 3 likes på Tinder.

Forøvrig er det masse statistikk på barnløshet for menn, og det ser ikke lyst ut for de som ikke har blitt far når de er oppi 40-åra. Det hjelper ikke å være fysisk kapabel når damene som kunne laget barna plukker en som er ti år yngre any day of the week.

Det må være fint å dra til utlandet og bli møtt med respekt som en vandrende lommebok.

[knopflerbruce]

Theo343 skrev (9 timer siden):

Det gjelder alle, men det forsterkes betraktelig i dagens samfunn av det usunne ekstreme fokuset på sex i media.
Man skal seksualisere absolutt alt i dag. Som forøvrig alltid gjennom historien har vært et tidlig tegn på et samfunn i forfall. Ikke bare etisk og moralsk men faktisk forfall.

Dette blandet med kroppsfokus og annet "perfeksjonsfokus" vil samlet sett i dagens SoME og mediabilde forårsake en så stor mental last for mange at de til slutt blir syke. Som igjen gjerne forverrer de forholdene de opplevde press på, hvor man ender opp i en ond sirkel og nedagående spiral.

Dette gjelder ikke bare unge mennesker (og da særlig unge menn) men alle aldre som ikke er mentalt utviklet ennå til å håndtere og forstå at man ikke trenger å være en del av denne mentaliteten. Man kan melde seg ut av denne usunne galskapen, men det er ikke enkelt å få til i et samfunn som gjennomsyres av skadelig mentalitet. Alternativet er å se til samfunn som har bedre verdier og skape en tilværelse som er bedre for en selv.

Uten å gjøre dette til en oppdragelsestråd: problemet er at vi syr puter under armene på folk, inkludert å late som at 15 år gamle gutter er spedbarn ved å unnskylde alt tåpelig med "hormoner" og "frontallapp som ikke er fullt utviklet". Det er ikke noe problem å håndtere press om å se bra ut, være sprek, være flink på skolen osv hvis du bare er vant med å håndtere litt hårete oppgaver som tar tid å fullføre. Når vi lever i et samfunn hvor det å gå 3-4 kilometer oppleves som en evighet - lang nok til at man skal ha skolebuss og bli kjørt av mamma og pappa, får vi heller ikke noen trening i det å sette en fot foran en annen og vite at med tid og stunder kommer man frem bare man holder momentum oppe.

Det er ikke vanskelig å bli sprek, men du må tåle at det tar tid å bygge seg opp. Og, du blir ikke skoleflink av å fosslese en helg, heller. Men, fordi det krever innsats over tid fra de som ikke føler seg bra nok, henger de bare mer og mer etter og gjør veien frem lenger og lenger - kontra å ta tak NÅ og gjøre noe med problemet sitt. Dette gjelder også dating. Alle kan gjøre en god del, men det er ikke gjort på en sen ettermiddag og det er en fordel å ha gått gjennom sånne langvarige prosjekter før for å vite hvordan man skal angripe situasjonen.

Jeg savner at vi i større grad sier til unge at de kan drite i all sutringen, skjerpe seg og gjøre noe med problemet fremfor å bruke alle kreftene på resignasjon og sympatisanking.

[Gjest f6f75...cb9]

knopflerbruce skrev (15 minutter siden):

Jeg savner at vi i større grad sier til unge at de kan drite i all sutringen, skjerpe seg og gjøre noe med problemet fremfor å bruke alle kreftene på resignasjon og sympatisanking.

Forsiktig nå. Noen kunne mistenke deg for å ha hørt på Jordan Peterson  

Anonymous poster hash: f6f75...cb9

[Colin.]

1 hour ago, Krig og fred said:

Man ser det på folk som blir svindlet i sosiale medier. Gaute (62), ikledd grilldress og sandaler, overvektig og med kraftig hårtap, bor i slitt bolig med inventar fra 90 tallet, valgte å tro at Nancy (32) var interessert i han, og sendte derfor "Nancy" store deler av sparepengene sine. Fremstår "sjokkert" over at han ble svindlet. 

Eller Tina (33) som slukøret må innse at mr.Chad ikke ble prinsen som ville tilføre ekte kjærlighet til de ble gamle ilag. Sjokkert og vantro, men fortsatt modig og sterk, som forteller om sin lykkelige singeltilværelse til alle hun møter på. 💪

34 minutes ago, knopflerbruce said:

Det må være fint å dra til utlandet og bli møtt med respekt som en vandrende lommebok.

Dumt du føler det er alt du har å tilby. Hvis du velger å la deg forlede av de som er opphengt i status, så er det et deg-problem. Kanskje justere kompasset slik at du velger de som er genuine. Som jeg alltid har sagt, viktig å gjøre gjennomtenkte valg, og ikke la fasaden være hovedfaktor i valg av partner.

[Gjest Slettet-Te1rPH]

Gjest f6f75...cb9 skrev (2 timer siden):

Forsiktig nå. Noen kunne mistenke deg for å ha hørt på Jordan Peterson  

Anonymous poster hash: f6f75...cb9

Jordan Peterson....fyren som skriver selvhjelps bøker, til tross for at han begynner å gråte over alt.
Tårer er blitt hans trademark, og det er nå blitt en manipulasjonstaktikk.

Drit i å høre på folk som Peterson, Andrew Tate, Andrew Wilson (ikke EA sjefen), Whatever Podcast og alle de der

[knopflerbruce]

leticia skrev (5 timer siden):

Kanskje menn er mer opptatt av utseende enn det kvinner er? Hvis det du sier faktisk stemmer. 

Jeg tenker det må være kjipt når man til stadighet får komplimenter for noe sånt, fremfor at man fikk komplimenter for en god idé, et spesielt godt utført arbeid eller liknende. En gang i skuddåret når man virkelig har satt sammen et eksepsjonelt godt antrekk - fair enough. Men at man skal bli fortalt hvor bra man ser ut til stadighet? Spar meg. Dessuten: svært ofte vil man jo se at den type skryt rettes mot det som slett ikke er spesielt pent, også - så det har liksom ikke allverdens troverdighet om mottakeren ikke er klar over at komplimentet stemmer.

Et annet svar på spørsmålet kan også være at menn ikke kler seg så imponerende bra, eller på andre vis "gir det lille ekstra", som faktisk trigger et kompliment. Just saying. At de kvinnene som virkelig vet hvordan man nailer en look har litt høy standard for utseendemessige komplimenter til menn, er jo ikke urimelig.

[knopflerbruce]

Colin. skrev (2 timer siden):

Eller Tina (33) som slukøret må innse at mr.Chad ikke ble prinsen som ville tilføre ekte kjærlighet til de ble gamle ilag. Sjokkert og vantro, men fortsatt modig og sterk, som forteller om sin lykkelige singeltilværelse til alle hun møter på. 💪

Dumt du føler det er alt du har å tilby. Hvis du velger å la deg forlede av de som er opphengt i status, så er det et deg-problem. Kanskje justere kompasset slik at du velger de som er genuine. Som jeg alltid har sagt, viktig å gjøre gjennomtenkte valg, og ikke la fasaden være hovedfaktor i valg av partner.

Det er en grunn til at du og andre drar til fattige land - nemlig at dere spiller på penger. Ellers trenger dere ikke å håndplukke land hvor mange kvinner trenger en forsørgermann fordi familien ikke eier nåla i veggen.

Hvis det er viktig for deg å unngå det "fasadiske", burde du vel heller søke til kulturer hvor man ikke baserer familiens økonomi på mannens lommebok, og hvor norsk uføretrygd er ansett som høyinntekt. Men nei, du klager over at vi er så overfladiske her på berget, og går rett inn i det mest overfladiske du kan finne på planeten.

[knopflerbruce]

Gjest f6f75...cb9 skrev (2 timer siden):

Forsiktig nå. Noen kunne mistenke deg for å ha hørt på Jordan Peterson  

Anonymous poster hash: f6f75...cb9

Jeg har aldri hørt JP si noe sånt, det er vel heller i hans ånd å sutre over feminisme og samfunnet som har "femininisert mannsrollen" eller noe liknende rør.

[Colin.]

1 hour ago, knopflerbruce said:

Det er en grunn til at du og andre drar til fattige land - nemlig at dere spiller på penger. Ellers trenger dere ikke å håndplukke land hvor mange kvinner trenger en forsørgermann fordi familien ikke eier nåla i veggen.

Hvis det er viktig for deg å unngå det "fasadiske", burde du vel heller søke til kulturer hvor man ikke baserer familiens økonomi på mannens lommebok, og hvor norsk uføretrygd er ansett som høyinntekt. Men nei, du klager over at vi er så overfladiske her på berget, og går rett inn i det mest overfladiske du kan finne på planeten.

Har vært i flere land der, både rike og mindre rike. Du har vanskelig for å ta innover deg det som formidles, og hopper rett på den klassiske fordommen ispedd projisering. 

At man har en fordel på et eller annet plan, betyr bare at man må være ekstra nøye i valget sitt. Hvis du føler noe er overfladisk, så er det opp til deg om du ikke vil søke etter partner der, så får vi som har bedre lykke der, gjøre det.

Endret 6. september av Colin.

[Svein M]

Det viktigste er å ha et sosialt liv med venner og andre en har kontakt med.

Endret 6. september av Svein M

[skaftetryne32]

Colin. skrev (14 timer siden):

Jeg snakker om det medmennesklige, det å ha en fin samtale, å bli sett, tilbringe fin tid sammen i en vennskaplig setting.

Er det det som er respekt, ok, da ser jeg vel egentlig ikke helt forskjellen på Norge og Thailand, for alt dette er veldig mulig i Norge.  

[Theo343]

16 hours ago, knopflerbruce said:

Uten å gjøre dette til en oppdragelsestråd: problemet er at vi syr puter under armene på folk, inkludert å late som at 15 år gamle gutter er spedbarn ved å unnskylde alt tåpelig med "hormoner" og "frontallapp som ikke er fullt utviklet". Det er ikke noe problem å håndtere press om å se bra ut, være sprek, være flink på skolen osv hvis du bare er vant med å håndtere litt hårete oppgaver som tar tid å fullføre. Når vi lever i et samfunn hvor det å gå 3-4 kilometer oppleves som en evighet - lang nok til at man skal ha skolebuss og bli kjørt av mamma og pappa, får vi heller ikke noen trening i det å sette en fot foran en annen og vite at med tid og stunder kommer man frem bare man holder momentum oppe.

Det er ikke vanskelig å bli sprek, men du må tåle at det tar tid å bygge seg opp. Og, du blir ikke skoleflink av å fosslese en helg, heller. Men, fordi det krever innsats over tid fra de som ikke føler seg bra nok, henger de bare mer og mer etter og gjør veien frem lenger og lenger - kontra å ta tak NÅ og gjøre noe med problemet sitt. Dette gjelder også dating. Alle kan gjøre en god del, men det er ikke gjort på en sen ettermiddag og det er en fordel å ha gått gjennom sånne langvarige prosjekter før for å vite hvordan man skal angripe situasjonen.

Jeg savner at vi i større grad sier til unge at de kan drite i all sutringen, skjerpe seg og gjøre noe med problemet fremfor å bruke alle kreftene på resignasjon og sympatisanking.

Dette virker litt på siden av hva jeg svarte på, men her er min betraktning.

Jeg er fullstendig enig i flere ting du sier her. Det har i altfor stor grad utviklet seg en sutrekultur blant unge de siste 10-20 år. Men det stopper ikke hos 15 åringer, man ser det langt opp i 30 årene. Ikke minst dette med at barn kjøres alle steder og har fått puter under armene.

Når jeg vokste opp så sutrert man ikke om en brøkdel av det man sutrer om i dag. I grunn ble "sutring" og "stakkars meg" sett på som noe som ikke var sosialt akseptabelt. Noe som gledelig gjorde hverdagen mindre sutrete for alle. Vi hadde ingen "entitlement" kultur som har bredt seg som en bråtabrann blant yngre generasjoner.

Vi klarte å gå 3 km til skolen med en blytung sekk - i all slags vær og uten "gang og sykkelvei" med biler og lastebiler som ikke hadde AC for defrost eller avdugging av frontruta. Vi forstod at resultater, titler og forfremmelser krevde hardt/godt arbeid over tid. Vi forventet ikke forfremmelser eller spesialist titler de første 1-5 årene i et yrke. Seniorrådgiver før man har fylt 30? Seriøst?

Ikke minst klarte vi å meget nøkternt pusse opp den slitne boligen vi hadde råd til (innenfor vårt eget budsjett) og bodde i før vi var 30. Uten å få pappa på 40-50 som slave i 4 uker for senere å legge ut på facebook, instagram og tiktok "se hvor flinke jeg har vært". Rett over alle innlegg om "boomers" og "gen-x" hvite menn over 50 privilegier.

Men vi sutret heller ikke i like stor grad om hvordan vi syntes andre burde være, da vi forstod at det gjerne bunnet ut i egen usikkerhet og var en dårlig og lite attraktiv personlig egenskap.

Ellers om hvordan samfunn utvikler seg etter en krig.
"Det tar bare to-tre generasjoner før man glemmer hvorfor det var viktig å bry seg om hverandre."

Dette legitimerer ikke ego-sutring (noe entitlement generasjonene gjerne tror). Men det man gjerne glemmer er hva som er viktig og det å ha grunnleggende respekt og empati for sine medmennesker.

Som Gen-X savner jeg 70 til 90-tallet når det gjelder at man måtte lære å stå på egne ben (man fikk ikke utlevert en manual). At man ikke kunne forvente almisser, men måtte jobbe for resultater over tid. Selvsagt uten noen garantier og at man kunne møte mange skuffelser før man omsider kom noen vei. Når det gikk dårlig (som man må tåle), måtte man klare seg selv fremfor å løpe hjem til gutte/jenterommet hos mamma og pappa og "kjære deg" bankkontoen. Vi hadde bortskjemte mennesker på den tiden også men i dag har det bare blitt så ekstremt mange fler av dem.

Endret 7. september av Theo343

[Theo343]

14 hours ago, Slettet-Te1rPH said:

Jordan Peterson....fyren som skriver selvhjelps bøker, til tross for at han begynner å gråte over alt.
Tårer er blitt hans trademark, og det er nå blitt en manipulasjonstaktikk.

Drit i å høre på folk som Peterson, Andrew Tate, Andrew Wilson (ikke EA sjefen), Whatever Podcast og alle de der

Å være i kontakt med egne følelser er ikke motstridende med å stå på egne ben. Heller tårer og oppgjør med egne demoner enn bidrag til selvmordstatistikken blant menn.

Endret 7. september av Theo343

[knopflerbruce]

Theo343 skrev (1 time siden):

Dette virker litt på siden av hva jeg svarte på, men her er min betraktning.

Jeg er fullstendig enig i flere ting du sier her. Det har i altfor stor grad utviklet seg en sutrekultur blant unge de siste 10-20 år. Men det stopper ikke hos 15 åringer, man ser det langt opp i 30 årene. Ikke minst dette med at barn kjøres alle steder og har fått puter under armene.

Når jeg vokste opp så sutrert man ikke om en brøkdel av det man sutrer om i dag. I grunn ble "sutring" og "stakkars meg" sett på som noe som ikke var sosialt akseptabelt. Noe som gledelig gjorde hverdagen mindre sutrete for alle. Vi hadde ingen "entitlement" kultur som har bredt seg som en bråtabrann blant yngre generasjoner.

Vi klarte å gå 3 km til skolen med en blytung sekk - i all slags vær og uten "gang og sykkelvei" med biler og lastebiler som ikke hadde AC for defrost eller avdugging av frontruta. Vi forstod at resultater, titler og forfremmelser krevde hardt/godt arbeid over tid. Vi forventet ikke forfremmelser eller spesialist titler de første 1-5 årene i et yrke. Seniorrådgiver før man har fylt 30? Seriøst?

Ikke minst klarte vi å meget nøkternt pusse opp den slitne boligen vi hadde råd til (innenfor vårt eget budsjett) og bodde i før vi var 30. Uten å få pappa på 40-50 som slave i 4 uker for senere å legge ut på facebook, instagram og tiktok "se hvor flinke jeg har vært". Rett over alle innlegg om "boomers" og "gen-x" hvite menn over 50 privilegier.

Men vi sutret heller ikke i like stor grad om hvordan vi syntes andre burde være, da vi forstod at det gjerne bunnet ut i egen usikkerhet og var en dårlig og lite attraktiv personlig egenskap.

Ellers om hvordan samfunn utvikler seg etter en krig.
"Det tar bare to-tre generasjoner før man glemmer hvorfor det var viktig å bry seg om hverandre."

Dette legitimerer ikke ego-sutring (noe entitlement generasjonene gjerne tror). Men det man gjerne glemmer er hva som er viktig og det å ha grunnleggende respekt og empati for sine medmennesker.

Som Gen-X savner jeg 70 til 90-tallet når det gjelder at man måtte lære å stå på egne ben (man fikk ikke utlevert en manual). At man ikke kunne forvente almisser, men måtte jobbe for resultater over tid. Selvsagt uten noen garantier og at man kunne møte mange skuffelser før man omsider kom noen vei. Når det gikk dårlig (som man må tåle), måtte man klare seg selv fremfor å løpe hjem til gutte/jenterommet hos mamma og pappa og "kjære deg" bankkontoen. Vi hadde bortskjemte mennesker på den tiden også men i dag har det bare blitt så ekstremt mange fler av dem.

Det samme gjelder jo disse datingdebattene også. Folk sukker og bærer seg over "krav", fremfor å enten vurdere om de har forstått "kravene" riktig - eller lage en plan for hvordan de kan møte dem. Du ser det VELDIG godt her inne, hvor det nærmest er en konkurranse i å finne noe man ikke får gjort noe med (høyde, skallethet etc), og bruke det som resignasjonsargument. Kontra å finne det man får gjort noe med, brette opp ermene, og bruke de 3-4 årene det kanskje tar med innsats for å komme langt nok på vei. For, 3-4 år er jo så skrekkelig lenge at man dåner ved tanken. Fremfor å sette seg delmål som er mer oppnåelige (på samme måte som at man må være idiot om man skal sykle 15 mil og tenker på at det er 137 kilometer igjen når man har vært ute en stund allerede - finn et midlertidig mål et par mil ned veien og ta det bitvis). Det samme gjelder i skolen, hvor en del lar seg selv havne så langt bakpå at de gir opp over tanken på å ta igjen det tapte. Der det hadde vært bedre å ta seg selv i nakken tidligere, men når en har ventet for lenge bør en i alle fall bare starte her og nå. Overvekt er også et felt hvor det samme gjelder. Ingen gjør noe når de veier 20kg mer enn de skulle ønske de veide og de faktisk ganske greit kan kutte vekten, og når fastlegen sier "nå må vi gjøre noe" er det plutselig 60-70kg som må bort - og det blir dette enorme fjellet man ikke kommer over. Hei, slankeoperasjon og Ozempic, fremfor å ta tak i seg selv og ta konsekvensen av egne valg. Og fy hvor slem jeg er, som ikke renner over av sympati fordi man gikk inn i dette med åpne øyne... Akkurat som at mange som klager over singeltilværelsen utmerket godt vet hva som kunne hjulpet, og fortsatt gjør nøyaktig ingenting med det. Men dårlig psykisk helse, DET skal vi ha oppmerksomhet rundt, og late som at det er samfunnets ansvar å løse problemet.

Empati er en fin bil, men det er også en kilde til at folk føler aksept for sin resignasjon. At de føler at folk forstår og aksepterer at de "har vært uheldige" (selv om det ikke har noe med uflaks å gjøre). Når folk sutrer, er "skjerp deg" et bedre svar. Selv om noen sikkert blir sinna for å høre det.

Folk får gjøre som de vil, men jeg er søren meg glad for at jeg ikke skylder på andre for ting jeg kan gjøre noe med - og heller tar ansvar selv.

[knopflerbruce]

Colin. skrev (14 timer siden):

Har vært i flere land der, både rike og mindre rike. Du har vanskelig for å ta innover deg det som formidles, og hopper rett på den klassiske fordommen ispedd projisering. 

At man har en fordel på et eller annet plan, betyr bare at man må være ekstra nøye i valget sitt. Hvis du føler noe er overfladisk, så er det opp til deg om du ikke vil søke etter partner der, så får vi som har bedre lykke der, gjøre det.

Alle vet at Thailand og Filippinene velges fordi der har folk lite penger, og leter etter en hvit, vestlig mann som kan betale for dem. Du snakker mye om "utlandet", men det er pussig at det til syvende og sist da bare betyr land i den tredje verden - og ikke land hvor kvinner tjener godt og ikke trenger en mann for pengenes skyld. Det handler ikke om respekt, men hvilke kort du vil spille med.

[Colin.]

21 hours ago, leticia said:

Jeg syns det er veldig rart at du bruker ord som "dating - makt". Hvis du ser på et kjærlighetsforhold som å ha makt, så syns jeg faktisk det er bedre å ikke inngå et forhold. Jeg ville ikke inngått i et forhold med noen som ønsker å ha "makt" over meg. Jeg har ikke merket noen dalende interesse fra tenårene - 20 - 30 - 40 årene. Jeg har samboer, men blir jevnlig sjekket opp allikevel...

Det er bare en måte å definere hvem som har fordelen i dating-markedet. Kunne kalt det attraktivitets-fordel også f.eks. Har ingenting med makt på den måten du her tenker på det som. Det er veldig bra for din del, men man er meget naiv om man tenker interessen som vises ikke endres over tid, spesielt med tanke på langvarig forhold. Hadde det vært slik du ønsker å fremstille det, så hadde det langt ifra vært så mange single i dagens samfunn.

21 hours ago, leticia said:

Men hele den her "de viste ingen interesse for meg tidligere, så nå gidder ikke jeg vise interesse for dem - mentaliteten" hva er poenget med det? Hvorfor tror du de plutselig skal være interessert i deg nå? Ikke for å være frekk eller noe, men de færreste kvinner vil slå seg til ro med en mann som har din bakgrunn (ut fra ting du har fortalt tidligere på forumet).

Poenget er å ta saken i egne hender, og ikke sitte på reservebenken å "håpe" på at man til slutt blir utvalgt av noen som ikke fortjener deg. Det har med hvilket mindset man velger å ha. Jeg vet at vestlige ikke ønsker meg da man er opphengt i status, fullt klar over det. Du kan prøve å forklare for knooters at å ha min bakgrunn ikke bare har med  å skjerpe seg, slik han tåpelig later til å tro, mens han på arrogant vis kritiserer og bagatelliserer løsningene som jeg og mange andre gledelig erfarer.

21 hours ago, leticia said:

Du må forstå at kvinnene søker en vei ut, at foreldre sender døtrene sine til turistområdene er ikke tilfeldig. Det er en sikring både for at hun forhåpentligvis skal få et bedre liv, samt at hun kan sende penger hjem til resten av familien.

Dette er ikke alltid tilfelle, men ja, verden er urettferdig.

Hadde jeg vært høy og rik her på berget, så hadde jeg heller ikke trengt å "søke en vei ut"... Allikevel er det sånne som meg som kritiseres og skal males på en bestemt måte, men mr.Chad her på berget som går ifra den ene til den andre, får fritt spillerom. Rart det der...

Den største gleden vil være, hvis Gud vil, at jeg blir så heldig å møte en kjærlig partner og å stifte egen familie på et tidspunkt. Så får de her på berget kose seg med mr.Chads mens tanken om egen familie forsvinner mer og mer i horisonten, fordi de ikke kan se medmennesker med forskjellige bakgrunner og gi dem en sjanse.

Endret 7. september av Colin.

[Colin.]

6 hours ago, skaftetryne32 said:

Er det det som er respekt, ok, da ser jeg vel egentlig ikke helt forskjellen på Norge og Thailand, for alt dette er veldig mulig i Norge.  

Å, er det? Ikke etter min erfaring. Her har jeg møtt avslag på avslag, nedlatenhet, arroganse, frekkhet. Forskjellene i måten jeg blir møtt er som natt og dag på det medmennesklige plan. Men fint for deg hvis du opplever respekten jeg snakker om her på berget, da har du kanskje en sjanse...