knopflerbruce

Hvis logikken er "jeg må ha støtteundervisning for å ta igjen mine jevnaldrende" så er det også logisk at en legger lista noen knepp lavere. Lista må jo legges etter utgangspunktet og i tillegg hvor stort læringstrykk eleven faktisk klarer håndtere. Forøvrig tenker jeg den som får støtteundervisning er rimelig privilegert - det er ikke noe elever som scorer midt på treet på prøver eller langt mindre de som utmerket seg har tilgang til. Uavhengig av om de har god læringseffekt av det eller ei - eller hvilken effekt det måtte ha på trivsel, motivasjon, grad av inkludering etc.

De fleste trenger ikke repetere mange ganger. Jeg mener, brukte du ti år på pottetrening? Lære deg å spise med kniv og gaffel? Du undervurderer virkelig folk her. Som regel gjør folk noe et par ganger, så sitter det greit nok. Jeg kan ikke noe for at du var nesten 20 år før du skjønte algebra, jeg skjønte det omtrent i det øyeblikket jeg åpnet boken - og lenge før læreren var ferdig med sitt smilefjes-"nåskalvirepetereendaengangsåallehengermed"-helvete. Og det er ingenting unikt ved meg som sådan. En ganske god elev, men jeg er ikke Nikola Tesla. Da jeg kom på UiO var jeg en i mengden. Noen ganger tok jeg eksamen uten mengdetrening i det hele tatt, fordi jeg leste teorien og løsningsforslagene og skjønte mønstrene ut fra det. Det perspektivet savner jeg i skolen - at antall øvinger en trenger faktisk kan være 0. Ikke at jeg fikk A i de fagene, men jeg fikk til det som var av drill og det får du fortsatt en C av om du ikke har spesielle hull i pensum. Mye av repetisjonen foregår også ubevisst. Som når taxisjåførene dine repeterer mens de jobber. Eller som når jeg går gatelangs og sjonglerer med litt algebra for å få tiden til å gå - og kanskje oppdage noe artig. Den type repetisjon er grei nok, det blir noe annet når en skal kaste bort tid i skolen på det - hvor en har en kompetent fagperson i læreren som en burde bruke til det som faktisk er vanskelig og hvor en kløktig lærers evne til å se lure triks kan løfte kompetansen et knepp. Selvfølgelig glemmer folk brøk når de aldri kommer dit at de faktisk skjønner det - når alt skal ende opp med simpleste sort drill hvor du kan lene deg på en pugget algoritme du aldri egentlig skjønte. Løsningen er ikke flere repetisjoner, men å tenke smartere. Jeg er enig i det med automatikk. Men automatikken kan også være "hmm, var 7*8 54 eller 56? Åja, det var jo 54 fordi der er tverrsummen 9" (fordi du har løst nok nøtter til at du har skjønt delelighetsreglene og hvor de kommer fra). Eller at du får et stort regnestykke og på automatikk scanner gjennom et ganske stort spenn av snarveier og triks for å se om de passer det regnestykket du står ovenfor. Og ofte er det i alle fall noe som passer. Det nytter ikke hvis automatikken stopper på det å kunne syvgangen og kanskje på en god dag klare skrive ned andregradsformelen. Er du god til å se mønstre, går det også raskere å automatisere noe fordi du har så mange flere knagger du kan henge alt på. Du prøver ikke på samme møte som før å bare blindt pugge ting og brute-force det inn i hjernen. Har det mange knagger inni der (som denne tverrsumregelen), sitter det også vesentlig bedre enn om du bare pugget regnestykket og ikke hadde noe annet å feste det i.

Hvis noen bruker 10 år på å lære seg hvordan en hammer fungerer, er neppe problemet at man ikke har øvd NOK. Som sagt: denne apekatt-skolen vi har lærer ikke elevene til å forstå, og når de ikke forstår, har de heller ingen intuisjon som kan tette hullene som alltid kommer. Litt av poenget mitt er også at om du har brukt nok tid på vanskelige oppgaver som krever refleksjonsevne, teft og en dose kløkt, så klarer du å tette de små glippene som dukker opp. Kanskje tror du at 6 ganger 9 er 56 fordi det er en stund siden du har brukt den tilpuggede kunnskapen. Men, hvis du har intuisjonen, vil den (kanskje) fortelle deg at siden tverrsummen er 11, kan 56 umulig være i nigangen - og at det er 54 du er ute etter. Å repetere noe er heller ikke å kunne noe. Når du KAN noe, kan du også ta kunnskapen din og utvikle den fordi du har skjønt mønstrene som ligger bak. Det lærer du lite av i "gjør slik"-matematikken fellesskolen elsker fordi den er så plenumsvennlig. Jeg er enig i at noe må gjøres. Still krav. Vekk med kalkulatoren. Tren elevene til å ikke bare kopiere, men også å skape nytt.

Det som diskuteres i skoledebatten er ekvivalent til å bruke 10 år på å trene løpsteknikk. For, det er jo faktisk det vi maser om når vi snakker om å "øve på det grunnleggende". Helt greit å øve LITT; men dette er spurv med kanoner. Det tar ikke et helt skoleløp å øve teknikk. På et tidspunkt må du stikke ut og faktisk løpe noen turer. Og kanskje få litt input som sier at din kropp er din kropp, og at andres vei til suksess ikke nødvendigvis er din. Du blir faktisk god i løping selv om du ikke følger alle standardprogrammene med intervaller, terskeltrening og what not. Det viktigste er å knyte på seg skoa og pelle seg ut døra over tid.

"For de aller fleste er det ikke det" - fordi det er det vi velger det til. Det du vil tenke på som kunstnerfag trenger ikke være det for den som sitter i et klasserom og f.eks. blir bedt av læreren om å male et eller annet. Eller om målet er å kopiere en annens maleri. Det er et valg om vi ønsker å la et kreativt og kunstnerisk fag faktisk være det eller ikke. Du må også forstå kunsten hvis du skal forstå "pluss minus gange dele prosentregning", da det å faktisk FORSTÅ det impliserer at du ser litt dypere inn i det enn at du bare hoster opp noe du tror kanskje er riktig. Forståelsen handler også om intuisjon, kanskje spesielt rundt prosentregning. Du kan godt spørre "funker det?", men hvis svaret er "ja, for jeg fikk rett svar" er vi på ville veier. Du kan få rett svar ved feil fremgangsmåte, du har forstått det hele hvis du kan argumentere for hvorfor regningen faktisk fungerer. Man kunne jo gått tilbake til tiden det ikke var ørten "hjelpemidler" og faktisk gjort ting "by brain". Det er mer sannsynlig at årsaken ligger der enn i at det er for mye grubling og refleksjon. Når læreren puster lettet ut av hensyn til sliterne og sier "dette tar vi på kalkulator eller i GeoGebra", gjør hen elevene en diger bjørnetjeneste. Det er summen av alle de små bidragene som gjør at elevene sitter der og teller på fingrene når de er 15. Dessuten kunne læreren i tilfellet hvor en regnet manuelt (enten på papir eller i hodet) fått mange anledninger til å vise frem de lure snarveiene som nesten alltid finnes om du driver med aritmetikk.

Du misforstår essensen i faget. Det er først og fremst et kunstnerfag, hvor du kan være kreativ. Har det praktisk nytte? Absolutt, men essensen i faget er det kreative og skapende - ikke algoritmer og etteraping. Forleden gikk jeg rundt i en butikk. 30% rabatt på en vare, som kostet 28,63 kroner, 40% rabatt på en annen til 47,94 kroner. Et mønster som gjentok seg var at alle varene med 30% rabatt hadde prislapp som endte på 3, og alle varene med rabatt på 40% hadde prislapp som endte på 4. Og, plutselig ble jeg litt nysgjerrig - er dette bare tilfeldig, eller er det slik at x titalls prosent rabatt på varer med gammel pris på formen x kroner + 90 øre avslører rabattprosenten ved å se på sistesifferet? Og, det gjør den! Men, den som terper og terper i ti år "fordi grunnleggende må øves, pugg, terp, drill - masse repetisjoner av enkle ting" vil aldri observere slikt - fordi de aldri lærer å se etter sånne mønstre. De er vant med at mønstre mates til dem med teskje, ferdig fordøyd av læreren og læremiddelprodusenten. At jeg så det, er ikke fordi jeg har drillet, men fordi jeg har regnet nok nøtter og olympiadeoppgaver til at jeg har en viss intuisjon for sære mønstre og vet at det ikke finnes tilfeldigheter i aritmetikk. Du blir et par knepp mer oppmerksom på detaljer når du har jobbet med oppgaver hvor du ikke har noe annet valg enn å bruke sånne ørsmå filleobservasjoner til å løse oppgaven, fordi standardalgoritmer ikke finnes (eller er ukjent for deg). Det er den viktigste allmenndannelsen i matematikk. Og du kan selvsagt spørre deg - hva er så nytteverdien av denne observasjonen? Vel, det gir fin mestringsfølelse når du vet du har funnet noe smart helt ut av det blå - intuisjonen din blir sterkere for hvert "funn" du kommer over. Og du vet også hvor mye varen er satt ned uten å titte i tilbudsavisen. Det gjelder også butikkansatte som kanskje skal henge opp tilbudslapper, og da får anledning til å slippe å bla i den for hver vare som skal ha en lapp. De kan jo bare titte på displayet og resonnere(!) ut fra det.

Ja, det her er bare et sted med noen trær og busker per nå. Men jeg hadde fått utvidet dekningen til nettverket en del hvis jeg kunne satt opp en boks der ute, og hvis jeg må legge strømkabel ut dit for å unngå PoE er jeg like langt.

Jeg skal legge en ganske lang (tipper ca 70-80m) utendørs UTP nettverkskabel til en liten øy jeg eier, og putte et aksesspunkt der. Men, jeg er usikker på hva slags kabel jeg burde gå for. Det er ikke noe vanskelig å finne en kabel som fungerer utendørs, men jeg ser bl.a. et review av en kabel hvor en kommenterer at en bør gå for kobberkabel over CCA. Men, jeg finner ikke det så tydelig i spesifikasjonene - gitt at det er et råd jeg behøver følge. Så, hva er egentlig godt nok her? Det er ikke tenkt å være noe mer enn den ene PoE-enheten tilkoblet kabelen. Sannsynligvis blir det en TP-Link EAP610 Outdoor der ute - eller noe annet fra TP-Link.

Ikke så aktiv tråd lenger. Men kan det tenkes at så lenge en ikke kjøper totalt ukjente merker, så er alt "godt nok"?

Men så drev jo ikke Euclid med denne etterapingsmatematikken du tilber, heller. Han reflekterte, analyserte og skapte noe. Sånn om du absolutt skal lære noe av dette. Monkey say, monkey do. Jeg tenker vi burde la være å utdanne aper.

Men det er nettopp det som er poenget. De fleste begreper folk her bruker på menn er like gyldige på kvinner. Så har en bare denne OCDen på at alt skal være ulikt, og definerer bort noe fra et kjønn som har eierskap til det. Det er ikke lenge siden vi hadde kvinnelig statsminister, for eksempel. Lederskap er feminin energi like mye som maskulin energi - uavhengig av hva "menn og kvinner er så forskjellige"-gjengen måtte mene. Du er ikke noe mer maskulin eller mindre feminin om du inntar lederposisjoner.

Og måten å gjøre det på er å fikle med en passer. Sies det.

Jeg legger til grunn at menn er mer ulike innad i sin gruppe, enn det er ulikheter mellom menn og kvinner. Og det understøttes av det meste av forskning. Det er svært sjeldent at du finner trender hvor menn og kvinner er direkte motpoler. Som regel (og dette kan du gjøre med hvilke to grupper du vil - kjønn er bare et tilfeldig valgt par av grupper) vil du alltid finne statistisk signifikante forskjeller mellom to grupper. Advokater og snekkere er ikke like, de, heller. Spørsmålet er hva du vil bruke den "ying yang"-en til eller om det bare er i kjønnsspørsmål en skal lage sære teorier om at det ene er best til A, B og C og derfor skal normalen være slik, mens det andre er best til D, E og F og derfor skal defaulten følge dette. Og vi må jo gjerne lage morsomme begreper som advokatenergi og snekkerenergi når vi er på det kjøret. En mann kan ikke ha feminine trekk, siden han er en mann. Da forsvinner virkelig hele poenget med begrepet.

Dette med maskulinitet og femininitet er bare tull. Vi definerer våre egne kjønnsroller. Du ser da kvinner som pusser opp og mekker biler i dag. Uten at de føler seg maskuline av den grunn. Akkurat som at menn som triller barnevogn eller baker kaker føler seg maskuline når de styrer på. Fordi det er slik de viser hhv. sin femininitet og maskulinitet. Det er ikke "feminin energi" å være underdanig, det er tøffelenergi. Likefullt som at det ikke er maskulint å skulle ha et stort kontrollbehov, det er bare nettopp det - et kontrollbehov. Ikke kjønnet. Polarisering, javel - men det er jo det man frotner når man skal snakke om "maskulin vs feminin energi" og annet surr. Jo større skiller og tydeligere kjønnsroller, jo mer polarisert blir kjønnene. Og, det stemmer ikke overens med virkeligheten - hvor det er stor grad av overlapp i adferd, interesser og behov mellom kjønnene. Hva som er feminint, avgjøres av hva kvinner gjør.

Ingen av de tingene du snakker om her gjør noe fra eller til for menn som er ensomme. Du snakker om boligmarkedet eller endret familiepolitikk. Men boligmarkedet har lite med ensomhet hos menn å gjøre, og en familiepolitikk er først og fremst relevant for den som er i en posisjon hvor det å få en familie (altså barn) er noe en har anledning til. Det gjelder ikke de som sliter med å få innpass hos dem de vil date. At vi "ikke er på det stadiet i debatten" er komisk, og tyder på at vi aldri kommer dit. Det tar ikke årevis å komme dit hvis det faktisk finnes en vei dithen.