Refleksjon: Trenger vi dypere spillhistorier?

[AfterGlow]

Historiemessig har spill en stor fordel: evnen til å påvirke historien med handlinger. Dette er noe som ikke har blitt brukt på en spesielt god måte ennå og kan virkelig skille spill fra film. Mass Effect-serien hadde muligheten til å blir første ut til å klare dette, men snublet på mållinjen og hadde en uspektakulær slutt. Spill som Deus Ex: Human Revolution og Fallout-spillene lar deg begge påvirke spillverdenen, men det er likevel punkter hvor valgene dine vil ha en veldig klar og åpenbar effekt på historien. Klarer man å få gjort dette på en mer subtil måte står vi foran virkelig stor fortellerkunst.

Det virker som at på nåværende tidspunkt er det enten/eller med mekanikk og historie. Spill med fokus på historie fokuserer for mye på denne og tar bort mekanikken. Spill med spennende gameplay har en tendens til å glemme historien. Jeg har ennå tro på at det en dag vil komme ett spill som klarer å kombinere disse elementene og jeg mistenker at det vil komme i rollespill-genren. Men det kan ta tid fordi spillbransjen allerede har gått i Hollywood-fellen og ikke tør gamble på det ukjente og der masseappell er det viktigste og innovative konsepter må bli en umiddelbar suksess for å overleve.

Det bransjen ikke må gjøre er å tro at sørgelig musikk og retro-gameplay tilbyr "dybde". Dybde vil komme når ett spill klarer å spille på folks fullstendige følelsesregister på en måte som er unik for ett spill. Hvordan det vil skje aner jeg ikke. Men det er lov å håpe.

 

Enig i mye av dette. Spørsmålet er vel om historiepåvirkende handlinger i spill i det hele tatt er veien å gå, siden dette ser ut til å være svært vanskelig å implementere sømløst og naturlig. Kanskje er dette en utelukkende teknisk utfordring. Historiefortelling kan integreres i selve spilldesignet, slik Journey var ment som et eksempel på, men det spørs om dette lar seg gjøre i mer konvensjonelle spill.

[Odesseiron]

Hva med Metal Gear Solid? Ico? Fallout 2? BioShock? Planescape Torment?

 

Er det en god grunn til at du direkte veier et spill som eksplisitt har forsøkt å tilnærme seg filmmediet (Heavy Rain) opp mot utgivelser som i all hovedsak forsøker å være rene spill (Dark Souls, Galaxy)? Vil det ikke gi mer mening å se på de spillene som faktisk har forsøkt å flette historien sammen med en tradisjonell interaktiv tilnærming?

 

"Spill har nemlig ikke, etter min mening, fortellertekniske virkemidler til rådighet som ikke allerede filmen har oppfunnet gjennom sine godt og vel hundre år med eksperimentering og utvikling."

 

Spill er interaktive.

Endret 14. oktober 2012 av Odesseiron

[Cappo]

Både ja og nei. Det kommer helt ann på hva slags type spill vi snakker om her.

 

Noen av de mest populære klassikerene har noen syltynne historier, men det forringer på ingen måte spillet fordi gameplay står i fokus.

 

Jeg kan nevne Wolfenstein 3D, Doom, UFO: Enemy Unknown, X-Com: Terror from the Deep, Master of Orion, Master of Orion 2, Black & White, Dungeon Keeper, Magic Carpet, osv.

Endret 14. oktober 2012 av Cappo

[AfterGlow]

Hva med Metal Gear Solid? Ico? Fallout 2? BioShock? Planescape Torment?

 

Er det en god grunn til at du direkte veier et spill som eksplisitt har forsøkt å tilnærme seg filmmediet (Heavy Rain) opp mot utgivelser som i all hovedsak forsøker å være rene spill (Dark Souls, Galaxy)? Vil det ikke gi mer mening å se på de spillene som faktisk har forsøkt å flette historien sammen med en tradisjonell interaktiv tilnærming?

 

Jeg antydet at dette gjelder flere nyere stortitler, men Heavy Rain er det som mest tydeliggjør poenget. Temaet er stort, og det er sikkert ørten titler som er relevante studieobjekter.

 

Spill er interaktive.

 

Nettopp!

Endret 14. oktober 2012 av AfterGlow

[Myagos]

For meg er historie og dialog det viktigste i et spill. Jeg liker også å ha forskjellige muligheter til å fullføre spillet på. Enten om det er sniking, skyting eller bare snakke seg ut av situasjonen.

 

Se på spill som Bloodlines, Deus Ex, Baldurs Gate, Kotor og Planescape, Fallout.

Endret 14. oktober 2012 av Myagos

[N o r e n g]

Man trenger en god historie. Uten det blir de som Zombier: kropp uten sjel.

Det er på ingen måte et krav at spill har en god historie, det som er viktig er at historien ikke gjør det som er ment å være et spill til en film (Mass Effect 3 er et veldig godt eksempel på akkurat dette.)

[Jonna4]

Jeg synes spillhistori er nesten best med spillet jeg kan nesten ikke spille spill uten spillihistorie.

 

Jeg spillte runescape en del noen år til bake å jeg elsket historiene om hvordan allt var satt sammen

[Onkel Kompost]

En god historie og et godt gameplay trenger ikke være gjensidig eksluderende. To andre før meg har allerede nevnt PlaneScape Torment. Jeg kom aldri så langt på det, men jeg har jo lest meg opp på historien etterpå. Baldurs Gate har jeg spilt i gjennom to ganger, BG 2 og Throne of Baal kom jeg ganske langt på. Dette er spill som hadde et gameplay jeg vil karakterisere som godt, og en historie (egentlig flere historier som utgjør en større helhetlig historie) som var underholdende og god.

 

Jeg skrev en gang en prøveanmeldelse av Mafia for gamer.no, og det var også et spill med gode mekanikker og en helt ok historie. På den andre siden hadde jeg også nettopp et Matrix maraton der jeg så alle tre filmene. Historien er ikke så utrolig dyp selv om det er en film, men den var underholdende. Jeg har desverre ikke fått spilt Enter the Matrix, men jeg vil anta at dette er et spill som kan bidra med en ytterligere fordypning i Matrix-universet.

[Myagos]

Man trenger en god historie. Uten det blir de som Zombier: kropp uten sjel.

Det er på ingen måte et krav at spill har en god historie, det som er viktig er at historien ikke gjør det som er ment å være et spill til en film (Mass Effect 3 er et veldig godt eksempel på akkurat dette.)

 

Det kjedeligste med Mass Effect var nettopp de evige repetive skytesekvensene som aldri stoppet. Jeg skulle ønske vi kunne få et mye større fokus på diplomati og muligheten til å snakke seg ut av situasjonene.

[Aizen]

Svaret på tittelen er NEI man TRENGER ikke for et spill skal være bra. hvorfor spilte vi mario og sonic i gamledager??? for de var konge!!!! gameplaymessig og ikke historien! the end . i win you loose!

[Spitfire396]

Noen spesiell historie er ikke alltid nødvendig, noe f.eks portal-spillene og minecraft har vist, men er historien bra gjennomført så kan spill bli utrolig bra. F.eks. sleeping dogs har ikke en særlig fri historie, men den føles fri ved at den kler spillet svært bra. Spill hvor det blir dannet en historie som i X3 tror jeg likevel er fremtiden for spill.

[w0nderCHiN]

Jeg er ganske enig med Knudsen i denne artikkelen. Ikke misforstå meg, jeg liker svært godt historiemessige spill som har som utgangspunkt, i likhet med filmsjangeren, å fortelle en episk historie. F.eks. Heavy Rain og Mass Effect (trilogien) var to spill(serier) som jeg nøt godt, nettopp på grunn av den gode og velregisserte historien.

 

Allikevel så må vi, som artikkelforfatteren peker på, minne oss på hva essensen av spill og hva spillmediet egentlig står for; nemlig interaktivitet! Et spill som ikke har blitt nevnt av noen i denne sammenhengen, er det fabelaktige Half-Life 2, som (i mine øyne) kombinerte en svært god historie med enestående gameplay. Og det uten en eneste mellomsekvens! Nå har ikke jeg fått prøvd Dark Souls, men hvis spillmediet utvikler seg i en retning av Half-Life 2, vil i ihvertfall jeg si at det faktisk går i riktig retning, uten at jeg mener eksperimentering er dårlig:) Men det må ikke bli slik at trenden blir normen i spillmediet, uansett om det gjelder skytespill, rollespill osv. Alt vil uansett avhenge av smak og behag, og det er den jevne gamer som vil avgjøre fremtiden i spillmediet, og hvilken retning som blir dominerende; enten interaktivitet eller episke historier. Jeg mener en fusjon vil være det beste, lik Half-Life;)

[Philber Desanex]

Jeg har spilt "Walking Dead" i de siste. Et glimrende spill som er 99,9% historie og 0,1% gameplay. Valgene man tar har marginal effekt på historien, men påvirker forholdet til de andre karakterene en del. Dette blir som en fim, men hvor man får en sterkere følelse av å være med i filmen.

 

De fleste spillene jeg elsker er 99% gameplay og 1% historie.

 

Ja takk til forskjellige spill.

[Aiven]

Litt merkelig essay som blir altfor svulstig for min smak. Historiefortelling i spill er ikke bare Heavy Rain, som jeg ikke har spilt, dels fordi at jeg ikke syntes det så ut som noe for meg etter å ha lest Gamers anmeldelse. Spillmediet er ennå ungt men er også mangfoldig, de forskjellige sjangrene har sine egne meritter - de fleste spillere verdsetter flere sjangre. Å si at spill som Baldurs Gate 1 og 2 er verdiløse fordi de er historiedrevne, er å skyte seg selv i foten som skribent. Videre er det ikke alle som har masochistiske drømmer om at spillet skal tukte dem, slik Dark Souls tydeligvis gjør.

 

Det er fint at Gamer tar mål av seg til å si noe om spillmediet som fenomen, da ingen andre gjør det. Skribenten blander imidlertid personlig smak og almenngyldige prinsipper, snørr og bart. Noe mer selvinnsikt og mindre bombastiske uttalelser, ville hevet kvaliteten på dette innlegget (som har sine poenger) flere nivåer. Det er redaktørens ansvar.

Endret 14. oktober 2012 av Aiven

[jitnekonni]

Demon's souls og Dark souls var vel noe av det beste eg har spilt i mitt liv som har ton med historie men den er i hodet ditt og ikke CGI slengt i tryne ditt med påklistrert ingame cutscene hver 30 min. Trur artikkel forfatteren har glemt hva fantasi er.

[GrinderX9]

Hvorfor gjøre ting så vanskelig, dette er da virkelig ikke ett ja og nei dillemma?

 

Folk har forskjelig smak og meninger om hva et spill skal være. Det er derfor vi også har så mange sjangre. Noen ønsker seg bare raskt gameplay og action (fps, platform osv), andre vil ha dyp historie (adventure, rpg), andre kjempekomplisert gameplay (sim, strategi).

 

Det er ingen riktig eller feil vei å ta. Spill har svingt feil før, med f.eks interaktive filmer, sjangre kommer å går. Det er vi forbrukerne som bestemmer hva som er populært nok til å overleve. Adveture spill er tilbake fra en lengre dvale.

 

Men det er ingen tvil om at Dype historier har livets rett innenfor noen spill sjangre.

[CommanderKeen]

Nei, man trenger ikke en god historire. Spill er ganske unike i den sammenheng at man ikke trenger noe dyp historie for å nyte mediet.

 

Det viktigste med et spill er solid gameplay. Det er alfa og omega. Et spill kan overleve uten en god historie, men ikke uten godt gameplay.

 

Trenger Mario god historie for å nytes? Selvsagt ikke. Man trenger ikke en god historie i Call of Duty heller. Der er det den arenabaserte flerspilleren som gjelder. Det er nærmere et årlig sportsspill enn noe annet. Samme gjelder Battlefield.

 

Når det er sagt så er en god historie en rød tråd gjennom de spillene jeg regner som mine favoritter. Der spill er unike i forhold til at de ikke trenger historie, er de også unike i form av de kan fortelle unike historier.

 

Et godt eksempel av dette er Halo: Reach, som jeg veldig nylig spilte. Ikke les videre hvis du tenker å spille gjennom det. Det siste oppdraget, etter rulleteksten er helt fantastisk. Her skal du spille gjennom mengder av fiender, og det er ikke noen vei utenom. Her skal du dø. Mektige saker.

 

Red Dead Redemptions tolkning av end-game er også fullstendig unik. Jeg bare elsker det spillet. Rørt til tårer når Marston møtte slutten.

 

Andre spill jeg setter stor pris på er Bioshock, Brothers in Arms: Road to hill 30 og Mass Effect 2.

[Ares42]

Ser ut som Gamer har fått seg en vettug skribent, bare litt synd at artikkelen gir ett inntrykk av å skjule litt mangel på argumenter bak komplekse ord og setninger. Ikke det at jeg mener at den må dummes ned for at folk skal forstå, men den leses som om forfatteren er veldig vant til å måtte forholde seg til ett lengde-krav.

 

Uansett, det viktigste argumentet i denne diskusjonen er det faktum at spill har eksistert i tusenvis av år. Det er bare nå som vi har introdusert video til konseptet at vi plutselig har fått for oss at det kreves en dyp og meningsfull historie. Det er ingen som krever dette fra fotball, sjakk, politi og røver eller vri på åtter'n.

 

Det unike ved spill er at det er en aktiv opplevelse. Man opplever ikke en historie, man skaper en selv. En typisk spill-historie er noe lignende "Det var 5 sekunder igjen på klokka, jeg headshotta den siste motstanderen med ett blindt skudd og rakk akkurat å fjerne bomba". Dette er en egen personlig erfaring som er sjeldent at andre vil gjenskape, mens en passiv fortelling er noe mange andre også vil oppleve (selv om det finnes punkter hvor man kan forandre utfall av historien).

 

Ett bra spill kan spilles om og om og om igjen, og (nesten) hver eneste gang skapes det en ny og annerledes historie.

Endret 14. oktober 2012 av Ares

[Rottenspacehead]

Jeg vil bare at spill skal være spill jeg, synes man prøver for å hardt å gjøre spill om til film idag. Fks overdrevent mange "film scener" og snakking til tider, OTS view på 3ps som er horribelt, osv..

Greit å ville ha en flott historie, men måten de prøver å formidle det på, på dagens spill, er altfor dårlig og keitete. Går veldig utover spillopplevelsen.

Endret 14. oktober 2012 av Mwotm

[Myagos]

Jeg har spilt "Walking Dead" i de siste. Et glimrende spill som er 99,9% historie og 0,1% gameplay. Valgene man tar har marginal effekt på historien, men påvirker forholdet til de andre karakterene en del. Dette blir som en fim, men hvor man får en sterkere følelse av å være med i filmen.

 

De fleste spillene jeg elsker er 99% gameplay og 1% historie.

 

Ja takk til forskjellige spill.

 

Vi kan også takke mye av stemmeskuespillet og karakterdesignet for at Walking Dead ble så bra. Jeg har ikke noe i mot at spill fokuserer på å være en interaktiv film. Synes det faktisk er veldig morro å kunne være med å bestemme selv hvordan handlingen skal videreføres. De siste årene har jeg mer eller mindre unngått spill med 99% gameplay og 1 % historie. Det vil si spill som Dota og LoL.