Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Jeg er selvfølgelig ikke enig. Jeg er 43. Livet mitt er dritt. Det har alltid vært dritt. Jeg har ingenting å se frem til. Jeg har ikke noe håp, jeg har ingenting. Jeg eksisterer fordi jeg bryr meg om mine nærmeste. Men hvordan kan det gi mening? Hvorfor skal jeg ha det for jævlig for å spare de? Da kan jo virkelig ikke de bry seg om meg! Om de syns det er greit at jeg har det vondt så lenge de blir spart for smerte. Det er bare ren skjær egoisme!

 

Og om det er rådende, hvorfor skal ikke jeg gi faen i alle andre og bare gjøre det som er best for meg?

Noen ganger hjelper det å få et perspektiv, se på hvordan barn har det i vanskelige land som India og i Afrika for eksempel, der er det familier som knapt har noe å spise, barna har alvorlige sykdommer og skolegang er vanskelig.

Se på de problemene vi har på verdensbasis, forurensning, plastikk som flyter over alt og gjør deg opp et bilde av andre ting.

 

Man kan faktisk bruke sånt for å endre på seg selv, ved å vite at det vil alltids finne noen som har det verre enn deg selv så blir det ofte enklere å begynn å prøve å gjøre noe med sine egne problemer.

 

Personlig vil jeg anbefale at du begynner å gjøre noe man finner givende for seg selv, jeg har tatt meg noen turer hvor jeg plukker opp rask i skog og mark, faktisk ble det såpass ille når jeg fant ganske store mengder at jeg fikk noen venner til å bidra ved å publisere noen bilder og spørre om noen hadde lyst til å bli med neste dag og spontant rydde opp.

 

Eldresenter har også behov for besøk der vi rett og slett kanskje bidrar med enkle ting som å prate med de som er der, høre deres historier og rett og slett være sosial, andre ganger kan det være at vi kan bidra med noe frivillig arbeid. Kreftforeningen tar også imot hjelp til frivillig arbeid, noe som er veldig givende både for de som trenger det ( er kreftpasient selv ) og de som gir det.

Endret av Malvado
Lenke til kommentar

Nå er gjerne ting ikke så enkelt som bare og flytte, og iallefall ikke til et annet land (!)... Slet en del tidligere og det verste jeg visste var når folk begynte med at mange andre har det verre etc. Vi er naturligvis ikke like, men det hjalp ikke meg.

Johannes, sa ikke at mange har det verre. men alle mennesker går igjennom tøffe perioder en eller annen gang. det er viktig å ha et perspektiv på det som er viktig (som dine nærmeste og ting som er gode) og håpe at det som er tøft blir bedre. 

 

vedrørende flytting, det er godt å få nye impulser hvis man er så depressiv at man ikke vet hva man skal gjøre i livet sitt. en ganske hyppig brukt metode for såkalt midlertidig depresjon (altså ikke langvarig og manisk depresjon). 

Endret av Sandy Koufax
Lenke til kommentar

Har begynt å drikke igjen. Alt er bare kaos, våken hele natta. går ikke ut, tar ikke telefoner. bryr meg ikke om noe. gjør ikke noe

såvidt jeg klarer komme meg til butikken. og snart er det jul :(

Håper det kommer så mye snø at jeg får unnskyldning å ikke gå noe sted.

Helt normalt at ting kan være vanskelig i perioder.

At du er klar over hvordan du har det er som regel et godt tegn på at du er på vei til å gjøre noe med det og får det langt bedre igjen når de har fått gjort noe med det som er vanskelig.

Lenke til kommentar

Jeg er selvfølgelig ikke enig. Jeg er 43. Livet mitt er dritt. Det har alltid vært dritt. Jeg har ingenting å se frem til. Jeg har ikke noe håp, jeg har ingenting. Jeg eksisterer fordi jeg bryr meg om mine nærmeste. Men hvordan kan det gi mening? Hvorfor skal jeg ha det for jævlig for å spare de? Da kan jo virkelig ikke de bry seg om meg! Om de syns det er greit at jeg har det vondt så lenge de blir spart for smerte. Det er bare ren skjær egoisme!

 

Og om det er rådende, hvorfor skal ikke jeg gi faen i alle andre og bare gjøre det som er best for meg?

Jeg tror ikke du faktisk har lyst til å dø, og det er veeeldig veldig positivt. Selv om du har det så vondt at du tenker på det daglig så er det noe i deg som fortsetter å kjempe, en glød som ikke vil dø. Det er aldri for sent å gjøre livet ditt bedre, det er aldri for sent å gjøre deg selv bedre!

Lenke til kommentar

Er så lei. Er lei jobben, er lei leiligheten, er lei ensomheten, er lei av mangel på motivasjon, vilje og evne til å gjøre noe som helst. Jeg har sluttet å trene, sluttet å gå ut, sluttet å gjøre noe annet enn å låse meg inn i leiligheten og trekke for gardinene. Nettverket mitt er innsnevret til to venner jeg ser med ujevne mellomrom, familie jeg ser en sjelden gang. Jeg orker ikke treffe folk, vil ikke gjøre noe annet enn å sove.

 

Legen henviste meg til DPS, ga meg en dobbeldiagnose, mente jeg var moderat til alvorlig deprimert og hadde et rusmiddelproblem. Jeg har vært deprimert i varierende grad i ti år, ruset meg de siste fem. Det er første gang jeg har bedt om hjelp. Jeg er en såkalt fungerende misbruker. Har en god jobb og har alltid hatt det, et stabilt liv, i den grad man kan kalle det det, en god utdanning og en relativ stabil økonomi. Men det er alt jeg har. Jeg har vært langt mer deprimert tidligere og har klart å slutte å ruse meg på annet enn alkohol, men legen var klar på at jeg må få hjelp til å slutte å ruse meg før jeg kan bli hjulpet med depresjonen. Selv anser jeg rusproblemene som en konsekvens av hvordan jeg føler meg, og mener det er det jeg trenger hjelp til å takle. Nå drikker jeg bare, nesten på trass, men det hjelper definitivt ikke.

 

Jeg føler jeg har kommet til et metningspunkt. Enten så tar jeg tak og endrer meg og mitt forhold til meg selv og til verden drastisk, kutter ut rusen og får hjelp til å takle de vonde tankene. Eller så bærer det utpå igjen. Da er det tilbake til langt hardere stoffer enn alkohol og med en selvdestruktivitet som kan ødelegge alt. Jeg vil ikke tilbake dit, vil ikke havne utpå. Men når man ikke har noe, har man heller ikke noe å tape.

 

Men DPS hører ikke fra seg, det er over en måned siden jeg var hos legen og ting har bare blitt værre. Jeg har ingen å snakke med, ingen å gå til. Lurer på om jeg må gjøre noe drastisk for å få hjelp. Jeg er redd for hva kan finne på. Akkurat nå ser jeg det som eneste utvei, jeg klarer ikke dette alene. Jeg kan ikke sykemelde meg uten å ha noe annet enn en tom leilighet å gå til, da går det ad undas. Det er bekmørkt nå. Orker ikke en dag til med dette.

 

Hva gjør jeg nå?

 



Anonymous poster hash: 2468d...9b3
Lenke til kommentar

 

Er så lei. Er lei jobben, er lei leiligheten, er lei ensomheten, er lei av mangel på motivasjon, vilje og evne til å gjøre noe som helst. Jeg har sluttet å trene, sluttet å gå ut, sluttet å gjøre noe annet enn å låse meg inn i leiligheten og trekke for gardinene. Nettverket mitt er innsnevret til to venner jeg ser med ujevne mellomrom, familie jeg ser en sjelden gang. Jeg orker ikke treffe folk, vil ikke gjøre noe annet enn å sove.

 

Legen henviste meg til DPS, ga meg en dobbeldiagnose, mente jeg var moderat til alvorlig deprimert og hadde et rusmiddelproblem. Jeg har vært deprimert i varierende grad i ti år, ruset meg de siste fem. Det er første gang jeg har bedt om hjelp. Jeg er en såkalt fungerende misbruker. Har en god jobb og har alltid hatt det, et stabilt liv, i den grad man kan kalle det det, en god utdanning og en relativ stabil økonomi. Men det er alt jeg har. Jeg har vært langt mer deprimert tidligere og har klart å slutte å ruse meg på annet enn alkohol, men legen var klar på at jeg må få hjelp til å slutte å ruse meg før jeg kan bli hjulpet med depresjonen. Selv anser jeg rusproblemene som en konsekvens av hvordan jeg føler meg, og mener det er det jeg trenger hjelp til å takle. Nå drikker jeg bare, nesten på trass, men det hjelper definitivt ikke.

 

Jeg føler jeg har kommet til et metningspunkt. Enten så tar jeg tak og endrer meg og mitt forhold til meg selv og til verden drastisk, kutter ut rusen og får hjelp til å takle de vonde tankene. Eller så bærer det utpå igjen. Da er det tilbake til langt hardere stoffer enn alkohol og med en selvdestruktivitet som kan ødelegge alt. Jeg vil ikke tilbake dit, vil ikke havne utpå. Men når man ikke har noe, har man heller ikke noe å tape.

 

Men DPS hører ikke fra seg, det er over en måned siden jeg var hos legen og ting har bare blitt værre. Jeg har ingen å snakke med, ingen å gå til. Lurer på om jeg må gjøre noe drastisk for å få hjelp. Jeg er redd for hva kan finne på. Akkurat nå ser jeg det som eneste utvei, jeg klarer ikke dette alene. Jeg kan ikke sykemelde meg uten å ha noe annet enn en tom leilighet å gå til, da går det ad undas. Det er bekmørkt nå. Orker ikke en dag til med dette.

 

Hva gjør jeg nå?

 

 

Anonymous poster hash: 2468d...9b3

 

Er litt i samme situasjon, minus rusen da.  Hva med å kontakte akutt ambulant team i kommunen din. De kan komme på besøk eller du drar ut å møte dem. Det skal være et lavterskeltilbud som kan være til hjelp. Bare ha noen å lufte ut for

 

Anonymous poster hash: c44f1...105

Lenke til kommentar

Bruker så mye tid på å gruble på om det er verdt å være sammen med dama at jeg, ja, lurer på om det er verdt det. Har ingen andre damer i horisonten, men føler forholdet kunne vært bedre så blir sjukt mindfucka av alt. At jeg og eksen (som jeg fortsatt liker) fremdels har kontakt hjelper ikke heller. At en tredje jente som også viser interesse også tar kontakt av og til hjelper heller ikke.

 

Luksusproblem, kanskje. Men faen. Jeg er så usikker på meg selv at når jeg først finner tonen med ei jente blir jeg helt fanget. Tror ingen andre vil ha meg. Vil helst bare forbli singel, selv om jeg null draget på damer på byen.

 

At broderen er manisk og at jula blir et helvete hjelper heller ikke. Døyver angsten med alkohol. Glad jeg bare skal tilbringe 72 timer med familien i jula. Fy faen.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Send en av de til meg :p

 

"Jeg er så usikker på meg selv at når jeg først finner tonen med ei jente blir jeg helt fanget. Tror ingen andre vil ha meg."

 

Feels.

 

 

Har begynt å holde på med en ny jente. Men hun bor et stykke vekke og kan derfor ikke møtes så ofte. En del av meg tenker det er bra jeg fant en nå til jul så blir jeg ikke så alene. Men en annen del tenker hun er for ung for meg.

 

Han ene kompisen jeg pleier å være med vil ikke snakke med meg lengre. Jeg vet ikke hvorfor. Plutselig ignorerer han meg. Rett før jul. Skulle ønske det ikke skjedde slik jeg fikk noen å være med. Hater å være med familien i jula. Er ikke koselig. Krangling og dårlig stemning.

 

Har alltid hatt en dame i julen og hun her bor et stykke vekke og skal til andre siden av landet i julen.

 

Nei skulle ønske jeg fikk meg jobb snart slik jeg kunne flytte ut og komme meg vekk ...

Lenke til kommentar

Bruker så mye tid på å gruble på om det er verdt å være sammen med dama at jeg, ja, lurer på om det er verdt det. Har ingen andre damer i horisonten, men føler forholdet kunne vært bedre så blir sjukt mindfucka av alt. At jeg og eksen (som jeg fortsatt liker) fremdels har kontakt hjelper ikke heller. At en tredje jente som også viser interesse også tar kontakt av og til hjelper heller ikke.

 

Luksusproblem, kanskje. Men faen. Jeg er så usikker på meg selv at når jeg først finner tonen med ei jente blir jeg helt fanget. Tror ingen andre vil ha meg. Vil helst bare forbli singel, selv om jeg null draget på damer på byen.

 

At broderen er manisk og at jula blir et helvete hjelper heller ikke. Døyver angsten med alkohol. Glad jeg bare skal tilbringe 72 timer med familien i jula. Fy faen.

Må du gruble så mye så er det ett svar i seg selv, in my honest opinion. Heller singel enn ulykkelig med noen. 

Lenke til kommentar

Jeg hater jula. Er allerede utslitt av stress og mas, hodet kverner konstant på hvordan jeg skal få budsjettet til å gå opp, hele morgendagen går til godt over ti timer på stappfull offentlig transport for å komme meg til en tredagers pliktfamiliejul jeg overhodet ikke har lyst å være med på. Jeg savner eksen og bikkja mi, det blir ikke bedre av at eksen som jeg har stilt opp så mye for ikke i det hele tatt er her for meg nå når jeg trenger det. Jeg er veldig alene om alt nå, og det suger. Hater tanken på at dette er sånn som livet mitt vil være. Shitty jobb, shitty økonomi, ingen å snakke med, ingen som bryr seg. Det begynner å bli vanskelig å finne grunner til å holde ut, har ingen tro på at noe blir bedre.



Anonymous poster hash: eb55c...e9b
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...