Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

2017

Sjukmeldt hele året pga dårlige føtter.

Får beskjed om at jeg kanskje mister jobben pga økonomi på jobben.

September. Første runde kistebærer. Niesen min tar sjølmord. Ut av det blå. Gode karakterer. Hun kom inn på landslaget osv.

Oktober Andre rundet med kistebærer. Svigerbestemor dør. 

Oktober kjærringa blir invalid i et halvt år. dvs jeg blir alenefar og hjelpepleier i et halvt år++.

November. Svigerinne får brystkreft. Men det gikk bra etter hvert.

Trist jul.

 

2018

Starten av året. Får beskjed om at min jobb er mer usikker.

Fortsatt alenefar og hjelpepleier.

Sommeren ble faktisk bra.

Iallefall fram til juli..

Far til niesen min, min bror, gir beskjed om at han kreft. Bukspyttskjertel. (dødsbeskjed).

August. Mistet jobben.

August. Bynte på skole. 

September. Må pine min 3åringe datter med xx antal blodprøver og prøver.

Oktober falt av skolen. Og økonomien er vanskelig.

November. Innser at jeg har depresjon. Vistnok betydelig moderat ifølge lege.

Desember. Vanskelig trist jul. Stryker på 3/4 eksamener.

 

2019.

Innser at skole går til helvette. (Halvt år bortkastet). Søker jobb.

Januar. Bror havner på pleiehjem i 14 dager. Dør 25.01.19 

Tredje rundet kistebærer.

 

Begravelsesdagen til min bror. Oppdager jeg blod i avføringen min.

 

Ooooh happy days..

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 008d8...eab

[Overmoden 3.0]

 

2017

Sjukmeldt hele året pga dårlige føtter.

Får beskjed om at jeg kanskje mister jobben pga økonomi på jobben.

September. Første runde kistebærer. Niesen min tar sjølmord. Ut av det blå. Gode karakterer. Hun kom inn på landslaget osv.

Oktober Andre rundet med kistebærer. Svigerbestemor dør.

Oktober kjærringa blir invalid i et halvt år. dvs jeg blir alenefar og hjelpepleier i et halvt år++.

November. Svigerinne får brystkreft. Men det gikk bra etter hvert.

Trist jul.

 

2018

Starten av året. Får beskjed om at min jobb er mer usikker.

Fortsatt alenefar og hjelpepleier.

Sommeren ble faktisk bra.

Iallefall fram til juli..

Far til niesen min, min bror, gir beskjed om at han kreft. Bukspyttskjertel. (dødsbeskjed).

August. Mistet jobben.

August. Bynte på skole.

September. Må pine min 3åringe datter med xx antal blodprøver og prøver.

Oktober falt av skolen. Og økonomien er vanskelig.

November. Innser at jeg har depresjon. Vistnok betydelig moderat ifølge lege.

Desember. Vanskelig trist jul. Stryker på 3/4 eksamener.

 

2019.

Innser at skole går til helvette. (Halvt år bortkastet). Søker jobb.

Januar. Bror havner på pleiehjem i 14 dager. Dør 25.01.19

Tredje rundet kistebærer.

 

Begravelsesdagen til min bror. Oppdager jeg blod i avføringen min.

 

Ooooh happy days..

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 008d8...eab

Blod i avføringen trenger jo ikke å være noe farlig. Men er det mye ville tatt kontakt med legen. Men litt blod kan feks komme fra en rift i endetarmsåpningen.

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Begravelsesdagen til min bror. Oppdager jeg blod i avføringen min.

 

Ta turen til legen om du ikke har gjort det enda. Uavhengig av årsak er det greit å sjekke om det er noe mer utenom det normale. Det er ingen her på forumet som kan påstå noe om hva det kan være dersom vi ikke er helsepersonell som har sjekket deg. 

 

Synd å høre at så mye kjipt skjer i livet ditt, men dessverre er ikke livet enkelt, det kan jeg skrive under på selv. 

Endret 2. februar 2019 av Slettet-x7D6du0Hjb

[Laserbeam]

Helvetes flashbacks og angst.

[Skogslik]

Helvetes flashbacks og angst.

 

Får også litt flashbacks til tider fra fortiden, tungt...

 

Er vell bare og hole hode hevet og håpe ting blir bra engang i fremtiden.

Meh.

[AnonymDiskusjon]

Våknet i dag morges og følte meg helt oppbrukt og tom. Orket ikke være våken, så jeg slumret i flere timer. Droppet alle forelesninger.  Klarte å tvinge meg selv til å rydde, vaske og trene litt styrke med en venn. Det fikk meg til å føle meg litt bedre ihvertfall.

 

Jeg går ofte rundt med en følelse av indre ensomhet og tomhet. I dag var en sånn dag, hvor alt var grått og trist. Hver gang livet ser ut til å gå rett vei, er det en kortvarig glede før det går på ræva, og jeg ender opp med å bruke all kraft og vilje på å dra meg ut av et svart hull.

 

Jeg får til mye bra med livet mitt også, men hva betyr vel det når jeg ikke klarer å få noen å dele det med?

Anonymous poster hash: c3627...1df

[Sandy Koufax]

det er heller vanlig å føle seg ensom som student tror jeg.

 

man bruker mye tid alene og din karakter er egentlig avhengig av din individuelle innsats. selv om man noen ganger sitter med andre, så avhenger alt av deg.

 

det blir nok bedre litt utover i studiene og når du skal i arbeid. 

[AnonymDiskusjon]

det er heller vanlig å føle seg ensom som student tror jeg.

 

man bruker mye tid alene og din karakter er egentlig avhengig av din individuelle innsats. selv om man noen ganger sitter med andre, så avhenger alt av deg.

 

det blir nok bedre litt utover i studiene og når du skal i arbeid. 

 

 

Det har du nok rett i. Som student har jeg hatt noen store oppturer hvor livet er flott, men også nedturer som fikk meg rett i kjelleren. Hadde også noen tøffe perioder før jeg ble student. Likevel var det lettere å leve med depressive tanker når man hadde en mye mer A4-hverdag med timeplan.

 

Nå har jeg lett for å sitte litt for mye alene i selskap av egen misnøye. Jeg har flere gode venner som jeg er veldig takknemlig for å ha. Samtidig er det noe jeg savner veldig, og jeg tror det er å ha noen å dele livet med. Jeg klarer å ha det bra i lange perioder alene, mens i andre perioder føler jeg meg hjemsøkt av vonde minner og indre ensomhet.

 

Jeg erkjenner også at jeg er nødt til å fikse meg selv før jeg vil klare å være trygg på meg selv i et forhold. Jeg har gått til terapi hos psykolog en del, men sliter fortsatt en del med å finne gnisten i livet igjen.

 

Anonymous poster hash: c3627...1df

[Sandy Koufax]

hvis du vet hva du trenger for å trives bedre i livet (ettersom du nevner at du savner en å dele livet med), så er du på god vei til å faktisk trives bedre. 

 

dette forumet er jo et godt eksempel på at det er godt å snakke om ting som plager en eller til og med gjør en glad, så en psykolog er absolutt å anbefale. 

[AnonymDiskusjon]

Borettslaget har bestemt at vi skal pusse opp iløpet av 2019, og fellesutgiftene vil øke med omtrent 2000 kr i mnd og jeg går allerede i minus hver eneste måned og har gjort det i snart fem år. Bor alene, er ufør og allerede et stramt budsjett men lever livet og bruker vel litt over evne til tider. I fjor brukte jeg vel rundt 50 000 kr på alkohol på matbutikken da jeg var deprimert og drakk meg full hver eneste dag for å overleve. Tørr ikke tenke på hvor mye det var om jeg tar med det jeg drakk ute på byen.

 

Har en kjæreste som jeg elsker og er glad i, men vi krangler mye og har det tidvis veldig vanskelig. Jeg ser allerede tegnene til at vi ikke vil funke i det lange løp, og at jeg er dømt til å ende opp alene skjønte jeg for 15 år siden, jeg er for vanskelig å leve med og trekker alle rundt meg ned i søla med meg. Likevel vurderer jeg nesten å la henne flytte inn fordi jeg er lei av å engste meg for å miste leiligheten, og jeg er lykkeligere rundt henne 95% av tiden. Hun er villig til å satse 100 % på oss selv om jeg er et helt forbanna ubrukelig menneske fylt til randen av sinne og frustrasjon.

 

Har heldigvis ingen kredittkort, forbrukslån eller andre lån utenom studielån og boliglån, men går stadig i minus. Har en sparekonto som det tidligerere var rundt en million kroner på siden jeg bodde hjemme og jobbet et par år etter vgs, arvet noen penger og solgte en bil, men iløpet av de siste årene har jeg måttet ta av sparepengene for å betale regninger, og jeg vet at jeg en dag i løpet av de neste årene vil gå inn på nettbanken og kun se røde tall. Forhåpentligvis er jeg død innen det skjer på grunn av helsa, og det er like greit egentlig. Livet er uansett bare motgang, drit og faenskap som aldri tar slutt.

Skål!

Anonymous poster hash: 5f41a...88e

[Overmoden 3.0]

Dagens seier. Skal reise til typen, men 30 min før jeg skulle gå fikk jeg x antall sammenbrudd for plutselig ble alt veldig vanskelig. Jeg så meg i speilet og fikk angst fordi jeg er så stygg og må ut offentlig, så ble plutselig ting mer stress enn planlagt med min datter og ting som måtte ordnes før jeg dro. så i alt kaoset ødelagte jeg genseren min og det resulterte jo i ett nytt sammenbrudd og så var min lillebror snill og det ga meg enda ett sammenbrudd fordi han sa han elska meg, og så slo jeg hånden i veggen og det gjorde jo vondt, og så måtte jeg rydde litt til før jeg kunne dra. Og så ble sminken ødelagt fordi jeg grein sånn.

 

Men selvom alle cellene i kroppen stritta i mot, jeg hadde høy angst og max stresset og snørr og tårer så kom jeg meg på bussen! Jeg er faktisk litt stolt over det.

 

Edit:

Og nå fikk jeg meld om at typen har kjøpt ny genser til meg, samme som jeg ødelagte. Haha. Er det mulig.

Endret 14. februar 2019 av Overmoden 3.0

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Dagens seier. Skal reise til typen, men 30 min før jeg skulle gå fikk jeg x antall sammenbrudd for plutselig ble alt veldig vanskelig. Jeg så meg i speilet og fikk angst fordi jeg er så stygg og må ut offentlig, så ble plutselig ting mer stress enn planlagt med min datter og ting som måtte ordnes før jeg dro. så i alt kaoset ødelagte jeg genseren min og det resulterte jo i ett nytt sammenbrudd og så var min lillebror snill og det ga meg enda ett sammenbrudd fordi han sa han elska meg, og så slo jeg hånden i veggen og det gjorde jo vondt, og så måtte jeg rydde litt til før jeg kunne dra. Og så ble sminken ødelagt fordi jeg grein sånn.

 

Hei, Overmoden! Har du tenkt på at terapi kan hjelpe med disse sammenbruddene du har? Jeg har selv gått til psykolog i store deler av mitt voksne liv, og mener det har hjulpet meg mye. Så det vil jeg anbefale om du ikke har prøvd dette allerede.

 

Du er IKKE stygg. Du er et vakkert menneske som resten av oss! 

 

Om det hjelper å chattte, eller prate, så er det bare å sende meg PM så kan vi gjerne snakke videre, eventuelt kan vi ta det i denne tråden, eller en annen tråd. Jeg blir svært lei meg av å se deg lide som du gjør, derfor ønsker jeg å hjelpe til. 

 

Forøvrig er denne tråden et ypperlig sted å finne noen å snakke med om du ikke føler for å snakke med meg: https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=852530&page=54

Endret 14. februar 2019 av Slettet-x7D6du0Hjb

[Overmoden 3.0]

Hei, Overmoden! Har du tenkt på at terapi kan hjelpe med disse sammenbruddene du har? Jeg har selv gått til psykolog i store deler av mitt voksne liv, og mener det har hjulpet meg mye. Så det vil jeg anbefale om du ikke har prøvd dette allerede.

 

Du er IKKE stygg. Du er et vakkert menneske som resten av oss!

 

Om det hjelper å chattte, eller prate, så er det bare å sende meg PM så kan vi gjerne snakke videre, eventuelt kan vi ta det i denne tråden, eller en annen tråd. Jeg blir svært lei meg av å se deg lide som du gjør, derfor ønsker jeg å hjelpe til.

 

Forøvrig er denne tråden et ypperlig sted å finne noen å snakke med om du ikke føler for å snakke med meg: https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=852530&page=54

Hei. Og takk for omtanken. Går i behandling så hjelp får jeg.

 

Syns det er greit å kunne lufte tankene mine her en gang i blant og resten tar jeg med de jeg har rundt meg

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Hei. Og takk for omtanken. Går i behandling så hjelp får jeg.

 

Syns det er greit å kunne lufte tankene mine her en gang i blant og resten tar jeg med de jeg har rundt meg

 

Det er kjempe greit! Jeg ønsker bare å tilby det jeg kan av hjelp for brukerne her, det jeg skrev her gjelder for dere alle. 

 

Kjempe fint å høre at du går til behandling. Jeg håper livet ditt blir litt lysere etterhvert, det ble det for meg  ihvertfall. 

 

Ta vare på deg selv. 

[AnonymDiskusjon]

Noen som har hatt så mye angst/stress/depresjon (tror den i midten er utløseren) at de får illusjoner? Illusjoner er forvrengning av noe som er ekte, som for meg, jeg blir tonedøv, alt blir helt flatt, 1-20 ganger per dag, varer i 5-30 sekunder av gangen. Forsvant når jeg manna meg opp til å søke om psykolog, varte i 2 uker cirka. Fikk avslag på psykologhenvendelsen et par dager før. Virker ikke tilfeldig.

 

Er ikke det å være morløs fra man var 14, miste stefar i en alder av 11, pluss mange andre familiedødsfall og annet bråk, samt det og føle at man er stuck som 14 år. I 14 år grunnlag nok? Sammen med litt selvmordstanker? Ikke for helseforetaket her!

 

Anonymous poster hash: 6d5d6...984

[BuffyAnneSummers]

no.m.wikipedia.org/wiki/Dissosiasjon_(psykologi)

 

Kjente det igjen med en gang fordi jeg selv kan finne på å gjøre det. Det føles som om jeg skiller det mentale fra det fysiske, og blir nummen kan man kanskje si?

[Sandy Koufax]

Overmoden, du er ikke stygg. vi har sett bilder av deg. du er meget vakker. 

[AnonymDiskusjon]

no.m.wikipedia.org/wiki/Dissosiasjon_(psykologi)

 

Kjente det igjen med en gang fordi jeg selv kan finne på å gjøre det. Det føles som om jeg skiller det mentale fra det fysiske, og blir nummen kan man kanskje si?

Norsk wikipedia suger, just fyi. Men det virker jo veldig rett. Dissosiasjon høres jævlig skummelt og farlig ut (tenker jo Gollum med en gang). Men ifølge Wikipedia (engelsk) så har 60-65% av alle opplevd dette på et eller annet sett.

 

Nå er du neppe psykolog eller psykiater, men er dette noe jeg burde bekymre meg for? Utover at jeg helt klart er stressa/deprimert/har angst (pick one or two), som såklart ikke er bra for meg over tid, kanskje mest fysisk faktisk, mtp blodtrykk og liknende. Men mentalt sett, om det ikke er verre enn det er nå, vil dette plutselig smelle og jeg blir, ja, Gollum? Eller kanskje noe annet psykologisk?

 

Nå kan jeg (man) jo når som helst framkalle slike symptomer med diverse substanser som ketamin, PCP og andre i den klassen, uten at man blir ødelagt av den grunn, om man ikke har noe feil fra grunnen av (og det kan igjen trigges av alt, fra alkohol til stress til psykoaktive stoffer). Jeg har aldri rørt dissosiativer, og de har for å være ærlig alltid skremt livskiten av meg, skrekkhistorier om kannibalisme på PCP har ødelagt det ordet for meg helt.

 

Er jeg mer redd for hva ordet kan bety i verste fall, enn hvor farlig det egentlig er?

 

Anonymous poster hash: 6d5d6...984

[BuffyAnneSummers]

Norsk wikipedia suger, just fyi. Men det virker jo veldig rett. Dissosiasjon høres jævlig skummelt og farlig ut (tenker jo Gollum med en gang). Men ifølge Wikipedia (engelsk) så har 60-65% av alle opplevd dette på et eller annet sett.

 

Nå er du neppe psykolog eller psykiater, men er dette noe jeg burde bekymre meg for? Utover at jeg helt klart er stressa/deprimert/har angst (pick one or two), som såklart ikke er bra for meg over tid, kanskje mest fysisk faktisk, mtp blodtrykk og liknende. Men mentalt sett, om det ikke er verre enn det er nå, vil dette plutselig smelle og jeg blir, ja, Gollum? Eller kanskje noe annet psykologisk?

 

Nå kan jeg (man) jo når som helst framkalle slike symptomer med diverse substanser som ketamin, PCP og andre i den klassen, uten at man blir ødelagt av den grunn, om man ikke har noe feil fra grunnen av (og det kan igjen trigges av alt, fra alkohol til stress til psykoaktive stoffer). Jeg har aldri rørt dissosiativer, og de har for å være ærlig alltid skremt livskiten av meg, skrekkhistorier om kannibalisme på PCP har ødelagt det ordet for meg helt.

 

Er jeg mer redd for hva ordet kan bety i verste fall, enn hvor farlig det egentlig er?

 

Anonymous poster hash: 6d5d6...984

Det gjør det vanskeligere for andre å skjønne hva som foregår. Det er det verste jeg har opplevd angående det så langt, at folk tror du bare er stille for å såre dem eller være en bitch men du kan bare ikke noe for det, for det blir som en overbelastning i hjernen, til slutt så må maskinen bare skru seg av for å redde seg selv.

 

Jeg tror du overreagerer ja. Det betyr bare å skille fra, altså at du skiller deg mentalt fra det som gjør vondt. Det er ikke farlig men kan være hemmende i hverdagen. Er absolutt noe du burde jobbe med.

Endret 14. februar 2019 av BuffyAnneSummers

[AnonymDiskusjon]

Det gjør det vanskeligere for andre å skjønne hva som foregår. Det er det verste jeg har opplevd angående det så langt, at folk tror du bare er stille for å såre dem eller være en bitch men du kan bare ikke noe for det, for det blir som en overbelastning i hjernen, til slutt så må maskinen bare skru seg av for å redde seg selv.

 

Jeg tror du overreagerer ja. Det betyr bare å skille fra, altså at du skiller deg mentalt fra det som gjør vondt. Det er ikke farlig men kan være hemmende i hverdagen. Er absolutt noe du burde jobbe med.

Hemmende er det, jobber i min egen bedrift, og det er en butikk. Moro å møte kunder når man plutselig ikke kan snakke, for man klarer ikke høre forskjell på, ja faen, jeg skal klare å høre forskjell på halvnoter, men jeg hører ikke forskjell på oktaver. Om du har hørt sanger der de legger alt til en note, så er det slik det blir.

 

Når jeg skal snakke blir det bare surr, fordi jeg hører ikke selv om jeg sier det som et spørsmål eller som en vanlig setning. Jeg tok faktisk meg selv opp på snapchat når dette skjedde, og jeg sa "Jeg heter XXX", og det hørtes HELT normalt ut, fordi det er så automatisk når man snakker, at tonefallet skjer uansett. Men hører jeg ikke det, så blir jeg så satt ut, at det er som du sier, hemmende.

 

Jeg fikk avslag på psykolog. Det sekundet du sa at det kunne være det, så leste jeg meg opp, og så jo at jeg trenger ikke være gal eller full-on Gollum for at det skal skje, det trenger ikke være et symptom på noe verre enn stress. Og det neste sekundet skrev jeg til fastlegen min på Facebook, så har jeg og han det i minneboka til neste time!

 

Anonymous poster hash: 6d5d6...984