Hvordan unngå å bli kjedelig.

[Nyskjerrigperen]

Jeg har alltid at et lite problem når det kommer til sosialisering. Det har bedret seg de siste årene, men på ungdomskolen hadde jeg virkelig store problemer og hadde et vrengt bildet av hva det ville si å snakke for seg og være en "gøy" person.

 

Jeg trodde alltid de som hadde mange venner var veldig flink å prate, tulle og være seg selv. Noe som til en viss grad er sant. Men jeg trodde jeg rett og slett var den eneste som var stuck i "awkward silence" situasjonen hele tiden. Jeg er fremdeles en smule på det stadiet, men har skjønt såpass at det ikke er like lett for alle.

MEN, hvor går grensen til å være kjedelig?

 

Jeg er fremdeles ikke så flink til å utvikle forhold fordi jeg ikke er så flink å snakke og underholde, og holder meg ganske mye for meg selv.

 

Jeg har en kjæreste nå, vi har vært sammen i 4 mnd, jeg er utrolig redd for å miste ham, og en av hovedgrunnene er at han skal gå lei meg. Jeg føler vi snakker veldig mye om det samme, og til tider så har vi ikke noe å snakke om i det hele tatt! Vi har få interne spøker, og jeg har virkelig problemer med å få ham til å le.

 

Pga dette så virker det som om han syns det er ekstremt kjedelig å henge med meg. Men det kan hende dette er også en annen vrengt oppfatning.

 

Hvordan er det med deres forhold?

[Wisd0m]

De som opptrer som "klovn" i gjengen er egentlig den personen som innerst inne er kjedeligst og ha med å gjøre på tomannshånd. Det jeg har lært ut av min sosialisering at man aldri skal dømme noen etter utseende og hvordan de kan virke ved første møte. De mest interessante personene jeg kjenner virket faktisk som særdeles kjedelig personer første gangen jeg møtte dem.

 

Det jeg har lært er at ingen person er kjedelige, men det varier hvor lang tid det tar før man finner ut at den personen er en interessant person. Derfor bør du ikke bekymre deg for typen din, han kjenner jo deg tross alt.

Endret 1. november 2009 av Wisd0m

[Goldshoten]

Tror du heller skal konsentrere deg om at forholdet ikke skal bli kjedelig. Det er en grunn til at kjæresten din valgte å bli sammen med deg, og som wisd0m skriver, så er det egentlig ingen som er rent kjedelige å være sammen med.

 

Jeg blir ofte sett på som "klovnen" i mine vennegjenger, og ei venninnge og en kompis av meg ble faktisk meget godt kjent på bekostning av artige fortellinger og spøker om meg, og de er sammen i dag. Men så lenge du er deg selv, så vil som oftest noen like deg og noen ikke. Typen liker deg helt sikkert, så du har nok ikke noe å frykte.

 

Det verste du kan gjøre etter min mening, er nettopp å frykte at han vil slå opp med deg fordi du er kjedelig. Da blir det fort til at du alltid prøver å si det rette og i verste fall kan det ende opp med at du ikke framstår som deg selv. Med det sagt, du er nok en meget interessant jente, og jeg håper dere får mange lykkelige år framover!

[CoolBeer]

Kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon. Er iallefall utifra min erfaring alfa og omega i ett forhold, er godt når du er 100% trygg på den parten og kan si nøyaktig det du mener om alt og ingenting, uten å tenke deg om 300 ganger om den andre parten synes du er en dust.

 

Når det er nevnt, så kan jeg jo nevne at jeg er singel og trives med det, mye takket være min manglende evne til å stole på folk, gjør det jeg sier, ikke det jeg gjør

[Nyskjerrigperen]

De som opptrer som "klovn" i gjengen er egentlig den personen som innerst inne er kjedeligst og ha med å gjøre på tomannshånd. Det jeg har lært ut av min sosialisering at man aldri skal dømme noen etter utseende og hvordan de kan virke ved første møte. De mest interessante personene jeg kjenner virket faktisk som særdeles kjedelig personer første gangen jeg møtte dem.

 

Det jeg har lært er at ingen person er kjedelige, men det varier hvor lang tid det tar før man finner ut at den personen er en interessant person. Derfor bør du ikke bekymre deg for typen din, han kjenner jo deg tross alt.

 

sant det, og ja han kjenner meg, men bekymringen er vel mer det at, vi hadde det så fint helt i starten og hadde mye å snakke om. Men nå er det nesten akkurat som om vi er gått tom. Jeg føler meg lite flink til å opprettholde det på den måten i lang tid.

 

og derfor går han sikkert lei meg... liksom.

[Tolstoi]

sant det, og ja han kjenner meg, men bekymringen er vel mer det at, vi hadde det så fint helt i starten og hadde mye å snakke om. Men nå er det nesten akkurat som om vi er gått tom. Jeg føler meg lite flink til å opprettholde det på den måten i lang tid.

 

og derfor går han sikkert lei meg... liksom.

 

Dere må snakke om temaer du interesserer deg for. Kanskje litt dypere samtaler? Du er nok introvert. Det er helt normalt, rundt 30% til 50% av befolkningen er introvert (personlighet). Introverte har mange kvaliteter og talenter, men det er vanskelig å sette pris på dem i en ekstrovert verden.

Endret 7. februar 2013 av Chronic420

[Muffinrex]

Av personlig erfaring har jeg forstått at dette varierer fra hvem du egentlig henger med. Henger jeg med en gjeng jeg kjenner veldig godt, er jeg utadvendt og humoristisk. Henger jeg med en person jeg har kjent lenge og føler meg trygg på, er jeg like utadvendt. Henger jeg derimot med en person jeg knapt kjenner, en jeg bare vet hvem er, er jeg meget sjenert.

 

Tror det er slik for flere.

[Nittutt]

Selv elsker jeg jenter og personer som lever for reglen: "Self Amusement is Gold". Hvis du underholder deg selv, uten å se etter bekreftelse fra de rundt deg, vil du automatisk underholde dem også (såfremt det er genuin underholdning for deg).

 

Da blir du heller aldri kjedelig

[Sexylubb1]

Selv elsker jeg jenter og personer som lever for reglen: "Self Amusement is Gold". Hvis du underholder deg selv, uten å se etter bekreftelse fra de rundt deg, vil du automatisk underholde dem også (såfremt det er genuin underholdning for deg).

 

Da blir du heller aldri kjedelig

 

Dette stemmer fortreffende godt med de tilbakemeldingene jeg har fått fra jenter om at jeg er mye mer interessant når jeg snakker om ting som interesserer meg. For eksempel; den kanskje beste responsen jeg har hatt med ei jente jeg har vært svak for lenge, var når jeg drev og snakket om hva jeg studerte. Temaet var noe så rart som bruk av symbolikk i middelalderen. Og dette var ei jente som har lite utdannelse, aldri har vist interesse for historie ellers og som generelt har vært ganske kald når jeg har prøvd å prate om ting jeg tror kan være bra samtaleemner.

 

Så snakk om hva faen du vil, så lenge du gjør det med ekte lidenskap eller viten.

[Rescue me]

Dette stemmer fortreffende godt med de tilbakemeldingene jeg har fått fra jenter om at jeg er mye mer interessant når jeg snakker om ting som interesserer meg. For eksempel; den kanskje beste responsen jeg har hatt med ei jente jeg har vært svak for lenge, var når jeg drev og snakket om hva jeg studerte. Temaet var noe så rart som bruk av symbolikk i middelalderen. Og dette var ei jente som har lite utdannelse, aldri har vist interesse for historie ellers og som generelt har vært ganske kald når jeg har prøvd å prate om ting jeg tror kan være bra samtaleemner.

 

Så snakk om hva faen du vil, så lenge du gjør det med ekte lidenskap eller viten.

Det kommer nok mye av at ord egentlig ikke har så veldig mye å si i en samtale .

 

Enig med de som sier at så lenge du liker å snakke om "noe", så vil nok også partneren din like det . Det verste er å prøve å si noe interessant, og det er i det hele tatt ganske "manipulerende".

 

Men ta å snakk om bekymringene dine med din partner , hjelper i hvert fall meg utrolig mye å bare si hva som plager meg. Om jeg føler meg "gal" i en situasjon, har det fungert bra for meg å bare si det , da slipper jeg presset med å skjule at jeg er "gal", som igjen fører til at jeg ikke lenger er "gal" (nå brukte jeg "gal" som eksempel da det har skjedd en gang).

[Moose Murders]

Jeg trodde alltid de som hadde mange venner var veldig flink å prate, tulle og være seg selv. Noe som til en viss grad er sant. Men jeg trodde jeg rett og slett var den eneste som var stuck i "awkward silence" situasjonen hele tiden. Jeg er fremdeles en smule på det stadiet, men har skjønt såpass at det ikke er like lett for alle.

 

Jeg tilhører litt motsatt side. Basert på tilbakemeldinger tror jeg at jeg er nokså underholdende. Jeg prøver å være tålmodig, men jeg merker at jeg til tider må anstrenge meg for å være sammen med "kjedelige" personer.

 

MEN

 

jeg tror ikke at folk egentlig er eller behøver å være kjedelige, og jeg prøver å formidle mine "triks" til folk jeg kjenner. Det å være underholdende og spennende å snakke med er nemlig ikke noe som nødvendigvis kommer av seg selv (i hvert fall ikke for meg - jeg føler jeg må gjøre en innsats selv, og det føler jeg at det er verdt).

 

Noen av de enkleste triksene jeg bruker er blikkontakt - blikkontakt med flere. Lite stanser en samtale så effektivt som at man ekskluderer folk fra den, folk som kunne vært med og prate men som føler seg utelatt. Og når man er flere sammen kan man lettere spille på hverandre.

 

Det å spille på hverandre er det andre trikset. Selv fikk jeg et av de flotteste komplimentene jeg har hørt av ei venninne. Hun sa at hun synes jeg er flink til å "åpne opp" samtaler sånn at det er lett for folk å delta. Det er vanskelig å forklare konkret hva som ligger i det, men man kan kanskje stille åpne spørsmål og erte hverandre under samtalen. Da har motparten(e) noe å reagere på.

 

Dermed er det også viktig å reagere når noen "kaster ballen" til deg. Trikse litt med den og leke seg før du spiller den videre. Spinn litt på tråden og fortsett leiken litt, og pass på at det er en åpning for nestemann å ta tak i og fortsette å leke med. Dette er ikke anledninga for å informere om saklige fakta (med mindre det er komiske eller forunderlige fakta). En feil mange gjør når de tuller er å henge seg opp i hva som "egentlig" er tilfelle. Det stikker hull på en god vits.

 

I min vennegjeng er det vanlig å erte og late som man er mer naiv enn man er og karikere seg selv og hverandre når man snakker om ting. Hvis noen har sagt noe feil en gang får vedkommende ofte høre det for alltid. For det første er dette en kjerne i det å skaffe seg internhumor. Dette kan man referere til i helt urelaterte situasjoner som derfor blir veldig komiske ved veldig beskjeden innsats. Dette knytter oss sammen. For det andre sender sånn erting signaler om at vi stoler på hverandre, at vi ikke mener noe vondt med det og at vi stoler på at den andre forstår at vi ikke mener noe vondt. Også dette knytter oss sammen.

 

Ikke vær redd for å være "slem". Gode venner er trygge nok på hverandre til at de skjønner at det ikke er ondskapsfullt på ordentlig (men gode venner skjønner også hvor grensa går, man må ikke misbruke tilliten). Dette innebærer at det også er viktig med selvironi. Det er ikke morsomt med folk som utelukkende har det morsomt på andres erfaring, dette har med generøsitet å gjøre. Ikke vær redd for å fortelle om tabber du har gjort. Fremstill gjerne deg selv som tullete som gjorde noe dumt. Folk vil skjønne at du ikke tar deg selv så høytidelig, og da er det lettere å tulle tilbake til deg.

 

Dette virker etter min erfaring også positivt på selvtilliten. Lite er så tilfreddstillende som å ha fått folk til å le av noe morsomt du har gjort eller fortalt. Det blir altså en positiv sirkel.

 

Det siste trikset jeg kommer på sånn med en gang er å la seg rive med av assosiasjonene man får. Min erfaring er at de ofte umiddelbart er helt tullete, og da forteller jeg om det. Poenget er ikke om den umiddelbare assosiasjonen er saklig eller fornuftig. Poenget er at den skaper komiske bilder i hodet på de andre. Dette gir også dem noe å spille videre på.

 

Til slutt vil jeg si at jeg ikke opplever det sånn at de morsomme, klovnene om du vil, nødvendigvis er overfladiske og uegnet til å snakke om alvorlige ting med. De fleste av mine beste venner er gode på begge deler, mye fordi vår måte å tulle på genererer tillit til hverandre og evne til å se ting fra flere sider, ikke bare de triste.

 

Jeg håper dette ikke høres for belærende ut.

Endret 14. februar 2013 av Moose Murders