Cyrio

Nå skal jeg være litt "direkte"... Dersom flere angrer fordi fokkeslasken og andre ikke aksepterer de vil jeg påstå at operasjonen var mislykket ettersom man fremdeles ser ut som sitt opprinnelige skjønn. Med mindre fokkeslasken har for vane å trakassere et spesifikt kjønn hver gang han er ute blant folk da, men det tviler jeg i grunn litt på. (og da er det jo "greit" i akkurat denne sammenhengen selv om det ikke er greit i vanlig sammenheng) Men dersom min teori stemmer har du da ikke oppnådd noe som helst annet enn å "ødelegge" deg selv uten noen vei tilbake, du innser at løsningen ikke var like god som du trodde den skulle være og angeren setter inn. Hva gjør du da? I værste fall har du jo operert bort kjønnet ditt. Og selv om dette sikkert høres litt brutalt ut så er det dette som er poenget mitt. Skal vi "omprogrammere" fokkeslasken & Co til å late som at de ikke ser at man er sitt opprinnelig kjønn slik at alle kan leve videre i uvitenhet? Vil de som har operert seg til et annet kjønn føle seg bedre når de lever i et samfunn hvor ingen har lov til å påpeke at du ser ut som noe annet? Hvor man faktisk MÅ spørre om pronomen hver gang man møter noen? Eller vil dette kanskje bygge videre på usikkerheten til disse personene? (og andre for den saks skyld) Dersom man har angrende personer etter slike operasjoner er terskelen for lav, og dersom de angrer fordi ikke 100% av befolkningen støtter opp under dine valg så må man se litt på psyken uansett. Om jeg hadde skrevet et sammenhengene innlegg her med alt jeg hadde stått for og vært motstander av og som gir meg min identitet så hadde jeg nok helt sikkert fått mange motargumenter fra høyresiden, venstresiden, miljøsiden, sentrumssiden, dyrevernere, dyremishandlere, kapitalister, sosialister, kommunister, rasister, antirasister og sikkert et par andre personer også.. Men det må nesten være greit, det er ikke bra for psyken om du aldri møter motgang. Ting skal være litt skummelt, for valg har faktisk konsekvenser og det du utsetter deg selv for er ikke alltid nødvendigvis bra uavhengig av hva Marlboro-mannen, lokale dealere, velmenende venner/familie, flotte støttesider på internett med enkelthistorier som skinner sterkere enn solen eller til og med dine egne tanker forteller deg. Edit: beklager til fokkeslasken som ble litt ufrivillig eksempel mer enn en gang akkurat nå.

Terskelen for å få behandling bør absolutt være lav, det er hvilken type behandling man mottar i første rekke jeg tenker vi må se på. Skriver det her selv om det gjelder for mesteparten av det du har skrevet. Tror egentlig ikke vi er fryktelig uenige i alle aspektene her, samtidig som vi kanskje ser det fra litt forskjellige vinkler. Og det er egentlig litt bra i mange tilfeller. Jeg er helt enig i at man bør vite mye om et tema før man mener masse om det, dessverre er det ofte blitt helt motsatt. Bare se på politikere hvor vi har hatt forsvarsministre uten en eneste dag i grønne klær osvosv. Men selv om jeg ikke kan relatere til hvordan det er å virkelig føle at jeg er i feil kropp, så har jeg vært en del av samfunnet på godt og vondt. Jeg vet en del både fra egen og andres erfaring hvordan det er å føle at ting er håpløst, at man er fanget i en ond sirkel, hvordan man tror man har funnet den perfekte løsningen men aldri kommer helt over målstreken. Og det er det jeg mener her, og derfor jeg ikke drar opp "jeg identifiserer meg som en atomubåt" osv. For det er åpenbart en tung situasjon for de som sitter midt oppe i det og det skal man ikke undervurdere konsekvensene av. Men istedenfor å gjennomføre irreversible operasjoner, innføre pronomen i epostsignaturer/møter, gå på hormonell behandling og ellers få hele samfunnet til å spille videre på noe som, i mine øyne (dessverre) kan betegnes som en "løgn", så må vi jo hjelpe disse som er så langt nede grunnet dette. Få de til å snakke med rette instanser i helsevesenet osv. Rett og slett skaffe de den hjelpen de trenger og fortjener. Nå bare tok jeg et raskt google-søk som viser at alle som har fyllt 16 år på egenhånd kan endre juridisk kjønn. Kjempeflott for de, men hvorfor er vi der at 16 åringer skal føle på dette behovet. Her må det jo ligge andre grunner i bunn. Dette er jo ikke annet enn en mini-bok som det står mann/kvinne i, men samtidig er det starten på noe mer. For du kan jo også i teorien starte med hormonell behandling fra fylte 16 år. (da med foreldrenes velsignelse) Og da er man inne på noe litt mer skummelt synes jeg. Så ja, kanskje det ikke er opp til meg som hvit mann og erklære at rasismen i Norge er over, men jeg kan allikevel komme med innspill om hva vi kan gjøre med den, hvordan vi kan lære å leve sammen osvosv. Eller er det slik at den "undertrykkede" er den som skal sette alle premisser? For det er jo også en skummel tanke. Det er veldig bra, men samtidig klarer jeg ikke å sirkle tilbake til der jeg startet innlegget mitt. Om du skifter juridisk kjønn når du er 16, starter på hormonell behandling når du er 17 med en plan om å bytte kjønn når du er 18 så er man fremdeles utrolig tidlig ute. Tenåringer er smarte og oppegående på veldig mange måter, men konsekvenstenkning er jo ikke det de er best på. Samtidig kan de være sta som et esel, og da er spørsmålet. Er de "tøffe" nok til å avslutte behandlingen om de endrer mening etter 1 år med forberedelser, eller kjører de på for å trosse mor/far dersom disse er "skeptiske"? Samme problemstilling dersom foreldrene ikke er skeptiske, men derimot veldig støttende og gjennom en periode på 12-48 måneder ikke forteller barnet noe som helst annet enn hvor modige de er, hvor store forbilder de kommer til å bli for likesinnede, hvor fantastisk det er at de tørr osvosv. Er man da sterk nok til å si "nei, nå har jeg ombestemt meg" når man er i tenårene? Dette er jo en periode i livet hvor man gjennomgår utrolig store endringer i utgangspunktet. Husker jo selv hvor utålmodig, sta, verdensmester og egenrådig jeg kunne være. Foreldre og andre "autoriteter" var jo i mange tilfeller en hindring som bare måtte overvinnes/omgås. Og selv om dette ikke gjelder alle, så er det nok litt flere enn kun meg som kan relatere til dette.

Hehe, moro at du skrev akkurat det der og slo meg med 1 minutt gitt.

Ja, jeg forstår at de har det tungt. Håper virkelig ingen velger å operere seg uten at de anser det som en vei ut av noe værre. Det jeg mener er at da må man finne ut hvorfor de opplever denne konflikten, hva som skal til for å løse den og hvordan man kan komme til den målsetningen uten å gjøre noe som i all praksis ikke er mulig å reversere på en god måte. At mennesker våkner opp daglig og føler at livet ikke står til forventningene er jo ikke noe nytt. Det kan være at du har null sosial omgangskrets, pengene strekker ikke til, familien vil ikke ha kontakt med deg, du virkelig hater (ikke misliker, men hater) jobben og kommer deg ikke vekk fra den, eller kanskje noe helt annet. Løsningen i de tilfellene ovenfor er jo ikke å si "joda, men du har jo massevis av venner" til en som ikke har snakket med andre enn ekspeditøren på butikken de siste 7 årene, "tenk på alle de som er fattigere enn deg" til han som samler tomflasker for å kunne kjøpe first-price rundstykker eller "se nå har vi fått nye flotte kontorer" til den som virkelig hater jobben sin. Da bør det jo heller ikke være slik at man ukritisk sier "se, nå har du fått ny kropp" til den som hater nåværende kropp. Her må man jobbe med alt det underliggende på lik linje som man gjør med alt annet, hvorfor føler du at det er slik, hvorfor blir dette bedre for deg om du får en operasjon og finnes det noen alternativer som gjør ting litt mer levelig? Kanskje det kan være så enkelt som å tenke mindre på hvilket kjønn man er..? Jeg tenker ihvertfall veldig sjeldent på hvilket kjønn jeg er, samtidig som andre tenker mye mer på det. (som selvsagt er naturlig, vi er jo forskjellige tross alt) Kanskje et provoserende spørsmål, men om hele din identitet, frykt, fobi og daglige hverdag består av å klassifisere alt inn i kjønnsroller og/eller hvilket kjønn du er/ikke er... er det da en sak for kirurgen eller er det en sak for psykisk helsevesen? Jeg tror jo kanskje man kunne løst mye mer opp i dette ved å erkjenne hva realiteten er, ikke hva vi ønsker at den skal være. Tja, var kanskje litt flåsete sagt. Jeg modererer meg selv til å si "hva nå enn det skal være godt for". Hvorfor skal man ha et behov for å identifisere seg som noe som helst ute blant folk? Holder det ikke at folk identifiserer seg som Atib Azzad eller Cyrio dersom man er såpass opptatt av identitet? at man tenker "her sitter jeg, og det er ingen som meg her" Er man så utilpass med seg selv at man ikke klarer å oppholde seg blant kjente uten å modifisere kroppen, hvor lang tid tar det da før man føler ytterligere behov for å gjøre nye endringer? Har vi blitt så opptatte av hvordan andre oppfatter oss at vi er villige til å kjønnsoperere oss selv for å få aksept? I så fall er det jo mange ekstremt store underliggende problemer i samfunnet som vi må se på aller først så vi slipper å enten bli ekskludert eller må legge oss under kniven/pillebrettet. Jeg trekker i motsatt retning og mener at det er for lett å gjøre dette. Sett en grense på 25 år før man får gjøre dette, da har du levd/opplevd litt, du er ferdig utviklet og du er bedre rustet til å ta slike avgjørelser. Om du fremdeles sitter med de samme meningene som du gjorde når du var 16, så kjør på men da har du ihvertfall blitt tvunget til å ta stilling til dette. En liten digresjon: jeg har hørt mye på metall gjennom livet og hadde utrolig lyst til å tatovere svære opp-ned kors og pentagrammer på skuldre og legger når jeg var typ 16 år, var overbevist om at dette kom jeg aldri til å angre på, dette er "dritkult" og det er utelukkende positive sider ved å gjøre dette. Fikk selvsagt ikke lov til å tatovere meg i det hele tatt, og priser alle høyere makter for at det ikke ble noe av. Selvsagt ikke i nærheten av å føle på at man er i feil kropp, men konsekvensen av å få lov til å gjøre slike forandringer med kroppen når man er såpass ung kan føre til kjempeutfordringer senere i livet.

Akkurat den konklusjonen jeg traff også etter å ha lest gjennom de siste innleggene. I så fall er det jo ganske drastisk å operere bort/inn vesentlige deler av kroppen fremfor å heller gå en vei som gjør at man føler seg akseptert slik man i utgangspunktet. Et annet spørsmål er jo hvordan den følelsen av "feil kjønn" blir så utrolig fremtredende at man velger førstnevnte alternativ. Er det virkelig slik at man våkner opp hver eneste dag og tenker "shit, fremdeles ikke riktig kjønn så nå er denne dagen ødelagt også"? I så fall, hvordan/hvorfor forventer man at denne følelsen blir bedre/forsvinner etter x antall behandlinger/operasjoner når man fremdeles ikke kan endre biologien? Ja, jeg har fått med meg at det er forskjell på biologisk og "sosialt" kjønn, hva nå enn dette betyr, men du kan jo like fullt ut bestemme deg for å være "kvinne" sosialt sett uten operasjoner. Glad jeg ikke trykket "send inn svar" 5 sekunder tidligere. Dette skulle jo bare mangle. Dersom alle i en alder av 16-20 år som kom inn til legen og sa "Jeg vil bytte kjønn" fikk lov til dette uten noen kritiske spørsmål til tross for de enorme konsekvensene dette medfører så er min påstant at utrolig mange ville angret på dette senere i livet. Tenker bare på hvordan mitt eget liv ville sett ut om jeg fikk lov til å gjøre alt jeg hadde lyst til i mine forskjellige sinnsstemninger i den perioden av livet mitt. sannsynligvis hadde det ikke endt så bra. At man blir utfordret på denne prosessen er det minste som burde vært forlangt.

Kan ikke svare for de andre, men ikke for min del. For min del handler det mest om å behandle utfordringer/traumer/diagnoser/ønsker på en best mulig måte. Best mulig måte i mitt hode er følgende: -Finne årsak -Forklare hvorfor det som er ønskelig ikke er mulig (Dersom aktuelt i den enkelte problemstilling) -Lage en løsning som faktisk løser utfordringen og ikke bare bygger videre på det jeg faktisk velger å kalle fantasier. Det gjør vi ikke i dag. Nå finnes det flere steder i verden hvor du mister jobben om du kaller noen for feil kjønn, og her forsterker vi jo bare denne fantasien, vi løser den ikke. For det er jo nettopp det, en fantasi. Om jeg tar på meg parykk og kjole i morgen så er jeg fremdeles en middelaldrende mann med hårete kropp, forhåpentligvis et gjennomsnittlig testosteronnivå og uten evne til å bli gravid. Og her blir det feil å kreve at resten av samfunnet må inkluderes i min fantasi. Alle vil åpenlyst se at jeg er en mann i kjole, men det er ikke lengre greit å kalle meg for "han"..? Så klart, jeg kan ta laseroperasjoner for hårveksten, starte på østrogen og utføre massevis av operasjoner slik at det (kanskje) ikke blir like tydelig at jeg er av det mannlige kjønn. Kanskje jeg til og med klarer å "lure" enkelte til å tro at jeg er kvinne. Men jeg vil fremdeles være uten livmor, og min frustrasjon vil fremdeles være like reell. Jeg vet selv innerst inne at jeg ikke er en "ekte" kvinne. Ergo har jeg nå ødelagt min egen kropp, brukt massevis av penger og problemstillingen er nøyaktig den samme. Nå er jo spørsmålet: hadde denne situasjonen blitt bedre om man fra dag 1 hadde fått beskjed om at "hei, dette er dessverre ikke mulig, men vi skal hjelpe deg så godt vi kan med å lære deg å leve slik du er født"? Jeg tror at ja, det hadde den. Spesielt dersom det bunner ut i at noen ønsker å være "tradisjonell husmor" eller "stereotypisk bilmekaniker" er det jo egentlig kun utrolig trist hvis folk bygger hele sin identitet rundt dette og i tillegg må skjæres opp og leve med kjemiske hjelpemidler fremfor å bli fortalt at "vet du, det er helt innafor om du vil ha på deg blomstrete forkle eller kjeledress full av oljeflekker dersom du ønsker det". Ihvertfall i Norge tror jeg det er mange år siden feminine menn og maskuline kvinner har blitt ekskludert av hele deres umiddelbare omgangskrets av slike ønsker. (selv om det selvsagt helt sikkert finnes unntak) Man konstruerer faktisk et eget sett med utfordringer her, deretter konstruerer man en løsning som er såpass dårlig at man må tvinge resterende befolkning til å "spille med" for å sannsynligvis ikke ha løst den opprinnelige problemstillingen som ikke eksisterer utenfor eget hode.

Skal komme med litt påstander her som helt sikkert er veldig politisk ukorrekt.. Først og fremst er min mening at dersom noen opplever kjønnsdysfori så kan man absolutt bry seg om det. Men det er mange måter å bry seg på. Her er 2 måter (som er satt på spissen) Alternativ 1: Man prater med personen, forsøker å finne ut hvorfor de opplever dette, gjør det man kan for å komme til bunns i selve årsaken og forklarer på en pedagogisk korrekt måte at "vi ser deg, men du er nå en gang født slik så da kan vi gjøre det beste ut av situasjonen uten at du lemlester deg selv i en psykisk tung periode" Alternativ 2: Man får inn barn/ungdom/unge voksne inn på kontoret som sier at de må være det motsatte kjønn fordi de helt siden barndommen likte rosa, likte å leke med biler, tok på leppestiften til mor eller arbeidsstøvlene til far og konkluderer med at dette barnet selvsagt må få lov til å opere bort "problemene" sine og evnt innta store mengder medikamenter som endrer hele den kjemiske sammensettingen i hjernen. I enkelte tilfeller før man i det hele tatt er gammel nok til å kjøre moped. Det her med at vi nå har 46 kjønn eller hva listen er på nå synes jeg er... overdrevet samtidig som det vitner om en helt annen problemstilling. Dersom du føler behov for å lete gjennom en liste på 46 "sosiale kjønn" (som tydeligvis er en greie nå) for å finne noe som passer akkurat deg, så vil det alltid handle mer om et ønske om å være spesiell/annerledes fremfor noe annet. Og da er det jo der vi må starte, ikke med å dra frem kirurgiske/kjemiske virkemidler for å bygge videre på disse utfordringene. Gjelder helt sikkert for noen, men dersom man aldri ville sett forskjellen ville vel i grunn denne trenden store firmaer og "progressive" organisasjoner har med at alle må introdusere seg selv med egne pronomen forsvunnet ganske raskt? Heldigvis ikke så utbredt i Norge enda, men kommer sikkert etterhvert det også.

Denne kan jeg relatere til. Dessverre kommer det nok til å være slik en god stund fremover ja. For å ta en ekstremt forenklet versjon av det som gjør at vi er der vi er nå kan vi for de fleste av oss dele opp årsakene i følgende hovedgrupper -Dyrere strøm -Dyrere mat -Dyrere drivstoff -Dyrere lån Nå sitter det jo massevis av både statlige og private økonomer og regner ut at vi faktisk har klart oss greit på dette utgiftsnivået, og derfor har jeg en liten konspirasjon om at det ikke kommer til å endre seg så mye. (med "klart oss" mener jeg at vi ikke går konkurs, ikke at vi nødvendigvis har hatt det gøy) Matprisene som har kommet er nok den nye normalen, her er det såpass kraftige krefter i sving samtidig som dette også nødvendigvis henger delvis sammen med økte drivstoff/strømutgifter Blir drivstoff billigere så økes avgiftene på dette ettersom "vi" ikke ønsker mer bruk av fossilt drivstoff enn ytterst nødvendig Blir strømmen rimeligere (tvilsomt) så reduseres/avskaffes strømstøtten tilsvarende. Går rentene ned er det vel og bra, men den kommer nok ikke til å bli kuttet med 3% "over natten" for å si det slik, vil tippe det tar rundt et år før de begynner å senke den og deretter rundt et år til før den er på et ålreit nivå. Av en eller annen grunn er det bred enighet om at når mennesker i det landet her faktisk har penger til overs, så får alle det mye værre. Hvordan vi har nådd denne konklusjonen aner jeg ikke, men tydeligvis er det ikke bra for samfunnet at vi sitter i en situasjon som vi gjorde for et par år siden hvor tilogmed lavtlønnede hadde litt ekstra sparepenger. Virker jo nesten som om samfunnet er bygget opp på et prinsipp om at x antall prosent må være "fattige" for at hjulene skal gå rundt for resten. jada, jada mer penger i omløp = mindre verdi, men jeg har jo et idealistisk håp om at det er mulig å jobbe en heltidsstilling innen en hvilken som helst næringsbransje uten å føle at det er hull i bankkontoen din..?

Det gjør de når de oppdager at du har kjørt for fort. Helt frem til de aller fleste (alle?) Fotobokser gikk over til 4g så kunne du gjerne få konsekvensen av å ha kjørt for fort mange uker etter at du hadde gjort det. Forøvrig gjelder det all kriminalitet. Om du har vært på røvertokt hos gullsmeden er du ikke "home free" selv om du ikke ble tatt på fersk gjerning. Utfordringen her, og hos mange politikere generelt er at de virker å oppriktig mene at reglene som gjelder for oss andre ikke skal gjelde for de. De snakker dag ut og dag inn om solidaritet, viktigheten av å bidra i samfunnet og hvorfor vi alle må forvente høyere pensjonsalder, høyere skatter osvosv. For seg selv har de innvilget full pensjon etter 12 år på Stortinget, ekstremt runde vilkår for pendlerleiligheter og lønninger som ligger over dobbelt så høyt som snittinntekten i Norge. Og selv med alle disse usedvanlig gode fordelene er de tilsynelatende helt ute av stand til å oppføre seg. Nå som det har røket 6 stk på typ 2 år, så er det ingen som klarer å overbevise meg om at samtlige av de som sitter igjen har rent mel i posen. Det er bare at ingen har klart å avdekke enda mer enda. (Men om jeg har rett vil det nok dessverre komme) Støre sitter fremdeles stille i båten, han anser det vel ikke som "krise" helt enda, for det er tross alt dårlig pr. Sitter dessverre med litt "Rules for thee, not for me" vibber om dagen når det kommer til den gjengen som hever (våre) lønninger inne på Stortinget om dagen

Hehe, beklager for det men er jo greit å være klar over hva du begir deg ut på. Jeg ville jo stilt meg selv spørsmål om hvorfor du er sjalu med akkurat denne personen og funnet ut om du kan endre på det. Hvis ikke ville jeg faktisk forsøkt å finne noen andre du kan tilbringe tid med uten å bli sjalu. For som nevnt er dessverre dette ofte en realitet:

Tja.. Er jo ofte best å være ærlig i en ansettelsesperiode. Men ville nok følt meg fristet til å si at jeg levde på noen oppsparte midler eller lignende dersom det var for en kort periode. Dersom du har en glippe i CV'en som er veldig lang er det uansett litt vanskelig å prøve seg på den.

Sjalusi er ikke særlig attraktivt. Jeg ville gjort det jeg kunne for å legge det fra meg hadde jeg vært deg. For all del, situasjoner oppstår hvor man blir usikker men da må man nesten snakke med den andre personen og deretter velge om man velger å stole på denne eller ikke. Sjalusi oppstår vel i grunn som et symptom på manglende tillit, og da er det der du må starte. Om du er ute av stand til dette kommer det i aller beste fall til å bli et utrolig slitsomt partnerskap for begge, i værste fall (og aller mest sannsynlig) kommer det til å ende med brudd. For å ta et lite eksempel: Du har nå gitt din potensielle partner adgang til din telefon. Dersom det skulle skje noe som helst på den telefonen som du ikke ønsker at den andre parten skal vite om, ville du beholdt dette lagret på telefonen din når du vet at hun kan komme til å lese/se dette, eller ville du tatt ytterligere forhåndsregler? Nå la oss si at vi bytter ut deg med din potensielle partner i eksempelet over. Hva tror du hun kommer til å gjøre dersom hun vet at du har tilgang til telefonen din? Det med å be om/forvente tilgang til telefonen til folk betyr 2 ting: 1: minst 1 person i forholdet mangler tillit 2: minst 1 person i forholdet blir flinkere til å gjemme unna ting som den ikke vil at den andre personen skal se. Jeg har (tror jeg) f. eks tilgang til samboerens telefon og hun har tilgang til min, men så langt jeg vet er det ingen av oss som noen gang har brukt det til noe annet enn å åpne spotify eller lignende dersom den andre telefonen er utilgjengelig av en eller annen grunn. og de kodene har vi fått av hverandre når det er "naturlig".. typ "hei, kan jeg få koden din så jeg får åpnet Spotify". Den dagen en av oss hadde spurt "hei, kan jeg få låne telefonen din for å lese litt meldinger" så hadde jeg blitt stresset. Så skal jeg avslutte med noe som du sannsynligvis ikke vil høre og noe kjempemange her inne sikkert er uenige i men som er min personlige oppfatning og erfaring. De (heterofile) personene jeg har møtt gjennom livet og som har flest venner av det motsatte kjønn uten at det er noen "grunn" til det er nesten uten unntak notorisk utro, ute etter drama og/eller utrolig oppmerksomhetssyke. Med "uten grunn" mener jeg i hovedsak de som "ikke går overens med andre av eget kjønn" Selvsagt skal det være lov å ha bekjentskaper av det andre kjønnet, og jeg har selv et lite fåtall av slike, men da er det som regel noe felles som knytter oss sammen, som f. eks felles venner, fritidsinteresser eller lignende. Men her må du nesten sette deg ned og tenke godt igjennom om du har tillit nok til å klare å sitte hjemme en lørdag mens den potensielle parteren din er ute på jentekveld en lørdag eller måtte jobbe overtid en vanlig ukedag. Hvis svaret er ja, så er problemet løst. Hvis svaret er nei, så ville jeg tenkt meg godt om før jeg gikk inn i et forhold. Lykke til, det meste ordner seg alltid!

Jeg klarer rett og slett ikke å relatere til det. Har full forståelse for ulike seksuelle preferanser og bryr meg i grunn ikke noe som helst om hvilken legning folk har. Det er jo opp til hver enkelt i mitt hode, og det er jo for eksempel mange sykt dyktige drag-artister der ute. Derfor har jeg også forståelse for at mennesker kan tenke "ohhh, skulle så inderlig ønske at jeg var gutt selv om jeg ikke er det" (eller motsatt) Men å si rett ut at "jeg ER det andre kjønnet", klarer jeg ikke å forstå. Ikke at jeg misliker de som mener det, men selv er jeg skrudd sammen til å følge biologien. Og da er det en vesentlig forskjell. Man må gjerne ønske at man var noe annet, men til syvende og sist så er man jo født i en kropp som i grunn ikke tar hensyn til ønsker. Også kommer man inn på dette her som også bør prates litt mer om: Og mitt svar er: Nei, det er ikke (burde ikke vært) ok å eksperimentere på ufødte barn på denne måten, like lite som det er greit å røyke, drikke brennevin eller innta narkotikum når man går i svangerskapsperioden. Litt det samme som at jeg er motstander av at barn ikke har lov til å stemme, innta rusmidler som nikotin/alkohol, kjøre bil eller jobbe fulltidsjobber, men samtidig skal få lov til å bestemme at de skal gå på pubertetsblokkere, bli kjønnsoperert og bytte kjønn samtidig som de går gjennom den delen av livet med desidert mest endringer (både kroppslige og mentale) Men på den andre siden... Det kan absolutt hende at jeg er nåtidens versjon av de som var ordentlige motstandere av homoekteskap frem relativt nylig og at jeg tar fullstendig feil. Heldigvis er det ikke noe som helst jeg kan gjøre for å påvirke slike saker i den ene eller andre retningen.

Ja, det risikerer du. Om det er vanlig.. Tja..? Banken ønsker jo alltid å dekke inn tapet sitt, men om du har tatt et lån på 6 millioner for å betale ned en bolig og alt går skeis, så vil jo banken selge dette for å minimere kostnadene sine. Om det da kommer noen og sier at "dette kjøper jeg, mitt bud er 4,5 mill" og ingen andre ønsker å kjøpe det så er det ikke direkte uvanlig at banken gir tommel opp, innkasserer sine 4,5 millioner og oppretter krav på 1,5 millioner + omkostninger mot deg som eier. Da sitter du uten bolig, uten mulighet for å kjøpe ny bolig og en gjeld på over 1,5 millioner. Er jo bare å ta en tur innom finn.no og se hvor mange boliger som selges av advokatfirmaer. Majoriteten av disse er tvangssalg, men det er også noen som ønsker å selge via advokat for å spare meglerkostader. Jeg ville nok vært særdeles forsiktig med dette, dersom banken ikke ønsker å låne deg det du føler at du klarer å betale så ville jeg hørt med en annen bank. kjenner blant annet en som kom seg på boligmarkedet uten EK/kausjonist kun ved å ta en ringerunde for å forklare situasjonen. fikk en del nei, men plutselig kom det et ja også gitt.

I skrivende stund er det vel ikke noen aktuelle plagieringssaker på høyresiden. 🙂 Forøvrig finner jeg det festlig at når det dukker opp noe på høyresiden så er det alltid noen som sier "ja, var det jeg visste! Skandale!" Når det deretter skjer noe på venstresiden så er mantraet "jammen, høyresiden er minst like ille, vi har bare ikke avdekket det enda!!" Er jo lett å innta en offer-rolle i situasjoner som dette. Ihvertfall når man har en regjering som har vært til så grader rystet av skandaler. Blir spennende å se om støre endelig er villig til å innrømme at det er krise, eller om dette er business as usual.

Det var en finurlig setning. Høyere skattlegging på boliger som også befinner seg i "trykk-områder"= bedre råd til å bo der? Kaste ut erfarne senioransatte for å ansette uerfarne nyutdannede = mer kompetanse? Hvorfor er det "alltid" slik at mer avgifter er det første folk ønsker seg når vi allerede ser at ting er i ferd med å gå av skaftet? Samtidig, når vi snakker om "inkludering" og slike ting, hvorfor har jeg inntrykk av at dette mener at "JEG" skal inkluderes, gjerne på bekostning av noen andre? (Som da nødvendigvis ikke lengre blir inkludert) Når det er sagt så er jeg enig i at det er mange topptunge/treige bedrifter der ute. Men så er det alltids slik at dersom du som arbeidsgiver ønsker å bedrive nettopp verdiskapning, så er det litt tryggere å ansette en person som allerede har 10-20 år med erfaring innen faget kontra en person som kommer rett fra skolebenken. (på godt og vondt)

Bare tull. Samboeren din har en arbeidskontrakt hvor det avtales stillingsprosent og lønn. Denne går begge veier og arbeidsgiver har 0% mulighet til å avvike fra denne under ordinær drift. Følgende tilfeller hvor dette kan være gjennomførbart er: -Permisjon (Må sendes ut skriftlig permisjonsvarsel minst 14 dager i forkant) -Streik (Da er det jo arbeidstakere som velger å ikke dukke opp) -Lock-out (i forbindelse med lønnsforhandlinger) Det de derimot muligens kan gjøre er å si "kjedelig at du ikke har opparbeidet deg noen plusstimer for her er det timebank så nå pålegger vi deg avspasering også må du jobbe inn de 37,5 timene på et senere tidspunkt". (Den er litt i gråsonen, men går nok gjennom i mange bedrifter) Men dette skal du altså ikke trekkes i lønn for med mindre du selv ønsker det. Unntaket her er om du sier opp på et senere tidspunkt og fremdeles har 37,5 timer i minus, da må jo den nulles ut, og ettersom du ikke har jobbet opp igjen dette kan du trekkes på siste lønning. Lykke til, ville ikke gitt meg på den der!

Tror nok dette er utbredt på begge sider. Jada, har jo vært litt i Norge også gjennom tiden som tidligere nevnt men har ihvertfall inntrykk av at vi ikke har kommet like langt som f. eks USA. Og det er jeg veldig glad for. Det vi skal tenke på er at media er ganske sentrale oppe i det hele, og som et eksempel kan vi jo ta opp valget som er i ferd med å skje i USA. Nå er man på det stadiet at jeg her om dagen skummet forbi en artikkel om noen i USA som ikke lenger ville besøke familien sin fordi familien stemte på republikansk side. Samtidig leste jeg litt rett i forkant av valget i Iowa hvor VG eller NRK intervjuet innbyggere hvor mange var veldig stolt av å være republikansk og det var en liberal innflytter som rett ut sa at hun hadde en veldig liten omgangskrets fordi det var så få andre liberale der. Dette er jo kanskje ikke direkte "kansellering", men et symptom på at noe er ganske galt og polarisert. Så vidt jeg vet (og har opplevd) er det jo ikke slik her i landet at "vi" har for vane å kutte alle relasjoner med andre enkeltpersoner dersom vi finner ut at de stemmer MDG eller FRP alt ettersom hvilken side du selv står på. I min omgangskrets har jeg folk som støtter hele det politiske spekteret (inklusiv de som virkelig misliker samtlige partier) uten at det går ut over vår dynamikk. Mitt spørsmål oppe i det hele er jo hvor "sunt" det er når man kommer dit at "jeg gidder ikke å høre på hva du sier engang, for du støtter jo "sett inn generisk offentlig person/parti her" så din mening er automatisk helt idiotisk og vi kan ikke ha noe mer med hverandre å gjøre". Og det er her media innimellom kan gjøre oss alle en liten bjørnetjeneste dersom de normaliserer dette i større grad enn de allerede gjør. I Norge er det langt fra like ille som i USA, men vi ser jo at de har ganske stor påvirkningskraft i mange saker. Generelt sett er jeg veldig motstander av "de-platforming" og rett og slett sabotasje av offentlige personer, dette fører jo bare til enda større polarisering. (Tror jeg) La alle disse kontroversielle personene holde på å spre sine greier på diverse plattformer på lik linje med alle andre, det må jo være sunnere at det er synlig og at man aktivt tar stilling til om "er dette noe jeg kan identifisere meg med" kontra å gjøre alt man kan for å "sensurere bort" det man selv mener er feil meninger. Se på Trump (siden det er ganske aktuelt nå) Mannen står tiltalt i 4 rettsaker, han har gjort/sagt/ment ganske mye... merkelige ting opp gjennom. Min påstand er at eneste grunnen til at han har vunnet nominasjonen i Iowa med høyere oppslutning enn noen annen republikaner opp gjennom tidene er nettopp fordi man skriker så utrolig høyt, kaster han ut, skaper kontroverser, kjører på med mediehysteri osvosv hver eneste gang han gjør noe. Her vil automatisk alle som allerede misliker motstandersiden få enda sterkere insentiver til å stemme på denne mannen, og vipps så har han plutselig stemmen til alle som liker han i utgangspunktet, men også stemmen til alle som misliker motstanderpartiet, alle som misliker det juridiske systemet, alle som misliker sensur på plattformer, alle som misliker politisk korrekthet osvosv. Hadde folk bare sagt "haha, han mener valget er rigga, la han holde på" eller "haha, særlig at han hadde klart å ende krigen i Ukraina på 24 timer" og latt han holde på inne på FB/IG så tror jeg oppslutningen hadde vært serdeles mye lavere.

Aller først må man jo skille mellom "buffer" og "sparing" Veldig forenklet har flere blant oss midler de kan få tak i: -Umiddelbart (Typ bufferkonto) -På kort varsel (Typ fond) -På lang varsel (Typ salgbare ting som eiendom osv) Om man har en ekstra eiendom eller to ekstra som kan selges for x antall tusenlapper hjelper det lite når du står der med behov for ny bil "i morgen" eller en over middels høy faktura i hånda som har 14 dager forfall. Derimot hjelper aksjesparekontoen deg ganske mye. Her tar det jo i aller værste fall 6 dager å få tilgang til penger fra fond. Derimot ønsker du jo normalt sett ikke å ta ut de pengene ettersom disse midlene jobber aktivt for å øke seg selv i verdi. Da er vi over på bufferkonto. Om man har over 100 000,- på bok ville jeg personlig satt hver eneste krone over det på fondet. Da har man et fint og rundt tall som er litt morsomt å titte på når du åpner nettbanken og sannsynligheten for at man har behov for over 100 000,- på under 6 dager er jo relativt lav. Kommer man i diskusjoner om fakturaer/avgifter av den størrelsen er jo også de fleste såpass interessert i at ting går "i orden" at de gjerne godtar en liten "detta ordner vi, men det tar en ukes tid". Bruker man fond er det med andre ord litt opp til en selv. Finn ut hva som er den største umiddelbare utgiften du kan få "akkurat nå" og legg bufferen ca der, evnt bittelitt over. Resten går i fond eller lignende. Om man ikke har "verdier" i objekter eller kontoer utenfor bufferkontoen ville jeg blitt kjempestresset om det var under 100k tilgjengelig. Selv har jeg den innstillingen at alt er "ok" finansielt sett så lenge jeg har råd til å utføre 2 ting som er kritisk i husholdningen uten å vente på velsignelse fra forsikringen osv. -Bytte tak -Renovere bad Det er vel 2 av de dyreste tingene jeg kommer på at man kan risikere at skjer i huset, og klarer man de 2 utgiftene uten å snakke med banken så har man det veldig greit. Når man treffer det punktet blir det faktisk gøy å spare litt også, så da er det lettere å fortsette innskuddene på diverse kontoer.

Men.. Det er jo 3 valg-alternativer i de undersøkelsene der.. Kom tilbake, bli ute eller ingen av delene.. Ja-siden leder over nei-siden isolert sett, men om du tar med "ingen av delene" som jeg vil tro handler om å faktisk ha et samarbeid uten å bli like forpliktet som de er så leder jo plutselig ikke ja-siden. de siste 11 undersøkelsene som viser at "Ja-siden" leder med mange prosent viser jo fremdeles et sprik mellom "kun" 44-52% av de spurte som ønsker et nytt medlemsskap. Og det er blant totalt 14 636 mennesker i et land med nærmere 56 millioner innbyggere.. Vil jo ikke kalle det veldig representativt da. Forøvrig er det tydeligvis snakk om resesjon i Eurosonen også ifølge et raskt google-søk. Terskelen for det du beskriver her er skyhøy å få gjennomslag for. Her kan du se en artikkel hvor vi stiller opp mot EU, og ettersom de er såpass uenige er det ønsketenkning å tro at vi hadde fått benyttet oss av den vetoretten som medlemmer. Så i den forstand er faktisk nåværende løsning bedre ettersom vi bare kan si "takk, men nei takk" tilogmed uten noen diskusjon i forkant. Om det har skadelige virkninger for norsk økonomi bør vi innse at vi befinner oss i en økonomisk gisselsituasjon. Hvor har du dette fra? Hvem i Storbritannia har uttalt at de A) har vært gateselgere og B) ønsker seg inn i EU igjen? Baserer du alt på meningsundersøkelser, "ja-siden" sitt lesestoff og tilfeldige intervjuer med folk? Den undersøkelsen angående Sveits er bestilt av Europabevegelsen Sveits. Blir som om LO undersøker hvor mange nordmenn som synes det er positivt med fagorganisert arbeidskraft. Absolutt, på lik linje som fascisme, nazisme, kommunisme, kapitalisme, religiøs overbevisning og helt sikkert ateisme også. Jeg forstår fremdeles ikke hvorfor man ikke kan samarbeide uten å gi fra seg nasjonal styringsrett, og det er heller ikke noe EU-forkjempere liker å prate om. Forstår jo det, er tross alt lettere å rette fokus mot noe annet enn å argumentere mot at vi ikke lengre skal styres fra Norge. Ja, eller så blir de hypnotisert av flotte løfter uten livserfaring nok til å skjønne når de blir lurt. Det får vi jo dessverre ikke vite før den generasjonen har blitt gammel og det er en ny ung generasjon som er motvekt mot dagens eldre. Det er vel ikke så lenge siden Le Pen har uttalt at det er fint at Nederland nå kan/burde ta stilling til EU gjennom en folkeavstemming etter brakvalget til Wilders. Finner ikke noe om at hun selv har snudd for Frankrike sin del, så det var nyheter for meg. Vi har nå hatt 2 folkeavstemminger angående EU i Norge hvor vi har sagt nei takk, og fremdeles leder nei-siden. Her bør EU-gjengen respektere at dere er i mindretall og ikke fortsette å mase om dette når dere kjemper for en tapt sak. Igjen, jeg hører ingenting annet en gode (men uspesifikke) lovord for EU og hvor forferdelig nasjonalisme er. Det går dårlig i Europa om dagen, vi mangler strøm, mat, gass og husrom. Det går dårlig med økonomien, og det er det samme om du bor i Storbritannia som er utenfor, Norge som er halvveis med, eller om du er i Eurosonen. Er lov å være forkjemper for noe, men blir for lett å si at alt rakner om vi ikke blir med i denne flotte organisasjonen som er vårt eneste håp for å ikke klare oss.

Det er nok vanskelig å være motstander av NATO i disse dager, det innså vel til og med Rødt.. Forøvrig er jeg helt enig i hele ditt innlegg, FN og NATO er vel en av de beste garantistene for gode fremtidsutsikter vi har. EU på sin side kan oppleves som litt mer trøblete.

Ja, selvsagt vil en bedrift som arbeider med import/eksport til spesifikke land ønske gunstige tollavtaler. Det betyr jo ikke at vi skal høre utelukkende på de. Og igjen, hvorfor skal vi godta at "hei, du får lavere toll, men kun om du plomberer alle mopeder til å kjøre i 45 km/t? Nå kjører ikke jeg moped, men jeg liker særdeles dårlig at man skal enten "lokke" med lavere toll mot at du innfører regler som helt åpenbart ikke er knyttet til handel, evnt "true" med høyere toll om du ikke er en lagspiller og sier at du ikke vil være med på dette. Nåja, den tar jeg med en klype salt. Her er GDP-utviklingen til UK for de siste årene. Med unntak av Brexit-øyeblikket ser det jo ut til å gå greit med de. Inflasjonen har tydeligvis også ut til å lande på ca 3,9% i 2023 (mot Norge sine 5,4%) Igjen, leser man aviser, blogger eller varehandelen sine nettsider så er det lett å få inntrykk av at majoriteten savner de gode gamle dager i det glade selskap. Men at den jevne innbygger våkner opp hver dag og savner EU, den kjøper jeg ikke. Samme argument gjelder også meningsmålingene som har en database på et par tusen personer i et så stort land. Flertallet er vel også hos de unge, og som vi ser gang på gang så stemmer de yngre mer "liberalt" før man blir gradvis mer konservativ gjennom livet. Diskusjonen om det er grunnet mangel på kunnskap hos de unge eller grunnet mangel på bitterhet hos de yngre eller en diskusjon for en annen tråd. Om du kaller det reservasjon eller veto er i praksis det samme her. Om vi sier "takk, men nei takk" så vil vi ha stoppet reglene fra å tre i kraft i vår egen nasjon. Det holder for meg. Ja, og hvis Sveits/Storbritannia klarer dette uten å være EØS-medlemmer, hvorfor klarer ikke vi det? Du snakker så mye om "nasjonalistene" og alt de ødelegger at jeg får mer inntrykk av at det er du som tilhører en sekt her... Det er helt greit å være uenig i en sak, men å si at nasjonalisme er roten til alt ondt, nasjonalisme raserer samfunn osvosv finner jeg særdeles lite appetittlig.. Nasjonalisme er en finfin ting, jeg liker å flagge med det norske flagget uten at det må henge et EU-flagg vedsiden av, jeg liker å vite at jeg bor i et land som har fastsatte grenser hvor vi har vårt eget demokratiske samfunn uten at vi må forholde oss til helt andre land og jeg liker å se på 17. mai togene som går hvert år. Jeg har en følelse av at du tilegner nasjonalistisk tankegang egenskaper som egentlig hører hjemme hos helt andre folkegrupper. Og si ikke at nasjonalister er utdøende, synes det virker litt motsatt. Se på Trump de 2 gangene han har stilt til valg i USA, se på Gert Wilders i Nederland, se på Javier Milei i Argentina, se på Brexit, og se på Marine Le Pen i Frankrike. (Selv om sistnevnte aldri vant noe valg så er hun fremdeles en sterk stemme i samfunnet) Siden jeg nevnte såpass mange kontroversielle navn her nå så rykker det sikkert litt i noen tastatur-fingre rundtomkring nå, så la meg komme dere i forkjøpet: Nei, jeg synes ikke at disse personene har svaret på alle våre problemer, nei jeg har ikke MAGA-hatt og nei jeg har aldri sagt at jeg ønsker å jevne alle moskeer med jorden.. Men Jeg har en teori om at suksessen til disse personene ikke kommer som et resultat av at de har løsningene som skal til for å skape en bedre verden. Det er ikke nødvendigvis slik at de er utrolig dyktige. (selv om de muligens er det, men det er jo en helt annen diskusjon) Det de tilbyr er en motstemme til den "liberale" siden, en motstemme til de som ikke klarer å vente med å outsource matproduksjon, kraftproduksjon, arbeidskraft og alt annet som vanlige innbyggere er avhengige av. De får rett og slett stemmer fordi det er eneste alternativ dersom du faktisk er en "nasjonalist" og setter ditt eget land litt høyt. For å si at Norge vil bestå som selvstendig nasjon under EU vil jeg aldri tro på. Har jo vært en del i EU-land og jeg tror aldri jeg har sett nasjonens eget flagg uten at det henger et EU-flagg ved siden av.. (Og om de ikke henger like høyt henger alltid EU-flagget øverst av en eller annen grunn) Jeg sporet nok litt av her på slutten, men poenget mitt er følgende: jeg synes det er ufattelig trist at man nå har kommet til et punkt hvor enkelte ikke ser noen som helst utfordring med å gi fra seg et eller annet sted mellom 1-100% av vår nasjonale styringsrett for å få lov til å handle med lavere tollkvoter. Og dersom du er motstander så er du nasjonalist, noe som faktisk har blitt et skjellsord! (I enkelte grupper..)

Hehehe, den synes jeg var fin. "Jeg representerer flertallet, ikke du!" 🙂 Uansett.. enhver dag uten EU-medlemsskap er en dag verdt å nyte. Joda, finfint med lavere toll, finfint med passfrihet og finfint med billige snekkere fra øst. Men til syvende og sist er vi en oljenasjon, strømnasjon og fiskenasjon. Etter at vi fikk bygget opp oljeformuen vår samtidig som vi har hatt, og fremdeles har så ufattelig god tilgang til både strøm og fisk som vi har så har vi alle forutsetninger i hele verden (bokstavelig talt) for å klare oss bra. Jeg er ikke i tvil om at jeg ville betalt noen prosent ekstra for import og eksport av varer mot å slippe å forholde meg til det hysteriet som blir styrt fra Brussel. Og hører man på de som er villige til å gi slipp på egen styringsrett så er det EU sin fortjeneste hver gang noe går bra, og mangelen på medlemsskap hver gang noe går mindre bra. De snakker om å "sitte på gangen å få direktiver tredd nedover huet" uten stemmerett. Sannheten er jo at vi har vetorett. De forteller hvor dårlig det gikk med England etter brexit, men nasjonen består jo fremdeles. Ikke at det er EU sin fortjeneste, de hadde kun en eneste intensjon og det var å "straffe" mest mulig for å skremme andre nasjoner fra å gjøre samme "feil". Husker ikke summene England måtte betale til EU for å forlate festen, men det var et helt sinnsykt tall. Så ja, kjempegøy så lenge du er "kompis", men når jeg tenker på alle de merkelige tingene vi klarer å vedta helt på egenhånd i Oslo så ser jeg virkelig ikke behovet for å blande inn enda en monstrisitet av byråkrati. Ettersom de "rike" betaler for de "fattige" i EU så kommer det nok ikke til å bli helt gratis heller. Og all den tid vanlige folk allerede står i matkøer, sykehuskøer, barnehageplasskøer og alle andre køer vi har gående om dagen og kun holder seg flytende pga ekstraordinær strømstøtte ser jeg ikke hvordan EU skal hjelpe oss med det. (Jaaada, de har sikkert en eller annen kjempeflott tariff eller regel som løser alle disse utfordringene, men er vi virkelig så enkelt skrudd sammen her til lands at vi ikke klarer å finne løsninger på egenhånd?) Om jeg noen gang møter en ånd som innvilger meg to ønsker så hadde jeg meldt oss ut av EU(S) to ganger. 🙂

Tja, det meste er akkurat så billig/dyrt du selv ønsker. Veldig enig i det Bjerknez skriver ovenfor her. Ettersom kostnader er relativt tar jeg et par interesser jeg selv har/har lyst til å prøve her, og de skal alle være mulige å utføre i/rundt Oslo: -Mikrokontrollere med sensorer osv (kan koste deg alt fra 800,- for et startkit som gir maaange timer med moro) -Lodding i kombinasjon med forrige punkt. Moro å lage f. eks smarte ringeklokker av "dumme" ringeklokker) -Konkurranseskyting (Billig hvis du liker finkaliber før du evnt kjøper deg egne våpen, men de fleste klubber har utlånsvåpen) -Skogsturer (Klisje, men overraskende gøy. Legg inn overnatting for litt ekte stemning) -Klatring/buldring som nevnt ovenfor -Dykking (Blir raskt dyrt hvis du skal ha eget utstyr) -Radiostyrte biler (Ok, denne har jeg ikke prøvd selv, men er tydeligvis et miljø rundt det og jeg mistenker at det er gøy) -Botanisk hage i Oslo har en venneforening om du liker slikt. (Har ikke prøvd denne heller, men ting som vokser er jo moro) -Ølbrygging, her kan du jo faktisk spare penger om du drikker nok -Lære Linux og lage deg en filserver eller noe slikt av en gammel maskin -Gaming enten på data/konsoll, eller vanlige brettspill som er overraskende underholdende om du utvider horisonten litt. -Kjøp et vrak av en moped og få den til å se mest mulig fabrikkny ut. -Mekkeverksted/mekkeklubb. Vet det finnes noen slike klubber rundtomkring. Her fikser man på det meste sammen med andre, og enkelte plasser er det faktisk nesten ingen begrensning. Husker det var en plass i Oslo hvor de fikset alt fra gressklippere, høyttalere, strikkegensere og gyngestoler i samme lokale. Godt miljø med både gutter og jenter som bare samlet seg en gang eller to i uken med ting som måtte fikses også var det litt sånn "alle hjelper alle" vibes.

Nja, kanskje bittelitt... Denne traff nok aller best ja. Utfordringen dersom man skulle "tilrettelagt" slik TS ønsker er jo da at all (mesteparten) av den tilretteleggingen han ønsker fører til at noen andre får relativt store utfordringer. Eksempel: Det vil jo alltid være slik at det ønsker å bo flere på Tjuvholmen i Oslo enn det allerede gjør. Hvordan skal man "tilrettelegge" her? -Skal man innføre nasjonal makspris slik at "alle" kan handle leilighet på Tjuvholmen? Hva skjer så med nåværende eiere og deres økonomiske tap? Skal staten betale ut mellomlegg på alle leiligheter? -Hva skjer med alle de som ikke fikk en av leilighetene til salgs? Skal man tvangsflytte nåværende eiere dersom noen andre kan vise til at har familie/venner boende i bygningen allerede? -Hva skjer når det bygges nye leiligheter? Skal man kun selge til de som allerede bor maks x antall kilometer unna nybygget? Hele tråden lukter jo, unnskyld uttrykket, bortskjemt unge, hele veien. "Jeg skal ha, samme hvem andre det går utover!" Så ja, det forrige innlegget var et forsøk på å illustrere hvor lite gjennomførbart dette ville vært. Spesielt "provoserende" er det jo når man snakker om at man allerede har høy inntekt, høy intelligens, tydeligvis god fysisk form med unntak av blindtarm som nå er tatt hånd om og man faktisk har familie som har det greit. Minner meg om den tynnslitte frasen "Først meg selv, og så meg selv.. Blir det noe igjen til slutt tar jeg gjerne det også"