JK22

Sjokkeffekten var større enn de materielle resultatene så langt, bare et enslig angrep var registrert helt ut i det indiske havet så langt. Ifølge amerikanerne traff de 90 % av alle målene, men ifølge to kilder fra Pentagon var det kalkulert med at de vil bare ta ut den synlige delen, dvs. infrastruktur som garasjeanlegg og lageranlegg og i beste fall ta ut 30 % av houthienes arsenalet ettersom kryssermissilene og BM (ballistiske missil) er på rampekjøretøyer mens dronefly derimot har ikke egne transport, da disse må fraktes med technicals eller lastebiler og settes sammen på avfyringslokaliteten. Dette i seg selv er ikke overraskende. Men ettersom angrepene traff akkurat der man vanligvis hadde sine våpnene og benyttet disse for angrep på skipstrafikken, mener det for houthiene at angloamerikanerne vet hvordan disse opererte under deres angrepene. "My guess is that the Houthis are trying to figure things out on the ground and trying to determine what capabilities still exist for them," Sims II said. "I would expect that they will attempt some sort of retaliation." De hadde i forveien prøvd å angripe britiske og amerikanske krigsskip med svært lite hell, de krysserstore destroyere fra USA har ABM-kapasitet mens andre er kapabelt for å skyte ned dronefly på lang hold, mens kampflyene fra "Eisenhower" kan både skyte ned kryssermissiler og spore dem ned til avfyringslokalitetene. Og i Rødehavet har det vært en mystisk episode som er holdt hemmelig for offentligheten, som muligens skremmer houthiene; et amerikansk krigsskip praiet et fartøy og sendt en båt med Navy SEAL soldater for å ta den; to menn falt i vannet og forsvant. Men båten var sannsynlig tatt - og den kan være et smuglerskip fra Iran til Jemen. Dette viser at amerikanerne mener alvor ved å sette Nord-Jemen under blokade. All våpen houthiene har er fra Iran. Dessuten er det mystiske eksplosjoner to dager på rad uten at angloamerikanerne er involvert, muligens er IAF fra Israel kommet inn i bildet. Med F-15 og F-35 med tankflyassistanse er det ikke store vansker for israelerne å angripe houthiene i Jemen.

Et menneske kan drepes på mindre enn 150 m unna et nedslag av en 155mm granat, men små granatsplinter kan komme enda lengre ut og treffe et menneske uten å bli fatalt, på dobbelt avstand eller mer. Når et nedslag skje, vil det utløse voldsomme trykkbølger sammen med ekstrem høy varmesjokk som vil drepe momentant på de første tjue meter og påføre livstruende som lemlestende skader på de første femti meter. På mellom 50 og 150 m vil oddsen for å overleve forstørre seg, men tetthet og hastighet på granatsplinter som tynges ned av egne vekt, betyr at man kan drepes på denne radiusen - ved 150 m vil det være langt flere skadde enn døde. Tilfeldige granatsplinter kan dermed fortsette med forminsket styrke og treffe på hele 250 m hold. Hvis man vil ha 100 % garanti for å ikke bli truffet, må man være mer enn 300 m vekk fra et nedslag om man er på åpen lend uten fysiske hindringer som busktrær. På mer enn 20 m hold kan man overleve, men med meget traumatiske skader - har sett bilder av disse som var utsatt for HE-eksplosjoner på nær hold, det var som hvis de var sprayet med napalm og radbrukket gjentatte ganger. På mer enn 50 m vil oddsen for å få alvorlige skader bli mindre, men dødeligheten vil forbli sterk helt ut til 100-150 m, da er granatsplintene så spredt, at det bli mer bomtreff enn treff. Så lengre man ikke er i steinede omgivelser med løskantstein. Slike topografier kalles "karst" - i Italiafronten 1915-18 oppdaget italienerne og østerrikerne at det var ekstremt livsfarlig å være ute i det åpne da et granatnedslag kan produsere gigantiske geysirer av dødelige kantstein i hundrevis meters omkrets. I Ukraina trengte man ikke bry seg om dette.

Ikke rart at det russiske helsevesenet har begynte med å kne under presset. For de russiske estimatene over tapene bare er om permanente tap, dvs. døde, alvorlige skadde og savnede - lettere skadde, moderate skadde og soldater med senreaksjoner som forutså medisinsk hjelp tars ikke med. Så mye som en halv million soldater kan ha blitt påført skader av alle typer. Og mange har blitt syk, slik at disse måtte pleies - og dette er ressurskrevende i seg selv. 500,000 er i det meste laget selv for et stort land som Russland, når antibiotika, medisin, bindingsutstyr og redningsutstyr måtte brukes for å pleie disse over tid. Dessuten betyr titusener av skadde med traumatiske og livstruende skader at man må ha legepersonell med betydelig ekspertise, og dette vil da tappe sykehusene for viktig personell. Utgiftene for å ta seg av skadde militære er ikke en liten utgiftspost i krigstid. USA lært dette under Irakrigen da det var oppdaget at mens de kunne redde langt flere med traumatiske skader enn tidlig, kostet det mye mer enn før - med uunngåelig kostnadsøkning når disse soldatene måtte følges opp i ettertiden. I Ukraina har Vestens nødhjelpsdekning vært i stand til å ta vekk mye av presset på ukrainerne selv, men hundretusener har blitt skadet, med flere titusener lemlestet for resten av deres liv. Artilleri er meget fælt fordi dette er et våpen som forårsake skade på en soldat minst hundre ganger flere enn å drepe, ettersom de støpte granatene er designert for å løses opp i skarpe granatsplinter som kan ramme på minst hundre meter hold. For en 155mm granat et par hundre meter eller mer.

Why Trump’s Pentagon chief is embroiled in Boeing’s safety fiasco - POLITICO Alle er kjent med Boeings siste blemme, en B 737 Max-9 måtte nødlande da skrogpaneler omkring en nødutgang blåst ut under avgang, og da Alaska Airlines iverksatt en hastigundersøkelse på alle Max-9 flyene, fant de løse bolter og annet tegn på usømmelig arbeid. FAA måtte deretter beordre alle flyene på bakken. Etter hvert kom det fram at mange av problemene med Boeing fly - B 777, B 787 og B 737 - hvor det var stadig funnet løse og dårlige festede bolter som feilboring og dårlig skjøting - kom fra en enslig kilde; Spirit AeroSystems. Boeing hadde i lang tid nektet å bryte kontrakten med Spirit Aero som er ansvarlig for sammensetning av flyskrog tross voksende bevis på sjuskende arbeid som minner om den famøse togprodusenten AnsaldoBreda fra Italia (i 1937-1945 var det oppdaget liknende sjuskende arbeid på italienskbygde fly, spesielt fra Caproni-konsernet). Nå er selskapet i søkelyset. Og det fantes en politisk forbindelse med Trump. Fordi selskapslederen for Spirit Aero er Patrick Shanahan som var valgt som en "Mr. Fix-It" mann for en jobb som han var ukvalifisert for, da han var forsvarsminister i seks turbulente måneder i 2019 etter å ha vært Boeing-ansatt i mange år. Shanahan var kjent som en "problemløser", men at han kunne være hardhendt og ensporede. I november 2023 måtte Boeing - som delseier i Spirit Aero - skifte ut den forrige selskapslederen med Shanahan, som i januar 2024 er kommet ut i en "shit storm" kalt "Boeing storm" etter Max 9-flyene måtte settes på land. Han tok jobben fordi han siktet på ledelsesposten i Boeing og håper dermed på å skape åpninger ved å fikse Spirit Aero, ettersom han ikke kom langt innenfor selve Boeing hvor det er store hindringer for hans karriere. Istedenfor hadde han hoppet ut i ilden. Senatet har blitt involvert for å finne ut om kvalitetsproblemene som har hjemsøkte Boeing i mange år, er nådd et uakseptert nivå som kan sette fly og passasjerer i fare. Om nødutgangen hadde blåst ut i større høyder, ville det ha endt med totalforlis. Dette kan bli for mye for Shanahan som i 2013 var tvunget til å ordne opp i batteriproblemet om bord på B 787 som det første av mange problemer som han måtte konfrontere i hans karriere, men det kan sies at Pentagon var hans største og mest utfordrende problem. Trump hadde funnet JSF-prosjektet altfor kostbart og vil skrapere det, og det var tverrpartisk støtte for en slik drastisk løsning. Shanahan var raskt med å finne ut at kostnadsstigningen var fiktiv og basert på løse anslag, og klarte å kutte ned prosjektutgiftene, slik at masseproduksjonen kunne starte - dermed kunne F-35 Lightning kommet ut til verden. Men da Trump ønsker at han skulle bli værende, var Shanahan raskt med å ligge avskjedsbrev rett på presidentbordet i juni 2019. Han er kjent for å være smart. Men i møte med den usunne kulturen i Boeing var det lite Shanahan kunne gjøre, Max-krisen var for stor, for uhåndterlig selv for ham, som må ta en del av ansvaret for denne. Og i Pentagon hadde hans favorisering av Boeing fulgt til ramaskrik som gjør at han hadde fått mange fiender innenfor forsvarssektoren. Max-saken satt "the Boeing stench" på ham. Denne stanken har forsterket seg i dag. Siden 2021 satt Shanahan i Spirit Aero. Dette selskapet i 2006 kjøpte BAE Systems aerostrukturfabrikk (for å sette sammen fly) og bli nesten enestående som flysammensetningsselskap, blant annet ved å eie Boeings tidlige fabrikker i Kansas og Iowa, men det var i slutten på 2010-årene man så en voldsom utvidering på gang, da B 787 og B 737 MAX settes i produksjon fordi det var altfor mange ordrekontrakter uten å ha tilstrekkelig produksjonskapasitet - slik at mye av dette måtte utkontrakteres til Spirit Aero. Det var da problemene begynte med å melde seg. Nå er Boeing i skikkelig trøbbel, analytikere gjør det klart at om det ikke var for militærskontraktene ville konsernet ha kollapset som et resultat av tillitstapet etter rotet med 787 Dreamliner og deretter kaoset med B 737 MAX, etter sist nytt er det kommer bekymringsmeldinger om B 777-9 selv om det var en stor bestilling på 90 B 777-8/9 i november 2023, som har gjort at selve amerikanske flyselskaper har begynte med å gå til Airbus. Dette definitivt minner om hvordan Lockheed og Douglas gikk under, men denne gangen er det ingen som kan kjøpe opp Boeing.

Skjebnegudinnen Nemesis så langt har gjort en god jobb med "ikke gjøre det du ikke vil andre kan gjøre mot deg", med et guddommelig inngrep. Hun har sans for ironi.

Trolig er T-90M visuelt vist; den har fått en ganske lei omgang - man kan se ganske mange treff på kanonløpet, tårnet og sideskjørtene, den så ut til å ha hatt kamuflasjebekledning og et skjoldtak, som var simpelt blåst vekk så bare rester var tilbake. Total vrak. Trolig hadde brannen i det hydrauliske systemet skapt omfattende interne skader og hele overflaten på tårnet virker ganske opprevet. Dette var sannsynlig med HEI-T ammunisjon som ikke er i stand til å penetrere den tykke pansringen på T-90M, men som i 1905 under Tsushimaslaget var et konstant regn av splinter og HE meget effektiv for å blende motstanderen som ikke kunne slåss tilbake, og deretter slo den ut for godt. Den gang oppdaget japanerne at deres ammunisjon som ikke kunne penetrere det tykke stålpanseret på slagskipene, var i stand til å ødelegge alt annet - dermed slå dem ut og sist satt dem i brann. Historien gjentar seg.

Ukrainernes manglende ABM-forsvar sammen med Putins galskapsledelse har blitt kritisk; under den siste angrepsbølgen var de i stand til å skyte ned 7 kryssermissiler, men ingen av de ballistiske missiler - 13 S-300/Iskander missiler, 6 Kinzhal missiler og 6 Kh-22 missiler. 25 missiler kom gjennom og traff deres mål som sannsynlig er industrielt, sammen med 10 kryssermissiler. Russerne sløser nå bort våpen vitalt for det nasjonale forsvaret uten å bry seg om fremtiden, ettersom det bare er tre Patriot batterier og et IRIS-T SLM batteri som har ABM kapasitet. Problemet er ikke missilmangel hos ukrainerne; her er problemet at de ikke kan forsvare seg mot ballistiske missiler med høy hastighet som russerne egentlig ikke har så mange av; spesielt Kinzhal-missiler som er kostbart i produksjon. Logistiske sentrer og industrielle mål er blitt den første prioritet for russerne. Som et resultat av FPV-trusselen var ukrainerne nødt til å grave seg ned eller bruker upansrede kjøretøyer som de mistet mellom et halvt dusin og et dusin hver dag, men fra Canada og USA har man fått pansrede patruljekjøretøyer eller rett og slett panserbil basert på eksisterende pick-up sivilkjøretøyer. I meget GRELL KONTRAST til militærindustrien var produsentene i stand til å levere meget mange kjøretøyer med liten tidsforbruk. 1,000 panserbiler basert på Ford F150 har blitt bygd i Canada, mens hundrer av panserbiler basert på Toyota Cruiser leveres fra USA uten at Biden trengte å blande seg inn. Ukraina har fått flere tusen sivilkjøretøyer basert på Ford F150 og Toyota Cruiser, som på feltet vist seg å ha gode egenskaper som technicals. Mannskapsmangel sammen med suksessen i Donetskfronten hvor dronekjøretøyer var i stand til å minelegge angrepskorridorer rett for nesa på russerne, har fulgt til at man i stigende grad setter inn ubemannede stridskjøretøyer for daglige beskytning av russiske posisjoner. Denne robotkrigføringen som har blitt mulig med selvkjøringsteknologi og AI, er i ferd med å bli populært på ukrainsk hold fordi de mister for mange menn til splinter fra artillerigranater som bare kan ødelegge et robotkjøretøy med direktetreff. I mellomtiden er dusinvis av dronekjøretøyene sendt ut for å ligge ut miner og atter miner - russiske vinninger i søndre del av Donetskfronten skjedde interessant nok i meget opprevne terreng der kjøretøysbruk er umulig - mens ukrainske sappører er opptatt med å ligge ut flere millioner miner i nord, sør og øst. Ukraina i likhet med Russland har arvet enorme lagrer med stridsvognminer fra Sovjetunionen. Russerne, spesielt under Avdijivka-kampene, har oppdaget at de mister altfor mange panserkjøretøyer til minesperringer lagt ut av modige soldater eller dronekjøretøyer. I Donetskfronten ble et MT-LB sendt ut som VBIED for å rydde rent et minefelt - det gikk ikke som planlagt.

Sant; men houthiene har ikke vært mottagelige for diplomatiske fremstøt slik at det er ved å gå løst på Indias interesser, dessuten hadde det indisk-iranske forholdet forverret seg i det siste, muligens som et resultat av Khameneis berserkgang samtidig som det nærmere seg valg. For inderne er Sueztrafikken svært viktig ettersom man hadde tatt fordel av det forsurede forholdet mellom Vesten og Kina samtidig som den makroøkonomiske kapasiteten utbygges, og dette reflekteres av disses maktinnblanding i Adenbukta i møte med pirater og for å markere seg mot arabermaktene. De frigjorde et skip som hadde blitt kapret ved nyttåret. Og for inderne har de seriøse problemer med å bli tatt på alvor av houthiene som er så religiøsfanatisk at de betraktet dem som ikke-troende undermennesker. ASBM-angrepet på det russiske smuglertankskipet gjør det klinkende klart at houthiene utgjør en alvorlig trussel mot verdensmarkedet på det sårbare leddet mellom vest og øst. Angloamerikanerne gikk til angrep etter gjentagende advarsler og et angrep på et tankskip som heldigvis ikke ble skadet. I natten til 13. januar ble Sanaa angrepet av amerikanerne som tok ut en radarstasjon i flyplassområdet. Det ser ut at strategien er å ødelegge krigsvitale mål for hver angrep houthiene lansere.

Recent criticism of Western-supplied equipment to Ukraine and the industries that produce it has characterised this equipment as “boutique”; i.e. a luxurious, over-engineered item with a lengthy manufacturing time. This narrative is also commonly found to promote the notion that inflated budgets and poor performances are inherent within manufacturing industries. Moreover, some critics have blamed Ukraine’s allies’ inadequacies in producing more ammunition and vehicles on these same manufacturing complexities. Along with addressing this criticism, we will examine why many pieces of artillery have been removed from the battlefield for repair. Barrels are an essential component in weapon systems, guiding the ammunition through a long narrow cylindrical tube. Barrels are divided into three sections from the breech face: the combustion chamber, bore, and the muzzle. The graphic below illustrates a typical gun barrel design, depicting components such as the breech, bore, and muzzle [1]. The figure also shows a cross-sectional view of a gun barrel that depicts the grooves on the inner surface of the bore. The projectile's outer diameter is slightly smaller to the barrel's inner diameter. When the trigger is pulled, the propellant burns and produces a large volume of gas. High-pressure gas combines with mechanical force to increase the ammunition's kinetic energy, pushing it towards the bore and muzzle of the barrel. The conversion of chemical to mechanical energy creates high-pressure and high-temperature conditions inside the chamber, leading to erosion and wear of the material after every firing cycle. This results in plastic deformation followed by permanent barrel failure. In the past, barrels were retired because the walls of the barrels themselves became thinned due to wear. This was caused by the continuous process of erosion which occurred during firing; an erosion process of both the chemical and the mechanical type [1-2-3]. Technological advancements in materials and coatings have, however, helped to inhibit or alleviate barrel erosion. Despite this, overall, four main routes of failure exist for any gun barrel: wear and erosion, fatigue, plastic bore deformation and gas leakage/burst (as illustrated in the image below for reference). The last two on this list are classed as catastrophic failures. The first sees the barrel deform plastically to the point where its geometry is compromised and rendered unsafe to operate. This can be triggered by improper use, or combustion of the propellant charges causing an anomalous increase in chamber pressure. The second is the creation of a fracture across the barrel’s thickness which causes gases to be expelled during operation. This could lead to a more substantial failure if the material used for construction is too brittle. As you can imagine, gun barrels operated using correct procedure and are subject to frequent inspection are unlikely to malfunction. However, wear and erosion are inevitable. Two factors contribute to the erosion and wear process: temperature and the velocity of the shell. Propellant gases force the projectile forward down the barrel, past the ‘shot-start force’ of the driving band. The projectile exits the muzzle at high velocity, while the gases expand and follow behind it. The firing cycle is then able to be repeated. The lifespan of a gun barrel can generally range from anything from 100 to 1000 rounds [3]. When a gun barrel fires a projectile, it follows a thermodynamic cycle similar to that of a single-stroke engine. The pressure gradients during the projectile's movement within the bore can be observed from the image below, which depicts the nature of such gradients at different locations. The nature of wear and erosion is often localised on the barrel’s rifling, where materials experience micro-structural change due to the cyclical high-temperatures to which they are subjected. The dependency on temperature and speed is demonstrated in the graph below, where we can see how barrel wear occurs at its highest in the combustion chamber and the muzzle section [3]. This explains why Russian artillery pieces having undergone catastrophic failure are frequently photographed with this having occurred close to the base of their barrels. This event is obviously not limited solely to Russian barrels. Pictured below is a Russian D20 [3b] which experienced a failure in its high-pressure section due to an abrupt increase of pressure from a faulty propellant charge. Gun barrels, as mentioned before, undergo significant thermal, chemical, and/or mechanical degradation of the bore material during their exposure to hot combustion gases. If the steel bore is not protected it is fully exposed to these hot gases, which can result in thermally altered layers [3]. These are also known as ‘heat affected zones’ and occur both at and below the bore surface. This, in turn, can lead to ‘heat checking’, characterised by an alligator skin appearance, as well as cracking of the bore surface itself. Both of these problems increase exponentially with continued firing. Additionally, hot gas-induced degradation of the fully exposed steel bore can cause thermo-chemical firing damage, leading to gas-wash erosion. To prevent this, the bores are coated with a protective, often chromium-based, layer. Should this coating be damaged, however, the steel becomes partially exposed to the hot gases released during firing, leading to cracks and pits in the coating and gun steel. As with an unprotected bore, thermal damage can cause heat affected zones at and below any exposed substrate, leading to ‘heat check’ cracking and platelet micro-cracking of the bore coating and steel [1]. Continued firing leads to bore coating shrinkage and a widening of the aforementioned ‘heat check’ cracks. Thermochemical damage to the steel bore is caused by hot gas-induced degradation of the partially exposed interface between the coating and substrate. This causes an accelerated erosion rate, leading to micro-pit formation and abrupt spalling, chipping, and stripping of the protective coating. This phenomenon is depicted in the following graphic illustrating the process leading to erosion pit cracking. We are nearing the end of the story about the initiation and growth of mechanical cracks. As you may recall from previous posts, barrels are subjected to cyclic loads in the form of internal pressure between each charge, which is accompanied by cyclic temperature changes across the thickness and length of the barrel. In addition, wear and corrosion introduce imperfections in the rifling, which can lead to the initiation of cracking. The danger of such cracking is determined by its initial length and its ability to grow. As shown in the figure, quite deep cracks can develop in an A10 autocannon [4], but this does not necessarily mean that the barrel needs to be replaced immediately. Thus, barrel replacement depends on materials and their resilient properties, or, in simpler terms, the energy released when a fracture occurs. The longer the crack, the more energy is released [5]. This process cannot be stopped, but it can be observed and measured; estimations from which are then used to inform users about the maximum number of shells that should be fired for each barrel. One common misconception about barrels pre-dating the 21st century is that our guns used to fire at a vastly sustained rate because they were simply more capable. This, as shown above, is simply not true. Even during the Vietnam War, gun barrels did not shoot continuously, and there are specific reasons for this. To disprove this fallacy we can use research conducted on the thermal behaviour of the M102 barrel (used during Vietnam war), of 105mm calibre. This particular study utilised a computer simulation to chart the thermal issues detected following a rapid fire sequence of 10 rounds per minute [6]. The simulation showed that after firing 24 rounds, the risk of the propellant ‘cooking off’ became severe, leading to potentially catastrophic consequences for the system and its operators. In addition, the thermal gradient across the barrel thickness could introduce an increase in stresses and deformations which could further undermine the rifling’s lifespan. The salient question we have to examine is how often a gun barrel needs to be changed. While this process is not cost-free, and can cost up to 100,000 dollars in a worst case scenario, its comparison requires the context of past practice. To do this, we must consider the key factor of EFC, or Equivalent Full Charges. Typically, every gun barrel is capable of firing a range of ammunition types, yet not all of theses use the same amount of propellant. Therefore, calculating the life of any one barrel for its human crew can be tricky. When a round is fired with the highest charge admissible, the EFC is equal to 1. Any other combination will have a value between 0 and 1 [7]. To give a worked example of the EFC calculation, if the gun shoots 100 4H propellant charges, and 50 3H in a day, that’s a total EFC of 100 X 0.5 + 50 X 0.2 = 60. This means that over the 2500 only 60 would have been utilised. These numbers are obtained using the table shown below [7] for 155mm Howitzers, including the M199, M284, and M776. Among all the charges reported, the M119A2 is the most demanding one in service and produces an EFC of 0.5 on an older M776. From WW2 onwards, the standard for most howitzers has been 2500 rounds, but, in reality, the number of rounds each barrel can shoot varies and is, most of the time, higher. Older charges were much less efficient, with 1 round taking 1 EFC as shown with the M119A2 shell on the older M185 barrel. Propellant performance affects chamber pressure, muzzle velocity, and, resultantly, this particular aspect demands closer scrutiny within its own thread or article at a later date. As mentioned before, the design of any barrel is key to its performance and lifespan, with the table illustrating these effects from older barrel designs. Following WW2, howitzer designs changed, making them progressively lighter as both higher performing and more mobile artillery systems were required. Nowadays during normal operations, the average maximum charge is the 4H, which has a corrosion EFC of 0.5, meaning that a single howitzer can typically shoot up to 5000 shells. Recently, the resilience of these NATO barrels has been proven in Ukraine. Some reports have even claimed that some barrels successfully fired over 17,000 times, and mostly at maximum charge, without requiring a barrel change. By comparison, during WW2, an M1 155mm howitzer was capable of firing 1500 shells, similar in weight to the modern M107, at distances up to 21km. Modern gun barrels can also fire newer shells such as the M795E1; a shell that can reach up to 28 km on a relatively short barrel (39 calibre). Weight and mobility advancements for towed artillery systems are also important to note. Towed artillery pieces can be moved rapidly compared to old-fashioned entrenched howitzers, which may be more vulnerable to both loitering munitions and long range weaponry. It is therefore clear why designing and maintaining artillery barrels is so challenging, why they need to be replaced - and how we decide when it's time to do so. All in all, it's worth noting that artillery today is more lethal and agile than comparative weapons systems from WW2. The conclusion that can be drawn from this is that the current state of this vital component of warfare is significantly more advanced than what existed in eras past. It also marks how perceptions change over time; what was considered a good weapons system today may be simply obsolete. On battlefields today, wars are fought with little to no safe zones due to the increase of precision strike weapons, but also due to the widespread adoption of loitering munitions and suicide drones. [1] Deepak Kumar, Sahil Kalra, Mayank Shekhar Jha, A concise review on degradation of gun barrels and its health monitoring techniques. [2] B Wu, J Zheng, T F Luo, T Wang, Y C Zhou and X Huang, Damage and fracture of gun barrel under wear-fatigue interaction (https://iopscience.iop.org/article/10.1088/1742-6596/1507/10/102034/pdf…) [3] Richard G. Hasenbein, Wear and Erosion in Large Caliber Gun barrels. (https://apps.dtic.mil/sti/pdfs/ADA440980.pdf… ) [3b] https://mil.in.ua/en/news/the-invaders-152-mm-d-20-howitzer-exploded/… [4] https://lunainc.com/blog/enhancing-weapons-readiness-fatigue-cracking-analysis-gun-barrels… [5] https://link.springer.com/referenceworkentry/10.1007/978-0-387-92897-5_257#:~:text=Definition,an … associated%20street%20 intensity%20 factor. [6] Bin Wu, Gang Chen, Wei Xia, Heat transfer in a 155mm compound gun barrel with full length integral midwall cooling channels. 7] Department of the Army, Field Artillery Manual Cannon Gunnery April2016 (https://armypubs.army.mil/epubs/DR_pubs/DR_a/pdf/web/tc3_09x81.pdf… ) “From Wear to Warfare: Explaining and understanding the Lifespan of Artillery Barrels” • Tocnhyi.info (tochnyi.info) Dette er veldig interessant om det moderne rørartillerivåpenet i dag. At NATO kanon/haubitsløp er langt bedre enn russiske, er en gammel sannhet som verifiseres i Ukraina - at et haubits, kanskje en M777, klarte å avfyre 17,000 granater uten løpsskifte er svært imponerende. Når et utkjørt løp må skiftes ut, vil det sendes til fabrikken for gjenboring. Alle kanonskyts har reserveløp.

Det har vært meldt at besetningene i Bradley stormpanservogner i 47th. har fått så sterk selvtillit, at disse er mer aggressive og initiativvillige enn normalt. Ikke bare har de høy overlevelsespotensialitet om kjøretøyet slås ut, det har vist seg at FPV-droner knapt bet på disse, og de har meget sterk sensorsteknologisk overtak i forholdet til nærmeste alle andre kampkjøretøyer med mulig unntak av CV90. BMP-3 som hadde kommet ut for Bradley, overlevd ikke mer enn få sekunder fordi de var raskt oppdaget og deretter utmanøvrert i spørsmål om ildutveksling. Dessuten er stormpanservognene så lite teknisk krevende selv sammenlignet med T-serien, at disse er mer "driftssikkert" enn selv CV90, med ammunisjon som gjør det mulig å avløse stridsvogner for horisontal beskytning på fiendtlige posisjoner. Med en 25mm Bushmaster som har en skuddtakt på 200 skudd per minutt og HEI-T ammunisjon som kan detoneres i hoftehøyde over nedgravde fiender er en Bradley mer treffsikkert og dødeligere enn en T-72. Og ettersom den vanlige avstanden er på 1,1 til 1,5 km - T-serien kan ikke treffe med absolutt sikkerhet på lengre hold - er Bradley med en Bushmaster-automatkanon i stand til å treffe mål på 3 km hold - på det lengste kan man treffe et mål på 6,8 km hold. Ved enkeltskudd vil en stormpanservogn være treffsikkert og dermed treffe et mål på 3 m størrelse på 1 km, men ved treskuddsalve og deretter automatild vil vibrasjoner og rekylkreftene redusere treffsikkerheten. Det er hvorfor så mange granater "bommet", i virkeligheten er det innenfor normale kriterier. T-90M var sjanseløst fordi da den pepres med 25mm granater, hadde den vansker med å lokalisere Bradley som skjule seg i forsenkende veger, bak vrak og mellom trær som bygningsrester, og så snart tårnet treffes, vil sensorer og utkikkvinduer slås ut, slik at man vil bli blind. I slutten valgt besetningen å stole på pansringen. Men det var ERA-bokser og eksplosjonsfarlige røykleggingskapsler på utsiden - som gjør mer skade enn ventet. Når kanontårnet begynner å svinge ukontrollert, er det fordi det hydrauliske systemet var slått ut samtidig som tårnbesetningen kan ha blitt drept. Da hadde Bradley klarte å penetrere sårbare deler av tårnpanseret. Ukraina har fått 186 Bradley stormpanservogner, men trolig er en fjerdedel til en tredjedel av disse utslått så langt, og disse erstattes ikke av USA, som har 2,000 i lagring. Biden kunne sende 500 Bradley til Ukraina.

Houthiene sendt ut en ASBM mot et skip som de hevdet var britiskflagget sørøst for Aden helt ut på det indiske havet, bomtreff på rundt 500 m. Det som er interessant, er at de ikke angrep skip i Rødehavet - og da identiteten på skipet blir kjent, vist det seg at dette var et smuglertankskip med russisk oljelast... Putins egne skip med andre ord selv under Panamaflagget. Angloamerikanerne helt sikkert hadde sine meninger om dette. India sender nå en flotilje på ti krigsskip mot Adenbukta, for Modi er den indisk-europeiske handelen svært viktig for den økonomiske veksten som hans politiske makt er knyttet til. I kontrast nektet kineserne å gjøre noe, Xi hadde demonstrativt nektet å slutte seg til FN-resolusjonen som forlanget et halt på houthienes blokade (russerne ignorere dette bare dager etter å ha unnlatt å stemme... de blir bare mer og mer upålitelig). Dette kan ikke den kinesiske forretningsstanden og mektige handelsinteresser i Kina overse. I Vesten med unntak av franskmennene som har aldri tilgitt amerikanerne for Aukus-saken og tapet av Sahel, er det latt merke til at ideologiske kløfter preger den vestlige responsen i Rødehavet, venstrevridde holdt seg unna mens sentrumsbaserte er mer åpent. I Tyskland måtte Teslafabrikken stenges fordi delvarer ikke vil komme fram i tid, og det merkes overalt at det er oppstått komponentmangel i EU/EØS. Ennå er bare Storbritannia på USAs side, de andre ser ut til å kjøpe houthienes løsning om total nedstengning av israelsk shipping mellom Israel og Østen. Uten å realisere at mye av Israels eksport går østover. Biden angrep Nord-Jemen for å komme israelerne i forkjøpet, og egypterne er handlingslammet fordi den barnslige kronprins MBS (bin Salman) i Saudi-Arabia nektet å realisere alvoret. Stridighetene fortsetter i Gazastripen nå som IDF er i full gang med å tvinge ut Hamas militante som skjuler seg, men med lavere intensitet enn tidlig, det merkes et betydelig kvalitetsfall på den palestinske siden, spesielt i Khan Yunis som til israelernes sjokk vist seg å romme et meget stort antall tunnelkomplekser. Det meldes at mindre enn halvparten av tunnelene så langt er ødelagt, et anslag på 6,000 tonn betong og 1,800 tonn stål var brukt på byggingen - og mye tyder på at dette var i det minste laget. 700 rakettramper har hittil blitt funnet og ødelagt, hundrevis av raketter er tatt intakt, og opptak av bruk av disse vist at Hamas systematisk bryter alle regler som i praksis gjør hele Gazastripen til et legitimt mål.

Visuell dokumentering som så langt har kommet fram, viser at angloamerikanerne var spesielt treffsikkert; store eksplosjoner med karakterisk trekk etter rakettbrenselseksplosjon, sekundære eksplosjoner og langvarig brann. Ifølge houthiene som ikke er den legitime regjeringsmakten ifølge FN, som en av tre parter i hele landet Jemen, var 73 mål truffet og at sivil tap utebli; 5 drepte og 6 skadde. Ifølge angloamerikanerne var over 60 mål i 16 steder truffet under angrepene fra 4 Eurofighter Typhoon, 15 F/A-18 Hornet og et uspesifisert antall krigsskip med "over 100 presisjonsvåpensystemer". Dette er kirurgisk presisjonsangrep, og det lot til å ha hatt større effekter enn antatt, opptaket på britisk hold vist enorme eksplosjonskrefter som ikke kom fra laserstyrte 250kg bomber.

12 mål har blitt angrepet, det er ikke kommet mange autentiske opptak fra Nord-Jemen, men disse og øyevitner bemerket nemlig at bare enkelteksplosjoner var registrert med et mulig unntak av en lokalitet med mange sekundære eksplosjoner, fordelt på tre flybaser, to militærbaser og flere andre steder. Kommandofasiliteter og radaranlegg skal ha blitt angrepet sammen med beliggenheter med dronefly og ballistiske missilvåpen. Mangel på sekundære eksplosjoner og langvarig brenning kan skyldes at det ikke er kommet mange opptak, men de iranskbygde droneflyene og missilvåpnene er påfylt klar for øyeblikkelig avfiring - spesielt disse ballistiske missilene som har solid rakettbrensel. Houthiene hadde vært varslet i god tid, på sosiale medier gikk det mer enn en time mellom de første signalene og begynnelsen på flyangrepene. Iran er sagt å ha blitt underrettet mange timer tidligere. Herregud, historien gjentar seg. Da LBJ godkjente det første flyangrepet, kom McNamara på TV og forklart om det kommende flyangrepet, endog oppgi hvor det skulle skje, uten å realisere at det er forskjellige tidssett globalt sett. To fly ble skutt ned med tap av tre menn. Skadene var begrenset fordi nordvietnameserne hadde tatt sine forholdsreglene. Allies Strike Back Against Houthis In Yemen | The Drive

Det har vært en begrenset militæroperasjon fra hangarskipet "Eisenhower", den britiske flybasen i Kypros, flere amerikanske destroyere og kryssermissilubåten "Florida" i bare to bølger på få minutter hver i en periode på rundt en halvtime eller mer - jeg får Vietnam-vibber av det. Den gang trodde LBJ at Nord-Vietnam måtte straffes for aggresjon med små flyangrep rettet mot militære mål, det eneste dette produsert var å venne nordvietnameserne til en luftkrig og styrke disses besluttsomhet da flyangrepene i begynnelsen var svakt koordinert og utilstrekkelig. Det er tegn som tyder på at Khamenei har helt mistet det; han ager på egenhånd gjennom IRGC og har gitt omfattende støtte til houthiene og deretter hjalp dem med å utøve den ulovlige blokaden av skipstrafikken gjennom Rødehavet med våpen og etterretning, samtidig som han setter Iraks regjering under et voldsomt press mens irakiske vasallmilitser mer og mer hyppig går til angrep på amerikanerne. Jeg tror nå bestemt at det ikke er Israel, men USA som er Khameneis mål - og at alt han hadde gjort siden han gav klarsignalet få dager før 7. oktober til Hamas, er for å hevne drapet på hans nære venn Qasem Soleimani i 3. januar 2020. Da hadde Trump hisset opp til krig gjennom året 2019 bare for å feige ut etter et dronefly var skutt ned, flere sivilskip var kapret og da et saudiarabisk oljeraffineri ble ødelagt. Og da Iran angrep amerikanske militærbaser i januar 2020, gjort Trump ingenting. Khamenei handler gjennom tolkning av den politiske utviklingen i USA hvor Trump med hans MAGA-tilhengere er i full gang med å bedrive sabotasje (så meget at McConnell eksplodert og forklart at verden er i krig), da McCarthy ble fjernet som speaker og kaoset i det republikanske partiet oppsto, sendt han signalet til Hamas. Intensiviteten av houthienes aggressivitet er et speilbilde av kongresskonflikten i desember-januar omkring hjelpepakken til flere land inkludert Ukraina og Trumps undermineringsaktiviteter som nå er gått så vidt, at han farer med løgn som destabilisere folkebevisstheten. Alt dette er Trumps skyld.

Det har startet. Houthikrigen er i full gang fra natten til den 12. januar 2024.

Situasjonen i Polen er latterlig og meget alvorlig, hvor "alle" kunne se at PiS-tilhengerne har kommet inn i en alternativ virkelighet skapt av langvarig propaganda og løgnkampanjer - da demonstrasjonen fant sted i Warszawa, var det nemlig partiorganisert - en mitting fra Jugoslavias oppløsning ved å busse inn demonstranter fra hele landet - kunne man se ubegripelige slagord, påstander og sinnssvake anklagere med en tydelig anti-tysk spiss som hvis Tyskland er en mye større trussel enn Russland. De demonstrert for "pressefrihet" og for "politiske fanger". Men for førstnevnt hadde Tusk prøvd å foreta utrenskninger i statskontrollerte mediekanaler - og da Duda vetoet nasjonalbudsjettet, blir all pengestøtte stoppe så disse mediekanalene måtte stenges. Som for det andre; de to "politiske fanger" var ikke anholdt av regjeringen. De var i virkeligheten anholdt på domstolenes ordre. Mariusz Kamiński og Maciej Wąsik fra PiS var arrestert og dømt for korrupsjon i mars 2015, men de fikk amnesti av president Duda etter PiS fikk regjeringsmandatet i oktober 2015. Ifølge polsk lov kan ikke en president gir en straffedømte amnesti før alle ankemuligheter er oppbrukt. Dette nektet Duda å respektere, og da domstolene reagert på dette, hadde dette fulgt til at PiS begynte med å underminere rettsstaten, som leder til konflikt med EU. Duda hadde vist seg å være en altfor egenrådig, maktglad og ubetenkelig mann med en lang rekke kontroverser. Selveste høyesteretten i 2017 hadde avgjort at Dudas amnesti var ugyldig i forholdet til konstitusjonen, men det var ikke respektert av PiS som åpent truet dommerstanden. Etter Tusk returnert til makten i desember 2023 kunne domstolene på nytt gjenoppta sitt virke, og domstolen i Warszawa beordrer de to korrupsjonsdømte mennene anholdt. De har ikke ennå ferdigtjent sin straff. Det var ganske skandaløst at Kamiński kunne inngå i regjeringen som minister uten portfolio. Dette hendt i presidentpalasset hvor Duda prøvd å beskytte disse to mennene, og det hendt under dramatiske omstendigheter. Tusk-regjeringen har gjort det klart at de har ingenting å gjøre med saken. Duda dermed vil benåde mennene på nytt, men de legale omstendighetene er ganske tvilsomt. Det som er veldig merkelig, er at Kaczyński og Duda gjør ALT for å beskytte Kamiński, selv ved å begå konstitusjonsbrudd. Nå over til Sør-Korea; Det vist seg at det var hold i Tusks erklæring om at det andre lånet i forbindelse med våpenkjøp fra Sør-Korea ganske enkelt ikke eksistere. I januar 2024 måtte sørkoreanerne innrømmer at de fremdeles er ikke i stand til å ha en finansiell plan på plass for å dekke lånet, som dekkes 100 % av sørkoreanerne (det første lånet dekkes 70 % - 30 % av Sør-Korea og Polen). Det er omfattende forhandlinger som foregår for tiden, men Tusk som vil styrke forsvarsbevilgningene, vil ha en "lokal" løsning ved å satse på Polens egne militærindustri. Mange spør seg nå hvordan PiS kunne ha tillatt dette mens sørkoreanernes motiv var enkelt; de vil fortsette våpenleveransene og dermed "binde til seg" sin kunde med en verdiløs avtale uten å løse kostnadsspørsmål som vil kunne veltes over på polakkene. Tusk som en erfaren EU-politiker så dette med en gang. For tiden vil han konsentrere så mye som mulig av forsvarspengene innenfor sine grensene.

Ecuador, som er kastet ut i en mafiakrig etter en kartellsleder rømte fra fengsel og startet en væpnet reisning, har varslet at de vil motta omfattende amerikansk støtte verdt 200 mill. dollar i bytte mot å gi fra seg all sovjetiskprodusert krigsmateriell - som innbar 10-12 Osa SAM, flere hundre Igla MANPADS, 20 BM-21 flerrørs rakettramper, 11 Mi-17 helikoptre og all småkalibrede luftvernvåpen samt tusenvis av RPG-7 granater. Dette kan være et signal om at USA har gått til latinamerikanske land for å kjøpe alt som fantes av sovjetiskprodusert våpen. Men situasjonen fortsetter med å bli kritisk for ukrainerne, som har et voksende problem med faneflukt av stridsdyktige menn som prøver å komme seg ut, og flere hundretusener er i utlandet. Det diskuteres nå om å få dem hentet hjem ettersom det er et behov for 500,000 nye menn for året 2024 (og sannsynlig også 2025). De har klarte å åpne en utskipingskorridor fra Odessaregionen med 500 skip som dermed kan skipe ut jordbruksvarer, mens rumenerne er i ferd med å åpne en motorvei til Donau, men i Polen har det oppstått alvorlig trøbbel. Der nektet president Duda å oppføre seg rasjonelt og valgt å trosse domstolene og regjeringen mens PiS-tilhengerne lager kvalm, og etter bøndene stoppet sin blokade aktet transportsjåførene - selv om EU har signalisert at de polske sjåfører kan få kjøringstillatelse inndratt - å ha en blokade av grenseovergangene fram til mars. Det vist seg at PiS og russervennlige kretser hadde gått sammen på denne saken - PiS`s "fører" Kaczyński virker meget besluttsomt om å kaste Polen ut i en krise. Det merkes dessuten at rasjonelle deler av PiS ikke liker utviklingen i skyggen av den russiske trusselen. Tre M109 SP ble slått ut, to av dem ødelagt, med Lancet-droner som forbli et meget ufattelig stort problem som gjør det klart at sanksjonsregimet mot Russland har slått feil for å hindre komponenter fra å komme inn i våpenproduksjonen. Russerne bombarderte de ukrainske stillinger uten stans, fem ganger flere enn ukrainerne, som opplever at europeerne er helt sprø med å komme med halsløse løfter og bare smulder mens amerikanerne saboteres av Trumps tilhengerne.

Det var på tid. Et råd; ettersom Vestens anseelse som en militærmakt er i fri fall pga. den europeiske inkompetansen, den manglende støtten til Ukraina og republikanernes sabotasje er det på den rette plassen å foreta en maktdemonstrasjon med "Shock and Awe" i full skala mot houthiene for å sette seg i respekt. Det er strategiske B-2 bombefly som kan angripe 144 separate mål, i Garcia-øya som kan settes inn for å ødelegge all militær infrastruktur mens bunker-busters skal brukes mot rakettfabrikkene, mens flyene vil svekke houthienes evne for å lansere angrep på handelsskipene. De må dessuten også ta kystnære øyer med helikopterbårne styrker og overføre dem til jemenittiske anti-houthi krefter. Kina, Russland og Iran må avskrekkes, da burde storslegga fra 2003 hentes fram.

Det burde huskes at sprengkulde ikke er uvanlig for kinesiskbygde busser fordi Mandsjuria i Nordøst-Kina har meget strenge vintervær med sibirvind som er enda verre enn i Norge. BYD og Yutong har dermed erfaring på dette feltet. Redaktøren: Infrastruktur, Infrastruktur og Infrastruktur før busser kjøpes inn - Bussmagasinet Det er tegn på alvorlig administrasjonsfeil fordi ingen andre by har opplevd liknende forhold som Oslo, det har vist seg at det er forskjellige ladesystemer, da bussprodusentene ikke vil ha felles ladesystem, hver for seg, utilstrekkelig arbeid - innfasingen av 505 elbusser skjer for raskt for Ruter administrasjonen - og manglende effektivisering i møte med bussmangel som selvsagt vil skje ved sprengkulde. Det er ikke uvanlig at ekstremvær slå ut kollektivtrafikk i Oslo. Mye tyder på at det var dårlig planlegging omkring vognløp og lading i møte med dårlig utbygging av ladeinfrastruktur som forårsaket busskollapsen i Oslo. Altfor mange buss måtte lades når det ikke var nok kapasitet.

Dette er et direkte resultat av den nyliberalistiske ideologien som for alvor slo gjennom i midten av 1990-årene selv om det tok et tiår før dette skulle få de første varige følger synlig for alle, A/S Norge er bare et lokalt eksempel på innføring av bedriftsøkonomiske og frihandelsmessige prinsipper med konkurranse, privatisering, effektivisering og markedsliberale lovendringer i hele Vesten i 1995-2023. Da Chile eksplodert i voldsomme og sanseløse opptøyer i oktober 2019, var folk og fe ført mot grensen av hva de kunne holde ut etter over førti års nyliberalistisk politikk. Vi tok heller ikke advarslene fra finanskrisen i 2008 som skyldes reguleringsfrislipp. Har nylig lest at vann hadde blitt privatisert i 1981, og nå lider store deler av landet av vannmangel fordi mektige konserner stjålet til seg vann for eksportformål! (avokadoen som kjøpes i Norge, forårsaker nå sterk fattigdom og sosial nød) I motsetning til USA hvor forsvarsindustrien er "big business" med et stort indre marked, en pengesterk hovedkunde og attraktive kunder ved å være i verdens mektigste og rikeste land, har den europeiske historien omkring militærindustri vært kjennepreget av meget vekslende hell; i mange århundrer hadde de europeiske militærmaktene nemlig problemer med å ha et sterkt militærvesen i fredstid, ressursene strakk ikke til. Sverigeveldet kunne for eksempel bare være i styrke ved å være i "evig krig" der man kan utplyndre fiendeland i midten av 1600-tallet. Selv da man hadde store nasjonale hærer i 1860-1914, var det ikke alltid enkelt fordi man måtte ha statlig subsidiestøtte for militærindustri - og det var i en tid hvor velferdsordning ikke eksisterer. Og der kommer vi akkurat til årsaken om hvorfor en militærsnedrustning fant sted, og det er ikke første gang; da sosiale spørsmål bli viktig under mellomkrigstiden, var man nødt til å avdele mer for sosialpolitikk enn tidlig, og dermed var det nærmest uunngåelig med at militærbudsjettene måtte kuttes samtidig som mange våpenbedrifter som hadde kunne konkurrere med hverandre så tidlig som i 1870-tallet, var nødt til å overleve i et meget trangt og nådeløst marked der formålet var å unngå massearmeene. Da franskmennene og britene forsto krigsalvoret i 1935, hadde de kommet i samme tilstand som i dag; fabrikkene var dels lagt ned, mye kompetanse hadde gått tapt, og mye av våpenlagrene besto av utdaterte våpen samtidig som konkurransetilstandene fulgt til en mikrotendens med for mange små bedrifter - og dermed for mange våpensystemer i små kvantiteter. I dag er det langt færre, men kvantitetsproblemet forbli det samme. Dette fulgt til unnvikende politikk manifestert i appeasement, som i 1939 ble grundig avkledt. Men da det var klart i våren 1939 at krig var uunngåelig, hadde de vestallierte omsider fått orden på sin militærindustri som i 1941 vil være beredt. Tyskerne hadde aktuelt presise de samme tankene, de var egentlig ikke klar for krig i august 1939 da Hitler valgt å satse på en kortvarig krig med Polen under troen om at disse i Vest vil vente dem ut - da året 1940 hendt, sloss nemlig alle partene i en tilstand av fredshær og hurtig opprustningsfase uten å komme i ekte krigstilstand. Så lang tok det - fra 1935 til 1941. USA hadde istedenfor fått et meget stort aeronautisk fortrinn takket være nyvinninger i 1928-1933, som egentlig skyldes et fatalt flykrasj da limet i et vinge av tre gikk i oppløsning om bord på et passasjerfly. I dag er det enda verre enn den gang, fordi mens det var mulig å sanke inn kompetanse og iverksette en industriinnsats på bred plan, hadde den teknologiske utviklingen - spesielt digitalisering - sammen med kompetansehandel slik at ikke en fabrikk kan produsere alle komponenter som i 1930-tallet, gjort våpenproduksjon spesialisert, kostbart og sjeldent - spesielt innenfor elektronikk. Samtidig hadde politikerne - spesielt etter "den sosialistiske vekkelsen" som hendt etter Frankrike fikk sin første sosialdemokratiske regjering - begynte med å konsentrere seg om å etterape suksessen i Skandinavia; det skandinaviske velferdssystemet. Og dessverre hadde økonomiske trangtider oppstått, slik at da man skulle velge, var militærets behov valgt bort i tiden etter Murens fall. Militæret og bedriftsøkonomiske tankemodeller er helt uten av stand til å sameksistere. For i moderne tid er det helt umulig å ha gevinster med militærmakt (Putin er først ut siden 1945) gjennom invadering og plyndring, slik at en stående hær bli et svart hull hvorfra lite eller ingenting returnere. Noen av landene hadde prøvd seg på å koble sammen marked og forsvar, som med Sverige og Gripen-eventyret (som gikk galt fordi svenskene var altfor raskt med å snu ned produksjonstakten) - med lite hell. Bare oljegulflandene synes å ha råd, der er disse statusgjenstander fremfor krigsverktøyer. Uansett må Norge ha flere hundretusener granater for automatkanon, morter og haubits fra 25mm til 155mm - vi burde ha 20,000 granater per haubits eller 560,000 granater.

Slutten for X er definitivt ikke langt vekk. Musk eier 74 % av aksjene i selskapet, men hvis alle andre selge seg ut og bankene kutte ut selskapet, samtidig som EU og USAs myndigheter vil gripe inn nå som det er klart at man ikke lenge kan tolerere den destruktive virkninger av sosiale medier på folkebevisstheten, er det slutten. "Alle" ser nå at Musk har blitt en høyreekstremistisk hykler som ikke lenge har dømmekraft, og som ikke heller maktet å forstå andres rettigheter.

Da jeg lest om det, tenker jeg; "det kommer til å bli litt av en sprengning". Men det endt ganske tragisk for israelerne, fordi en overivrig stridsvognbesetning utløse en kjedereaksjon da sappører skulle fullføre sprengningsarbeidet i Bureij. 6 ble drept under en unødvendig handling som skyldes manglende kommandooversikt. Forresten virker det som at Netanyahu nå forberede seg på en storkrig (Biden kan ha hentet hjem hangarskipet "Ford" da han forsto at israelerne vil angripe Hizbollah), han har lanserte flere suksessrike elimineringsangrep på høytstående medlemmer av Hizbollah og disses allierte i det siste, og satt Assad under direkte trussel med flere angrep i desember som oppfattes i Damaskus som en advarsel, understreket i nyttårstiden da Qatar sendt meldinger til ham rett fra Tel Aviv. Og fra Saudi-Arabia og Emiratene har det kommet ut at de aktet å fortsette Abrahams-samtalene med Israel, for å normalisere de arabisk-israelske relasjonene. Ettersom Qatar hjalp Israel i møte med Assad, kan det betyr at gemyttene har roet seg noe ned etter Netanyahu kuttet ned på militæroperasjonene i Gazastripen. De gulfarabiske prinsene som misliker Hamas som en Muslim Brorskap-bevegelse, har ikke heller sans for Hizbollah som en sjiamuslimsk-arabisk bevegelse. Dessuten er det en åpen hemmelighet om at disse gjerne vil se Iran slått i en krig, man hadde håpt på at USA vil gjøre jobben for dem, men Trumps feighet etter et amerikansk dronefly var skutt ned i juni 2019 og etter et oljeraffineri var slått ut i september det samme året, var en voldsom vekkelse for dem. Etter dette hadde de derfor prøvd å nærmere seg Iran og dels stoppet krigen i Jemen, men siden 7. oktober hadde mye forvandlet seg for dem, de ser hvordan Hamas ødelegges som en militær trussel, hvordan houthiene provosere verdensmaktene med et par unntak og hvordan Khamenei i Iran oppførte seg som en løs kanon i et regime som er blitt dypt upopulært. De hadde utvilsomt tenkt på å hjelpe regimet i Iran for å ha stabile tilstander, men "stabilitet" er nå et ukjent ord omkring Iran. For dem er situasjonen meget spent, men lukrativt for slike opportunister. De vil holde på Israel som har blitt meget nyttig for dem, som motvekt og eventuell leiemorder mot Iran.

Ukraine Wanted a Bold Counteroffensive, but US Disagreed: Book (businessinsider.com) Denne artikkelen er dels basert på en nylig bok av Yaroslav Trofimov, "Our Enemies Will Vanish", som forklart kort at amerikanerne vil helst vente et helt år før en større motoffensiv kunne lanseres, men Zaluzhnyi var ikke enig med dem. Først skal jeg oppsummere noe; da Khersonoffensiven pågikk var jeg overrasket over at det ikke kom større militæroperasjoner på Søndre Donbass-fronten i august-november 2022 utover sonderingsangrep som gang på gang avslørt at de russiske forsvarsforberedelsene var langt fra komplett, og det var en rekke posisjonelle trefninger og slager som munnet ut i mindre ukrainske vinninger. Selv om Khersonoffensiven var mer kostbart enn ønskelig for ukrainerne hadde man et strategisk overtak mot russerne som var kommet i en seriøs disfavør - sløvheten i disse månedene var i virkeligheten meget stressende for det russiske militæret, som var tvunget av Putin til å sette inn betydelige ressurser i Severodonetsk-fremspringet - og de var sterkt overstrukket i høstmånedene. Dette fulgt til ukrainernes suksess i Kharkivoffensiven. Zaluzhnyj og amerikanerne var i debatt omkring krigsplanene, da den ukrainske generalen kom på at man burde lansere en større offensiv for å bryte seg gjennom Søndre Donbass-fronten og kutte av landforbindelsen mellom Russland og Krim-halvøya. Zaluzhnyj forklart amerikanerne at han trenger 90 haubitser og nok ammunisjon. Ut fra hva artikkelen forklart, dette var i våren 2022 - da hadde ukrainerne en intakt hær på 250,000 trente og kampvante soldater med 3,000 til 4,000 ledige panserkjøretøyer og 500,000 i reserve som kunne settes inn. En betydelig del måtte settes inn i kampene om Severodonetsk-fremspringet i sommeren, ennå var det betydelige ressurser til overs, som kan avdeles for større operasjoner. Amerikanske offiserer (som dessverre først i sensommeren 2023 var avslørt å ha dårlig kunnskap om krigføringen i Ukraina) satt seg mot, de mente det vil være for dristig, og ved å påpeke at et dypt avansement kunne lede til farefulle flankeomgående motangrep, og ukrainerne hadde den gang en alvorlig svakhet ved å ha dårlig logistisk evne for å følge etter fremrykkende styrker. Istedenfor ble det besluttet at man skulle starte Khersonoffensiven. "The reason we recommended that they do Kherson was that they didn't have the trained personnel and the kit to go south," "we thought that if they bit off more than they can chew in the South, they would get routed." Vi vet nå at de ikke forsto den sanne naturen bak sovjetisk stridsdoktrine og artillerisentrisk krigføring med tung satsing på infanteri, og at de hadde ikke ennå realisert den meget dårlige tilstanden blant de russiske mekanisk/motoriserte styrkene som ble avslørt under kampene om Severodonetsk-fremspringet, og deretter understreket under Kharkivoffensiven i høsten 2022. Zaluzhnyj protestert, men dessverre hadde USA den fulle kontrollen over militærhjelpen den gang da resten av NATO nølende kom etter, og dermed kunne ikke ukrainerne annet enn å lansere en offensiv på byen Kherson. Der ble det oppdaget at for trange angrepsretninger inviterte fram helikopterangrep og sperreild, samtidig som ukrainerne for første gang kom ut for suicidale atferd blant russerne som sloss til døden og nektet å rygge eller endog gi etter tross skrekkelig tap. På Søndre Donbass-fronten var det derimot så stort, at det var et stort ingenmannsland på flere kilometer og meget få sterke forsvarsposisjoner. The part in Trofimov's book discussing plans for the 2022 counteroffensive speaks to an element of the war that has received significant criticism: the hesitancy of Ukraine's Western partners to commit to bold plays and provide powerful weapons, the potential cost be damned. Western supporters raised concerns as Ukraine waded into the "meatgrinder" battle for Bakhmut determined to bleed the Russians for every inch of ground they took, but Kyiv called the shots, opting to stay. Whether that was wise was debatable, and it was unquestionably a gamble. But some argue it paid off. As Ukraine gears up for a harsh winter and goes on defense, experts continue to critique the West's approach to the war in Ukraine. "I agree with the overarching critiques that throughout this war Washington has been too conservative when it comes to enabling the Ukrainians to be successful on the battlefield," George Barros, a conflict expert at the Institute for the Study of War, told Business Insider. "That inopportune timing in Washington has foreclosed some windows of opportunity that Ukrainian forces could have exploited had Western aid been there on time to poise Ukrainian forces to exploit them," he added. Barros pointed to multiple examples of this, such as the American M1 Abrams tanks only arriving in Ukraine in fall 2023, long-range ATACMS missiles in late 2023, and F-16 fighter jets not coming until 2024, at the earliest, "when they were needed in 2022." Den gang hadde jeg ventet på større ukrainske militæroperasjoner i sensommeren eller høsten 2022, men de kom ikke - og hvis de hadde startet i sommeren samtidig som Kherson kom under angrep, noe som russerne i senere tid hadde innrømt var noe de hadde vært redd for - kunne suksessfaktoren være lik som stor som under Kharkivoffensiven. Istedenfor kom offensiven ett år for sent ut. De vestlige militære - som oppdaget da NATO-doktrinen testes under motoffensiven - hadde mistet evnen for å sette seg inn i en sann større mellomstatlig krig etter så lang tid med lavintensitetskonflikter - den siste større konflikten var i 1991 - og dermed var i realiteten langt utenfor sin komfortsonen uten at disse eller ukrainerne oppdaget dette - inntil det var for sent. Og før 1991, den siste "ekte" krigen for USA - og andre vestlige land - var Koreakrigen 1950-53.

Iran fortsetter med å sende dronefly til Russland, den iranske involveringen blir bare sterkere ved å ha bevis på at nye prosjekter hadde blitt utviklet og øyeblikkelig testet i Ukraina, og dette bare gjør det mer klarere for Vesten at det ikke er mulig å akseptere mullahsregimets eksistens i det lange løpet. Dette droneflyet har iranskproduserte mikrojetmotor som gir Shahed-238 500 km/t hastighet, men bare en tredjedel av Shahed-136s rekkevidde på 2,500 km. Det er dessuten nå blitt meget klart at det er en ufattelig masseproduksjonskapasitet i Iran som sprengte alle rammer, for russiskbygde droner fremdeles utgjør en liten, men voksende andel av alle selvmordsdroneflyer som var sendt inn i Ukraina. Siden september 2022 har over tre tusen Shahed-droner blitt sendt ut fram til januar 2024. Hver av disse er verdt opptil 50,000 dollar - og opptil halvparten av komponenter kommer fra USA og enkelte EU-stater. I løpet av året 2023 skal ukrainerne ha skutt ned 2,691 Shahed-droner, 887 kryssermissiler, 41 ballistiske missiler, 15 Kinzhal missiler og 35 Lancet samt 131 Orlan (ikke over feltet) droner - til sammen 3,897 var skutt ned, 70 til 80 % kan skyldes missilbruk. Dette er rett og slett skrekkelig, man hadde fryktet i høsten 2022 at svermer av Shahed-droner vil tømme SAM-arsenalene for missiler, og dessverre virker det som at dette kan bli en realitet. Trolig har 4,000 til 5,000 selvmordsdroner, speiderdroner og kryssermissiler samt ballistiske missiler blitt skutt ned av ukrainerne, allikevel hadde trolig 2,000 til 3,000 kommet gjennom. Dette er horrible statistiske data som viser at Vesten vil være forsvarsløst mot en motstander med hundrevis og hundrevis av droner og kryssermissiler. Dette avslører dermed at vi må snarest mulig stoppe all salg av vestlige komponenter til fiendeland gjennom tredjeparter - og ettersom det er dusinvis av tonn av brikker og annet som har blitt fremvist i alle disse våpnene - er det åpenbart at dette er et forrædersk svikt uten sidestykke i Vestens historie. Selskaper som Intel i USA og andre land må da straffes meget brutalt. Ikke bare fordi de gjør det mulig for russerne å fortsette og drepe og skade ukrainere - men også fordi de ødelegge vestlig politikk, forårsaker sløsing av hundrevis av milliarder euro/dollar - og sette den vestlige befolkningen i meget stor fare under fremtidige kriger. Hvis en vestlig-russisk krig bryter ut, er det mulig at millionbyer som Stockholm, Helsinki, Berlin og Warszawa vil angripes med tusener og atter tusener av droneflyer som vil da drepe tusener av uskyldige sivilister. USA har fått gjennom en lov som gjør eksport av teknologi til Russland gjennom transittland og smuglerruter ulovlig, men mye tyder på at Biden har ikke ennå vært i stand til å stanse virksomheten gjennom Tyrkia, Armenia og Kasakhstan som hendt for hender på vestlige forretningskretser i kontakt med tredjeparter som hemmeligholdte sine kontraktene med russerne. Den globale komponentshandelen må settes under politisk overvåkning. Det er blitt for mange eksempler på gjenbruk av vestlige komponenter i fiendelands våpenproduksjon i Russland, Iran, Nord-Korea og sist Kina; samtidig som det er en voksende frykt for at Tyrkia kan bli et fiendeland i fremtiden. Og i Vesten har man ikke våknet. Vi trenger anti-drone systemer som rett og slett går ut på luftvern, gamle ideer om jamming og digitale kapring har vist seg håpløst i storskalakonflikter. Vi må ha strategiske SAM med 120/150 km rekkevidde (det er ideer om langtrekkende SAM med assistanse av mange radarer istedenfor bare en), taktiske SAM med 30-35 km for mobile feltdeployerte SAM og 50-80 km for semimobile "stasjonære" SAM, SHORAD for feltluftvern med 15 km, MANPADS med 5-7 km og sist C-RAM på samme rekkevidde. Taktiske SAM, C-RAM og strategiske SAM må ha ABM kapasitet mot ballistiske våpen. Vi må dessuten gjøre missilproduksjon raskere og billigere - og da må produksjonen av elektronikk utvides slik at man kan forkorte byggetid og redusere byggeutgiftene. Det er dessuten simpelt ikke tid for High-Tech drømmeri som ødela for mange våpenprosjekter i de siste tretti år, det må bli enkeltere, praktisk, lett å holde operativ - og erstatte uten tidsforbruk. Disse våpnene er ikke lenge "bare" en trussel mot Ukraina - de er i ferd med å bli en eksistenstrussel for Vesten.

Krigen i Ukraina: - Knuser EU: - Holder ikke (dagbladet.no) - Forsvarsindustrien og driften av forsvaret er i veldig stor grad blitt underlagt bedriftsøkonomiske tankemodeller. Problemet er at de er lite egnet til å produsere langsiktig beredskap, for det ligger i sakens natur at det ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt for eksempel å vedlikeholde store lagre med utstyr du kanskje aldri får brukt, Blant andre Nammo er usikre på om den store investeringen det vil være å kraftig skalere opp produksjonen, vil lønne seg på lengre sikt, fortalte de Stortinget i fjor. Det er også en bekymring blant andre store produsenter av forsvarsmateriell. - Nesten hver gang en krise er over, vanligvis to, tre år etter at etterspørselen har steget til værs, synker den kraftig igjen. Industrien må da kvitte seg med nødvendig kompetanse, folk mister jobbene sine og produksjonslinjene stopper. Dette har skjedd gjentatte ganger de siste 30 åra. Vi må prøve å stoppe det, Det som Dahlhaug sier er selve kjernen bak Vestens risiko i de siste tjue år, ikke minst i Norge.