Kjenner meg igjen i å bli godt irritert på meg selv om jeg glemmer noe slik, eller oppdager et bedre tilbud dager etter jeg kjøpte det jeg ville ha, men ikke i den grad å bli "dypt fortvivlet."
De siste årene har jeg fanget meg selv i nogengange å bruke alt for lang tid på å finne beste tilbud i forhold til tiden det tar og det er noe som har endret seg etterhvert som tid med årene har blitt mer verdifull enn penge, men det vil jo variere fra person til person og dennes livsfase/-situasjon.
For 20 år siden var jeg kjempefornøyd når jeg etter ukers søking etter tilbud kunne få en 3 ugers ferie ned fra å koste 20K til 18K. I dag bryr jeg meg ikke så mye om det og bruker 5-6 gange det beløpet på en ferie mens jeg minner meg om at jeg 1) bare lever en gang, og 2) hvor mye bedre den eldre kroppen min har det etter 16-18 timer på business klasse fremfor å være skviset inn på kvegklasse, og 3) faktisk har råd til det.
Jeg syns dog det er sunt å være prisbevisst, tilbakeholden og aldri låne penge til forbrug. Som studerende vendte jeg hver en krone, gikk igjennom tilbudsavisene og planla al av matretter og innkjøp på forhånd og det ble aldri noe ekstra med hjem fra butikken. Som konsekvens av dette kom jeg igjennom studierne uten å ta opp lån av noe slags. Det var så også før mobiltelefoner og streaming-tjenester, så det var egentlig også kun kostnader til mat jeg måtte planlegge for utfra hva som var tilbake etter husleie. Jeg ønsker meg ikke tilbake til den tiden, men jeg tror egentlig det var sunt nok å måtte leve slik nogen år for man lærer mye om impulskontroll og verdien av penger og arbeid.