Gå til innhold

krikkert

Moderatorer
  • Innlegg

    19 495
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    24

krikkert vant dagen sist 2. juli 2018

krikkert hadde mest likt innhold!

6 følgere

Om krikkert

  • Bursdag 23. desember

Profile Information

  • Kjønn
    Mann

Nylige profilbesøk

56 834 profilvisninger

krikkert sine prestasjoner

20,2k

Nettsamfunnsomdømme

167

Hjelpsomme svar

  1. Overraskende nok så er det ganske vanlig å bli latterliggjort når man mener veldig tungt om ting man ikke har peiling på. Jeg har ingenting imot at man får 12k i bot for det forholdet som er beskrevet i Spesialenhetens innlegg - som er noe annet enn det du prøver å vri saken til her. Nei, det gjør det ikke. Les Riksadvokatens påtaledirektiv.
  2. Bestemmelsen i § 9-6 går etter min oppfatning foran bestemmelsen i § 1-2. Men spørsmålet er ikke definitivt avgjort, og forfattere av juridisk teori krangler om spørsmålet (Parelius og Bragdø-Ellenes i Husleieavtaler mener at § 1-2 går foran, Kobbe, Berle og Pind i Kobbes kommentarer til husleieloven mener at § 9-6 går foran). For min del mener jeg § 9-6 går foran. I forarbeidene til § 1-2 sies det (som er normalen i slike lover) at bestemmelsen selv kan åpne for at den kan fravikes. Det er også veldig unaturlig å i det hele tatt ha en "bestemmelsen kan fravikes i avtale"-klausul hvis den bare skal forstås som at "bestemmelsen kan bare fravikes til leietakers gunst" - det følger allerede av § 1-2. Tilsvarende problemstilling får man med § 9-4, hvor det heter at "er ikke annet avtalt kan tidsubestemt leieavtale sies opp av leieren". Siden uoppsigelighet alltid er ugunstig for leietaker skulle denne bestemmelsen da ikke ha noen betydning.
  3. Du må faktisk lese hele straffebudet, ikke bare de tallene du finner. Straffeloven § 222 krever at fornærmede faktisk ble siktet eller domfelt. Det er ikke nok for domfellelse etter denne bestemmelsen at fornærmede hypotetisk sett kunne ha blitt det. Derfor har § 222 en høyere strafferamme enn § 160. Bruk av bestemmelsen i § 223 om grov uriktig anklage forutsetter normalt at konsekvensene har blitt både domfellelse og innsettelse i fengsel. Jeg er langt fra skråsikker på utfallet i noen rettssak, men jeg stoler mer på lovkommentarene og det jeg har søkt opp selv enn på dine antagelser om hva folks (det vil si din) rettsoppfatning er. Jeg har sett et og annet eksempel på at domstolene tar i hardere straff enn hva aktor påstår, men å tro at det vil skje i denne sakstypen og at en slik ekstra hard smekk vil overleve to ankerunder, er veldig underholdende. Har du lest Spesialenhetens vedtak? Bøteforhold ender ikke opp i retten med mindre siktede nekter å vedta. Dette gjelder også trafikksaker. I Norge tar vi ikke bøtesaker til retten for å "ta saken alvorlig", det er bortkastet bruk av samfunnets ressurser - det ville faktisk kunne ha ført til at boten hadde blitt enda lavere fordi påtalemyndigheten påfører tiltalte unødvendig belastning ved å iretteføre en sak som kunne vært avgjort ved forelegg. Be careful what you wish for. Da hadde du og dine likesinnede vært her og klaget igjen, fordi dere hverken kjenner systemet, kjenner sammenhengen, eller kjenner rettspraksis.
  4. Spørsmålet er om barnet har vist alvorlige atferdsvansker, enten ved lovbrudd, problematisk rusbruk, eller "annen form for utpreget normløs atferd". "Annen" i lovbestemmelsen peker tilbake på lovbrudd og problematisk rusbruk. Man sikter altså til normløs atferd som er beslektet med disse to kategoriene. I tillegg må det første vilkåret være oppfylt - det må være snakk om alvorlige atferdsvansker. Bestemmelsen har sammenheng med barnevernsloven §§ 6-1 og 6-2, som bestemmer at barn med alvorlige atferdsvansker kan plasseres på barnevernsinstitusjon. I Prop. 169 L (2016-2017) s. 148 nevnes prostitusjon, ugyldig skolefravær, og det som da jeg var ung ble kalt å "drive dank", altså å henge rundt passivt og rotløst i det offentlige, som eksempler på "normløs atferd". I Prop. 133 L (2021-2022) pkt. 12.1.4.2 nevnes også det å rømme hjemmefra, det å oppsøke dårlige miljøer, eller det å utagere ved grensesetting som eksempler. Generelt sett kan man si at begrepet "normløs atferd" tar sikte på å dekke alle situasjoner hvor et barn oppfører seg i strid med hvordan vi voksne forventer at et barn skal oppføre seg. Det er lite rom for lokale forskjeller i meldeplikten. Lokale og regionale forskjeller ivaretas under barnevernstjenestens og eventuelt nemndas saksbehandling.
  5. Utgangspunktet er at en muntlig avtale er like bindende som en skriftlig, hvis den kan bevises. Jeg er ikke enig med The Avatar i at dette er en tidsbestemt avtale. Slik saken fremstår så er det en tidsubestemt avtale med begrenset oppsigelsesadgang for utleier. For at avtalen skal være tidsbestemt må det være avtalt at den skal avsluttes uten oppsigelse på et gitt tidspunkt. Det er den ikke. Den mest nærliggende tolkningen her er at det er avtalt at leieforholdet skal ha en minstevarighet, og det er ikke forenlig med tidsbestemte leieavtaler, som kjennetegnes ved at de har en maksimalvarighet. Hvis utleier har godtatt at avtalen er uoppsigelig før våren 2025, så er dette forpliktende for utleier. Se husleieloven § 9-5 første ledd, som bestemmer at "Er ikke annet avtalt ... kan tidsubestemt leieavtale sies opp av utleieren". Utleier kan ikke fri seg fra denne forpliktelsen ved å selge boligen -- tinglysingsloven § 21 bestemmer at alle forpliktelser som ny eier kjente til eller burde kjenne til, er ny eier forpliktet av på lik linje med gammel eier (tinglysingsloven § 22 gjør leieavtaler bindende, men denne gir dårligere vern i dette tilfellet). Fremgangsmåten for deg her er at du innen én måned etter at du har mottatt oppsigelsen må protestere på denne, skriftlig, etter husleieloven § 9-8. Denne fristen er absolutt, og du kan ikke ignorere den fordi du mener oppsigelsen er ugyldig. Loven sier rett ut at hvis du ikke protesterer, så mister du rettigheten til å hevde at oppsigelsen er lovstridig. Kontraktens oppsigelsesfrist på én måned er lovlig. Husleieloven § 9-6 fjerde ledd bestemmer at tremånedersfristen kan fravikes i leieavtale, også til ugunst for leietakeren. Du plikter ikke å tilrettelegge for eierskiftet i det hele tatt. Det loven pålegger er at du skal bidra til at nye leietakere skal få se boligen. Du plikter ikke uten særskilt (frivillig!) avtale å tilrettelegge for visninger i forbindelse med salg. Det er ikke frivillig å vitne i norske rettssaker. Det er ikke noe å "vurdere" om man skal gjøre.
  6. Utgangspunktet er at alle kostnader skal fordeles etter den eksisterende fordelingsnøkkelen. Bruk av unntakene i § 5-19 er ikke aktuelt her - det er ingen verdiforskyvning mellom boligene ved installasjon av elbilladere, og det er ikke noen særlige grunner som taler for nytte- eller forbruksfordeling. At én løsning er dyrere enn en annen løsning er ingen særlig grunn. I denne saken er det mer naturlig å trekke inn mindretallsvernet i § 7-18 (for generalforsamlingen, § 8-15 for styret). Generalforsamlingen og styret kan ikke treffe et vedtak som gir visse andelseiere en urimelig fordel til skade for andre andelseiere. Bestemmelsen rammer ikke all forskjellsbehandling, men den urimelige forskjellsbehandlingen. I dette tilfellet er det 8 andeler, såvidt jeg kan se. Flertallet på 6 andeler oppnår en estetisk fordel. De vil selv bære mesteparten av kostnaden til denne fordelen, ca. 210k (6x35k). En merkostnad for mindretallet på ca. 70k (2x35k) er antagelig ikke en stor nok kostnad til at dette regnes som urimelig, men det er i grenseland, særlig i et så lite borettslag. Hvis man kan saklig begrunne vedtaket og det er til gang helhetlig sett, f.eks. ved at det vil føre til innsparinger vedlikeholdsmessig over lengre tid, er man ganske langt unna urimelighet.
  7. Vel, sånn bortsett fra at samboeren hennes ikke var involvert i saken, da. Noe som var grunnen til at både Spesialenheten og Riksadvokaten etter klage konkluderte med det ikke var et inhabilitetsforhold.
  8. Flere bestemmelser kan ramme en slik situasjon. Straffeloven § 160 straffer det å motarbeide en offentlig undersøkelse eller etterforskning ved å bidra til (blant annet) å fjerne bevis. Straffeloven § 222 rammer det å manipulere bevismateriale (herunder slette) slik at bevismaterialet utpeker en uskyldig person som skyldig i noe vedkommende har gjort, men bare dersom personen blir siktet eller domfelt. Strafferammen etter § 160 er bot eller fengsel i inntil 2 år. Legg dog merke til at strafferamme og straffutmåling er to forskjellige ting. Strafferammen for brudd på vegtrafikkloven er bot eller fengsel i inntil 1 år, men de aller, aller, aller fleste reaksjoner etter loven er bøter. Spesialenheten vurderte om straffeloven § 160 skulle brukes ved siden av straffeloven § 172, men fant ikke behov for det. De skriver ikke hvorfor, men vanligvis skyldes det at det ikke ville påvirket utfallet av saken. Rettspraksis etter straffeloven § 160 og tidligere bestemmelser ligger for det meste på bøter, og i alvorligere tilfeller betinget fengsel. Ubetinget fengsel har vi ett eksempel på i nyere tid (Rt. 2015 s. 1153), og der hadde tiltalte hjulpet en drapsmann med å dumpe liket, vaske åstedet, og dumpe PC-er og andre bevis. Ser man alle de forskjellige typene bevisforspillelse som skal passe inn i strafferammen to års fengsel, så er dette et nokså klart bøteforhold.
  9. ... Saken kunne blitt henlagt, den kunne blitt iretteført med frifinnelse som resultat, eller den kunne blitt iretteført med akkurat samme resultat (bot). Alle disse resultatene er dårligere. Det virker som om det du er misfornøyd med er utfallet - og det er en følge av hvordan straffelovgivningen er, ikke hvordan etterforskningen er organisert.
  10. Bestemmelsen om vold i nære relasjoner regulerer mishandling i tillitsforhold, ikke vold man vanskeligere kan komme seg vekk fra enn "vanlig" mishandling. Bestemmelsen forbyr også mishandling av tidligere ektefelle, voksne barn, og foreldre, selv om dette er personer man ikke har noe økonomisk fellesskap med eller som ikke kan unnslippe mishandleren. Å ha en felles leieavtale er på den ene siden ikke nok alene til å være i samme husstand, og på den annen side er det ikke nødvendig for å være i samme husstand at man har felles leieavtale. Spørsmålet er hvilket forhold man har til hverandre, ikke hvordan man har ordnet kontrakt om boforhold.
  11. Det beste med lenken din er at den underbygger det stikk motsatte av poenget ditt. Du bør lese Rønneberg-rapporten som var mye av grunnlaget for at SEFO ble erstattet av dagens løsning. SEFO-ordningen ble opprettet i 1988 som et slikt "blandet råd" du snakker om. Organene besto av tre medlemmer. Lederen var dommer (eller måtte fylle vilkårene for å kunne være høyesterettsdommer; med unntak av Nordland statsadvokatembete var alle lederne dommere), ett medlem skulle være strafferettsadvokat, og ett medlem skulle ha erfaring som politietterforsker. Disse tre medlemmene sto for all etterforskning, og flertallet kom ikke fra politi/påtalemyndighet i det hele tatt. Påtaleavgjørelsen ble tatt av statsadvokaten. I rapporten tok man imidlertid konsekvensen av at man synes statsadvokaten var for nær politiet (da særlig politijuristene) og konsekvensen av at samme statsadvokat i én sak måtte argumentere for at politivitnet hadde lav troverdighet (fordi han var tiltalt i en SEFO-sak) og i en annen sak måtte argumentere for samme vitnes høye troverdighet. Dette førte til at Spesialenheten ble lagt direkte under Riksadvokaten, og gitt sin egen påtalemyndighet. Og under Justisdepartementets behandling tok man konsekvensen av svakhetene ved at SEFO-oppgaver var bistillinger som måtte ivaretas ved siden av full jobb annet sted, ved å etablere en ordning som gjør at denne typen saker håndteres av noen som bare håndterer denne typen saker. Man flytter personellet lenger og lenger vekk fra politi og påtalemyndighet. Det vil ikke være mulig å opprette et organ med tilstrekkelig lang avstand fra politiet til at alle blir fornøyd, fordi henleggelsesprosenten er og vil alltid være høy, og dette vil aldri se bra nok ut. Da Rønnebergutvalget gjennomgikk sakene som kom inn til SEFO-organene fant de at minst én av åtte anmeldelser, og antagelig et sted mellom en tredjedel av halvparten, bare ble etterforsket fordi SEFO alltid skulle anta at noe er en potensiell straffesak, uavhengig av hva som står i anmeldelsen. Da blir henleggelsesprosenten høy. Så kommer man også til at etterforskning er ikke noe du kan sette hvem som helst til å gjøre. Særkjennetegnet for tjenestlige straffesaker er at mistenkte og vitnene selv er en del av straffesakskjeden. Det er ingen andre bransjer i Norge som driver med etterforskning av straffesaker. Skal du rekruttere dyktige etterforskere, så er politiet målgruppen du må rekruttere fra. Jo lengre unna politiet du rekrutterer, jo dårligere kvalitet får du på arbeidet du gjør. Da stiger både henleggelsesandelen og frifinnelsesandelen, og hvordan blir det bedre?
  12. Forutsatt at man ikke kjenner innholdet i ordene "bukk", "havresekk", og "sette", og heller ikke hverken den overordnede forståelsen av idiomet eller hvordan Spesialenheten og Riksadvokaten faktisk fungerer, så kanskje man kan beskrive det slik.
  13. Riksadvokaten er - som Regjeringsadvokaten - både en person (Riksadvokaten) og hans kontor (Riksadvokatembetet). Riksadvokatembetet har 38 ansatte i tillegg til Riksadvokaten og assisterende riksadvokat. Spesialenheten er administrativt direkte underlagt Justisdepartementet (også et "sivilt kontrollorgan"). Som alle andre som har med straff å gjøre er Spesialenheten underlagt Riksadvokaten i spørsmål om offentlig påtale av straffesaker.
  14. Dette "sivile kontrollorganet" ditt heter Riksadvokaten.
×
×
  • Opprett ny...