Gå til innhold

Den nye Forumkaféen


Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Hva er galt med offisielle telefonsamtaler?

Kan bare svare for meg selv, men jeg hater telefonsamtaler til ukjente, til og med til folk som bare er bekjente, så når jeg i tillegg ringer for å be om noe, eller spørre om noe (og dermed presenter meg som samtalens underlegne) så får jeg helt noia. Spesielt siden det ser ut til å være noe med den slags (banker, nav ol) som gjør meg automatisk forvirret uavhengig av om det er noe faktisk forvirrende der. Og om det i utganspunktet er lett å forstå (eller forståelig etter å ha lest over ett par ganger) overbeviser jeg alltid meg selv om at det er ett skjult lag eller ett rotete skjema jeg ikke har fått med meg. Ubehagelig, rett og slett.
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Har det på samme måte, Nie. Helt for jævlig.

Dog, det som verre er, er å våkne opp med pusteproblemer, uten å se noe som helst, takket være en kattunge som noen har åpnet døren for og sluppet inn på rommet mitt. Senga mi er full av kattehår, jeg er full av kattehår, hun har ligget på ansiktet mitt. Jeg forteller folk at jeg er allergisk mot katter, men de bare ler det bort og sier at jeg overdriver. Møkk.

Lenke til kommentar

Trenger jo ikke kontonummeret i hodet, er bare å dra frem det gamle kortet og lese det opp vel

Ja, men i stresset med å faktisk slå telefonnummeret husker jo ikke jeg å finne frem det gamle på forhånd.

Taktikken er å gjøre seg selv overlegen. Du blir ikke underlegen før du selv tenker at du er underlegen. Det gjelder å ha så mye kunnskap om temaet som mulig, såklart. De resterende spørsmålene er umulig for deg å vite uansett.

Ja, jo, men letteste viset å tillegne seg kunnskapen på er å spør dem som har den til å begynne med. Og jeg ringer jo, jeg kommer meg gjennom samtalene, det er jo det letteste, raskeste alternativet. Det betyr ikke at jeg må like det. :p
Lenke til kommentar

Har det på samme måte, Nie. Helt for jævlig.

Dog, det som verre er, er å våkne opp med pusteproblemer, uten å se noe som helst, takket være en kattunge som noen har åpnet døren for og sluppet inn på rommet mitt. Senga mi er full av kattehår, jeg er full av kattehår, hun har ligget på ansiktet mitt. Jeg forteller folk at jeg er allergisk mot katter, men de bare ler det bort og sier at jeg overdriver. Møkk.

 

Allergi er jævlig.

 

Hadde det vært meg hadde jeg satt de på plass med div. pranks, for hver gang noe slikt skjedde. Vis dem at de ikke burde kødde med deg.

 

 

Husker jeg var på offentlig fest engang, for mange år siden. Gikk i tiende klasse den gangen. Rotet med en fyr på festen, ble også godt kjent med bestekompisen hans. Fant ut senere ut at han hadde satt ut et falskt rykte om at jeg hadde gitt han BJ på doen. Ble pissed, ettersom jeg var jomfru og aldri har vært jenta til å gi en random dude BJ på doen.

 

Når vi skulle ta bussen hjem. Kom han og venninne og satt seg framom meg. Jeg pikket han på skuldra. Han snudde seg. Og jeg ga han et slag kraftig med knyttneve rett i nesa. (Lærte teknikk på Tae Kwon Do). Tror nesten jeg knakk nesa på fyren. Vaktene kastet meg ikke ut, de sa derimot "Bra slag" ol. Bestekompisen hans ble senere en god kompis av meg, og noen år senere ble vi fuckfriends. De to har ikke kontakt lengre. Pluss at det var mange fra trinnet mitt som satt på bussen. Var ikke så mange som yppet etterpå.

 

Fikk heller ingen anmeldelse. Phew!

 

Lenke til kommentar

Selv misliker jeg å snakke i telefonen, spesielt i forstyrrende omgivelser. Hvis jeg ringer noen om noe viktig, må jeg ha et rom der jeg kan være for meg selv og ha en rolig bakgrunn å se på. Enda så mye jeg konsentrerer meg, risikerer jeg å gå glipp av ting i samtalen. Hvis jeg ser noen form for tekst, risikerer jeg også å falle av og kanskje ufrivillig lese teksten høyt når jeg skal si noe. Det henger vel delvis sammen med at jeg har en sjelden, arvelig hørselsgreie og delvis sammen med at jeg rett og slett er veldig lite auditiv. Ironisk nok tar jeg kurs i både fransk og tysk på høyskolen til tross for handikappet mitt.

Lenke til kommentar

Om du ser bort fra den hørselsgreia og veldig lite auditiv (jeg er bare sånn passe lite auditiv), så beskriver du godt hvordan jeg føler meg hver jævla gang jeg må ta telefonen.

Selv om det skulle være tanta mi som jeg nettopp har vært inne hos og lært hvordan hu skla bruke en dekoder, eller bestekompisen min, eller om det skulle være en totalt fremmed person. Jeg hater å prate i telefonen. Det er det eneste som er verre enn å stå og fyre i vei med totalt unyttig og tåpelig snakk med forskjellige folk siden det tydeligvis skal gjøre det enklere å bli kjent med dem eller hva søren. Jeg ser virkelig ikke vitsen med small talk.

Lenke til kommentar
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
×
×
  • Opprett ny...