Jump to content

Kammizez

Medlemmer
  • Content Count

    2666
  • Joined

  • Last visited

  • Days Won

    1

Kammizez last won the day on September 11 2011

Kammizez had the most liked content!

Community Reputation

3061 :)

About Kammizez

  • Birthday 06/01/1993

Profile Information

  • Kjønn
    Mann
  1. For en perfekt avslutning på The Americans. Jeg tror aldri jeg har sett en serie som gjør rent menneskelig drama bedre. Det er også en av veldig få serier som ikke virker å ha falt i kvalitet i takt med sesongene, men heller det motsatte. De utrettet nøyaktig det de gikk for; en spionserie som ikke handler om spionasje, men om familie og liv som er alt annet enn svart/hvitt.
  2. Det du nevner her tror jeg er en av hovedårsakene til komplikasjonene rundt lanseringen av filmen. Jeg tror nesten den faller litt igjennom mellom to retninger. For jeg så filmen på en helt annen måte. For meg var dette en mye mer tankevekkende film pakket inn i et horror/thriller-skall. For altså, plottet på overflaten er jo igrunn veldig uoriginalt og helt standard prosedyre. Men det tror jeg også var intensjonelt. For jeg mener det var jo virkelig ikke handlingen som var hovedelementet i denne filmen. Det var jo den psykedeliske opplevelsen, stemningen og mentaliteten som filmen hovedsaklig prøvde å formidle, tenker jeg. Om menneskers maktesløshet i forhold til omgivelsene, og vår begrensede evne til å virkelig forstå verden. Hvor skjøre vi er i møte med noe vi ikke forstår. En fortelling om forandring egentlig, og holdningen til det. Og det er her bruken av den klassiske fortellingen om jakten på det onde blir brukt som kontrast til filmens budskap. Det er ingen ondskap. Det er ingen "antagonist". Det er ingen stor actionfylt kamp. Det er bare forandring. Noe annet. Verken godt eller ondt. Og alt som skjer med menneskene i filmen er et resultat av deres reaksjon til den uunngåelige endringen som hele tiden foregår rundt oss. Klimakset i filmen var jo igrunn ganske antiklimatisk, og lite spennende. Så rent dramaturgisk sett, med mål om å skape spenning og underholdning, var det jo ikke en særlig god slutt. Og jeg tenker at det er hele poenget. Det er ingenting å overvinne, ingen store øyeblikk. Ta kreft, en veldig fin allegori brukt i filmen. Det er ingen ondsinnet kraft som dreper deg, det er din egen kropp i forandring. Det er ingen utløsende hendelse, ingen grunn eller motivasjon bak. Det bare er. Og det er ingenting vi mennesker kan gjøre, annet enn å gjennomgå det, og konsekventlig komme ut av det som en annen person (wink wink). Og man får aldri noen konklusjon eller løsning. Bare flere spørsmål og usikkerheter. Uansett, som en klassisk horror-thriller er jo filmen veldig middelmådig. Og det er her min kritikk rettes mot filmen. Den lener seg for mye på sjangerkategorien og promoteres som det (for å trekke publikum), og som konsekvens føler jeg at de psykedeliske elementene, alle de rare, tankevekkende og mind-fuckende tingene som KUNNE skjedd der inne fikk for lite plass. Det ligger masse ubrukt potensiale her. F.eks. de introduserte og bygde opp tapet av tidsperspektiv veldig tidlig, men det ble aldri fulgt opp. Skuffende, for det åpner opp for så mange muligheter. Filmen kunne gjerne vært lenger for å få plass til dette også. Så jeg tenker vel det er den klassiske kampen mellom kunst og kommers som står sentralt her. Et veldig ambisiøst prosjekt som prøver å være litt av begge, men som ikke når helt opp på noen av dem. Når det er sagt så likte jeg den igrunn ganske godt. Men for min del ble det litt for mye konvensjonell sjangerfilm, som burde gått enda dypere inn i trippen.
  3. Jeg synes Damnation begynte lovende. Det åpner som en klassisk kamp mellom kapitalisme og kommunisme, med relativt nyanserte fremstillinger av begge idéene, og de to karakterene som representerer hver av dem. Men utover i serien føler jeg ikke at de helt klarer å reflektere nok over hver av disse ideologiene, og den tematikken blir generelt satt litt til side til fordel for et mer personlig drama mellom disse to karakterene. Jeg fikk en veldig western-vibe gjennom hele serien, selv om det tross alt er satt til en litt senere tid. Lett å sammenligne med Godless, men kanskje det bare er meg. I essensen er det vel egentlig to standard anti-helter med traumatiske bakhistorier som kjemper mot hverandre som får alt for mye fokus, og som i lengden blir litt for kjedelig for min smak. Serien begynner på noe interessant, men ender med å bli en litt forutsigbar og simpel kamp mellom to karakterer som alle har sett før. Jeg kan se hva de kanskje prøvde på, men det ble for mye fokus på hovedkarakterenes bakhistorier og personlige konflikt, både til fordel for mer interessante sidekarakterer, og overordnede ideer. Ikke nødvendigvis en dårlig serie, mye er gjort bra, men man føler ikke man får helt igjen for det man begynner på. Kan også forsikre om at det er null Kanye West-soundtrack. Mer banjo.
  4. Likte hang The DJ og Black Museum veldig godt. Men resten av episodene føler jeg var litt under standarden serien har satt. Spesielt USS MacCallister skuffet virkelig. Men det er mest fordi det også er episoden med mest uforløst potensiale. Digget første akt, men det utviklet seg til å bli noe helt annet enn hva jeg hadde håpet. De droppet virkelig en mulighet til å ta for seg maskulin usikkerhet, og gå dypere inn på hovedkarakteren, som istedenfor endte med å bli veldig forutsigbar og todimensjonell. Synes det var episoden med det kuleste konseptet, og Jimmi Simpson er alltid gøy, men historien skuffet virkelig. Føler nesten det ble episoden som var minst "Black Mirror-ish"
  5. Du kom meg i forkjøpet, men ja, ^this. En mer komplett og passende serieavslutning til en såpass genial serie skal du lete lenge etter. Selv om jeg gjerne tar en sesong til. Jeg hadde aldri trodd at en episode av Nathan for You skulle røre meg så mye som den faktisk gjorde. Også måten Nathan avslutter sin egen historie på er helt fantastisk. Hvordan han visker ut linjene mellom virkeligheten og TV-fasaden gjennom episoden til man ikke lenger klarer å se hva som er hva, og man begynner å lure på om det i det hele tatt betyr noe. Og det binder sammen hele seriens tematikk på en fantastisk måte. Nathan Fielder beviser at han kan mer enn komediske innslag, cringe og satire. Dette var historiefortelling på sitt beste. Og det er veldig imponerende, særlig med et så unikt format. Fyren er absolutt en av de mest nyskapende folkene i bransjen, selv om det på overflaten kan fremstå som det helt motsatte. Jeg kan forstå at han ikke er for alle, men ingen kan nekte for at han er et friskt pust blant komikere flest som lever på blidgjøre publikum med vitsing og karisma. Andy Kaufman ville vært stolt.
  6. Jeg tror at mange misforstår hvor kritikken av episoden kommer fra. Det er ikke det at ravens flyr urealistisk fort, at White Walkers har en svær kjetting, eller isen fryser for sakte. Disse tingene kan man godt la gå. Det er helheten av alt dette, og hva det representerer. Disse smågreiene er symptomer på hva det store problemet her er, og det er "hollywoodifiseringen" av serien, i mangel av et bedre ord. Det har blitt forutsigbart, det har blitt klisjé. Game of Thrones har mistet essensen av hva som gjorde den såpass bra i utgangspunktet, og denne episoden reflekterte det i større grad enn noen annen episode. På overflaten er det helt klart samme serie, og kvaliteten er fortsatt høy, men ALT er bygd opp av et godt manus, og gjennomtenkte karakterer, det er grunnmuren i alt. Og når det forsvinner, så hjelper det ikke at drager blåser ild på White Walkers og et A-team som sloss mot en undead bjørn(god CGI-budsjettering...). Hele serien er basert på realisme plassert i en fantasyverden. Og det forsvinner mer og mer. Skal man være en helt og gjøre det rette på tross av dårlige odds, så får man som oftest som fortjent i denne serien. Heltemodige og naive karakterer har blitt straffet for det, fordi det er slik den ekte verden fungerer. Men i de siste sesongene har fanfavoritter og good guys fått mer og mer "plot armour". Ikke fordi de har blitt smartere, forsiktigere eller flinkere, men fordi plottet krever at de skal leve videre, i strid med karakterens handlinger og personlighet. Og når plottet har overtatt kontroll over karakterene, så har noe gått galt på skriverommet. Jon og hans romanse med Dany er det mest åpenbare eksempelet her, men har tross alt allerede dødd én gang.. Så jeg velger heller å bruke Arya som eksempel. Aryas story i Braavos i sesong 6 var rett og slett dårlig. Uten å gå i detalj, så overlevde hun denne opplæringen på tross av dårlige odds, og har blitt OP som faen. Bare det faktum at hun kom seg ut av the house of black and white, hvor hun ble opptrent av Superassassins på en veldig konkret betingelse om at hun skulle oppgi sin identitet, og KUN drepe for the many-faced god, for deretter, tilsynelatende helt utlært(som selvsagt ikke tar mer enn 2 sesonger), bare får gå ut i verden med disse overnaturlige evnene, som seg selv, FULLSTENDIG UTEN KONSEKVENSER. Det er tåpelig. Og til nåtid; jeg nekter å tro at en såpass stor fanfavoritt blir drept i episode 7. Jeg NEKTER. Ikke hvis det følger i samme sporet som serien har gjort så langt. Det skjer ikke, enkelt og greit. Skriverne har garantert lagt opp til at Arya "player" Littlefinger, og spiller med for å framstå i konflikt med Sansa. Men i deres siste scene sammen så er det ganske tydelig hva som skjer. Arya prater kryptisk, lar Sansa finne maskene hennes, og lar henne vite at hun kan være "utkledd" som hvilken som helst person. Det hun sier rett ut er at hun lett kunne drept Sansa og tatt hennes ansikt for å opprettholde illusjonen om at de krangler, i tilfelle de blir overlyttet. Men når hun gir Sansa kniven er det åpenbart at hun kommuniserer at hun kan "kle seg ut som" Littlefinger, etter at Sansa dreper ham. Fordi hun kan selvsagt ikke bare drepe fyren som kontrollerer the Vale. SÅ FUCKINGS CONVINIENT at vi da har en karakter som kan "utkle" seg som hvem som helst tilstede, for å simpelt kvitte seg med en "bad guy"(selv om jeg vil argumentere for at det ikke stemmer), og en av de mest interessante karakterene som er igjen. Om dette stemmer, så er det fullstendig out of character for den smarteste og slueste spilleren som er igjen, som nettopp fikk en smell fordi han undervurderte en ukjent person (Ramsay). Han burde vite mer om Arya, og han burde vite at Sansa er skeptisk til ham. Og jeg gjentar; en 16-19 år gammel Arya som er så jæævlig OP at hun kan hamle opp med en av Westeros beste sverdkjempere med års erfaring, og som tilsynelatende bare kan være hvem hun vil, og dermed drepe hvem hun vil. Hun kan jo basically sette seg på the Iron Throne med noen få knivstikk.. Helt håpløst. Digresjon over.. Showet har blitt for stort for seg selv. Det mangler godt kildemateriale fra forfatteren, og det har mistet fokus på hva som faktisk gjorde serien så god. Den har ikke blitt dårlig, men den har blitt generisk og simpel. Fete kamper og heftige WOW-effekter kan ikke gjøre opp for det.
  7. Jeg er glad Euron fikk en opptur, og at ting ikke virker helt håpløst for Cersei og co nå. Når sesong 6 var over så virket ting alt for tilrettelagt for Dany, noe det igrunn fortsatt gjør, særlig nå som vi får en Jon+Dany-situasjon som jo har vært en stor fanfantasy for så mange. Det jeg virkelig er redd for nå er at skriverne nå gjør det forutsigbare trekket og gjør disse to og Tyrion om til den hellige treenighet som skal redde Westeros, og la de få en happy ending, styre sammen, og leve lykkelig i alle sine dager. Men jeg tviler samtidig sterkt på at GRRM ville endt historien sin på den måten, det ville isåfall vært et stort brudd med hva serien startet som. Personlig håper jeg det ender med død for både Jon og Dany, men jeg er en kyniker. Dany har blitt mer og mer maktsyk i det siste, og det burde straffe seg på en eller annen måte. Hun viser mer og mer at hennes virkelige ambisjon er å lede, flekse muskler (drager), og bare ta "hva som er rettmessig hennes". Jeg tror hun vil følge Olennas råd og drite i hva Tyrion rådgir, og jeg håper det vil bite henne i ræva. Hun viser ikke den klassiske motvillig helterollen som Jon har. Han som aldri ville lede, men som havnet i den situasjonen ved å alltid "gjøre det rette". Og det er nettopp av denne grunnen at jeg heller ikke ville vært tilfreds med at Jon Snow vinner spillet. Det blir for forutsigbart, Han er en alt for klassisk helt, akkurat som Ned. Og vi så det i dagens episode, han gjorde nøyaktig det samme som Ned gjorde mot Littlefinger. Og når det gjelder denne karen, jeg nekter å tro at han gikk ned i den "hellige" kjelleren hvor han skjønte han ikke var særlig velkommen, begynte å nevne kvinnen som har hatet Jon i hele sitt liv, og i samme slengen nevner at han er keen på søsteren hans. Jeg nekter å tro at han ikke med full vilje provoserte Jon, uten at jeg kan si hva han virkelig planlegger på lang sikt. Men, han er tross alt eksperten på å skape splid. Det hadde virkelig vært så perfekt om det var Littlefinger som endte på tronen. Fyren som startet hele historien til the Game of Thrones. Han er sniken som i alle klassiske historier ender med å bli avslørt av helten, og taper fordi han viser seg å være fysisk og moralsk underlegen. Men i den virkelige verden er det disse figurene som oftest vinner spillet. Det er de smarte, umoralske og kyniske menneskene i verden som oftest er i toppen, og jeg håper det reflekteres i serien. Men jeg tror og håper isåfall det blir bittersøtt for ham. At han virkelig blir the King of Ashes. Kongen av kaos. At han ikke lenger vet hva han skal gjøre når han har nådd toppen. Da han ikke lenger spiller i skyggene, men har alle øyne på ham. At målet han har hatt i alle år ikke lever opp til forventningene. At han faktisk når toppen av stigen han så nøye har klatret, men faller av når han har nådd toppen. Gjerne i form av å f.eks. ikke klare å samle Westeros til å bekjempe White Walkers. Han er veldig flink til å skape splid, men at det viser seg at han ikke er like flink til å skape samhold. Vel, det er i det minste slik jeg hadde endt det.. Ellers holder jeg også fortsatt en knapp på Jaime Lannister, som, i likhet med Littlefinger, er moralsk tvetydig, men som også har gjennomgått stor utvikling.Jeg tror han fortsatt vil ha en stor rolle å spille. Jeg antar han vil være Cerseis undergang, og at det vil være paralleller til the Mad King, mens det denne gangen er Tyrion som entrer Kings Landing istedenfor Tywin, og Cersei er den som vil utslette byen om hun er på randen av å tape.
  8. Absolutt, det var ikke meningen å undervurdere bidraget hans til serien. Bare poengtere forskjellen fra hvor han var da, til hvor han er nå. Jeg er helt enig med deg.Han var helt klart en god karakter, og serien falt i kvalitet når han forsvant. Han var også den beste rene "komikeren" i serien, som du sier.
  9. Kanskje litt off-topic, men føler jeg trenger å si hvor heftig langt "the dumb comic-relief black guy" fra Community har kommet. Fyren begynner først med å slutte å i en "trygg" Community-rolle før serien er avsluttet, for å skape et banebrytende og kritikerrost hip-hop-album, med medfølgende manus og kortfilmer. Følger opp med filmroller, og er blitt serieskaper, regissør og hovedrolleinnhaver i en av årets beste drama-komedier. Mens han nå er på vei med et Prince/Funkadelic-inspirert album (bold move i dagens musikklandskap) som foreløpig lover meget godt. Og ikke minst, han skal spille sentrale roller i både Star-Wars og Marvel-universet i året som kommer. Han er rett og slett et unikum i dagens underholdningsbransje. Han er ambisiøs, kreativ, han pusher grenser, og han har baller til å ta sjanser. Men hva han kanskje gjør aller best; han unngår å definere seg selv. Han er bare 100% autentisk og gjør det han vil gjøre. Fyren er et geni, og er det noen som virkelig kan kalles en moderne renessansemann i dagens underholdningsbransje, så er det Donald Glover.
  10. Hvorfor er det egentlig så få sitcoms/komedier, eller i det hele tatt drama-komedier på norsk TV? Da mener jeg altså et ordentlig manusskrevet show, det meste vi har av humor kommer fra sketsjeprogrammer eller diverse situasjonsprogrammer med typ Morten Ramm, Kristian Ødegård, Espen Eckbo, Ylvis, osv. Hvor er seriene? Det eneste jeg kan tenke meg fra den siste tiden er Helt Perfekt med Thomas Giertsen og Dag, som jo er over. Er det ikke rom for mer slik TV? Jeg ser et stort tomrom for målgruppen unge voksne i Norge. Hvor blir det av disse seriene? Hva må til for å få til noe slikt? Og et ekstra sidespørsmål, la oss si jeg hadde et manus jeg har skrevet litt på, hvor går jeg for å få noe slikt realisert?
  11. Journalisten tar opp Barcelonas 4-0 seier, og og insinuerer at det var et lett seier, og spør deretter hvor mye vanskeligere det er å forberede seg til intensiteten til kamper i PL, sammenlignet med La Liga. Sånn omtrent ordrett fra Peps svar: I hear alot of times you talk of the intensity of the PL compared to the other leagues, when none of you have ever been in those leagues to compare the intensity. The only difference I can see is that it is more games in the PL. But the way they play in Germany for example is (se tommebevegelse) amazing. I think you have to have respect for the other leages about the way they play. Barcelona is a good team, three amazing players up top, good counter-attacks, good build-up. When they win 4-0, they deserve it. Every league has their own uniqe style, and especially, its the qualitiy of the players. Why have Barcelona been in the finals and semi-finals in CL the last 7-8 years? Because they play good. They have good players. And I think that is the reason why. No other reason. There are more games to play here in the PL of course, but I think the intensity of the leagues are quite the same.
  12. Seriøst, jeg hadde virkelig høye forventninger til Atlanta, rett og slett fordi jeg digger Donald Glover. Men fyrer klarer jaggu å overgå forventningene mine. Elsker alt ved serien. Det alvorlige dramaet som tar opp mange gode og interessante temaer og problemstillinger, særlig for svarte amerikanere(dog derav noen ganger litt fjernt for hvite nordmenn) både dype og mindre dype situasjoner. Interessante og veldig unike karakterer, kinematografien med den mørke paletten. Og ikke minst den subtile, smarte og absurde humoren i nøyaktig riktig mengder, og ofte med medfølgende satire. Alt stemmer. Helt fantastisk.
  13. På tide at noen avkrefter denne gamle myten, og få er vel egentlig mer kvalifiserte til å gjøre nettopp det
  14. Donald Glover er gud. Forventer høy kvalitet av Atlanta.
  15. Vel, Dortmund manglet Bürki, Weigl, Reus, Götze, Schurrle, Pizczek, Guerreiro, Kuba og Ginter. Og begge lagene har vært nøyaktig like lenge i Kina, altså siden onsdag. Det er selvsagt en treningskamp med liten betydning, men det er likevel ingen grunn til å komme med unnskyldninger. Det var mange hakk under Dortmund, enkelt og greit.
×
×
  • Create New...