Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Frank.N.Steen]

Diverse sette filmer, de siste dagene:

White Fire (1984) av Jean-Marie Pallardy

En film som jeg ble "anbefalt" for et par år sia, da via et annet film forum, som fokuserte mest på åttitalls action, og særlig de mange b-film/søppelfilmene som ble til, ofte i forsøk på å melke av suksessen til samtlige større Hollywood produksjoner, og særlig kombinasjonen av jungel-eventyr møter enmannshær action, virket å være en garantert gjenganger for mang en europeisk filmskaper, som drømte om raske penger og mulighet til å skape seg et navn over den store Atlanteren.

White Fire er bare en av disse "klassiske" søppelfilmene, der innehar en meget sleazy og tvilsom søsken/kjærlighets forhold, og hvor Robert Ginty spiller "mesterskurken" Bo (eller Boris), der i hop med sin deilige yngre søster, Ingrid (Belinda Mayne) overlevde et brutalt drapsforsøk som barn, og vokste seg til å bli to eventyrlystne skattejegere, der for tiden jobber på en større diamantgruvevirksomhet, satt til Tyrkia. Her "snubler" de over den legendariske diamanten, White Fire, der innehar vanvittige krefter, og dens skjønnhet, sørger for at mang en lykkejeger ønsker å bli dens nye eier. 

Nevnte Ginty, er for meg mest kjent via den super-sleazy og meget voldelige vigilante kult-thrilleren, The Exterminator (1980), hvor han spiller en tidligere Vietnam veteran, som raskt finner seg til rette, i New Yorks storbyjungel, og det går hardt utover gjengmedlemmer, halliker, gangstere og annet avskum som måtte komme på kant, med utrydderens nådeløse arbeidsmetoder. 

Har lenge ønsket å sjekke opp et par av de andre action filmene Ginty gjorde på den tiden, men ikke før nå, fikk man altså sett unna White Fire, som hadde ry på seg, å være i noenlunde samme gate som komiske gull-kalkuner ala Samurai Cop, Miami Connection og Hard Ticket to Hawaii.

Dessverre falt jeg ikke like pladask for White Fire, som de nevnte, noe med filmens tempo som gjorde at det hang litt igjen i større perioder, og latteren satt ikke like løst, men har likevel en følelse av at denne er verdt å beholde, se igjen når humøret og stemningen er mer på plass. 

Likevel, scener der Robert Ginty slakter flere random bad guys med ei motorsag, utpå ei båthavn, for deretter å "stjele" en racerbåt, og hvor det ligger ei halvnaken berte og soler seg, og hvor Ginty sier noe som:

"What is a nice girl like you, doing in a place like this?"

og bare kjører av sted, med den latterlig tøffe og cheesy rocke-balladen White Fire i bakgrunnen, forresten ei låt som går igjen, vanvittig mange ganger, og ofte i helt sprø scener.

Andre komiske detaljer, dæven så mye ansiktshår som popper opp her. Skulle tro 99 prosent av Tyrkias befolkning på 80-tallet, hadde en latterlig porno-stache, limt midt i fleisen, og angående det, så får man jo også den barske tøffingen Fred Williamson, som leter er på utkikk etter sine egen hvite "diamant", og ankommer ikke før halvveis ut, noe som er litt synd, for han er akkurat hva en slik film kunne ha trengt, mye tidligere ut.

I de fleste scener, virker det som han bare står og vifter og lager latterlige kampsport moves, uti skogen eller ødemarka, men det fungerer overraskende bra, og får heldigvis litt mulighet til å sparke ræv også, enn kun luft.

Ellers må jo lydeffektene også nevnes, for lydmannen har åpenbart skrudd volumet opp til Spinal Tap aktige høyder, og dette medfører til at også den herlige dubbingen, går ofte i samme retning, da for å holde følge med lydnivået.

Søskenforholdet, er vel som nevnt, meget sleazy og tvilsomt, og skulle ikke forundre meg om regissøren endte opp med å lage mer "voksenfilm" etter sitt forsøk på å gjøre denne" storfilmen".

Alt i alt, en jamnt over middels trashy b-film, der har potensiale om å stige noe i underholdningsverdi, og igjen, Arrow har gjort ei flott innsats med deres Blu-ray utgave, og smått utrolig at denne type "kvalitetsfilm" får den slags oppussing, mens så mange skikkelig godfilmer, fortsatt ligger på vent, mest sannsynlig permanent.

Uansett, for fans av denne type 80-talls underholdning, er den vel å anbefale.

5,5/10

Highpoint (1982) av Peter Carter

Mer som et Lowpoint, da med tanke på alle talentene som er involvert og kaster bort tia si, i denne ujamne og tidvis irriterende action-komedien, hvor en streit engelskmann uten jobb, plutselig blir ansatt som sjåfør for ei rik familie, og før man aner ordet av det, er han James Bond og Harry Palmer, med en mindre her av skurker, politi og CIA agenter rett i hæla. 

Dessverre en som virket langt mer morsom og spennende, ut i fra traileren og det lille man leste om den, men hvor en tidlig ut, skjønte at dette kom til å bli bomtur.

Mauray Chaukin og Saul Rubinek er vel blant de ytterst få, som kommer noenlunde godt ut av alt, jeg små lo litt av deres mange idiotiske øyeblikk, men dessverre var resten av tiden, mest et eneste stort gjesp.

4/10

Droid Gunner aka Cyber Zone (1995) av Fred Olen Ray

Nok ei "klassiker" av b-film regissøren Fred Olen Ray, og der han virker å forsøke seg på å lage sin egen Blade Runner, men på et budsjett der tvilsomt ville vært nok til å dekke et par besøk hos McDonalds og en tur innom nærmeste kino, for å se nevnte klassiske sci-fi mesterverk. 

Her går det i favoritt spesial effektene til Olen Ray, pupper, mer pupper og svære pupper, i hop med innhopp av b-film scream queenen Brinke Stevens (nesten litt skuffa over at verken Michelle Bauer eller Linnea Quigley ikke bidro her, men en kan ikke alltid få viljen sin). Hun stiller opp med alveører og vampyrtenner, og tja, særlig mer er vel ikke å si, enn at ja, hun viser frem talentene sine, igjen.

I hovedrollen som anti-helt og dusørjeger, finner vi b-film actionstjerna Marc Singer, som får uventet hjelp av den monstrøst høye tyske Matthias Hues, der spiller noe så sjeldent (hvert fall av det jeg kan huske å ha sett av ham) som en av the good guys, men dessverre får han ikke nok tid her, og føler at hadde han gjort så, ville filmen vært kanskje noe mer givende, med tanke på underholdning.

Alt i alt, en meget tåpelig og lett forglemmelig affære, men det gikk unna i kjapt tempo, og ei viss sjarm over stemningen og Hues som good guy. 

Sjeldent at filmene til Fred Olen Ray stiger over 3/10, men gjør et unntak for denne, og blir så med:

4/10 

Looker (1981) av Michael Crichton

En suksessfull plastisk kirurg (Albert Finney), lokalisert i Beverly Hills området, havner plutselig i politiets søkelys, når flere av hans vakre unge kvinnelige pasienter ender opp på nærmeste likhus. Og i et forsøk på å renvaske sitt gode navn og ry, må doktoren selv forsøke å spore opp hva som gjør at så mange av hans tidligere pasienter faller i døden, da etter å ha gjennomgått tilsynelatende vellykkede operasjoner i hans klinikk.

Denne sci-fi/thrilleren har jeg vært innom før, men begynner å bli mange, mange år siden nå. Fikk lyst på et gjensyn, og joda, potensialet for en langt mer spennende og guffen film, lå absolutt til rette her, for hele opplegget med digital manipulering, gjennom tv-signaler samt den utrolig tøffe flash-pistolen til Mr. Moustache (Tim Rossovich), sørget for å opprettholde en blanding av underholdning og komikk, kanskje mer sistnevnte.

Dessverre, som med de fleste av filmene til Crichton, skulle jeg ønske han overlot regien til noen annen, kanskje en type Paul Verhoeven, Ridley Scott eller James Cameron ville ha utgjort en stor forskjell her, vel, to av dem var vel ikke fullt på Hollywood radaren den gang, men likevel, en film der jeg definitivt følte hadde mer å komme med, men det blir liksom verken fugl eller fisk ut av det man sitter igjen med. 

Finney gjør så godt han kan, og fremstår som en sympatisk og likandes kar, men null kjemi med sin langt yngre kvinnelige motspiller, og skurkene, særlig Tim Rossovich var mer komiske enn truende, og dæven, vil tro Will Ferrell har sett sin dose med Rossovich sine mange innhopp i 70 og 80-talls film og tv, som bad guy, for Ferrell ville kjøre en nær eksakt kopi av den stumme skurkerollen til Rossovich, da via Ron Burgundy, i The Anchorman filmene. 

Musikken i filmen er også verdt å nevne, kjølig og pulserende, og gjør at den får ei ekstra kul stemning over seg. Laget av Barry De Vorzon i hop med flotte Sue Saad, og der særlig tittelkuttet hang igjen i øregangene en stund etterpå. 

Alt i alt, får litt av samme følelse som etter Runaway (1984), en annen 80-talls sci-fi/thriller fra Crichton, der også byr på et tøft og banebrytende våpen, og hvor Tom Selleck har hovedrollen som en utbrent politimann i fremtiden. Vil så gjerne like de mer, men det blir liksom ikke noe mer enn sånn halvveis, og ender med samme rating som tilbake i sommer 2011:

6/10

[Reg2000]

Så på to gamle filmer der det eneste fellestrekket er at de omhandler en voldelig sport i en ikke så fjern fremtid. 

Den første filmen er Rollerball (1975).

Dette er for meg en undervurdert og litt glemt sci-fi klassiker. Filmen er satt til en ganske nær fremtid der nasjonene er oppløst og verden er styrt av ulike firmaer. I denne tiden er Rollerball, en slags ultravoldelig versjon av rollerderby svært populær og hovedpersonen (James Caan) er ansett som den aller beste rollerballspilleren. Spillerne lever et luksusliv, men det er forventet at alle ansatte i selskapene er absolutt lojale mot ledelsen. Mot slutten av sesongen får han beskjed om å annonsere at han går av med pensjon av ledelsen i firmaet som styrer laget hans. Dette vil han selvsagt ikke og firmaet prøver da å få han ut på annet vis. 

Filmen var veldig forut for sin tid og tar for seg bl.a spørsmålet om motsetningen mellom personlig frihet og et komfortabelt liv og hvordan man kan være sikre på at digitale informasjonskilder ikke blir endret. Det er også litt interessant å se hvordan filmen tildels både er rasistisk, spesielt mot asiater, og samtidig er langt forut for sin tid i hollywood ved å gi bl.a både svarte og asiater roller i maktposisjoner. Det er også få filmer på den tiden der asiatene har "normale" roller der de faktisk kan snakke perfekt engelsk, og ikke bare blir kampsportspesialister som knapt forstår engelsk. 

Filmen begynner å bli gammel og den er jo dermed litt datert, men klarer man å se bort fra hullkortmaskiner og slikt holder den seg fortsatt ganske godt. Filmen er kjent som en av inspirasjonskildene til hele sjangeren med "voldelig sport i fremtiden"-filmene som feks Hunger Games.

OBS! Styr unna den forferdelige remaken fra 2002.

7,5/10

 

Den neste filmen er The running Man(1987).

Jeg husker godt jeg så denne tidlig i tenårene og da var dette en film vi elsket. Rollerball prøver å være noe mer enn en actionfilm, men the Running man er bare en dum og deilig Arnoldfilm. The running man er en sport/et gameshow der kriminelle må løpe gjennom et nedbombet byområde mens de blir jaktet på av "stalkere" som prøver å drepe dem. Arnold blir selvsagt uskyldig dømt og lurt med inn i dette gameshowet der han løper rundt og slåss med disse "stalkerne" som er en slags superheltaktige gladiatorer som karen på bildet under kalt "Buzzsaw". 

 

Her er det mye muskler, klassiske onelinere og ganske brutal action (etter datidens standard). Filmen nærmest skriker etter Paul Verhoeven som regissør, da denne passer perfekt inn i hans stil og han kunne løftet denne filmen til noe mer enn det den er. 

Effektene er ganske daterte men om du liker Arnold er dette en film man må se. Jesse Ventura i rollen som "Captain freedom" har på mange måter blitt mer ufrivillig morsom med årene, bl.a i en scene fra en workout video.

6/10 

Endret 13. juli 2021 av Reg2000

[Frank.N.Steen]

Reg2000 skrev (1 time siden):

Rollerball (1975)

Ikke sett på veldig lenge, men dessverre, tror jeg har kasta bort tid og penger på remaken fra 2000-tallet. Men Rollerball tror jeg endte med en sterk terningkast 4, eller en 6,5/10, så ikke umulig at den kan klatre opp til en svak femmer, eller en 7/10 med et nyere besøk. 

Derimot elsker jeg en annen lignende futuristisk sportsfilm, der meget sannsynlig forsøkte å henge seg på Rollerball, nemlig Roger Cormans Death Race 2000, som inneholdt mengder av ellevill action, latterlige figurer og scener, en ung og sint Sly Stallone, David Carradine som Frankenstein, flotte babes og herlig bruk av satire og svart humor, der meget sannsynlig inspirerte Paul Verhoeven, særlig med sine senere sci-fi verker, ala RoboCop og Total Recall, men også Starship Troopers.

Kanskje en av de sjeldne gangene, jeg foretrekker "kopien", fremfor originalen. Men Corman skulle jo gjøre flere av disse artige og meget severdige b-filmene, basert på langt mer påkosta og stjernespekkende Hollywood filmer på 70 og tidlig 80-tallet, men få lyktes like godt som Death Race 2000.

Kom jo en fortsettelse, der like greit ignorerte de middelmådige og generiske møkkafilmene med Statham og Danny Trejo, og der ble produsert av Corman studios, og gikk under navnet: Death Race 2050, og denne er langt mer fartsfylt,  fargerike og komisk, enn de mer seriøse nevnte filmene som ble til i mellomtiden.

Reg2000 skrev (1 time siden):

men the Running man er bare en dum og deilig Arnoldfilm.

En grei og effektiv måte å oppsummere ting på. 

Reg2000 skrev (2 timer siden):

Filmen nærmest skriker etter Paul Verhoeven som regissør, da denne passer perfekt inn i hans stil og han kunne løftet denne filmen til noe mer enn det den er. 

Det samme mente visstnok Arnold, der ble alt annet enn imponert, med tanke på valg av regissør, som vel gikk til Michael Paul Glaser, og hadde vel mest bakgrunn innen tv-formatet, og Arnie mente at filmen led av å ikke inneha en mer erfaren regissør, selv om jeg synes at Glaser absolutt lykkes i underholdningsdelen, så forsto jeg det slik, at filmen opprinnelig ville ha en mye mer seriøs og dyster stemning over seg, men hvor dette raskt ble byttet ut, og når Schwarzenegger ankom, ble det mer typisk 80-talls cheesy action, med one-liners og latterlige bad guys, enn en skremmende og deprimerende stil og handling. 

Enda ikke fått lest boka til Stephen King, men vil tippe den er ganske så annerledes i tone og karakterer, men jeg elsker filmen, og vil alltid være blant de store sci-fi/action favorittene fra tampen av 80-tallet, og mye grunnet nettopp den komiske og lettunderholdende stilen og handlingen, samt da de mange herlige gladiatorene, og selvsagt deilige og munnrappe Maria Conchita-Alonso.

Reg2000 skrev (2 timer siden):

Jesse Ventura i rollen som "Captain freedom" har på mange måter blitt mer ufrivillig morsom med årene, bl.a i en scene fra en workout video.

Herlig type, hvert fall på film i tampen av 80-tallet, først med Blaine i Predator, og så Captain Freedom i The Running Man. Herlige one-liners, og lå liksom en potensiell final fight, å bygde seg opp, mellom disse to larger than life, karakterene. Dessverre ble vi snytt for en slik avslutning, men tja, alt i alt en meget underholdende og artig 80-talls sci-action film, kanskje en av de jeg har sett flest ganger, av Arnolds filmer. Mye grunnet at den var blant de første man handlet inn på VHS (og senere DVD) av Arnies utgivelser, men den har 80-talls feel-good stemningen, nostalgien og nei, aldri et kjedelig sekund. 

[Reg2000]

On 7/13/2021 at 5:49 PM, Frank.N.Steen said:

Enda ikke fått lest boka til Stephen King, men vil tippe den er ganske så annerledes i tone og karakterer, 

Jeg leste den for mange år siden, og utfra det jeg husker har boka omtrent ingenting felles med filmen annet enn at det er noen folk som løper for livet i et gameshow. De ville vel bare bruke navnet Stephen King for å få mer publisitet og han er jo villig til å sette navnet sitt på omtrent alt.

Endret 15. juli 2021 av Reg2000

[Frank.N.Steen]

Reg2000 skrev (20 timer siden):

De ville vel bare bruke navnet Stephen King for å få mer publisitet og han er jo villig til å sette navnet sitt på omtrent alt.

Artige er vel at han gikk under navnet Richard Bachman, fremfor Stephen King, hvert fall på utallige DVD og Vhs cover jeg har handlet inn, oppgjennom årenes løp. Hadde ingen peiling på hvem Bachman var, før en stund senere, men tja, ville ikke gjort noen forskjell, digger filmen og vil alltid forbli en Arnie favoritt.

Mulig King ønsket å distansere seg, hvert fall på den tiden, fra filmversjonen av The Running Man, men finnes da langt verre King-filmatiseringer enn den. Mulig det var en del krangel på bakrommet, før filmen ble påbegynt, og King hadde vel nylig vært gjennom et personlig "helvete" men debuten som filmregissør, via den underholdende og cheesy Maximum Overdrive (1986), gikk visst ikke helt etter planen. 

[Frank.N.Steen]

Ikke blitt for mye filmkikking siste tiden. Men hatt litt mer hell, med de senere valgene, ingen tvil om det:

Once Upon a Time... in Hollywood (2019) av Quentin Tarantino

Aldri vært hans største fan, og mislikte i periodevis, sterkt filmer som Inglorious Basterds og makkverket Death Proof, og selv om hans to western filmer i årene etter, var langt mer i riktig retning (for min del), så var de ikke av typen jeg ville tenkt å beholde i samlingen, eller gidde å se igjen. Heldigvis ble Once Upon a Time in Hollywood den første, helt tilbake til Kill Bill filmene, hvor man tidlig ut fikk følelsen av at her har man ei potensiell keeper, og da mye grunnet den herlige kjemien mellom Di Caprio og Pitt, og at historien/karakterene er interessante nok til at den noe overlange spilletiden går unna, i et greit tempo.

Nevnte spilletid, kunne muligens ha vært noe nedjustert (visstnok snakk om en 4 timers versjon, som kan bli utgitt senere, i følge fansen).

Ellers går jo igjen denne mye benyttede fot-fetisjen, da med nærbilder av skitne dame føtter, og  er jo ikke noe som gjør at man brekker seg akkurat, men kunne nå fint ha vært lagt igjen på klipperommet, eller forblitt i Tarantinos personlige samling over den slags "underholdning". Får litt vel nære og nasty minner fra Don't Be a Menace to South Central While Drinking Your Juice in the Hood, over den slags scener.

Alt i alt, en meget severdig film, og vipper mellom en 7,5/10 og en 8/10. Lander på sistnevnte, og kanskje en jeg vil se igjen, før sommeren er forbi. 

The Admirable Crichton (1957) av Lewis Gilbert

"One can't recapture a dream. Don't spoil it by trying to."

En herlig britisk sjarmbombe, og en som virkelig levde opp til klassikerstatusen. Her møter man på en snobbete overklassefamilie, der dens overhode, ønsker et lite eksperiment i likestillingens navn, da ved å forsøke å få sine døtre og venner, til å omgås mer, med deres personlige tjenere, ledet av den meget strikte og gammeldagse Crichton (Kenneth More), der mener at overklassen og underklassen, aldri burde sosialiseres seg i mellom, ettersom han er av den gamle skolen, og for ham, ville det være nær utenkelig å måtte likestille seg med familiens dørvakt. 

Men under en urolig seilas, blir Crichton og familien han jobber for, kastet til havs, og greier til slutt å karre seg i land på en øde øy, der det snart kommer frem at overklassen og deres "overlevelsesevner", er alt annet enn imponerende, og hvor deres butler ender opp som konstant redningsmann og fremstår tidlig ut, som en mer dominant skikkelse, og hvor rollene mellom overklasse og underklasse, skal få testet seg rikelig.  

Her blir det raskt mye sjarm, humor og artige scener, Kenneth More fremstår ikke helt ulikt, hvert fall i perioder, som det Anthony Hopkins gjorde som butler for en rik familie, i Remains of the Day (1993), og enkelte ganger, skulle jeg ønske filmen kanskje gikk litt "mørkere" til verks, for 2 år på ei øde og tropisk øy, og det hintes jo om litt sjalusi og misunnelse, men de helt store intrigene blir utelatt, og så jo tidlig ut, at filmen kom til å være mer komisk og sjarmerende, og nei, det var nok like greit at den gikk i de veier.

Likevel, det er noen ganske så rørende og fine stunder, og absolutt en meget god og velspilt film, der endte med en sterk:

8,5/10

Electra Glide in Blue (1973) av James William Guercio

Den kortvokste, men overambisiøse politimannen John Wintergreen (Robert Blake), har et stort ønske om å forlate ørkenens endeløse landeveier, i et forsøk på å bli en mer respektert og bedre betalt etterforsker. Når han så grunnet et mistenkelig dødsfall, får muligheten til å jobbe nært på, med en eldre etterforsker, kommer det tidlig frem, at det snart oppstår ei mindre kultur-kollisjon, både med hans tidligere kolleger og sin nye, særlig i hvordan man får utrettet arbeidet på.

Nok en spennende og meget flott tidlig 70-talls road-trip møter krim-thriller film, der byr på et herlig galleri av karakterer, en sterk hovedrolle av Blake, som sjarmerende og likandes, tross sin noe naive ferd. I likhet med så mange andre amerikanske bil og motorsykkelfilmer satt til ørkenen, kommer også denne med et realt smell, et stykke ut. Det sjokkerte meg ikke, slik DVDen ønsket å fremstille det, men har man sett filmer som Easy Rider eller Vanishing Point, så tja, da er det ikke så overraskende hvordan det hele ender. 

En film jeg likte godt, men har følelse av, vil gjøre seg bedre ved nærmere gjensyn. Meget bra soundtrack også, og definitivt en keeper inntil videre.

7,5/10 

Villain (1971) av Michael Tuchner

"That's a nice dog you got there, Ken. A friend had one like it. It got run over... a few times."

Richard Burton er skremmende god, i rollen som den sadistiske og temperamentsfulle britiske gangsteren, Vic Dakin. En lite trivelig kar, der styrer den kriminelle underverden, da med en blanding av rå brutalitet og en god dose overtalelse. Men Dakins tvilsomme privatliv, og etter hvert overgrådige virksomhet, skal snart settes på ei real test, i det han slår seg sammen med en rivaliserende kollega, og hvor et tilsynelatende vellykket bankran, skal bli opptakten til en intens jakt hvor politiet blir stadig mer pågående, og hvor Dakin innser, at skal han være i stand til å kvitte seg med den uønskede oppmerksomheten, så må de mindre problemene fjernes, og det raskt.   

En meget velspilt og nasty rolleprestasjon fra nevnte Burton, der byr opp på en uforglemmelig skurkerolle, og der filmen og dens handling og utseende, er slettes ikke langt unna lignende britiske krim-filmer, ala Get Carter (1971) og senere The Long Good Friday (1980). Det er mulig at Villain kanskje ikke helt når opp til de to nevnte, hvert fall etter kun et besøk, men Vic Dakin er muligens, en langt mer skummel og truende skikkelse, enn det Jack Carter og Harold var i nevnte klassiske gangster filmer.

Stemningen er ei heftig blanding av det sleazy og slitne England, der virker å være et godt stykka unna det mer "idylliske" swinging 60-tallet, men greier likevel å inneha en viss sjarm og eleganse, tross de mye nasty scenene og karakterene man støter på.

Nei, nok en filmperle, og en jeg virkelig håpet skulle innfri, ettersom DVDen skrøt av sammenligningen med nevnte Get Carter, og tror denne vil også ha en meget stor sannsynlighet til å gå oppover på ratingstignen, ved senere besøk:

8/10

[JohnMerrick]

1 hour ago, Frank.N.Steen said:

Artige er vel at han gikk under navnet Richard Bachman, fremfor Stephen King, hvert fall på utallige DVD og Vhs cover jeg har handlet inn, oppgjennom årenes løp. Hadde ingen peiling på hvem Bachman var, før en stund senere, men tja, ville ikke gjort noen forskjell, digger filmen og vil alltid forbli en Arnie favoritt.

Mulig King ønsket å distansere seg, hvert fall på den tiden, fra filmversjonen av The Running Man, men finnes da langt verre King-filmatiseringer enn den. Mulig det var en del krangel på bakrommet, før filmen ble påbegynt, og King hadde vel nylig vært gjennom et personlig "helvete" men debuten som filmregissør, via den underholdende og cheesy Maximum Overdrive (1986), gikk visst ikke helt etter planen. 

Flere av bøkene til Stephen King er utgitt under pseudonymet "Richard Bachman", deriblant "The running man", så det har ikke noe med filmversjonen å gjøre. Forklaringen hans var vel todelt, for det første ville ikke utgiverene utgi mer enn en bok i året per forfatter og for det andre lurte han på om suksessen hans skyldtes flaks eller talent.

[Reg2000]

Gunpowder milkshake (2021)

Dette er en netflix film som er tydelig inspirert av John Wick filmene of gjør et forsøk på å skape et liknende univers uten at det er noe negativt for filmen. Den store forskjellen er at her er alle leiemorderne kvinner, noe som sikkert kommer til å gi filmen ufortjent dårlig rating da mange sikkert vil henge seg opp i dette. 

Etter mitt syn lykkes filmen med å skape et ganske interessant univers, og de kvinnelige leiemorderne er passe kule med mange bra oneliners. Filmen har dessverre to store problemer. Hovedskurken er knapt med i filmen og man får dermed ikke noen tydelig antagonist som er viktig for en bra actionfilm. Det andre problemet er at det virker som om de ikke har hatt penger nok til actionscenene. De ender opp med å bruke altfor mye slow-mo, forferdelig klipping eller rett og slett ved å la kampene foregå utenfor skjermen og bare vise resultatet etterpå. Her tåler filmen virkelig ikke sammenlikning med John Wick filmene der actionscenene er det som gjør filmene bra.

Alle damene gjør det de kan utfra rollene de har fått og hadde fortjent et bedre budsjett som kunne løftet denne filmen ut av middelmådigheten. Spesielt når man har med en som Michelle Yeoh bør man få mer ut av actionscenene. 

Jeg sitter også med følelsen av at netflix her var mer opptatt av å introdusere noen karakterer og et filmunivers for en serie filmer, enn av historien i denne filmen. Det er vel litt derfor hovedskurken knapt er med i filmen. Det går utover kvaliteten på filmen, men jeg kommer nok til å se den neste filmen i serien dersom de lager flere. 

5.5/10 

 

 

Endret 16. juli 2021 av Reg2000

[Danielzu]

Ladyhawk (1985)

Falt meg natulig å hedre Richard Donner etter hans nylige bortkomst. Selvfølgelig kunne man satt på Lethal weapon eller Superman-serien, men så uoriginal er jeg ikke. Det ble den flotte 80-tallsfilmen Ladyhawk.

 

Filmen er satt i middelalderen  i " italia"(men seff filmet mest i Tsjekkia) der en fange med navn Phillipe the Mouse( Matthew Broderick) bryter seg ut av et fengsel. Det liker lite byens overhode og biskop(og som always en dritt) pent lite. Er jo et hån mot Gud si! Så han sender sine vakter for å fange han.  På veien møter The Mouse på en ukjent ridder og vår prodagonist Etienne spilt av Rutger Hauer(ja du leste riktig. Rutger er filmens helt) som rir rundt med sin hauk.  Han hjelper til mot soldatene og gutta knytter et vennskapsbånd. 

Men på natten forsvinner vår venn Hauer og den utrolige flotte Isabue (Michelle Pfeiffer) dukker opp med sin mørkhårete ulv. Mer kan jeg nesten ikke si uten å spoile.

 

Det jeg kan si at dette er en god middevil film med sverd, magi og en god gammeldags quest. Rutger er tøff og Pheiffer et så pen så peeeeeeen! 

Mye Shakespearian skuespillere i skurkerollene som John Wood som biskopen og selvfølgelig kommer Alfred Molina opp som ulvejeger.  Man må jo tolerere enn ung Mathew Broderick, men det tåler man. 

 

Musikken er herlig synth av 80-class som i seg selv ga filmen to oscar-nods av Andrew Powell.

 

Filmen er helt klart verdt å få med seg, Donner-fan eller ei. Finnes på Disney +

8/10.

Fun fact: dette er den første filmen(utelukket barnefilm) jeg husker å ha sett. Nyttårsaften 1993 baby! HERLIG

[Reg2000]

4 minutes ago, Danielzu said:

 Det ble den flotte 80-tallsfilmen Ladyhawk.

Det er maaaange år siden jeg har sett denne nå, men husker jeg digget den. Ekstra morsomt med rollen til Rutger Hauer og.

[Frank.N.Steen]

Danielzu skrev (6 minutter siden):

Det ble den flotte 80-tallsfilmen Ladyhawk.

Veldig hyggelig å se flere tilhengere av denne smått undervurderte 80-talls romantiske eventyr/fantasi filmen, der for min del er blant de jeg liker aller best av Donners åttitallsfilmer. 

Skulle gjerne kopiert/slengt over hva jeg mente, eller en kortere begrunnelse, men slik det er nå på VGD forumet, og åttitallstråden, der man skrev en lengre anmeldelse av gjensynet i fjor vinter, så kan jeg nok dessverre bare glemme det, med det første. 

Tror jeg ga den meget snill 7,5/10, og synd ikke Hauer fikk mer heroiske roller, men det ble ikke så lett å selge ham som helten, når folk flest var godt vant med ham som skurk, noe han selvsagt gjorde meget bra, kanskje litt vel så, med tanke på at han da ble kjapt typecasta, men Ladyhawke var en av de få og meget gode unntakene på 80-tallet.

Takker for fin anmeldelse, og en film som definitivt gjør seg godt i hop, da med en annen noe glemt 80-talls fantasi/eventyr filmperle, Dragonslayer (1981). 

[Frank.N.Steen]

Danielzu skrev (11 minutter siden):

Finnes på Disney +

Har kun 2 ulike DVD utgaver i samlingen. Men hører jevnt og trutt om at Disney + har redigert og kutta fælt i eldre 70 og 80-talls filmer, og kan banne på at det var ei ganske så lettkledd Pfeiffer i Ladyhawke. Ikke at dette har all verden å si, men vel, hvem prøver jeg å lure? Er dette fjerna/redigert, eller har dem gjort som med Daryl Hannah og den Havfrue filmen med Tom Hanks, der de har redigert inn ekstra hår, på steder hvor det ikke skal være  hår?

[Frank.N.Steen]

Frank.N.Steen skrev (10 minutter siden):

lettkledd Pfeiffer i Ladyhawke

Hm, mulig jeg har blanda denne i hop med en annen artig og sexy Pfeiffer film/rolle fra 1985, da via Into the Night hvor hun sprader rundt i Evas drakt. Men denne har nok ikke Disney produsert/eierskap av, enda da.

[Frank.N.Steen]

Danielzu skrev (26 minutter siden):

Selvfølgelig kunne man satt på Lethal weapon eller Superman-serien, men så uoriginal er jeg ikke

For min del stoppa moroa med Dødelig Våpen 2, ikke at 3ern er full krise, men ja, de to første var på et annet nivå, og tja, mulig et nærmere gjensyn med alle filmene, kan være en ide utover sensommer, men tviler på at det vil få meg til å forandre mening med det første. 

Har aldri sett denne Richard Donner Cut versjonen av Supermann II, men alltid undret på om den virkelig er så mye bedre, enn originalen. 

[Danielzu]

Frank.N.Steen skrev (47 minutter siden):

Hm, mulig jeg har blanda denne i hop med en annen artig og sexy Pfeiffer film/rolle fra 1985, da via Into the Night hvor hun sprader rundt i Evas drakt. Men denne har nok ikke Disney produsert/eierskap av, enda da.

Ikke Wolf da? I Ladyhawk er det nok ikke no nude, men tviler på det er mikke som har fikset på. Hun skal jo være pure her. Veldig Hunchback of Notre Dame-vibbes over hele fjøla over filmen. 

Frank.N.Steen skrev (43 minutter siden):

For min del stoppa moroa med Dødelig Våpen 2, ikke at 3ern er full krise, men ja, de to første var på et annet nivå, og tja, mulig et nærmere gjensyn med alle filmene, kan være en ide utover sensommer, men tviler på at det vil få meg til å forandre mening med det første. 

Har aldri sett denne Richard Donner Cut versjonen av Supermann II, men alltid undret på om den virkelig er så mye bedre, enn originalen. 

Donner cut er mye bedre enn hva som ble theatrical released that's for damn sure. 

 

 Lethal weapon har kun to gode filmer, (Udødlig våpen er dog ganske bra. Shatner og Curry som skurkeduo er gøy.) Personlig liker jeg 2'ern best av de to. Krügarands!

Endret 16. juli 2021 av Danielzu

[Frank.N.Steen]

Donner gjorde vel også den smått undervurderte, og mye senere Bruce Willis actionfilmen 16 Blocks, tilbake i 2006. Den kunne jeg godt tenkt meg et gjensyn med. 

Planen til Shane Black var vel å avlive Mel Gibsons karakter i slutten av 2ern, men ja, slik gikk det selvsagt ei. 

["""]

Skjønner ikke hva dere babler om. Alle filmene er fete, men de blir gradvis dårligere med fireren som absolutt svakest. Richard Donner gjorde generelt mye bra, men The Goonies er og forblir favoritten. Magisk film!

[Frank.N.Steen]

""" skrev (13 minutter siden):

men de blir gradvis dårligere

Som sagt, ikke sett dem på en god del år, men inntrykket man satt igjen med fra forrige gjennomgang, var at det var snakk om kvantesprang i kvalitet, da fra de to første, og i retning 3 og 4 hvor fokus på humor var litt vel dominerende, særlig sistnevnte, som fremsto i perioder nærmest uutholdelig, og måtte nærmest skippe meg gjennom noen av de flaueste/mest irriterende stundene.

Men klart, tiden vil vise, om jeg er fortsatt like streng, og har jo det vellykkede gjensynet med Beverly Hills filmene fra i fjor, og der var jeg ikke fullt så imponert over 2ern og sistefilmen, hvert fall fra mye tidligere besøk. Men plutselig så spratt dem opp et par hakk på underholdningsskalaen, og var langt  mer givende, selv om enern er i en egen klasse.

The Goonies derimot, nei. Får den bare ikke til å sitte. Vil så gjerne like den, men blir for masete og aldri kommet over terningkast 4, som jo er "godkjent", men håpet liksom på så mye mer. Reddes for min del av operasyngende Robert Davi, men har nok alltid foretrukket The Monster Squad (1987), av lignende 80-talls filmeventyr. 

 

Endret 16. juli 2021 av Frank.N.Steen

[Delvis]

Frank.N.Steen skrev (4 timer siden):

Electra Glide in Blue (1973) av James William Guercio

En film jeg likte godt, men har følelse av, vil gjøre seg bedre ved nærmere gjensyn. Meget bra soundtrack også, og definitivt en keeper inntil videre.

Det var en film laget stort sett av og med musikkfolk også dette. Guercio er hovedsaklig plateprodusent, bl. a  kjent for å produsere bandet Chicago. Flere av medlemmene der hadde roller i filmen samt medlemmer fra Madura som Guercio også produserte. Det var bandet som spiller live sekvensen i filmen. Dette var såvidt jeg vet også den første filmen Nik Nolte spilte i, som en av de i hippiegjengen. Det ble dessverre bare denne ene filmen for Guercio.

[Delvis]

Frank.N.Steen skrev (45 minutter siden):

Bruce Willis actionfilmen 16 Blocks, tilbake i 2006. Den kunne jeg godt tenkt meg et gjensyn med. 

Takk for påminnelsen. Så den for flere år siden, og gav den hele 9/10 (!)
Har tenkt lenge å se den igjen jeg også.