Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Roger Gunvaldsen]

Delvis skrev (2 timer siden):

Har det litt sånn jeg også. Og spesielt lørdag er westerndag for meg. Gjerne serie på formiddag og film senere.

Blir dårlig med serier for tiden, men har jo minner om bonanza hver Lørdag og Søndag for en evighet siden. Var jo en grei måte å starte dagen på, men gikk lei etterhvert , spesielt når det kom disse nye karakterene inn, bl.a han som erstattet Pernell Roberts og han rødhåra guttungen..Synd tv2 ikke kjøpte inn noen andre av de gamle klassiske western seriene.

Så en western i går med selveste Ronald Reagen i hovedrollen. Law and order 3/5. 2 westernfilmer idag:
The big trees med Kirk Douglas 3/5 og the yellow sky med Gregory Peck, Anne Baxter og en ung og som vanlig sleip kjeltring, Richard Widmark, som får en solid dose gullfeber etterhvert som filmen skrider frem..4/5. Denne er på you tube hvis noen føler for det.

[Delvis]

Roger Gunvaldsen skrev (21 minutter siden):

Synd tv2 ikke kjøpte inn noen andre av de gamle klassiske western seriene.

De kjørte The High Chaparral på samme måte lørdag og søndag, før Bonanza overtok. Den var også produsert av David Dortort, men var et godt hakk bedre enn Bonanza etter min mening. Ble skikkelig fan av serien, så det var stort når den endelig kom på DVD

[Roger Gunvaldsen]

Delvis skrev (1 minutt siden):

De kjørte The High Chaparral på samme måte lørdag og søndag, før Bonanza overtok. Den var også produsert av David Dortort, men var et godt hakk bedre enn Bonanza etter min mening. Ble skikkelig fan av serien, så det var stort når den endelig kom på DVD

Ok. Det var nok før jeg begynte å se på tv2. 

[Frank.N.Steen]

Daylight (1996) av Rob Cohen

Typisk søndagsunderholdning, vel, pleide nå å gå ofte som søndagsfilmen, på tv, og ikke sett den på en del år, men huskes dessverre fra forrige besøk, som en ikke altfor imponerende opplevelse. Midten av nittitallet, var jo en meget suksessfull tid med å gjenopplive 70-tallets disastereventyr, og med banebrytende CGI effekter, var det nok mange som så muligheter til å henge seg på denne trenden. Independence Day, Twister, Dantes Peak, Volcano, Armageddon, Turbulence, Deep Impact og nevnte Stallone film, var bare et knippe av de som kom ut i perioden 1996-1998.

I denne katastrofe-thrilleren, spiller Sly en tidligere vanæret sliter, som nå jobber som taxisjåfør, og havner midt opp i det totale vanvidd, når en folksom tunnel under Hudson elva, blir utsatt for en eksplosjon, og kaoset som oppstår som følger av det, sørger for at en gruppe desperate mennesker, må kjempe mot klokka, for å unnslippe flammer, vann, giftige gasser og falleferdige bygningsmasser i kampen for å komme seg ut med livet i behold.

Nei, dette var rimelig tamme og middelmådige saker, akkurat slik det var fra forrige gjensyn, og helt klart en av de mest skuffende Stallone filmene fra 90-tallet. Midten av det tiåret, var jo en ganske så ujamn tid for actionlegenden, han fant seg liksom aldri helt til rette, og de komiske forsøkene fra tidlig 90-tallet, var jo åpenbart en stor tabbe, og så gikk han tilbake til tryggere hamn, ved å gjøre de to solide actionfilmene Cliffhanger og Demolition Man. Men etter dette, var det mye av og på, ikke like dårlig som Oscar eller Stopp, ellers skyter mamma, men veldig langt bak de to nevnte actionperlene fra 1993.

I Daylight møter vi på en gjeng med noen av de mest klagende, sytende og irriterende drittsekkene jeg kan huske å ha sett i en katastrofefilm, og den slags, er jo en klassisk vandrende klisje, i disse eventyrene, men dæven, skulle ønske Sly bare tok med seg det eldre paret, tunnelvakta George og bikkja, og lot resten av de utakknemmelige folka være igjen i mørket, for det hadde spart meg for mye smerte og frustrasjon.

Likevel, det er mye komiske scener her, noen som tatt ut av en parodi på katastrofegenren, og manglet bare George Kennedy hengende ut av cockpiten, i hop med penisspøker og nedskyting av raketter, alt mens han forsøker å styre et fullpakka fly ut av en krisesituasjon. 

Ellers ble jeg imponert over det flotte soundtracket, der dessverre fortjente å være med i en langt bedre film.

Alt i alt, filmen får en meget snill treer, grunnet nostalgi fra tidligere søndagskvelder, men ja, en av de helt klart svakere filmene til Stallone fra 90-tallet, og glemte jo Viggo Mortensen, som eksentrisk mangemilliardær, og en som burde fått hengt med litt lenger.

5/10

[Frank.N.Steen]

Glemte jo å slenge inn, at Blast from the Past (1999), også ble sett på lørdagen. En tidvis meget underholdende og sjarmerende romantisk komedie, der Brendan Fraser spiller en 35 år gammel mann, som har tilbragt hele livet, i en underjordisk bunker, grunnet sin noe forut tenkende far (Christopher Walken), som mistolker et flykrasj, med at Cubakrisen har eskalert til å bli en atomkrig, og dermed blir den lille familien sperret inne, over flere tiår, hvert fall til da det er gått nøyaktig 35 år, og slusene åpnes igjen.

Vel, overgangen fra det "idylliske" 60-tallet, og rett over til tampen av 90-tallet, blir en ganske så brå overgang for Frasers karakter, og mye av humoren ville nok blitt brutalt slått ned på i dag, ingen tvil om det. Likevel, jeg lo godt av mye av scenene, og ble nærmest gjenforelska i søte Alicia Silverstone, og husker at det var noe helt spesielt med stemmen hennes, som fortsatt henger godt igjen i øregangene. 

Dessverre faller filmen litt i fella, med å bli for fokusert på den romantiske biten, og skulle så gjerne hatt litt mer alvor her, for plutselig blir herlige Walken og kona, spilt av Sissy Spacek, borte vekk, og dukker ikke opp igjen, før knappe 15-20 minutter gjenstår, og da trengte filmen virkelig ei lite spark i baken, for ting begynte å falme, men med en gang de to veteranene ankom igjen, så følte man at ting gikk oppover igjen, men too little, too late. 

Fortsatt en meget severdig og koselig film, men mista piffen et stykke ut, og ja, potensialet for en langt bedre film, lå absolutt til rette. Men uansett, feel-good komedie, uten tvil, men ville så gjerne sett mer til nevnte Walken og Spacek, og kanskje litt mer av hva som egentlig foregikk nedi bunkeren, i så lang tid. Må jo ha vært noen interessante diskusjoner og scener å bringe frem, for alt kan jo ikke ha vært helt fryd og gammen. 

En annen ting, de skippa fullstendig 80-tallet, og det var jo kjipt, men så ble jo filmen til på tampen av 90-tallet, og vil tro at den gang, så var liksom 70-tallet kulere og mer godkjent, mens åttitallet var fortsatt det sorte fåret, eller "tidenes verste tiår" osv, som selvsagt bare er piss, noe folk virker å ha forstått siste 10-15 årene, med tanke den vanvittige overmelkingen av 80-talls retro musikk og film. 

Alt i alt, en film jeg kommer til å beholde, den har som nevnt feel-good stemninga, Alicia Silverstone, Walken og Spacek, og selv Brendan Fraser, som jo på denne tiden virkelig var i form som potensiell fremtidig leading man, etter suksess med George of the Jungle, og hadde jo både denne komedien samt The Mummy å by på i 1999, men der det kanskje aldri helt tok av, som mange trodde. 

Blir en snill rating av:

7/10

[Roger Gunvaldsen]

Frank.N.Steen skrev (På 19.6.2021 den 0.34):

Ja, den var så absolutt spennende og velspilt. Remaken var jeg ikke klar over, før en skulle logge inn originalen i Letterboxd, men usikker på om den er noe jeg vil komme til å se med det aller første. 

En kjapp titt innom Letterboxd, og fant ut at man kun hadde sett 4-5 av filmene hans, men der samtlige ligger oppom 7/10 og 8/10, med What Happened to Baby Jane? og The Flight of Phoenix som de to jeg mener er sterkest, og hvor den jeg ble mest positivt imponert over, var Emperor of the North. Tror dette er en regissør jeg burde forsøke å få sett litt nærmere på, for liker den tidvis rå og brutale stilen og karakterene i filmene hans.

Kiss me deadly
Hustle
Twilight's last gleaming
Attack
The big knife
Vera cruz
The killing of sister George

Hvis noen av disse er usett, så anbefales de fra meg.

[Frank.N.Steen]

Nok en helg, der øya orka mer enn "magen", og kombinert med sommervarmen, flere spennende og underholdende fotballkamper, samt noen meget skuffende filmopplevelser, ble det liksom aldri det helt det store, men fikk nå likevel med meg en meget god film, og et par, tja, godkjente:

Off Limits (1988) av Christopher Crowe

En av mange Vietnam filmer som ble til på 80-tallet, og hvor da Willem Dafoe og Gregory Hines spiller to tøffe etterforskere, på jakt etter en brutal seriemorder, midt i den kaotiske byen Saigon. Dafoe var jo ikke akkurat ukjent med krigsfilmer og ville jo fortsette å dukke opp i flere av disse, fremover. Dette er vel mer action-thriller med en solid dose buddy-cop drittslenging, enn krigsdrama, men gutta har kjemi og Hines virker veldig opptatt av å røske ballene av folk, mens typer som Fred Ward og Scott Glenn også dukker opp utover handlingen. Sistnevnte som en meget sinnssvak fyr, og skulle ønske Glenn fikk langt mer tid her, for når det hele skulle gjøres opp, i siste akt, hadde mye av nerven forsvunnet, og det hele ble avsluttet på en typisk og ganske tam Hollywood-thriller måte, og kunne godt vært uten den potensielle romantiske greia, mellom Dafoe og hun nonnen, unødig tid som ble kasta bort, mens filmen heller skulle gått fullt inn for en gritty og fartsfull krim-thriller. 

Alt i alt, absolutt en godkjent film, men mangler det lille ekstra, men tøff stemning, kjemi mellom Dafoe og Hines, samt noen solide gjesteopptredener, men av typen som er sett, og dett var dett.

6,5/10

Welcome to Marwen (2018) av Robert Zemeckis

Desto mindre skrevet, desto bedre. Skuffende og tam drama, med noen utrolig creepy dukke-figurer, og tok hintet tidlig ut, så oppunder 2 timer som føltes ut som en evighet. Ødela mye av potensialet for lysten til å se mer film, og er ikke noe å samle videre på.

4/10

Link (1986) av Richard Franklin

En ung kvinnelig student (Elisabeth Shue) fra Amerika, oppsøker sin engelske professor (Terence Stamp) i håp om å få muligheten til å jobbe som hans assisten og få et nærmere bekjentskap med noen meget intelligente aper. Dessverre blir oppholdet utpå den avsides liggende britiske kysten, alt annet enn "hyggelig", da det blir klart at en av apene har utviklet et helt spesielt "talent", og vil gjøre alt den kan, for å holde det skjult, enn så lenge.

Ikke sett, siden Showtime Nordic sendte den som nattfilm, på 00-tallet. En film som er litt småfrustrerende, ettersom bruken av lokaler og det svære gotiske huset utpå den britiske kysten, rommer masser av kul stemning. Apene er også imponerende, og bidrar med solide prestasjoner, men føler at filmen godt kunne ha vært foruten den irriterende "klovnemusikken", til Jerry Goldsmith, som minner litt for mye om den fra Gremlins filmene, og ødelegger for ei potensielle guffen og creepy setting. 

For det er jo noen av de scenene her, spesielt en, hvor ei ung og flott Elisabeth Shue, skal til å ta seg et bad, og apen Link, plutselig står og stirrer med ei nasty blikk i øya, og får definitivt ubehagelig vibber av hele scenen. 

Aper i seg selv, har aldri vært noe jeg forbinder med søte og uskyldige skapninger, og husker godt fra barne tv på tidlig 90-tallet, med apen Julius, som ble fremstilt som en slags nasjonal kjæledegge, der var koselig og søt, så lenge det varte, men når han slo seg vrang og ble ikke fullt så "søt" på sine eldre dager, ja, da mista mange interessen og glemte vel at han er jo tross alt et dyr. 

Og det var vel også nettopp dette som medførte til at Franklin ønsket å lage en film, om en morderisk ape, etter å ha sett eller lest en meget voldelige dokumentar om hvordan en gruppe aper, ledet av en nådeløs ape-hunn, som drepte og spiste sine rivaler, og utførte en type krigføring, ikke ulikt mennesker, og hvor ondskapsfulle og slu disse dyrene kunne være, og i sterk kontrast til mange av de hyggelige dyreprogrammene som gikk på tv, den gang.

Nei, disse "søte" skapningene, fullt i stand til å røske armen av en voksen mann, blir jo tidlig ut i filmen introdusert som potensielle mordere, og der er i stand til å bruke sitt sjarmerende utseende, til å komme seg unna med mye ugjerninger og i perioder, er det ei viss giallo stemning å spore opp, men nei, sammenlignet med de overlegent bedre og tidligere 80-talls filmene Road Games (1981) og Psycho II (1983), blir Link en liten nedtur av Richard Franklin. Den ser ut som en tv-film i enkelte scener, og som nevnt, klovne/sirkus musikken til Goldsmith hjelper heller ikke på.

Alt i alt, et godkjent gjensyn, Elisabeth Shue er søt og sjarmerende, apene er dyktige i å skape en blanding av uhygge og humor og lokalene er meget tøffe, men en bedre film lå helt klart til stede.

6/10

Batman: The Long Halloween Part 1 (2021) av Chris Palmer

Enda ei nyere Batman animert film, som dessverre preller av meg, og tross en lovende åpning, falt interessen raskt i gulvet, og håpet på noe langt bedre, men så har man aldri lest originale tegneserien, så kan være at en få heller vente til del 2 ankommer, senere denne måneden, og håpe at den klaffer bedre, og kanskje se igjen begge filmene, ettersom knappe 70-74 minutter var altfor kort tid, og en del unødig og irriterende scener, som virket veldig random i mine øyne, Batman jager Catwoman på et hustak, mye tid går bort til at disse flørter seg i mellom, gjentatte ganger, uten at det kommer noe særlig ut av det, og så har man jo Jokeren, som ærlig talt kunne godt ha tatt seg en lenger ferie, for så mange andre og langt mer interessante skurker i Gotham by å velge blant, og igjen, håper ting vil bedre seg i del 2. 

Animasjonen var så som så, likte godt bakgrunnsbildene, det gotiske og Art Deco aktige stilen til byen, men aldri i nærheten av å matche de klassiske Warner Bros Animation filmene på 90-tallet. 

6/10

True Confessions (1981) av Ulu Grosbard

En lang og småkjedelig krim-drama, kun kjøpt inn, grunnet Robert De Niro og Robert Duvall, som to ulike brødre, som blir fanget i et brutalt drap på ei ung kvinne, tilbake i Hollywood på 40-tallet. Nei, satt med et ørlite håp, om en godbit her, men denne gjorde ikke kvelden særlig mer spennende, og må vel ha duppa av, minst 2-3 ganger, og hadde nå også sett fotball og varmen gjorde at søvnen ikke var helt optimal, så når en endelig fikk litt mulighet til å døse av, da tok kroppen affære og gikk i dvalemodus.

Alt i alt, en film med et solid galleri av talenter, men handlingen og skuespillet var altfor tamt til at man ble særlig engasjert og nok en bomtur, og ikke noe å samle videre på.

6/10

Mary (2019) av Michael Goi

Tja, virka som en ålreit thriller, men innså altfor tidlig ut, hvor det bar hen. Trist å se Gary Oldman kaste bort tid i slike møkkafilmer, og denne innehadde alt av oppbrukte overnaturlig skrekkfilm-klisjeer og vel så det. Hjelper ikke på, at man også får en vanvittig irriterende overbruk av jump-scare scener, der ser så gjennomført billig og trashy ut, men nei, denne skal jeg trampe ned i nærmeste søplebøtte.

3/10

Den Skyldige (2018) av Gustav Möller

I det interessen for å se mer film, ble nærmest drept, der og da, bestemte jeg meg for å gyve løs på en til, og den danske krim-dramaet Den Skyldige gjorde noe så sjeldent, som å leve opp til all hypen på DVD coveret, for når en ser ørten femmere og seksere, blir det nesten alltid en nedtur, eller noe middelmådig i retur, hvert fall slik jeg selv opplever det. Heldigvis, denne var ikke av den slags film, og har potensiale om å klatre opp, enda et hakk på ratingstigen, ved nærmere besøk. 

Velspilt og spennende, med noen kjølige og gufne overraskelser, og definitivt en av de få keeperne av nylig innkjøpte filmer. Danskene kan sin film, og blir så med en sterk:

8,5/10  

Jesse Stone: Lost in Paradise (2015) av Robert Harmon

Alltid vært glad i Tom Selleck, som den aldrende politisjef Jesse Stone, der gjennom 8-10 filmer siden 2005, har styrt den lille byen Paradise med sjarm og kløkt, og selv om man har til gode å se de to forgjengerne, var nå Lost in Paradise en verdig avslutning på filmene. Koselig og godkjent krim helt på tampen av helgen, og vurderer å se igjen resten av serien, inkludert de to usette. 

6/10

[Frank.N.Steen]

Road Games (1981) av Richard Franklin

"Madam, just because I drive a truck does not make me a truck driver."

Trailersjåføren Patrick Quid (Stacy Keach), tilbringer mang ei ensom dag og natt, på de tilsynelatende endeløse motorveiene som strekker seg gjennom Australias ugjestmilde og gloheite natur og terreng. Og for å holde seg våken og motivert under de lange og seige arbeidsdagene, bestemmer Quid seg for å starte sin egen lille "lek", der går ut på å holde øye med hva som foregår på veien, og for å øke spenningen, gjør han seg ekstra oppmerksom på hva de andre sjåførene måtte bedrive med. 

Fikk meg et herlig gjensyn, da med denne australske kult-klassikeren, der nylig ble handlet inn via den utrolig stilige og flotte Blu-ray utgaven til Powerhouse Films/Indicator, og kom med et lass av bonus materiale, svær filmposter, fyldig og fet booklet og filmen har antageligvis aldri sett eller hørt bedre ut, og nei, et must for fansen. 

Varmet opp med en kortere bakom filmen mini-dokumentar, meget mulig hentet fra en av de mange tidligere DVD utgivelsene, og der det kom frem at regissør Richard Franklin ble ikke akkurat backet opp av den australske filmbransje, tvert i mot. Skulle man ha noe håp om pengestøtte, måtte det helst satses på film av høy "kvalitet", eller rettere seg film for spesielt interesserte, som jo ikke akkurat motiverte verken unge og fremadstormende filmskapere, eller pirret interessen til betalende kinogjengerne , og der Franklins filmhelter Alfred Hitchcock og John Ford, ble visstnok avfeiet som "utdaterte og forhistoriske", i visse kretser.

Med den slags holdninger og forhold, så måtte Franklin jobbe i konstant motvind. Men pipa fikk plutselig ei helt annen lyd, når filmene hans etter hvert begynte å tjene penger, og da ville "alle" henge seg på, og gi ham deres fulle og hele støtte, selv om filmene fortsatt ikke ble ansett som "kunstneriske" nok.

Når Franklin og manusforfatter Everett De Roche slo seg sammen, kom raskt ideen om å bringe frem et lignende scenario, ala klassisk Hitchcock spennings-thrillere som Rear Window (1954) opp, men i stedet for å være fastlåst til en bygning eller leilighet, falt valget på å benytte seg av et kjøretøy og hvor sjåføren havner midt opp i et lignende mysterium som i nevnte filmklassiker.

Sean Connery var visstnok førstevalget, i rollen som Patrick Quid, men hans lønninger ville ha oversteget filmens budsjett, flere ganger, og dette var på en tid der Road Games ville ende opp som Australias mest påkosta filmproduksjon, og en kan jo tenke seg hvor langt unna, de lå de amerikanske storfilmene på den tiden, med tanke på det økonomiske.

Heldigvis falt valget på den munnrappe og sjarmerende Quid, i retning Stacy Keach, som leverer her en av sine aller beste prestasjoner, da som en konstant overarbeidet og nyfiken lastebilsjåfør, som forsøker å slå i hjel tiden med å leke privat detektiv, men ender i stedet midt oppi en intens og uberegnelig jakt, på det han mener er en serie morder.

Keach spiller utmerket som den vittige og sympatiske Pat Quid og der tilbringer store deler av tiden bakom rattet på en svær trailer, da sammen med sin firbeinte og "lydløse" venn. Under turen møter man på en rekke fargerike og mildt sagt spesielle figurer og der vi også får treffe ei ung og flott Jamie Lee Curtis som med passasjer, da et stykke ut i filmen.

Det må jo ha vært en fin tid å få ei slik rolle "slengt" etter seg, for vil tro at hun begynte å se seg rimelig lei av å gjøre den "samme" filmrollen igjen og igjen, da via en rekke slasher og skrekkfilm titler i hjemlandet. Her fikk hun nå muligheten til å spille en litt "dypere" og mer voksen karakter, og som har en fantastisk kjemi gående fra første stund av med Stacey Keach.

Patrick Quid: "Aren't you kind of young to be hitchhiking out here all by yourself?"

Pamela: "Aren't you kind of old to be picking me up?"

Curtis var visstnok et last minute valg, gjort da den originale australske skuespillerinnen måtte trekke seg i siste liten, og ettersom Jamie Lee hadde blitt et populært navn over i statene, samt at Franklin hadde en god bekjent via John Carpenter, så tok han en telefon, for å høre om Curtis kunne tenke seg en tur til Australia, for å gjøre ei kortere filmrolle. Han angret seg visstnok i ettertid, da han skulle så gjerne gitt henne anledningen til en langt større rolle, men filmmanuset var allerede ferdigskrevet, og de lå bakom skjema, så tiden strakk seg ikke til, å gjøre større forandringer. Men selv synes jeg Curtis gjør en fin innsats her, hun fremstår langt mer voksen for sin alder, og som sagt, hun og Keach har masser av kjemi seg i mellom, og mulig dette båndet mellom to fremmede, i et annet land bidro i å skape et ekstra bånd mellom dem underveis.

Dessverre ble visst ikke Keach og Curtis særlig godt mottatt over i Australia, der stygge rykter ble bragt frem, om at amerikanske skuespillere stjal jobbene til australske skuespillere, og hvor mye av kritikken ble rettet mot unge Curtis, som tok det ekstra tungt.

Den australske regissøren Richard Franklin har aldri lagt skjul på sin kjærlighet til Alfred Hitchcocks verker og var helt klart en av de regissørene på 70 og 80-tallet der lyktes aller best i å kombinere mesterens sans for mørk humor, spenning og skrekk og der til slutt kom til å gjenopplive Psycho (1960) med den sterkt undervurderte Psycho II (1983), men for min del setter jeg nok hans Road Games som Franklins kanskje beste stund. 

Her kombineres Rear Window (1954) sammen med blant andre Spielbergs Duel (1971) og der også en rekke elementer fra italiensk giallo blir benyttet meget effektivt. Franklin var nok langt på vei den eneste i bransjen som laget flotte og underholdende Hitchcock aktige thrillere, i USA hadde blant andre Brian De Palma nærmest "perfeksjonert" dette til sin egen fordel og kom jo også med ei rekke perler på rad.

Men der De Palma ofte gikk for det mer vulgære og sleazy, holder Franklin igjen, hvert fall i Road Games. Og synes nå at det var et klokt valg. Ikke alltid nødvendig å drukne seeren i blod, gørr og vold, for ofte er det jo hva man ikke ser, der er langt mer interessant og skummelt enn da å få se alt på en gang. 

Et annet høydepunkt er den flotte og stemningsfulle musikken fra Brian May (nei, ikke gitaristen fra Queen).

Alt i alt, en meget god og underholdende skrekk-thriller da med en god dose humor og minneverdige scener og ikke minst gode og likandes skuespillere.

Synd filmen ikke gjorde det bedre når den kom ut, og ende vel opp som ei mindre kult-film, grunnet kabel tv og video utleie, men vil tro den led av å bli forsøkt "solgt" som kun enda ei "slasher" utgivelse, da mye grunnet fokuset på Jamie Lee Curtis medvirkning, samt de mange åpenbare giallo/slasher lignende filmposterne. 

Uansett, the Land down under hadde jo så mye mer å by opp til, enn Mad Max og Crocodile Dundee fra 70 og 80-tallet, og hvor Road Games er bare en av mange herlige og uforglemmelige "Ozzie" filmperler fra den tiden.

8,5/10

[Elgen.]

Frank.N.Steen skrev (2 timer siden):

tte Blu-ray utgaven til Powerhouse Films/Indicator, og kom med et lass av bonus materiale, svær filmposter, fyldig og fet booklet og filmen har antageligvis aldri sett eller hørt bedre ut, og nei, et must for fansen. 

Du har kanskje nevnt det før, men hvor kjøper du disse filmene?
 

[Frank.N.Steen]

Elgen. skrev (28 minutter siden):

hvor kjøper du disse filmene?

Akkurat denne Blu-ray boksen av Road House (1981), var noe så sjeldent som billigere hos den fysiske butikken til Platekompaniet, enn nettutgaven. Lå vel oppom 300 kroner i butikk, men ligger jo ute på nettsiden deres til 339 kroner, men med frakt blir det vel raskt oppom 400 kroner.

Og ser nå at man jo dessverre må regne med noe uberegnelig ventetid på levering, grunnet at den ikke er inne hos leverandøren for tiden.

Som med det meste av film og Platekompaniet, er det sikkert billigere og kjappere å sjekke opp andre butikker (mest sannsynlig utenlandske), om da ikke CDON har den inne i Importutgave.

Edit: Det stemte gitt. Cdon har den, faktisk til 349 kroner (noe dyrere), og visstnok samme utgave/boks, og da med en leveringstid på mellom 5-15 dager. 

Endret 6. juli 2021 av Frank.N.Steen

[Elgen.]

Frank.N.Steen skrev (1 time siden):

hos den fysiske butikken til Platekompaniet, enn nettutgaven. Lå vel oppom 300 kroner i butikk, men ligger jo ute på nettsiden deres til 339 kroner, men med frakt blir det vel raskt oppom 400 kroner.

Nå ble den fysiske butikken lagt ned her i Bergen i fjor, så får vel prøve nettbutikken
Road Games har vært på radaren min lenge, men aldri sett den faktisk (leste ikke hele anmeldelsen din med frykt for spoilers)

[Frank.N.Steen]

Elgen. skrev (30 minutter siden):

Nå ble den fysiske butikken lagt ned her i Bergen i fjor, så får vel prøve nettbutikken

Ja, det er vel kun Oslo City igjen, av de en gang så mange Platekompani sjappene, og selv den har jo krympa betraktelig, fra to etasjer, til en. Men de skal ha for at de stadig opprettholder et spennende og meget godt utvalg av ulike filmgenre, og hvor grunnen til at en stikker innom, et par ganger i blant, tross de noe høye prisene, skyldes at en aldri helt vet hva man finner, annet enn at jeg sjeldent går tomhendt ut der ifra. 

Den i Bergen, besøkte jeg i forbindelse med en ferietur tilbake i vår/sommer 2019, og likte godt beliggenheten og utvalget i butikken, synd den forsvant, som så mange andre film og musikkforhandlere på gateplan.

Elgen. skrev (30 minutter siden):

Road Games har vært på radaren min lenge, men aldri sett den faktisk (leste ikke hele anmeldelsen din med frykt for spoilers)

Filmen er absolutt verdt å sjekke opp, særlig om en er fan av Hitchcock eller Brian Da Palma, men også ettersom Keach leverer en fantastisk prestasjon her, og man får en fin kombinasjon av spenning, humor og eventyr, der gir den en helt spesiell stemning fra start til slutt, og samtidig mye flotte visuelle øyeblikk, samt noen elleville stunts, og der det kunne ha gått virkelig galt, men heldigvis så gikk det på hengende håret.

Endret 6. juli 2021 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Mord i Mørket (1986) av Sune Lund-Sørensen

I denne danske krim-thrilleren, møter man på en vandrende klisje av en freelance journalist, der drikker, røyker og boller godt fra seg, alt mens han har tid til å gyve løs på noen sleske saksofonsoloer, eller løpe gatelangs, så frakken flagrer veggimellom, da for å komme seg unna ei rekke, heller tvilsomme karakterer.

En ganske småkjedelig og tam krimfilm, der minner litt om et par norske krim-thrillere man har vært innom tidligere, det er mye mørke scener, såpass at man knapt ser hva som foregår, som sikkert ikke var tilfeldig, men bruken av neonlys og sleazy lokaler, samt noen komiske øyeblikk, gjør at filmen innehar en viss sjarm over seg, og blir med en veldig snill:

5/10

[Frank.N.Steen]

Commando Performance (2009) av Dolph Lundgren

Tja, ny runde med "klassisk" DTV øst-blokk action, hvor man enten får Seagal, Van Damme, Snipes eller Lundgren i hovedsetet, og denne gang er det altså sistnevnte som står for både regien, manus og hovedrollen. Her spiller Dolphern ei hasjrøykende trommis i et rockeband, som har blitt tilbudt å opptre som oppvarming, for ei russisk popstjerne under en konsert for de fattige. Dessverre dukker slemme karer opp, og kupper hele showet, i deres forsøk på å kverke noen viktige politiske aktører. Men de hadde altså ikke regna med den tidligere bikeren og hasjrøykende Joe, som stormer ut av dass i det helvete bryter løs, og dæljer løs med trommestikker, gitarer og annet av musikalske instrumenter, der kan komme godt med, i kampen mot terroristene.

Joda, det åpner jo på en viss måte, komisk, der Lundgren spiller trommer og henger med bandet sitt, men den konstante flørtingen fra den russiske pop-bimboen mot sin mye eldre mannlige kollega, kunne godt ha vært nedjustert, og heller satsa på litt mer action og kanskje hyra inn noen bedre skurker, for igjen får man typisk generiske og forglemmelige bad guys, og nei, milevis unna å være en av de "bedre" DTV filmene til Lundgren, men som sagt, noen latterlige scener, her og der, men alt i alt, nok ei under middels Die Hard kopi, der ikke er noe å samle videre på. 

4/10

[Frank.N.Steen]

The Philadelphia Experiment (1984) av Stewart Raffill

I det den andre verdenskrig er i ferd med å tre inn i en stadig mer kritisk og truende fase, forsøker en gruppe amerikanske forskere å komme opp med et eksperiment, der kan være i stand til å gjøre deres krigsskip nærmest usynlige, på fiendens radar. Om dette blir gjennomført med suksess, vil det i så fall gi dem et banebrytende og viktig forsprang, i den desperate kampen mot Tyskland og Japan. Dessverre blir selve forsøket i å gjennomføre usynlighetseksperimentet, en noe blanda affære. Joda, skipet forsvinner fra radarens frekvens, men så gjør også selve mannskapet, der to av soldatene blir transportert fra 1943 og frem nesten 40 år i tid. 

Var jo innom den bedre og likevel, noe ujamne The Final Countdown (1980), for ikke så lang tid tilbake. Der har man jo også et lignende scenario, bare at et høyteknologisk krigsfartøy fra nåtid, havner som følge av en tidslomme, tilbake i dagene før Pearl Harbor angrepet. Begge disse 80-talls filmene hadde så masser av potensiale, men føler at ingen helt makter å backe det opp, hvert slik en selv hadde håpet det. Sistnevnte var i grunn en noe langdrøy affære, men et solid skuespillergalleri sørget for at man hang med, hele veien. 

Dessverre blir The Philadelphia Experiment, litt som forrige besøk, og ingen forandring i rating eller oppfatning, denne gang heller. På det svenske Blu-ray omslaget, blir det lessa på med masser av skryt, noen har til og med klinka til, og sammenlignet den med den originale RoboCop (1987) filmen, som en av 80-talls beste sci-fi/action filmer. Nå vet jeg ikke hva den personen har fått i seg, men eneste "sammenligning" må i så fall være den alltids søte Nancy Allen, samt at det dreier seg som sci-fi genren, for der stopper likhetene. 

The Philadelphia Experiment er meget kjedelige saker, ingen actionfilm, mer et saktegående og fullstendig blottet for nerve og kjemi drama/spenning, med tidvis latterlige spesial effekter og kan ikke tro at denne hadde et vanvittig budsjett på godt over 20 millioner dollar, som var jo svære greier tilbake i 1983-84, og det kom jo en del tidsreise thrillere i denne perioden, og til sammenligning, fikk man jo litt av The Terminator følelsen ved flere anledninger. Men der sistnevnte hadde et budsjett på knapt 4-5 millioner dollar, så den og føltes den jo ut som om den hadde et budsjett på nærmere 100 millioner dollar, hvert fall sammenlignet med titler ala Philadelphia Experiment og andre sci-fi filmer fra samme år.

Nevnte nerve og kjemi, er også mye av grunnen til at Camerons film, har blitt stående som et mesterverk innen sci-fi/action genren, og selv om spesial effektene kanskje ikke vil imponere alle, er historien og karakterene såpass godt skrevet og kverna ut, at det spiller nesten ingen rolle. Men Michael Pare og Nancy Allen, har jo null kjemi i hop, og nei, forsøkene på humor og romantikk blir også veldig tafatte og uten særlig interesse, og de oppunder 110 minuttene, gikk meget sakte.

Synd, for hadde et ørlite håp, om en viss oppgradering, men slik ble det altså ikke. John Carpenter var visstnok innblandet, da som medprodusent, men usikker på hvor mye styring han egentlig hadde her, og skulle ønske han sto for regi/manus, men slik kan det gå. Nei, her burde de heller ha satsa på en langt bedre regissør/forfatter, brukt mer tid og penger på manus/stemning og karakterer, og langt mindre på de cheesy spesial effektene, der lignet på noe som kom rett fra en tv-film/episode fra tampen av 60 eller tidlig 70-tallet. Og det var vel i grunn slik man kanskje "best" oppfattet denne filmen, som ei helt middels og kjedelig sci-fi film, forsøkt solgt som en storslagen og actionfylt The Terminator aktig tidsreise eventyr, men minner i grunn mest om et forsøk på ei lengre tv-episode eller tv-film, som aldri fikk gjennomslag til å bli et tv-show. 

Må nevnes, at Coca-Cola blir tungt benyttet her, nesten såpass at en burde kjørt en drikkelek, for hver gang ordet Coke, eller den ikoniske logoen/flasken blir brukt gjennom filmens løp. og er nesten som en eneste lang reklame for brusen. Kanskje ikke så sjokkerende, at samme regissør, et par å senere, igjen ville gjøre en annen "klassisk" sci-fi/eventyr, da med Mac and Me, og hvor McDonalds får dominere, og tror faktisk de sponsa deler av filmen, og hvor selvsagt romvesenet er omdøpt etter Ronald McDonald attpåtil.

5/10

Nightwing (1979) av Arthur Hiller

En av flere Jaws creature-feature rip-offs, fra andre halvdel av 70-tallet, og meget mulig (ikke sett for mange, akkurat) den beste av drapsflaggermus skrekkfilmene man har vært borti. Her blir et større indiansk reservat utsatt for en rekke uforklarlige drap, på både dyr og mennesker, og bedre blir det ei, av at to rivaliserende parter, fra ulike stammer, krangler så busta fyker. Men, uventet hjelp ankommer i det en flaggermusekspert (David Warner) trer inn på teppet, og virker å kun leve og puste, for å drepe mest mulig av de flyvende "rottene". 

Forventet vel ingen stor film, men synes stemningen, bruk av lokaler og ikke minst innsatsen til særlig Nick Mancuso og nevnte Warner, bidrar i å gjøre filmen langt mer interessant og spennende, enn det man antok. Klart, spesial effektene er i perioder meget cheesy, men likevel, så ligger det en viss creepy følelse også bakom det hele, og synes den lykkes i aldri bli for seriøs, eller tullete, og finner en balanse, som gjør at den noe lange 1 time og nesten 45 minutter, går unna, hvert fall litt raskere enn fryktet.

Tvilsomt en som vil bli en liten favoritt av disse mange dyrene går amok sen 70-talls titlene, ala Piranha, Grizzly, Day of the Animals og The Food of Gods, men slettes ikke blant de verste en kan få med seg. 

6/10

Endret 10. juli 2021 av Frank.N.Steen

[Delvis]

Frank.N.Steen skrev (6 timer siden):

Var jo innom den bedre og likevel, noe ujamne The Final Countdown (1980), for ikke så lang tid tilbake. Der har man jo også et lignende scenario, bare at et høyteknologisk krigsfartøy fra nåtid, havner som følge av en tidslomme, tilbake i dagene før Pearl Harbor angrepet. Begge disse 80-talls filmene hadde så masser av potensiale, men føler at ingen helt makter å backe det opp, hvert slik en selv hadde håpet det.

Enig i at The Final Countdown er noe bedre, og anser den som en liten favoritt av meg (9/10). Det kommer nok av at jeg har spesiell sans for den type tids-reise filmer. Så jeg rangerer The Philadelphia Experiment rimelig høyt også (7/10).
Det var en del sånne filmer på 80-tallet ja. Star Trek IV- the Voyage Home  regner jeg som en av de mest underholdende innen temaet (9/10). Samt Flight of the Navigator (8/10), og ikke minst Timerider: the Adventure of Lyle Swann (9/10) .

Skulle ønske der var mer tids-reise filmer som ble laget i vår tid. Kommer ikke på noen i farten

[Frank.N.Steen]

Delvis skrev (57 minutter siden):

Skulle ønske der var mer tids-reise filmer som ble laget i vår tid. Kommer ikke på noen i farten

Kjøpte en større Star Trek filmboks, på Elkjøp Lørenskog for en del år tilbake, tror jeg kom meg gjennom de to eller tre første, men så falt interessen av, men Voyage Home, usikker på om man kom seg til den, eller ikke. Får forsøke å ta opp igjen Star Trek kikkingen, for gikk trått og var nok aldri helt i rette stemningen, så film, kun for å se dem og komme seg videre, og slik fungerer veldig dårlig over tid, hvert fall for min del.

Et par andre filmer fra 80-tallet, der jeg enten liker veldig godt, eller innehar mye god eller komisk underholdning:

Warlock (1989), Timestalkers (1987), Bill & Ted's Excellent Adventure (1989), Cave Girl (1985) og Somewhere in Time (1980) er vel bare noen av de mange man har vært innom, enkelte kanskje ikke helt på samme nivå eller høyde i underholdning og kvalitet, men et eller annet ved dem gjør at man kommer tilbake.

Usikker på om Highlander (1986) kan inkluderes, men for enkelte av karakterene blir det jo en viss kultur-kræsj med tid og sted, derbidrar til en del interessante øyeblikk. 

Nylig sette Blast from the Past (1999) kom jo en del år senere, men absolutt en godt utført, sjarmerende og morsom romantisk komedie, og Brendan Fraser hadde jo ei lignende rolle, i Encino Man, på tidlig 90-tallet, hvor han spilte en frossen huleboer, der ble gravd opp av to slackere, som var ute etter å lage et badebasseng i hagen, men endte opp med noe helt annet. 

Så har man jo selvsagt Austin Powers filmene, hvert fall de to første, aldri helt likt den tredje like mye som forgjengerne, men absolutt på tide med kanskje en ny film i den serien?

Av nyere filmer, falt jeg for Hot Tub Time Machine, men det er vel minst 10 år siden den kom ut. Kom vel også ei oppfølger, men den husker jeg fint lite av, annet enn at man ga den en fryktelig dårlig rating, kontra originalen.

 

[Delvis]

Frank.N.Steen skrev (11 minutter siden):

Highlander

Hadde jeg nesten glemt helt, bumpet dem på watchlista. Har sett de en gang i fordums tid, men husker omtrent ikke bæret.
Var en del andre å sette på WL også der. Tror jeg har sett Warlock en gang i tiden, ikke sikker. Bill & Ted's Excellent Adventure så jeg en gang, men fikk det ikke til å stemme da. Bør kanskje gjøre et nytt forsøk.
Enig i at Star trek er trøytige greier. Er sikkert en smaksak, men The Voyage home skiller seg veldig ut for min del. Storparten av handlingen foregår i samtid 1986 i San Francisco.
  En av mine favoritter med tidsreise tema fra etter 2000, er Time Changer fra 2002 (9/10). religiøs film egentlig, men syns handlingen er veldig artig likevel. Mange pussige situasjoner, slik det skal være i gode tidsreise-filmer

[Frank.N.Steen]

Delvis skrev (2 minutter siden):

Har sett de en gang i fordums tid, men husker omtrent ikke bæret

Dem kverna dessverre ut, litt vel mange av disse filmene. Originalen er jo en kult-klassiker uten like, flott musikk og stemning, og ikke minst en av de tøffeste skurkene fra åttitallet via Clancy Browns skikkelse.

Oppfølgeren har et mildt sagt lite imponerende ry, men av en eller annen grunn, har jeg alltid likt den. Selvsagt matcher den ikke forgjengeren, men er noe med den cheesy biten, samt Michael Ironside som skurk, Virginia Madsen og Sean Connery tilbake igjen, men etter den, mista jeg interessen, og dersom Highlander 2 er en av tidenes verste filmer (mange som mener det, visstnok), undrer jeg over hva de ville sagt, etter å ha opplevd et par av de mye senere kapitlene, for dæven, her snakker vi søppelfilm deluxe, og ikke av den som blir morsomt/sjarmerende dårlig, men tortur og lidelse, der tiden står nærmest stille og man ønsker bare at det skal ta slutt.

De lagde jo en serie ut av Warlock også, husker jeg likte oppfølgeren noe mer, enn enern. 

Når det gjelder Star Trek, har jeg aldri sett en eneste episode av tv-serien, så har ikke det store forholdet til den, men tenkte vel filmene kunne være en fin måte å forkorte ting på, uten å ha måtte sett unna tusenvis av timer med Star Trek, for "skjønne" det.

[Frank.N.Steen]

Av andre sen 80-talls/tidlig 90-talls tidsreise filmer, som jeg mener har en god porsjon underholdning/komedie/action i seg, må jo disse også nevnes:

Freejack (1992), The Visitors (1993) med Jean Reno som snøftende arrogant overklasseridder, sendt inn i nåtidens Frankrike, i hop med sin "begavede" tjener, og scenen hvor de møter en svart bilsjåfør utpå landsbygda, og hvor de så øyeblikkelig stormer scenen og begynner å dælje løs på det metalliske uhyret, er stor komedie. Synd oppfølgeren og remaken var alt annet enn noen særlig suksess.

Ellers har man jo selvsagt Demolition Man (1993) med Sly Stallone, og hvor han undrer på hva skjellene på do skal brukes til, koser seg med velstekt rotteburger og har nymotens "sex" og blir tvunget til å betale en bot, for hvert eneste ord som måtte krenke fremtidens lettkrenkede samfunn, for ikke å glemme Wesley Snipes med blondt hår og som kjører den samme snekker ola-jeans klesstilen, som drapsdukken Chucky. 

Til sist har man jo kult-splatteren Army of Darkness (1992), med Ash sendt tilbake til den mørke middelalderen for å "ordne opp" ting.