Til den som har levd en stud: snakker/skriver man mer om følelser nå?

[lada1]

Jeg blir litt overveldet av hvor mye man er opptatt av følelser for tiden - media slik som TV, radio - men også skole.

Jeg mener bestem at slik var det ikke før. Har jeg rett? I så fall, hva er årsaken og er dette et dårlig eller bra tegn?

[Gavekort]

Hva mener du med overveldet? Man trenger ikke å gå langt utenfor sin komfortsone.

Det er ganske klart at det har vært en vekkelse, spesielt blant menn, at man ikke skal undertrykke følelser eller måtte takle dem alene.

Emosjonell hardførhet kan være en styrke også, spesielt i vanskelige tider, men det kan også være en oppskrift på eksplosiv utagering når det omsider koker over.

[Gammel Gubbe]

Enkelte er veldig opptatt av det, og som vanlig hører man de høylytte, men ikke de som stille ignorerer det.

Dette burde ha et navn. 

Det beste jeg fant (via AI) var:

Salience bias is our tendency to focus on information that stands out—whether due to its prominence, emotional impact, or vividness—while ignoring less noticeable details. This bias can shape our perceptions and decisions in ways we might not even realize.

For example, if the news repeatedly reports violent crimes in your city, you might start feeling like crime is rising, even if statistics show no actual increase. The vividness of these reports makes the issue seem more common than it really is. Similarly, in marketing, businesses use salience bias to highlight certain product features or discounts, making them seem more important than they actually are.

[Subara]

Før het det at man hadde nerver, som kom av at man måtte holde følelsene inne. Folk gikk og bar på tunge hemmeligheter alene. Mer av skam og skyld.

Jeg tenker at de som hadde en svak psyke eller var veldig følsomme kunne bli syke. Mens i dag kan man fungere godt i samfunnet selv om man er mer følsom enn gjennomsnittet eller opplever en krise i livet.

Jeg har feks. en krigsseiler i familien. Han fikk nerver etter krigen (1. verdenskrig) pga. angsten for miner. Han ble satt bort på landet på en gård av fattigvesenet. Der fikk han et rom og betalte for kost og losji ved å være gårdsgutt. Han er ikke med på noen av familiebildene. I dag ville han fått behandling for traumer og ev. medisiner i tillegg. Dette ville kunne ha gitt han et vanlig liv blant familie og venner i byen på tross av psykiske lidelser.

Jeg vil ikke tilbake til den tiden.

[Reg2000]

Det er et forsøk på å hjelpe. Spesielt gutter/menn som tradisjonelt har vært alene med sine følelser. Det kommer vel litt inn i skolen som en del av livsmestringen man skal snakke mer om.

[lada1]

Men er det sant at det snakkes mye mer om følelser nå enn i "gamle dager" ?   

Og ikke bare i forbindelse med psykiske problemer?

Endret 2. juni av lada1

[Atib Azzad]

54 minutes ago, lada1 said:

Men er det sant at det snakkes mye mer om følelser nå enn i "gamle dager" ?   

Og ikke bare i forbindelse med psykiske problemer?

Mitt inntrykk er at kunnskapen om sunn hodehelse er større.

Og med større kunnskap er det mindre vilje, til å be folk bare ta seg sammen og lignende, da man forstår at det ikke er et nyttig råd.
Det er åpenbart nyttig å ha kontakt med følelseslivet sitt, ha en forståelse for hva man føler i en situasjon, jeg mener det kan være ganske interessant også å lære seg å kjenne på den måten, slik at det kanskje blir en domino-effekt, hvor andre inspireres til å ta del i samtalen eller utforske sitt indre etter å høre nytten andre har av dét.

Så jeg antar det er sant at man snakker mer om følelser enn i fks. etterkrigstiden, uten at det nødvendigvis bør holdes opp som noen tidligere normal, følelsene våre har vært med oss hele veien, så fluktuerer det sikkert og er avhengig av miljø og omstendigheter hvor flink man er til å forholde seg til dem.

[The Avatar]

Trur nok dette handler meir om måten ein snakkar om kjensler på.

Den store forskjellen i dag er at det er fleire måtar å uttrykke seg på, så det som kanskje før var ein privat samtale med nære vennar er i dag ein TikTok-video med 100 000 visningar.

[lada1]

Å snakke om følelser behøver jo ikke knyttes til sykdom og behov for "psykologisk hjelp".

Jeg er usikker på om det alltid er bra å "vrenge sjela" og bli "definert" ut fra dette. I følge råd om meditasjon så bør en ha "mantra" som en ikke forteller til andre. 

Jeg ble forresten overrasket over opplysninger om at 50 prosent av selvmordene ikke kan relateres til tidligere sykdommer - men livssituasjoner som en ikke mestrer. Selvmord har ofte blitt relatert til "sykdom" og en sak for helsevesenet. Dette er visst ofte feil. Det kan like gjerne være en sak for det organiserte arbeidslivet, bankvesenet, skatte-etaten, inkasso-systemet etc.

 

Endret 6. juni av lada1

[Atib Azzad]

11 hours ago, lada1 said:

Å snakke om følelser behøver jo ikke knyttes til sykdom og behov for "psykologisk hjelp".

Jeg er usikker på om det alltid er bra å "vrenge sjela" og bli "definert" ut fra dette. I følge råd om meditasjon så bør en ha "mantra" som en ikke forteller til andre. 

Jeg ble forresten overrasket over opplysninger om at 50 prosent av selvmordene ikke kan relateres til tidligere sykdommer - men livssituasjoner som en ikke mestrer. Selvmord har ofte blitt relatert til "sykdom" og en sak for helsevesenet. Dette er visst ofte feil. Det kan like gjerne være en sak for det organiserte arbeidslivet, bankvesenet, skatte-etaten, inkasso-systemet etc.

Det å snakke om følelser behøver absolutt ikke knyttes til psykdom.

Men det er blant annet derfor man mener det er viktig; å holde følelsene inne i seg, ikke akseptere dem, eller lufte dem, kan føre til psykdom, eller dårlig mestringsevne i vanskelig livssituasjoner.

Så er kanskje en vesentlig forskjell mellom å vrenge sjela, og det å lufte vanskelige tanker eller situasjoner med venner, jeg sier kanskje, siden det er vanskelig å vite nøyaktig hva du mener med vrenge sjela, men jeg tolker det dithen at det betyr overdreven introspeksjon, og deling, slik at det blir skadelig for en selv eller de en ønsker å dele med.

Dette med hemmelig mantra har du kanskje fra the Beatles? Det finnes mange skoler av hvordan og hva et mantra ér og hvordan det skal brukes, jeg tror de fleste meditasjonsøvelsene du ville kommet over i Norge ville fokusert på selve øvelsen, og brydd seg lite med mantra.

Det å føle seg så fanget i en livssituasjon at man heller dør enn å deale med den, kunne vært ungått dersom man fant motet til å dele hva man sliter med, til venner eller helsetjenester.
Så kan man selvsagt gjøre grep i strukturen for at man ikke skal havne i en så håpløs livssituasjon at man ikke ser noen annen utvei, men det kan like gjerne dreie seg om å bære på en hemmelighet man ikke tør dele, eller finner livet helt tomt og hpåløst uten at man evner å utrykke det eller be om hjelp.
Det enkleste et enkeltmenneske kan gjøre er å dele sine fortvilelser, et mykere system kan selvsagt også hjelpe, men det er vanskeligere å endre sånn på egenhånd.

[Ole-Br]

Absolutt mer vanlig. Det var like mye følelser før, men da bare som en type "utagering". Jeg ser nesten bare fordeler med at det er åpnet opp. Det er bedre med folk som registrerer og kan si eller tenke: nå kjenner jeg at jeg blir rasende, enn folk som bare følger blindt inn i raseriet sitt, åpner kjeften og kaster følelsene sine på andre feks.

Forskjellen er den parallelle bevisstheten, som man nettopp får ved å gjenkjenne, navngi og kategorisere. Da er det mulig å ta grep. Ulempen er at det kan bikke over i sykeliggjøring av en selv og andre. For noen blir alle følelser av vanskeligheter en diagnose, og sauses sammen med en følelse av at man ikke klarer ting fordi man lider av noe.

Vil si det beste med det er hvor mye mindre skam det er blitt. Skam er den klammeste følelsen i verden. Jeg ser den fremdeles ha et grep om foreldrene mine. Folk som føler mye på skam er ofte de som også føler mest forakt. Det er et trangt sted å være.

[lada1]

8 hours ago, Ole-Br said:

Absolutt mer vanlig. Det var like mye følelser før, men da bare som en type "utagering". Jeg ser nesten bare fordeler med at det er åpnet opp. Det er bedre med folk som registrerer og kan si eller tenke: nå kjenner jeg at jeg blir rasende, enn folk som bare følger blindt inn i raseriet sitt, åpner kjeften og kaster følelsene sine på andre feks.

Forskjellen er den parallelle bevisstheten, som man nettopp får ved å gjenkjenne, navngi og kategorisere. Da er det mulig å ta grep. Ulempen er at det kan bikke over i sykeliggjøring av en selv og andre. For noen blir alle følelser av vanskeligheter en diagnose, og sauses sammen med en følelse av at man ikke klarer ting fordi man lider av noe.

Vil si det beste med det er hvor mye mindre skam det er blitt. Skam er den klammeste følelsen i verden. Jeg ser den fremdeles ha et grep om foreldrene mine. Folk som føler mye på skam er ofte de som også føler mest forakt. Det er et trangt sted å være.

Jeg mener jo ikke at "alt var bedre før", men jeg lurer på følger av og årsaker til at man er mer opptatt av følelseslivet. En sammenligning med gamle dager kan bidra til litt innsikt. Hvorfor snakkes det nå mye om for eksempel mange slags "identiteter"? Slikt var nesten et ukjent begrep før i tida.

Kanskje forventer folk nå mer ut av livet. En skal liksom optimalisere på alle fronter - også i kjærlighetslivet.  Et "godt nok liv" er liksom ikke nok.

Min barndom var som å leve i paradis slik jeg oppfattet det. Eksempler: ingen var opptatt av ferie og man sammenlignet seg ikke med andre statusmessig og økonomisk. Min sosiale tilhørighet var mye "landsbyen" som var som en stor familie med både gamle og unge - ikke "gjengen av jevnaldrene" med "kule folk" i midten. Litt eldre gadd jeg ikke delta i russefeiring og synes det bare var teit og passet ikke med det sosiale livet i landsbyen. Det var aldri snakk om at en skulle ha venner - slikt var mer som luft som en oppfatter viktigheten av bare når det er mangel på det🙂  Noen var mer rare enn andre - men "diagnoser" var ikke en greie. Alle hadde noe å gjøre og stresset ikke med karriere og sjefer. Det var aldri snakk om "sosial egnethet" for å gjøre enkle jobber. Jeg tror også at "sjø og utmark" i større grad enn nå ble oppfattet som å tilhørte alle og var spesielt viktig for barn.

Endret 7. juni av lada1

[lada1]

On 6/6/2025 at 5:46 PM, Atib Azzad said:

Det å snakke om følelser behøver absolutt ikke knyttes til psykdom.

Men det er blant annet derfor man mener det er viktig; å holde følelsene inne i seg, ikke akseptere dem, eller lufte dem, kan føre til psykdom, eller dårlig mestringsevne i vanskelig livssituasjoner.

Så er kanskje en vesentlig forskjell mellom å vrenge sjela, og det å lufte vanskelige tanker eller situasjoner med venner, jeg sier kanskje, siden det er vanskelig å vite nøyaktig hva du mener med vrenge sjela, men jeg tolker det dithen at det betyr overdreven introspeksjon, og deling, slik at det blir skadelig for en selv eller de en ønsker å dele med.

Dette med hemmelig mantra har du kanskje fra the Beatles? Det finnes mange skoler av hvordan og hva et mantra ér og hvordan det skal brukes, jeg tror de fleste meditasjonsøvelsene du ville kommet over i Norge ville fokusert på selve øvelsen, og brydd seg lite med mantra.

Det å føle seg så fanget i en livssituasjon at man heller dør enn å deale med den, kunne vært ungått dersom man fant motet til å dele hva man sliter med, til venner eller helsetjenester.
Så kan man selvsagt gjøre grep i strukturen for at man ikke skal havne i en så håpløs livssituasjon at man ikke ser noen annen utvei, men det kan like gjerne dreie seg om å bære på en hemmelighet man ikke tør dele, eller finner livet helt tomt og hpåløst uten at man evner å utrykke det eller be om hjelp.
Det enkleste et enkeltmenneske kan gjøre er å dele sine fortvilelser, et mykere system kan selvsagt også hjelpe, men det er vanskeligere å endre sånn på egenhånd.

Ikke alle psykiske belastninger kan avhjelpes ved å snakke med venner om "følelser".

For å sette det på spissen: anta at du går i skogen og møter en sulten tiger. Det kan da hende at du da får negative/destruktive følelser - men det blir bare tull å løse ditt "psykiske problem" med snakk 🙂

Jeg tror at mange som begår selvmord  ikke har psykiske problemer eller trenger psykolog. Tenk deg for eksempel en ung mann med lett aspberger forstår at han aldri vil komme i jobb i dette samfunnet. På en måte yrkerforbud - og han forstår at han ender opp som evig og ensom "naver". Å være naver er jo ikke noe "sjekketriks" akurat - så da må en kanskje glemme kjærlighetliv og intimitet med damer. Er dette en "psykologisk greie" som en løser ved å "snakke med venner"?  Det kan hende at da blir man enda mer depromert og tenker mer på å ta livet sitt.

Endret 8. juni av lada1

[Atib Azzad]

28 minutes ago, lada1 said:

Ikke alle psykiske belastninger kan avhjelpes ved å snakke med venner om "følelser".

Det var heller aldri min påstand.
Selvsagt ikke, mange psykiske problemer krever helt andre løsninger.
Jeg svarte deg, og sa meg enig i at; å snakke om følelser behøver jo ikke knyttes til sykdom og behov for "psykologisk hjelp".

Jeg er som sagt enig, det behøver ikke å ha noe med å forebygge psykdom å snakke om følelser.
Samtidig som det kan være en god måte å ivareta sunn psyke å gjøre det.

Jeg ser ikke helt hvordan det at ikke alle psykiske belastninger kan behandles ved å snakke med venner om følelser, er så relevant, det kan jo likevel være sunt, selv om det ikke er løsningen på alle psykiske problemer, og hvorfor har du satt følelser i anførselstegn? Det får det til å fremstå som om du ikke annerkjenner følelser som noe ekte.

Quote

For å sette det på spissen: anta at du går i skogen og møter en sulten tiger. Det kan da hende at du da får negative/destruktive følelser - men det blir bare tull å løse ditt "psykiske problem" med snakk

Å møte et rovdyr som prøver å spise deg er ikke hovedsakelig et psykisk problem, selv om det åpenbart vil produsere stress og frykt, samtidig som det å ha et forhold til eget følelsesliv kan være nyttig for å kjenne på og annerkjenne følelsene som oppstår, dersom det kan redusere hvordan frykt og stress kan gå utover det kognitive, men jeg ville sagt meg helt enig i at dette ikke er et typisk scenario hvor det å snakke om følelser er utpreget nyttig.
Men hva er det egentlig du setter på spissen, hva er det du ønsker å oppnå med denne tråden? Leter du etter rasjonale for å slippe å snakke om følelsene dine med de rundt deg?

Quote

Jeg tror at mange som begår selvmord  ikke har psykiske problemer eller trenger psykolog. Tenk deg for eksempel en ung mann med lett aspberger forstår at han aldri vil komme i jobb i dette samfunnet. På en måte yrkerforbud - og han forstår at han ender opp som evig og ensom "naver". Å være naver er jo ikke noe "sjekketriks" akurat - så da må en kanskje glemme kjærlighetliv og intimitet med damer. Er dette en "psykologisk greie" som en løser ved å "snakke med venner"?  Det kan hende at da blir man enda mer depromert og tenker mer på å ta livet sitt.

Jeg tenker at eksempelet ditt her inneholder aspekter som kunne blitt forbedret av å snakke med andre, det at NAV fks. automatisk innebærer et dårlig kjærlighetsliv, eller at jobb er en essensiell del av det å ha noen å dele livet med, er påfunn som ikke nødvendigvis trenger å stemme med virkeligheten.

Det fremstår som dystre tanker om kvinner og livet som kunne trenge å nyanseres, slik som gjerne skjer når man deler sine egne antagelser om tilværelsen med andre, som ideelt sett; har andre antagelser.
Slik som jeg har nå, jeg tror svært mange av de som tar livet sitt kunne hatt nytte av noen å snakke med, ofte er ikke ting så mørke eller håpløse som man kan få for seg i ensomhet, jeg synes eksempelet ditt er et ypperlig eksempel på noen som kunne hatt godt av å dele tankene sine med noen.
Samtidig som jeg annerkjenner selvmord som en legitim måte å avslutte livet når man ønsker, og at det selvsagt finnes eksempler på folk som rett og slett ønsker å avslutte, uten at det bør legges noen form for psykisk uhelse eller vrangforestillinger til grunn.

[lada1]

3 hours ago, Atib Azzad said:

Det var heller aldri min påstand.
Selvsagt ikke, mange psykiske problemer krever helt andre løsninger.
Jeg svarte deg, og sa meg enig i at; å snakke om følelser behøver jo ikke knyttes til sykdom og behov for "psykologisk hjelp".

Jeg er som sagt enig, det behøver ikke å ha noe med å forebygge psykdom å snakke om følelser.
Samtidig som det kan være en god måte å ivareta sunn psyke å gjøre det.

Jeg ser ikke helt hvordan det at ikke alle psykiske belastninger kan behandles ved å snakke med venner om følelser, er så relevant, det kan jo likevel være sunt, selv om det ikke er løsningen på alle psykiske problemer, og hvorfor har du satt følelser i anførselstegn? Det får det til å fremstå som om du ikke annerkjenner følelser som noe ekte.

Å møte et rovdyr som prøver å spise deg er ikke hovedsakelig et psykisk problem, selv om det åpenbart vil produsere stress og frykt, samtidig som det å ha et forhold til eget følelsesliv kan være nyttig for å kjenne på og annerkjenne følelsene som oppstår, dersom det kan redusere hvordan frykt og stress kan gå utover det kognitive, men jeg ville sagt meg helt enig i at dette ikke er et typisk scenario hvor det å snakke om følelser er utpreget nyttig.
Men hva er det egentlig du setter på spissen, hva er det du ønsker å oppnå med denne tråden? Leter du etter rasjonale for å slippe å snakke om følelsene dine med de rundt deg?

Jeg tenker at eksempelet ditt her inneholder aspekter som kunne blitt forbedret av å snakke med andre, det at NAV fks. automatisk innebærer et dårlig kjærlighetsliv, eller at jobb er en essensiell del av det å ha noen å dele livet med, er påfunn som ikke nødvendigvis trenger å stemme med virkeligheten.

Det fremstår som dystre tanker om kvinner og livet som kunne trenge å nyanseres, slik som gjerne skjer når man deler sine egne antagelser om tilværelsen med andre, som ideelt sett; har andre antagelser.
Slik som jeg har nå, jeg tror svært mange av de som tar livet sitt kunne hatt nytte av noen å snakke med, ofte er ikke ting så mørke eller håpløse som man kan få for seg i ensomhet, jeg synes eksempelet ditt er et ypperlig eksempel på noen som kunne hatt godt av å dele tankene sine med noen.
Samtidig som jeg annerkjenner selvmord som en legitim måte å avslutte livet når man ønsker, og at det selvsagt finnes eksempler på folk som rett og slett ønsker å avslutte, uten at det bør legges noen form for psykisk uhelse eller vrangforestillinger til grunn.

Mitt eksempel er selvsagt en overforenkling, men poenget er å illustrere at selvmord kan være resultat av "iskald beregning" og ikke av følelser på avveie.

[Atib Azzad]

Just now, lada1 said:

Mitt eksempel er selvsagt en overforenkling, men poenget er å illustrere at selvmord kan være resultat av "iskald beregning" og ikke av følelser på avveie.

Ja, jeg er som sagt enig í at det ikke alltid dreier seg om et uregulert/ikke-annerkjent følelsesliv, jeg annerkjenner at selvmord noen ganger kan være fundert på helt rimelig grunnlag, og ikke som følge av en eller annen ubalanse.

Selv om jeg fremsnakker at det å snakke om å annerkjenne sitt eget følelsesliv kan være sunt og nyttig, betyr ikke det dermed at jeg mener det vil være sunt eller nyttig i alle situasjoner, som fks. om du treffer på et sultent rovdyr.

Nå som det er etablert, er det kanskje et passende tidspunkt å redegjøre for hva du ønsker å oppnå med denne tråden?
-Ja, jeg mener man snakker mer åpent om følelser nå, enn for fks. 80 år siden, og at det sannsynligvis bidrar mer til positive ting enn negative ting.
Hva så? Er det noe du ønsker å si eller drøfte i forbindelse med det?

[lada1]

8 hours ago, Atib Azzad said:

Nå som det er etablert, er det kanskje et passende tidspunkt å redegjøre for hva du ønsker å oppnå med denne tråden?
-Ja, jeg mener man snakker mer åpent om følelser nå, enn for fks. 80 år siden, og at det sannsynligvis bidrar mer til positive ting enn negative ting.
Hva så? Er det noe du ønsker å si eller drøfte i forbindelse med det?

At for mye blir "psykologisert" og "følelses-forklart" - mens det ofte er helt andre faktorer som er viktig for mange.

[Atib Azzad]

10 minutes ago, lada1 said:

At for mye blir "psykologisert" og "følelses-forklart" - mens det ofte er helt andre faktorer som er viktig for mange.

Har du eksempler?

[lada1]

7 hours ago, Atib Azzad said:

Har du eksempler?

Ja, jøss, men dog ingen statistikk. Jeg har vært en stund i arbeidslivet og har for eksempel observert en sårbar ansatt som ble spesielt dårlig behandlet av arbeidsgiver. Da ble saken en greie for helsevesenet og psykiatrien. Straks vedkommende - mot dårlige odds - fikk ordnet med alternativ jobb så forsvant de "psykiske problemene" som dugg for solen. Det "psykiske problemet" var sosial/økonomisk *sårbarhet* - ikke nødvendigvis arbeidsgiveren. Situasjonen kan sammenlignes med å møte en sulten tiger i skogen. Forsvinner tigeren så er problemet over og en trenger ikke "psykolog" eller "psykologisere" det hele.

Jeg kjenner til flere lignende eksempler der folk får malplasserte "diagnoser". I det gamle Sovjet brukte man "diagnoser" på politisk vanskelige personer og folk fikk en iboende misstro til psykiatrien.

Tanke-eksperiment: Tenk deg at en blinket ut 1000 tannleger og ga dem yrkesforbud og tvang dem under et NAV-regime som sa at de måtte jobbe i blomsterbutikk for luselønn. Tror de at mange av dem da fikk "psykiske problemer" som kunne løses med å "snakke med venner"? Selvmord?  

Poenget mitt her er å belyse at mange ganger er "psykiske problemer" slettes ikke "psykiske problemer" - men "virkelige" problemer.

Endret 9. juni av lada1

[mandodiao]

Er jo et greit poeng det, for å snu litt på det, så har jeg sett fra mitt yrkesliv, at folk sykemelder seg fra en jobb som tynger de. Fravære fra jobb og lediggang hjelper lite i enkelte tilfeller, men gir nok energi til å komme tilbake for så å gå på smellen igjen.

I de tilfellene mener jeg det er jobben som er problemet, og personene hadde klart seg bedre ved å skifte jobb/arbeidstid/rammer etc. 

Altså de blir sykeliggjort pga. rammene de blir presset inn i, eller presser seg selv inn i, uten at det trenger å være en diagnose i bunnen.

(Dette kan såklart sies om problemer på hjemmebane også)

Men, ved å være flinkere til å snakke om psykisk helse, både selv og fra arveidsgiver/helsetjenester sin posisjon. Så tror jeg enkelte kunne ha forstått seg selv bedre, og gjort seg bedre forstått. Og da forhåpentligvis kunne ta grep før begeret renner over. Og ikke minst riktige grep.

For å bli flink i noe, så må man praktisere det, og der av snakke om følelser.

Ja, jeg også er av oppfatning av at man snakker mere om følelser i dag. Jeg kan også reagere på at man omtaler normale følelser som angst,depresjon,adhd etc.

Tror ikke det er et problem i seg selv, men at det i noen tilfeller blir mere snakk enn handling.