Autisme - en ny pandemi?

[agvg]

tommyb skrev (8 minutter siden):

Kilde, som tar høyde for økt diagnostisering av velfungerende på spektret. Ellers er det i beste fall tom synsing av noen som er redd for velferd.

På hva? At folk med autismediagnose sliter på arbeidsmarkedet? Og hva er en lett diagnose? Er knapt to like autister så dette vil være veldig ekstremt vanskelig og få noe som helst sikre tall på.

Har møtt ganske mange som har gått på tiltak, endel ekstremt flinke folk hvis de får drive med det de liker, men sosialt så er de fra en annen planet enn de supersosiale menneskene som bemanner de fleste arbeidsplasser. 

F.eks søke jobb men ikke greie og si ett ord til folk du ikke kjenner gjør jo ting litt utfordrende....

Du ser mange vellykkede med Asperger, de som ikke får det til ser du ikke så mye til....

 

 

[tommyb]

Asperger er ikke en diagnose i Norge, og de "vellykkede" som man ikke legger merke men først nå blir identifisert er nettopp den sammenhengen som sannsynligvis fører til at øking i diagnosering synker andelen av diagnostiserte som føres ut i uføre. Altså er det sannsynligvis motsatt av din påstand. Og det er en bra ting, fordi det betyr økt kunnskap om hvordan man kan fungere med disse utfordringene.

Endret 21. april av tommyb

[agvg]

Og generelt så er det som sagt veldig trangt for mange i det norske arbeidslivet, det er ett stort samfunnsproblem, mennesker som har kapasitet og vilje finner ikke  i plass i vårt supereffektive og superorganiserte samfunn. Vi som samfunn burde ikke ha råd til og avvise folk som vil gjøre en innsats.

Endret 21. april av agvg

[agvg]

tommyb skrev (2 minutter siden):

Asperger er ikke en diagnose i Norge, og de "vellykkede" som man ikke legger merke men først nå blir identifisert er nettopp den sammenhengen som sannsynligvis fører til at øking i diagnosering synker andelen av diagnostiserte som føres ut i uføre. Altså er det sannsynligvis motsatt av din påstand. Og det er en bra ting, fordi det betyr økt kunnskap om hvordan man kan fungere med disse utfordringene.

Ja, de som får diagnosen i voksen alder øker jo, og der vil nok ikke uføretrygd ett stort tema.

Men som sagt er det mange som har slitt tungt i hele oppveksten og de kan ha relativt store utfordringer med og finne sin plass, og der er det nok mange som dessverre ende på trygd.

De som fungerer godt nok sosialt og har evner som er attraktive i arbeidsmarkedet vil selvsagt være i en helt annen situasjon.

[tommyb]

Der kan vi i alle fall være enige.

Jeg mener jo at i tidligere tider der jobber var noe man hadde i et livstidsperpektiv og ikke alle trengte å selge seg som jobbsøker gang på gang etter noen få år, var det enklere å finne og beholde en karrierevei for de av oss som er mer teoretisk anlagt og har utfordringer med det spontane eller sosiale. Bare de siste tredve årene har man bakt mer og mer selgerjobb selv inn i alle ingeniørjobber. Det er neppe fornuftig. Når sosiale egenskaper veies som viktigere, mister man spesialistene.

[agvg]

tommyb skrev (14 minutter siden):

Det er neppe fornuftig. Når sosiale egenskaper veies som viktigere, mister man spesialistene.

Mulig at jeg har vært borte i folk som er mer autister enn folk snakker om her, har møtt flere som kunne ha gjort en fantastisk jobb forutsatt at de ble intervjuet via mail, aldri måtte møte noen ansikt til ansikt og kunne sitte på hjemmekontor og aldri måtte ta en telefon, du kan si at det er relativt få arbeidsgiver som slår til. Noen har fått det til med og jobbe i eget firma osv men det er få.

Er din spesialinteresse helt irrelevant for noen arbeidsplasser så blir det fort litt vanskelig....

Endret 21. april av agvg

[Maabren]

Synast som om di med milde utslag på autisme spekteret blir hanka inn meir enn før. 1 av 31 i USA synast i så fall vel mykje når helsenorge snakker om 1 av 100. Kan og være at hesten og havresekken slår inn i USA da alt helserelatert der over er gull verdt...

Edit: Hanka inn i form av å bli gitt diagnosen

Endret 21. april av Maabren

[agvg]

Maabren skrev (1 minutt siden):

Synast som om di med milde utslag på autisme spekteret blir hanka inn meir enn før. 1 av 31 i USA synast i så fall vel mykje når helsenorge snakker om 1 av 100. Kan og være at hesten og havresekken slår inn i USA da alt helserelatert der over er gull verdt...

For de som greier og utnytte de positive egenskapene man har så er det jo muligheter, er man heldig har evner som sammenfaller med det markedet etterspør så går det jo bra, og for de fleste slike er jo det vanskeligste og få første jobben, er man skikkelig dyktig så kompenserer det for andre områder hvor man kanskje ikke fikser alt like bra.

[fredrik2]

2 minutes ago, agvg said:

Mulig at jeg har vært borte i folk som er mer autister enn folk snakker om her, har møtt flere som kunne ha gjort en fantastisk jobb forutsatt at de ble intervjuet via mail, aldri måtte møte noen ansikt til ansikt og kunne sitte på hjemmekontor og aldri måtte ta en telefon, du kan si at det er relativt får arbeidsgiver som slår til. Noen har fått det til med og jobbe i eget firma osv men det er få.

Er din spesialinteresse helt irrelevant for noen arbeidsplasser så blir det fort litt vanskelig....

Gäller vel inte bara autister men er enig i at arbeidsmarknaden och sätten man må söka jobb inte passar alla. Lägg till några avslag som resulterar i dåligt självfortroende, och lite tid fra förra jobbet så kommer man lätt in i en spiral som är vansklig att bryta.  

[agvg]

fredrik2 skrev (1 minutt siden):

Gäller vel inte bara autister men er enig i at arbeidsmarknaden och sätten man må söka jobb inte passar alla. Lägg till några avslag som resulterar i dåligt självfortroende, och lite tid fra förra jobbet så kommer man lätt in i en spiral som är vansklig att bryta.  

Nei, har diskutert med endel folk som driver med HR og rekruttering, er jo ikke akuratt så veldig mye sjangsetaging eller kreativitet når det kommer til og velge kandidater.

[agvg]

tommyb skrev (19 minutter siden):

Bare de siste tredve årene har man bakt mer og mer selgerjobb selv inn i alle ingeniørjobber.

Ja, fagnerder skremmer kundene, så ekstremt dedikerte fagfolk kan bli ett problem hvis filosofien er at alle skal selge, enten de er A4 eller med diagnoser.

Det er helt merkelig hva slags ideer som flyter der ute, man belønner tomt, sosialt piss men synes skikkelige fagfolk er vanskelig og forholde seg til.

[rabler]

1 hour ago, agvg said:

Er diagnose nummeret også fjernet?

Når den ikke lenger eksisterer som egen diagnose regner jeg med det ja.

Interessant oppsummering her:

https://autismenyheter.no/asperger-syndrom-en-kortlivet-men-viktig-diagnose/

Quote

Diagnosen som kom og forsvant

Asperger syndrom som egen diagnose kom på tidlig 90-tall. Den ble inkludert i diagnosemanualen ICD-10 i 1992, og i DSM-systemet (DSM-IV) kom den med i 1994.¹ I 2013 ble den fjernet fra DSM-V, og erstattet med en større sekkebetegnelse: autismespekterforstyrrelser. Siste nytt er at ICD-11 endelig er tilgjengelig etter mange års arbeid, og den samme forandringen har skjedd også her.² Dette vil si at Asperger syndrom ikke fikk leve lenge som en egen diagnose.

Når det er sagt så er ikke Norge ferdig med overgangen til ICD-11 enda, men jeg tror ikke det er så mange psykologer som diagnostiserer barn som Asperger lenger selv om vi fremdeles bruker ICD-10.

Endret 21. april av rabler

[Simen1]

tommyb skrev (1 time siden):

Nå har man lært at det er et stort overlapp på diagnosene, og at de to diagnosene maskerer hverandre. Embrace autism, som er en organisasjon for autister diagnostisert i voksen alder, hevder at så mange som 80% av de som har autisme også har symptomer på ADHD.

Jo mer man leter desto mer finner man. Jeg er sikker på at alle har minst en diagnose av et eller annet bare man leter godt nok. Leter man svært godt uten å finne noe, så har det også en diagnose: hypokonderi. Damnd if you do damnd if you dont.

Poenget er: Hva vil vi egentlig med en pandemi av diagnoser? For meg virker det som diagnostiserings-kåtheten rett og slett gjør oss mer nedstemt så vi "føler" at det alltid er noe galt med oss. Til og med at eksperter har sagt at det er noe galt med oss og at det har et navn. Det er jo ikke akkurat oppløftende.. Så hva vil vi egentlig med pandemien av diagnoser? Er det et bevisst eller ubevisst sysselsettingstiltak i helsevesenet, skolevesenet, medisin- og behandlingsindustriene?

Endret 21. april av Simen1

[rabler]

1 hour ago, agvg said:

Og generelt så er det som sagt veldig trangt for mange i det norske arbeidslivet, det er ett stort samfunnsproblem, mennesker som har kapasitet og vilje finner ikke  i plass i vårt supereffektive og superorganiserte samfunn. Vi som samfunn burde ikke ha råd til og avvise folk som vil gjøre en innsats.

Dette blir ganske OT så jeg kommer ikke til å forfølge en lang diskusjon om dette, men dette gjelder jo ikke bare folk med diagnoser.

Mange av problemene vi ser blant ungdom og spesielt unge gutter kan vi strengt tatt spore tilbake til dette. Vi har fjernet alle praktiske fagene og stiller veldig store krav til samarbeid, prosjekter og fremførelse. En del gutter faller fra, men det er også en del stille jenter som forsvinner litt i dette jaget etter samarbeid og fremførelser.

Før dro guttene de til sjøs, ble sjauer på bryggen eller fulgte vaktmesteren. I dag blir de presset ut av samfunnet. Jobbene de en gang kunne leve av og trives med eksisterer ikke lenger.

[Gouldfan]

Simen1 skrev (14 minutter siden):

Jo mer man leter desto mer finner man. Jeg er sikker på at alle har minst en diagnose av et eller annet bare man leter godt nok. Leter man svært godt uten å finne noe, så har det også en diagnose: hypokonderi. Damnd if you do damnd if you dont.

Poenget er: Hva vil vi egentlig med en pandemi av diagnoser? For meg virker det som diagnostiserings-kåtheten rett og slett gjør oss mer nedstemt så vi "føler" at det alltid er noe galt med oss. Til og med at eksperter har sagt at det er noe galt med oss og at det har et navn. Det er jo ikke akkurat oppløftende.. Så hva vil vi egentlig med pandemien av diagnoser? Er det et bevisst eller ubevisst sysselsettingstiltak i helsevesenet, skolevesenet, medisin- og behandlingsindustriene?

Vel i Autismespekteret så har det nok mye å gjøre med barns rettigheter til riktig opplæring i skolen. Altså ekstra undervisning, og spes pedag...

Dette fantes ikke før, da var det kun tilfeldig ekstra hjelp i fag man slet med.

Diagnose på barn enten det er Adhd eller Autisme eller begge deler har med rettigheter og tilpasset skolegang som er meget viktig for de det gjelder...

Vanlig tradisjonell skolegang med stor klasse og masse pulter og samarbeid i ulike grupper er feks svært krevende for folk med Autisme spekteret, og også for de med mest "hyper aktiv" AdHd.

I lovverket idag så har disse barna krav på tilrettelegging/tilpasset opplæring av skolen.

Endret 21. april av Gouldfan

[tommyb]

27 minutes ago, Simen1 said:

Jo mer man leter desto mer finner man. Jeg er sikker på at alle har minst en diagnose av et eller annet bare man leter godt nok. Leter man svært godt uten å finne noe, så har det også en diagnose: hypokonderi. Damnd if you do damnd if you dont.

Poenget er: Hva vil vi egentlig med en pandemi av diagnoser? For meg virker det som diagnostiserings-kåtheten rett og slett gjør oss mer nedstemt så vi "føler" at det alltid er noe galt med oss. Til og med at eksperter har sagt at det er noe galt med oss og at det har et navn. Det er jo ikke akkurat oppløftende.. Så hva vil vi egentlig med pandemien av diagnoser? Er det et bevisst eller ubevisst sysselsettingstiltak i helsevesenet, skolevesenet, medisin- og behandlingsindustriene?

Det er mulig det generelt sett er et poeng, men i det ligger det også en underliggende tolkning om at en autismespekterdiagnose er noe som skal behandles. Slik jeg ser det er autisme og ADHD innenfor naturlige variasjoner der noen utslag av dem er så forstyrrende at man trenger hjelp, mens andre kan man leve med. Men dersom man har disse mindre forstyrrende utslagene kan man fortsatt leve bedre med dem dersom man forstår dem, kan lære av andres kunnskap, og kan tilpasse hverdagen etter denne kunnskapen. Gjennomgående er at det er mange som ikke har en diagnose, men føler det er noe galt med dem og tror de bare er late, dårlige på å være voksne, sliter med krav, sliter sosialt, blir veldig slitne av enkle ting - og legger press på seg selv og maskerer sine utfordringer. "Demasking" er et begrep der folk forteller at de fikk det mye bedre med seg selv fordi de skjønte hvorfor de var annerledes og kunne slutte å bruke masse krefter på å skjule det.

[fredrik2]

Dyslexi er vel et bra eksempel på noe man tidigare ikke visste om eller i alla fall ikke diagnosiserad som var ett stort problem før rätt många medans de med dyslexi idag får bra hjälp.

Självklart kan det bli for mye diagnoser men tycker också att det antagligen ofta är en fordel med hjälp eller i alla fall en förståelse av vad folk sliter med.  

[agvg]

@rabler

Selv de enkleste jobber kan kreve mye, du må ha div kurs og sertifikater for og slå gress med en skyveklipper på en rasteplass, selv slike enkle manuelle jobber blir utilgjengelig for mange pga krav på krav.

Vet om en som fikk kranglet seg til arbeidspraksis som 15 åring, det satt langt inne, arbeid i steden for skole var ikke innafor selv om alle ville det.

Endret 21. april av agvg

[Ole-Br]

tommyb skrev (2 timer siden):

Den åpenbare årsaken til den kraftige økningen i autisme- og ADHD-diagnoser er den kraftige økningen i kompetanse om temaet. Da jeg gikk på barneskola var det knapt noen i skolevesenet som hadde hørt om ADHD. Man identifiserte det samme da, men da gikk disse diagnosene under kategoriene "rampete gutt" og "stille pike". Og i de neste årene kom det noen filmer som gjorde folk oppmerksom på at autisme fantes, men det vi da assosierte det med var de med veldig tydelige symptomer, som Rainman, Numbers, etc. Men nå er kompetansen til stede i skolevesen og barnehager, man identifiserer også de som ikke mangler språk eller ikke samhandler med andre. Man identifiserer også de som tidligere man sa var så flink til å lese allerede i barnehagen eller kalte veslevoksen og skråsikker. Man får ikke lenger stemplet rampete gutt eller stille pike. Økt kunnskap. Derfor har det vært en voldsom økning i diagnoser.

Ja, folk leser seg opp på det nå - og begynner å forstå hvorfor man hele livet har følt seg annerledes. Det er ikke sykeliggjøring, det er forståelse. Visdom.

Jeg er enig i at mye er kompetanse. Samtidig er ikke alt man leser riktig. Siden stereotypiene er borte er det også blitt diagnoser det er mye enklere å lese seg selv inn i.

Utviklingsforstyrrelser _synes_. Det er ikke noe som bare i stor grad foregår på innsiden. Derfor er også livshistorikk og evnt. komperentopplysninger av betydning. Maskering har en pris, og maskeringen omfatter ikke alle områder av livet. Symptomer tyter ut. Samtidig peker symptomer ikke entydig mot én diagnose.

Manglende blikkontakt feks, kan være usikkerhet, lavt selvbilde, angst. Mer generelle problemer med det sosiale kan også være det, fordi utrygghet kan gjøre en så engstelig og opptatt av å bli likt eller hvordan man fremstår, at man ikke reagerer adekvat sosialt. Utrygg oppvekst og/eller mobbing, samt andre traumer, gir i mange tilfeller symptomer som kan ligne både på autisme og adhd.

Så selv om alt ser krystallklart ut når man leser noe, så krever det ganske mye kartlegging.

[tommyb]

Ja... Økt kompetanse betyr ikke perfekt. Det gjelder spesielt oss som er på Dunning-Kruger toppen.

Endret 21. april av tommyb
bunn, topp, whatever