Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Skal man leve i et parforhold uten sex – for barnas skyld?


Gjest 2299d...c7a

Anbefalte innlegg

Cassy0110 skrev (1 time siden):

Jeg tror ikke det er verdt å gjøre slike ting for barns skyld i det hele tatt.

Hvis man utelukkende har barnas beste i fokus, så kan det vel hende at det er verdt det?  Det betinger jo at forholdet er trygt, stabilt og godt. Gir man barna en god og trygg oppvekst med godt samarbeid,  selvom forholdet er platonisk så når man kanskje målet om å være sammen for å gi barna en god oppvekst og utgangspunkt. 

Å holde sammen for barnas beste dersom forholdet er preget av krangling, dårlig samarbeid og konflikter derimot er noe annet. Det har ingen noen godt av, hverken foreldre eller barn. 

  • Liker 1
  • Innsiktsfullt 2
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
On 1/31/2023 at 7:26 AM, Guest 2299d...c7a said:

Hovedspørsmålet er jo om det er rett å leve slik overfor seg selv og overfor barna. Det er barna eg har hovedfokus på, og om de har en «uproblematisk» barndom i en del år til så er det kanskje verdt å leve litt utenfor boksen. Sex er ikke hovedfokuset i tråden, men en del av pakken. Men eg tråkker på mange fraskilte foreldre ved å snakke ned deres prosjekt på denne måten, men deres objektive råd på veien hadde jo vært til mye hjelp. Dette er jo ikke noe en går bort til en tilfeldig bekjent som er fraskilt og spør om status på.

En ting du kan tenke litt over er jo hva slags bilde barna dine får av hvordan et forhold skal være. 

De lærer vel mest av å se på hvordan samspillet mellom sin far og mor er. Hvis det samspillet dere har dere imellom ikke viser kjærlighet ovenfor hverandre så blir det kanskje vanskeligere for dem senere i livet. Det spørs sikkert på hvor gamle barna er da, hvor mye de får med seg etc.

  • Liker 1
  • Innsiktsfullt 2
Lenke til kommentar
Gjest 2299d...c7a
Edkose skrev (4 timer siden):

En ting du kan tenke litt over er jo hva slags bilde barna dine får av hvordan et forhold skal være. 

De lærer vel mest av å se på hvordan samspillet mellom sin far og mor er. Hvis det samspillet dere har dere imellom ikke viser kjærlighet ovenfor hverandre så blir det kanskje vanskeligere for dem senere i livet. Det spørs sikkert på hvor gamle barna er da, hvor mye de får med seg etc.

Ja dette er noe eg tenker litt på, men vi viser jo omsorg for hverandre som to venner. Men vi driver ikke noen form for kos/kyss som barna kunne sett. Men når det skal sies så kan man vel si eg har blitt som mine foreldre. Det var ingen form for kyss, klapp og klem der i gården heller. De lever sammen enda og eg vil si vi har et mer harmonisk forhold en dem. Men selv om eg vokste opp slik betyr ikke det at eg ikke evner å se hva som mangler i både mitt og deres forhold. Tror ikke eg har tatt noen skade, og eg vil si eg har hatt dn god oppvekst.

Det at eg skrev denne tråden har fått mange tanker til å svirre hos meg. Føler en del har skjedd, men usikker på om eg kan kalle det fremdrift. Vi har pratet en del, og eg har skrevet en del. 

Har vel ikke fulgt rådet til @Aiven om å sitte stille i båten. Klarte å presse frem en oppklarende samtale med henne. Det bekreftet vel mye av bekymringene mine, og eg ser jo det at vi begge setter barna først.

Og eg fulgte heller ikke rådet til @Baranladion om å ikke gjøre så mye fremstøt. Eg gjentok vel at eg ville ha henne. Så da kan vel hun slappe av i en god stund fremover, trygg og god uten frykt for endring i livet… tosk 🙄

Kanskje det er noen som har gått gjennom foreldrenes skilsmisse som barn med noen velmenende tanker om saken? Er det rett overfor barna å leve slik når samarbeidet stort sett går bra uten store krangler? Mange har sikkert fått nye flotte bonusforeldre/søsken som har hatt det veldig bra. Andre kanskje ikke så bra. (Det trenger nødvendigvis ikke være skilsmissen sin feil.)

 

TS

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

Lenke til kommentar
Gjest 7661e...a29
8 hours ago, Edkose said:

En ting du kan tenke litt over er jo hva slags bilde barna dine får av hvordan et forhold skal være. 

De lærer vel mest av å se på hvordan samspillet mellom sin far og mor er. Hvis det samspillet dere har dere imellom ikke viser kjærlighet ovenfor hverandre så blir det kanskje vanskeligere for dem senere i livet. Det spørs sikkert på hvor gamle barna er da, hvor mye de får med seg etc.

Det er mange historier om hvordan barn opplever skilsmisse, det kommer helt an på hvordan dere som foreldre håndterer det.

Ettersom dere virker å ha en stilltiende enighet om at det allerede er slutt så har dere egentlig gode forutsetninger, selv hvor rart det høres ut. Er det mye trøbbel med det praktiske og økonomiske må det nødvendigvis vurderes.

Føler du at dere har en grei økonomisk enighet og at dere kan enes om ting rent praktisk?

Kan dere enes om 50/50?

Da kan dere lære barna deres noe veldig fint, selv om det ikke er det ønskede utfallet. 

Selv har aldri lært av mine foreldre hvordan man blir enig, hvordan man kan vokse fra hverandre, eller hvordan man lever i et kjærlig forhold. 

De tynte det alt for lenge og lærte meg bare å glatte over ting. 

Anonymous poster hash: 7661e...a29

Lenke til kommentar
Gjest 2299d...c7a skrev (5 timer siden):

Ja dette er noe eg tenker litt på, men vi viser jo omsorg for hverandre som to venner. Men vi driver ikke noen form for kos/kyss som barna kunne sett. Men når det skal sies så kan man vel si eg har blitt som mine foreldre. Det var ingen form for kyss, klapp og klem der i gården heller. De lever sammen enda og eg vil si vi har et mer harmonisk forhold en dem. Men selv om eg vokste opp slik betyr ikke det at eg ikke evner å se hva som mangler i både mitt og deres forhold. Tror ikke eg har tatt noen skade, og eg vil si eg har hatt dn god oppvekst.

Nettopp! Det er vel dette som er realiteten i mange (dei fleste?) velfungerande ekteskap. Sex, kyss og klem blir mindre viktig, men ein har likevel ein nær venn og trufast partner (for livet?), og som ein skal oppdra borna saman med.

Er dette verdt å ofre? Og for kva?

Endret av torbjornen
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Gjest 2299d...c7a
Gjest 7661e...a29 skrev (3 timer siden):

Føler du at dere har en grei økonomisk enighet og at dere kan enes om ting rent praktisk?

Kan dere enes om 50/50?

Vi skulle nok alltids komt til en enighet vil eg tro på det økonomiske og praktiske, men det ville jo blitt tøffere økonomisk og praktisk for begge. Dette ønsker jo ingen av oss.

om du har lest resten av tråden så skjønner du kanskje at eg ser på en 50/50 fordeling som en elendig løsning for barna. Noen tanker…Ikke få ha et fast tilholdssted. Ikke få ha de faste tingene sine på ett sted, uten å måtte bo i en bag. Vennene er alltid usikker på hvor de bor henne i dag, og dermed kanskje lettere blir uteglemt i lek/avtaler. Ikke ha de faste rutinene i forhold til gågrupper/fritidsaktiviteter. Plutselig kommer det stemor/far/stesøsken inn i bildet.. det kan gå bra, eller ikke gå bra. Ikke få feire høytider med begge foreldre etc. det er mange ting eg ser på som verre for barna en om de ikke ser at mor og far holder rundt hverandre.

Men denne form å bo på er gjerne ikke så bra å leve på for egen psyke.

Eg går med en illusjon om at vi skal få det til, selv om håpet er lite. Eg håper fortsatt det er en mulighet å vekke til live det intime. Har innledet kontakt med familievernkontoret og håper det kan ende i en form for parterapi, men litt usikker på om eg får henne med på den tanken. Alt skal i alle fall prøves fra min side.

 

TS

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

Lenke til kommentar
Gjest 2299d...c7a skrev (2 timer siden):

om du har lest resten av tråden så skjønner du kanskje at eg ser på en 50/50 fordeling som en elendig løsning for barna. Noen tanker…Ikke få ha et fast tilholdssted. Ikke få ha de faste tingene sine på ett sted, uten å måtte bo i en bag. Vennene er alltid usikker på hvor de bor henne i dag, og dermed kanskje lettere blir uteglemt i lek/avtaler. Ikke ha de faste rutinene i forhold til gågrupper/fritidsaktiviteter. Plutselig kommer det stemor/far/stesøsken inn i bildet.. det kan gå bra, eller ikke gå bra. Ikke få feire høytider med begge foreldre etc. det er mange ting eg ser på som verre for barna en om de ikke ser at mor og far holder rundt hverandre.

Nyere forskning mener jeg å ha lest støtter oppunder at barna bor 50/50 i slike saker. 

https://forskning.no/sovn-helse-forebyggende-helse/skilsmissebarn-med-delt-bosted-har-det-best/368175

Alle de praktiske problemene du nevner er litt som jeg har nevnt tidligere, ting som høres overveldende ut når man tenker på alt på en gang, men som sannsynligvis i realiteten ikke kommer til å bli problemer i det hele tatt. Det har dog en del forutsetninger, og ting gjøres klart mye enklere om dere feks bor i gangavstands nærhet til hverandre. Det er veldig mange barn i dag som bor 2 forskjellige steder, så dette blir både deres barn og deres venner fort vant til. 

Det kan være problematisk hvis man bor langt fra hverandre, ikke bare rent praktisk med transport til trening og skole osv, men når det gjelder barn og lek, så er det jo positivt at de får venner og nettverk begge steder, og kanskje ikke slik at de blir "uteglemt" begge steder. 

Det absolutt viktigste av alt i en slik 50/50 løsning, er dere foreldres samarbeid, slik at "regler" er likt begge steder,, at de føler seg velkommen begge steder og selvfølgelig at dere snakker positivt om hverandre og støtter og hjelper hverandre med barnas beste i fokus. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Gjest 2299d...c7a
Baranladion skrev (13 minutter siden):

Nyere forskning mener jeg å ha lest støtter oppunder at barna bor 50/50 i slike saker

Ja det er mulig det er bedre en et annen fordeling, men som artikkelen sier: 

«Bare så det er klart, barn i en tradisjonell kjernefamilie har det aller best. Barn med delt bosted har det nest best.»

Så er spørsmålet om min familie er tradisjonell eller ei..

ts

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

Lenke til kommentar
Gjest 2299d...c7a skrev (18 minutter siden):

Ja det er mulig det er bedre en et annen fordeling, men som artikkelen sier: 

«Bare så det er klart, barn i en tradisjonell kjernefamilie har det aller best. Barn med delt bosted har det nest best.»

Så er spørsmålet om min familie er tradisjonell eller ei..

ts

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

Tja, jeg tror ikke det er så langt unna tradisjonelt heller, det varierer sikkert, men det er nok mange familier som er i akkurat din situasjon, altså hvor ting ikke er tipp-topp, men man har det stort sett greit sammen og holder sammen fordi skilsmisse ikke er noen bedre løsning. 

Det virker som du har litt å tenke på fremover, men jeg synes du skal ha skryt for å være såpass tålmodig i tillegg til å sette barnas beste som hovedkriterie. En minnelig løsning er jo kanskje å avvente litt, og skulle familiesituasjonen bli preget av krangling og dårligere oppvekstmiljø for de små, så kan man vurdere om det å gå fra hverandre er riktig, og da jobbe mot en 50/50 løsning der samarbeidet er hovedpri, med da målet om at barna fremdeles skal ha de beste mulige vilkårene for en god oppvekst. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
13 hours ago, Guest 2299d...c7a said:

Ja dette er noe eg tenker litt på, men vi viser jo omsorg for hverandre som to venner. Men vi driver ikke noen form for kos/kyss som barna kunne sett. Men når det skal sies så kan man vel si eg har blitt som mine foreldre. Det var ingen form for kyss, klapp og klem der i gården heller. De lever sammen enda og eg vil si vi har et mer harmonisk forhold en dem. Men selv om eg vokste opp slik betyr ikke det at eg ikke evner å se hva som mangler i både mitt og deres forhold. Tror ikke eg har tatt noen skade, og eg vil si eg har hatt dn god oppvekst.

Det at eg skrev denne tråden har fått mange tanker til å svirre hos meg. Føler en del har skjedd, men usikker på om eg kan kalle det fremdrift. Vi har pratet en del, og eg har skrevet en del. 

Har vel ikke fulgt rådet til @Aiven om å sitte stille i båten. Klarte å presse frem en oppklarende samtale med henne. Det bekreftet vel mye av bekymringene mine, og eg ser jo det at vi begge setter barna først.

Og eg fulgte heller ikke rådet til @Baranladion om å ikke gjøre så mye fremstøt. Eg gjentok vel at eg ville ha henne. Så da kan vel hun slappe av i en god stund fremover, trygg og god uten frykt for endring i livet… tosk 🙄

Kanskje det er noen som har gått gjennom foreldrenes skilsmisse som barn med noen velmenende tanker om saken? Er det rett overfor barna å leve slik når samarbeidet stort sett går bra uten store krangler? Mange har sikkert fått nye flotte bonusforeldre/søsken som har hatt det veldig bra. Andre kanskje ikke så bra. (Det trenger nødvendigvis ikke være skilsmissen sin feil.)

 

TS

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

Jeg vokste opp med skilte foreldre fra 6års aldern og traff faren min annenhver helg. Husker ikke helt den tida 6-12  år som vond. Faren min var også offshore arbeider da og jeg husker mer savnet fra han da enn etter skillsmissen. Verre var det da stefar kom inn i bildet, siden han er av den mer egoistiske typen. 

Er vel stort sett i samme situasjon som deg bortsett fra at vi har bestemt oss for å skilles. Vi har et barn på 8 år. 

En parterapeuten sa at hvis man er flink til å sammarbeide fra før så er man gjerne også det etter et brudd. 

Hvis dere begge setter barna først, så vil jeg regne med at dere kommer til å velge en ny partner som forstår det. 

Føler med deg og lykke til videre.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...
Gjest 2069d...d6f

Et sånt tungt forhold levde jeg i for ca 5 år siden. Kona så bare dumt på meg når jeg spurte om vi kunne ha sex. De få gangene i året jeg fikk viljen min, lå hun bare der og viste ingen interesse. Det var nett som å ha sex med ei dukke. Jeg savnet den tida vi var storm forelsket i hverandre og hadde et deilig sexliv. 

Jeg hadde aldri trudd at jeg skulle gå så langt som å være utro. Men dette var den eneste muligheten til å få dekket det behovet jeg så inderlig trengte, uten å måtte skilles fra kone og barn.

Takket være en god kompis av meg, så ble jeg kjent med en nydelig dame som er i samme situasjon som meg. Vi møtes 2 - 3 ganger i mnd for deilig sex. Dette har vi gjort i ca 5 år nå.

Så, til de av dere som sitter fastlåst i et sånt tungt forhold.. grip sjansen hvis dere har mulighet. Det finnes og datingsider på nettet for dem som vil finne seg en spesiell venn.

Jeg angrer ikke, da livet mitt har blitt helt perfekt. Jeg føler endelig at jeg lever. :)

 

 

 

Anonymous poster hash: 2069d...d6f

Lenke til kommentar
Baranladion skrev (På 21.2.2023 den 7.10):

Hvis man utelukkende har barnas beste i fokus, så kan det vel hende at det er verdt det?  Det betinger jo at forholdet er trygt, stabilt og godt. Gir man barna en god og trygg oppvekst med godt samarbeid,  selvom forholdet er platonisk så når man kanskje målet om å være sammen for å gi barna en god oppvekst og utgangspunkt. 

Jeg hadde blitt skikkelig sur på mine foreldre om de valgte å holde sammen for vår skyld,rett og slett fordi jeg unner de gleden av kjærlighet og kos, om så det hadde betydd at jeg hadde hatt to reserveforeldre. 

Merker og selv tanken på å dele 10-18 år, satt på spissen, av livet med en person bare for å skape illusjonen av en god familie for barna gir meg avsmak. Dette tror jeg fint skulle fått til om det hadde involvert en annen kvinne enn ungenes mor. Rett nok ville jeg gjort mitt ytterste for å skape minst mulig reise og slikt ubehag for ungenes del, og gjort mitt ytterste for å ha en god tone og dialog med mor. 

 

 

  • Liker 3
Lenke til kommentar

For min del var livet krise i 10 år, etter at mamma og pappa skilte seg da jeg var 10 – og det satte sine spor. Men som Hansien skriver, reisetid er veldig viktig. Jeg bodde noen år hos den ene og noen hos den andre – og så tilbake igjen, vidt forskjellige steder av landet. Dette var ikke bra for meg og mine søsken. Ved skillsmisse vil det nok være godt for barn med minst mulig endringer i livet utover at mamma og pappa ikke bor sammen lengre.

  • Innsiktsfullt 3
Lenke til kommentar
Hansien skrev (20 timer siden):

Jeg hadde blitt skikkelig sur på mine foreldre om de valgte å holde sammen for vår skyld,rett og slett fordi jeg unner de gleden av kjærlighet og kos, om så det hadde betydd at jeg hadde hatt to reserveforeldre. 

Merker og selv tanken på å dele 10-18 år, satt på spissen, av livet med en person bare for å skape illusjonen av en god familie for barna gir meg avsmak. Dette tror jeg fint skulle fått til om det hadde involvert en annen kvinne enn ungenes mor. Rett nok ville jeg gjort mitt ytterste for å skape minst mulig reise og slikt ubehag for ungenes del, og gjort mitt ytterste for å ha en god tone og dialog med mor

Hadde du blitt sur nå, eller som barn? Det er det som gjør dette litt komplisert....

Ellers så er jeg enig i det du skriver, jeg mener heller ikke det er verdt å løse det på den måten, og jeg synes heller ikke det er egoistisk å si takk og farvel i TS sin situasjon fordi man selv ønsker å få et litt bedre liv, men da må man jo samtidig gjøre som du skriver, legge til rette for barna på alle mulige måter, slik at dette også blir en positiv måte for dem å leve på, hovedingrediensen her er godt samarbeid mellom foreldrene. 

Lenke til kommentar
Baranladion skrev (9 timer siden):

Hadde du blitt sur nå, eller som barn? Det er det som gjør dette litt komplisert....

Både nå og som barn. Rett nok på det siste måtte jeg nok vært gammel nok mentalt for å forstå dette i sin helhet, og før den tid hadde jeg nok blitt sur fordi mor og far går vær sin vei. Men slik jeg kjenner mine foreldre så tror jeg at de hadde gjort det ytterste for oss ungene så vi skulle vært minst mulig skadelidende, og over tid ville jeg nok akseptert den nye tilværelsen. 

Endret av Hansien
Skrivefeil
Lenke til kommentar
Hansien skrev (45 minutter siden):

Både nå og som barn. Rettet nok på det siste måtte jeg nok vært gammel nok mentalt for å forstå dette i sin helhet, og før den tid hadde jeg nok blitt sur fordi mor og far går vær sin vei. Men slik jeg kjenner mine foreldre så tror jeg at de hadde gjort det ytterste for oss ungene så vi skulle vært minst mulig skadelidende, og over tid ville jeg nok akseptert den nye tilværelsen. 

Ja, og det er derfor dette er en vanskelig situasjon. Barna er ikke store nok, eller mentalt modne nok til å forstå at de voksne går fra hverandre til barnas beste, ihvertfall ikke når de har et forhold som er trygt og godt uten masse krangling og faenskap. Det vil da altså kunne være en traumatisk situasjon for de, dersom foreldre går fra hverandre. Om du spør de samme barna når de er voksne om hva de syntes om at foreldrene var sammen selvom det kun var platonisk og maskinelt, så vil de mest sannsynlig si at det var trist, fordi man vil jo at de skal ha hatt gode fine liv. 

Så målet må være, å la barna ha den samme tryggheten, føle på den samme kjærligheten og fortsatt ha en god og bra oppvekst selvom man går fra hverandre, men det er klart at dette ikke er lett, og selvom man gjør så godt man bare kan etter bruddet, så er det ingen garanti for at ikke barna får noen form for traumer. 

Da er det kanskje lettere, å bite tenna sammen og "fake" ett forhold, selvom jeg ikke ville gått for den måten å gjøre det på. 

Lenke til kommentar
Gjest 3d587...130
Hansien skrev (På 9.3.2023 den 10.01):

Jeg hadde blitt skikkelig sur på mine foreldre om de valgte å holde sammen for vår skyld,rett og slett fordi jeg unner de gleden av kjærlighet og kos, om så det hadde betydd at jeg hadde hatt to reserveforeldre. 

Merker og selv tanken på å dele 10-18 år, satt på spissen, av livet med en person bare for å skape illusjonen av en god familie for barna gir meg avsmak. Dette tror jeg fint skulle fått til om det hadde involvert en annen kvinne enn ungenes mor. Rett nok ville jeg gjort mitt ytterste for å skape minst mulig reise og slikt ubehag for ungenes del, og gjort mitt ytterste for å ha en god tone og dialog med mor. 

 

 

For meg er det jo slik at eg tror at under de rette omstendighetene kan vi få det bra sammen igjen. Eg er jo glad i samboer, og begjærer henne enda. Det er jo det som er så vanskelig oppi det, og eg kommer ikke nærere henne av å stikke avgårde. Eg er også redd at om hun hadde sagt hun ville satse på oss, så ville eg blitt skuffet og gått etter en stund likevel.
Eg tenker kanskje det er henne som bør sette foten ned og avslutte det helt siden hun har sagt og vist at det skal være en avstand mellom oss.

så eg gjør ikke dette bare for barnas del. Eg gjør det også for meg selv, selv om det kanskje sårer meg like mye og en kan kalle det et selvbedrag.

TS

Anonymous poster hash: 3d587...130

Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...
  • 2 uker senere...
Gjest 28429...218

Det er kanskje ikke overraskende, men samtidig egentlig litt overraskende også ( spør du meg) At så mange er i like situasjoner.  Hva gjør at man har et så dårlig mønster på forhold generasjoner på generasjoner?

Jeg er i samme båt som deg TS.  Jeg har også hatt foreldre som ikke var kjærlige ovenfor hverandre under min barndom ( tror jeg har sett de kysse kanskje 2-3 ganger ila mine 30 år) , og nå som jeg har studert psykologi og fått litt mellom ørene, så skjønner man at slike ting setter større spor enn det man tror.

Jeg har selv havnet i et forhold hvor det ikke er noe nevneverdig kjærlighet, jeg og samboer gjør hver vår ting, og barna er det eneste vi har til felles.  Vi er riktig nok intime fra tid og annen, men begge vet at det bare er for å prøve å holde samlivet i live og det ligger ikke mye følelser bak, så det er bare snakk om tid før det forsvinner. Er tross alt nede i 1 gang i mnd nå.

Jeg tolererer slikt forhold fordi jeg har nemlig sett det hele tiden med egne foreldre, og det samme gjelder for min samboer. Når jeg drøfter dette med kamerater som har hatt foreldre som var kjærlige mot hverandre foran barna, så stusser de enormt på hvorfor jeg er sammen med samboer enda. Og det er forståelig fra deres perspektiv ikke sant. For de har jo vokst opp med at mor og far forhold er kjærlige, det har ikke jeg. Vi mennesker er så utrolig tilpasningsdyktige at det er skremmende. Såpass gode at vi lar det mest verdifulle vi har bli overkjørt. Nemlig tiden vår. 
Selv om jeg er oppmerksom på min egen situasjon, gjør jeg ikke mye for å bedre den heller.  Jeg som sikkert mange andre er lei av å prøve, da er det lettere å ikke gjøre noe, og leve som man tror man vil. 

Jeg vil jo si at jeg gjør som jeg vil ( i den grad man kan som forelder ) 90% av tiden.  Jeg bruker kveldene på meg selv, og helgene går til barna. Utenom det går det i jobb og søvn.  Med andre ord lever jeg nok som jeg ville gjort hvis jeg var alene, og da trumfer det å være sammen av praktiske grunner enn å gå hver for seg. 

Sannsynligheten for utroskap vokser for hvert år, det dukker jo opp fantasier veldig ofte når man havner i seksuell ubalanse.
og hadde jeg møtt en kvinne som en annen her nevner som er i samme situasjon, så ville nok jeg også tatt den. Men igjen kanskje ikke.. Alt etter dagsfølelsen.

Håper du finner ut av hva som er riktig for deg, for hva enn noen andre sier, så er valget fortsatt ditt. Og du må stå i det.

Jeg vil tro at så lenge dere ikke krangler, og er vennlige så skader det ikke barna mer enn hvis dere var skilt, men det kommer også ann på oppdragelsen dere gjør. 

Kjenner flere barn som takler skilsmisser ekstremt bra da oppdragelsen har vært god, De som har ustabile forhold til det har som regel noen traumer som følge av det hele og foreldrene er å skylde..

"Sunne" skilsmisser/brudd gjør ikke så stor skade på barn som mange skal ha det til, men nå er det begrenset med antall "sunne" brudd som er ute å går også.

Anonymous poster hash: 28429...218

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...