Hvordan finner man veien ut av rusavhengighet?

[Kjell Sande]

Jeg tenker at det fins minst like mange veier ut av rusavhengighet som inn i rusavhengighet. Jeg tenker at vilje og motivasjon betyr mye, at man må være sin egen sjef og beslutte dette selv. Ofte tenker jeg at veien ut av rus minner litt om et prosjekt. Prosjekteier skriver kontrakt med leverandører om alt som trengs for å få prosjektet gjennomført. Prosjektet har klart definerte mål og kjøres i en viss periode. 

Jeg tenker at en form for rehabilitering er en viktig del av veien ut av rus. Og tenker at etter rehabiliteringen må man få seg bolig, jobb og venner. Det siste veistykket handler om full sosial integrering.  Kanskje er dette den vanskeligste delen? Når man er ute og reiser føles det trygt langs den trafikkerte, opplyste og godt skiltede veien. Men hva med den siste kilometeren? Der man aldri har vært før. Dårlig skilting, svingete og smalt.

Hva tenker dere?

/Kjell Sande
Folkeaksjonen flere ut av rus

https://www.facebook.com/Flereutavrus

 

[plankeby]

En viss egenmotivasjon for å komme ut er viktig. Har erfart at tvang også virker, at man får begrenset frihet over tid og en systematisk behandling. Er for det på de som er 14 -18 år.

Mange opplever de 3-5 første årene med rus som herlig tid. Man har penger, damer, nettverk, fester og føler seg konge.

Etter 5 år begynner nedsiden for noen avhengigheten, gjeld, konflikter med mer. Dette er selvsagt variabelt.

Vi må huske på at rusmisbruk er sammensatt og det er få med vanskelig barndom etc som blir rusmisbrukere. Det ligger i rusmisbrukere "natur" å ikke ta ansvar for egne valgt, å gå i offerrolle osv. 

Å gi rusmisbrukere støtte for årsaker til at de begynte å ruse seg er et stygt slag i trynet til alle de som har lik historie, men ikke valgte rus.

Å vise empati, støtte osv er selvsagt, men ikke å dyrke rusmisbrukerea offerrolle.

Forøvrig  tøft å jobbe med rusmisbrukere, da det kan gå på liv og helse løs for de som jobber med dette. Enten fordi man blir helt oppspilt og utmattet, eller blir forfulgt og utsatt for hevn. Flere rusmisbrukere har besøksforbud mot enkelte offentlige ansatte. For meg måtte jeg kaste inn håndklet etter 20 år. 

Det er givende og tappende å jobbe med rusmisbrukere. Men å bo og jobbe med de tyngsre rusmisbrukere i samme by vil jeg fraråde om man har familie.

Jobb, bolig og venner er viktige faktorer, men ingen sikkerhet.

Vi må ikke glemme at rusmisbrukere er mer enn "de som "bor på gata".

Endret 18. desember 2022 av plankeby

[BadCat]

Rammene satte du selv. Hadde du skrevet rus hadde det vært muligheter, men siden du skriver rusavhengighet og kun et fåtall har gener og kropp som kan bli avhengig, er disse avhengige temmelig ute å kjøre. De får en vedvarende livslang kamp med å holde seg unna rus.

Hvordan kutter man ut rus? Man er blant de 85% som ikke har anlegg for å bli avhengig av rus. 

Rusavhengighet derimot, det finnes det ingen vei ut av. Den som er psykisk sterk kan kanskje holde seg unna rusmidler tross avhengighet. 

Endret 18. desember 2022 av BadCat

[:utakt]

Kjell Sande skrev (På 17.12.2022 den 18.31):

Og tenker at etter rehabiliteringen må man få seg bolig, jobb og venner. Det siste veistykket handler om full sosial integrering.  Kanskje er dette den vanskeligste delen?

Jeg har ikke greie på dette i det hele tatt, men det du skriver her om at dette kan være den vanskeligste delen, det høres veldig logisk ut. 

Å komme over en avhengighet er vanskelig nok i seg selv. Når det gjelder rus har man kanskje vært borte fra hjemmet, bodd på en institusjon et sted og fått dagene skreddersydd for at man skal lykkes med å komme seg ut av rusen. 

Så kommer man hjem, uten hjelpeapparatet rundt seg. Om man ikke har noe fornuftig å bruke tiden på, og et nettverk med rusfrie venner, da tror jeg det er ganske håpløst å ikke falle tilbake til det gamle livet. 

Om man blir sendt på avrusning, jobbes det noe med "livet etterpå" der? 

[Kjell Sande]

plankeby skrev (24 minutter siden):

En viss egenmotivasjon for å komme ut er viktig. Har erfart at tvang også virker, at man får begrenset frihet over tid og en systematisk behandling. Er for det på de som er 14 -18 år.

Mange opplever de 3-5 første årene med rus som herlig tid. Man har penger, damer, nettverk, fester og føler seg konge.

Etter 5 år begynner nedsiden for noen avhengigheten, gjeld, konflikter med mer. Dette er selvsagt variabelt.

Vi må huske på at rusmisbruk er sammensatt og det er få med vanskelig barndom etc som blir rusmisbrukere. Det ligger i rusmisbrukere "natur" å ikke ta ansvar for egne valgt, å gå i offerrolle osv. 

Å gi rusmisbrukere støtte for årsaker til at de begynte å ruse seg er et stygt slag i trynet til alle de som har lik historie, men ikke valgte rus.

Å vise empati, støtte osv er selvsagt, men ikke å dyrke rusmisbrukerea offerrolle.

Forøvrig  tøft å jobbe med rusmisbrukere, da det kan gå på liv og helse løs for de som jobber med dette. Enten fordi man blir helt oppspilt og utmattet, eller blir forfulgt og utsatt for hevn. Flere rusmisbrukere har besøksforbud mot enkelte offentlige ansatte. For meg måtte jeg kaste inn håndklet etter 20 år. 

Det er givende og tappende å jobbe med rusmisbrukere. Men å bo og jobbe med de tyngsre rusmisbrukere i samme by vil jeg fraråde om man har familie.

Jobb, bolig og venner er viktige faktorer, men ingen sikkerhet.

Vi må ikke glemme at rusmisbrukere er mer enn "de som "bor på gata".

Takk for et klokt og nyttig svar. I "Folkeaksjonen flere ut av rus" jobber vi med å utvikle et kurs for "medvandrere". Samtidig har jeg gjort samme observasjon som du forteller om. Det er mange som sliter på forskjellige arbeidsplasser der man jobber tett på rusavhengige. Er det da naivt å tro at vanlige mennesker uten utdannelse, skal stille opp som venner og oppmuntre folk langs den noen ganger svært vanskelige veien ut av rus? 

I perioder vil de fleste som ønsker å komme bort fra rusmiljøet i en form for døgnbasert rehabilitering eller omsorg. Tenker jeg. Da vil man være litt på avstand mens de som jobber på stedet der vår venn oppholder seg vil ha den tette oppfølgingen. Men etter at folk kommer tilbake vil det være behov for en "medvandrer."

[plankeby]

BadCat skrev (12 minutter siden):

Rammene satte du selv. Hadde du skrevet rus hadde det vært muligheter, men siden du skriver rusavhengighet og kun et fåtall har gener og kropp som kan bli avhengig, er disse avhengige temmelig ute å kjøre. De får en vedvarende livslang kamp med å holde seg unna rus.

Hvordan kutter man ut rus? Man er blant de 85% som ikke har anlegg for å bli avhengig av rus. 

Rusavhengighet derimot, det finnes det ingen vei ut av. Den som er psykisk sterk kan kanskje holde seg unna rusmidler tross avhengighet. 

Rus så handler det om mer enn både venner, jobb og penger. Flerexsom sliter med rus har både god jobb, penger og venner. Så noen lett oppskrift ut fra rusbruk er det ikke. 

Ellers er dette et enormt tema ja, med gener, osv. Trådstarter viser til rusavhengighet.

Det er ofte terapeutiske samtaler overe år som kan hjelpe.Men dettexer så stort felt at det går ikke med korte svar på mobiltasting. Vi har mye forskning, litteratur og erfaring i Europa.

Det trengs en bredde av ulike tilbud, men egenmotivasjon må være der.

[Kjell Sande]

BadCat skrev (17 minutter siden):

Rammene satte du selv. Hadde du skrevet rus hadde det vært muligheter, men siden du skriver rusavhengighet og kun et fåtall har gener og kropp som kan bli avhengig, er disse avhengige temmelig ute å kjøre. De får en vedvare livslang kamp mot å holde seg unna rus.

Kan du forklare litt nærmere? Jeg hadde nemlig tenkt å skrive rus og ikke rusavhengighet. Hva hadde svaret ditt blitt om det stått: "Hvordan finner man veien ut av rus?"

 

[Selfuniverse]

10 minutes ago, BadCat said:

kun et fåtall har gener og kropp som kan bli avhengig

Her vil jeg si at du er litt ute å kjøre. Mennesker har som regel ett hig etter en eller annen form for rus/lykke. Har du sett hvor mange som har med seg en flat dings overalt og ikke greier seg uten? Hvor mange fulgte med på fotball VM uten at de strengt tatt ikke 'trenger' å gjøre det. Det er eksponering for hva slags avhengighet folk får som er mer avgjørende. Opioid krisen i Kina, og tilogmed tiden før det ble alkoholforbud i Norge, er vel bevis nok på at folk er generelt sårbare for å bli avhengig av midler som kan være svært farlig. Ikke bare 'ett fåtall'.

Trygghet i familien, spesielt i barndommen, er også viktig.

 

[Kjell Sande]

:utakt skrev (4 minutter siden):

 

Om man blir sendt på avrusning, jobbes det noe med "livet etterpå" der? 

Ja slik jeg forstår det bruker man mye tid på å snakke om og å planlegge veien videre. Motivasjon kommer gjerne ut fra de mål man setter og det håp man har om å kunne oppnå disse målene. Men når en er i behandling får en relasjon med fagfolk som ikke er tilgjengelige på samme måte eller i samme grad etter behandlingen er ferdig. Dette kan i noen grad oppveies gjennom dagbehandling i poliklinikk i en periode etter døgnbasert opphold. Men det vi i Folkeaksjonen flere ut av rus ser, er at noen ganger svikter det grovt. En som er i behandling blir tildelt bolig i et belastet område, eller det blir ikke lagt til rette for aktiviteter og muligheter for sosial integrering. Derfor ønsker vi å utdanne "medvandrere", vanlige mennesker som kan være venner langs veien og døråpnere inn i nye miljø.

[SilverShaded]

Etter å ha levd sammen med en rusavhengig/misbruker over en del år, er jeg sikker på ihvertfall EN ting : Det går ikke med mindre personen vil det selv 120%. Å tro at man kan forandre andre mennesker er naivt, å tro at man kan hjelpe en misbruker som ikke selv ønsker det med hele sitt hjerte er en oppskrift på fiasko. Derimot er det uvurderlig å være der for å støtte en rusavhengig som selv har bestemt seg for å komme ut av det. Å ha profesjonelle på teamet er selvsagt også en nødvendighet...lege(r), psykolog og andre folk med erfaring.på dette tema. Derfra er den 'beste veien' avhengig av personen det gjelder, og dreier seg om familie, venner, institusjonsopphold osv.

[plankeby]

Ensomhetsfølelse kan man ha selv med stor familie, venner osv.. Følelse av å ikke strekke til og utenforskap i visse settinger er naturlig. Svært få er god på alt. Men må være fornøyd med en middelvei, eller så blir man "dømt til nederlagsfølelse". 

Det er litt myte at rusavhengige etter endt "opphold" (veldig misvisende ordlyd) ikke har noen rundt seg. Noen som sliter vil også aktivt avvise mennesker rundt seg, type reaktiv personlighetforstyrrelse. 

 

Eksempel på tilbud man kan bruke i løpet av en uke uten kostnad om man ikke er i arbeid. Tilbud via stat, kommune fylkeskommune og andre aktører:

Svømming, treningssenter, klatring , gåturer med mer. Dette, via ulike navn, ofte kalt Aktiv på Dagtid. 

Treffpunkt og besøk/samvær med personer hos eller hjemme fra Frivillighetssentralen, Røde kors, Blå kors med flere. 

Samtaletimer med terapeut. 

Musikkterapi, kurs, utviklingssamtaler. 

Så det er mye man kan gjøre i samvær med endre både i grupper og en til en uten kostnad. Dette kan ha ulike navn fra by til by. 

Her vil man treffe flere som helhjertet vil stille opp med kjøring, støtte osv ved siden av profesjonelle samtaldr fra profesjonelle. 

Dette er bare eksempler, det kan være flere tilbud enn dette via Lions, Kiwanis og andre osv. Pluss telefontjenester og nettjenester. Mennesker som genuint vil stille opp av hjerte og omsorg. 

Men man må ha bygdt opp egenønske om å benytte og ta i mot dette. 

Se bare til en andel kraftig overvektige: Mange er ikke motivert nok for livsstilsendring selv ved advarsel og ender til slutt på operasjonsbordet. 

 

Selvsagt vil det være forskjell på å bo i deler av Finnmark kontra tettsteder, angående tilbud. 

Det nevnes "full sosial integrering" hva i all verden skal man legge i dette og lager man ikke et skyhøyt delvis urealistisk mål? Egentlig er dette, ganske nedlatende ordlyd og naivt. Å få mulighet til dette er viktig men å oppnå dette er noe annet. Ref. min innledning i dette innlegg.

Hvor stor del av befolkningen føler seg egentlig "fullt sosialt integrert"? Da legger man listen så høyt at man nesten er dømt til å mislykkes, det er litt stygt.

Folkeaksjonen mot rus har sikkert gode intensjoner, men kan også trå veldig feil med noe av sin ordlyd. Dette er kristent drevet og mange menigheter bidrar positivt. For noen er et aktivt religiøst liv også en vei ut av rus. 

Endret 18. desember 2022 av plankeby

[Inspector]

Kjell Sande skrev (På 17.12.2022 den 18.31):

Hva tenker dere?

 

Et stort spørsmål som har mange individuelle løsninger. Det viktigste er vel å oppleve mestring, trygghet, harmoni og et godt nettverk.

Det enkleste er å unngå å havne i et dårlig miljø. Selv om mange korttenkte skriker om legalisering, er gode prinsipper og solide holdninger gode å ha i tilfeldighetenes spill.

 

[Kjell Sande]

plankeby skrev (39 minutter siden):

 

Det nevnes "full sosial integrering" hva i all verden skal man legge i dette og lager man ikke et skyhøyt delvis urealistisk mål? Egentlig er dette, ganske nedlatende ordlyd og naivt. Å få mulighet til dette er viktig men å oppnå dette er noe annet. Hvor stor del av befolkningen føler seg egentlig "fullt sosialt integrert"? Da legger man listen så høyt at man nesten er dømt til å mislykkes, det er litt stygt.

Folkeaksjonen mot rus har sikkert gode intensjoner, men kan også trå veldig feil med noe av sin ordlyd. Dette er kristent drevet og mange menigheter bidrar positivt. For noen er et aktivt religiøst liv også en vei ut av rus. 

Du har så rett. Det med bruk av ord er viktig og vanskelig. Fagfolk på området strør om seg med ord og begrep. Skal man snakke med de må man til en viss grad bruke deres ord. Men ja, vi i folkeaksjonen flere ut av rus, må kunne snakke et språk folket forstår og kjenner seg igjen i. Takk for påminnelsen! 

Full sosial integrering kan erstattes med noe å fylle dagene med, noen å prate med. Min bakgrunn fra kristen menighet betyr at jeg vil prøve å legge til rette for at alle som ønsker det skal kunne bli del av et menighets-fellesskap. Idrettsbevegelsen prøver på det samme gjennom gatefotballen og andre aktiviteter som åpner opp for å være i lag med andre. Det siste jeg hørte om var golfbevegelsen sitt ett slag om gangen tilbud. Vår tankegang er et vi i større grad må møte opp i miljø og stille oss til disposisjon som venner og medvandrere. Vi kan nevne mange andre som for eksempel Back in the ring sine Yoga grupper.

Om vi alle i dette landet forandret litt på vår holdning. Erstattet kjeft og irettesettelse med oppmuntring og vennlige smil til alle som sliter så ville det gjøre en forskjell for mange.

[Påkrevdnavn]

Min far er en langtids rusmisbruker. 

Han har gjennom livet gjort alt det stereotypiske fæle mot familien som man leser om titt og ofte, og for å være helt ærlig så har ikke jeg plass til han i livet mitt. Når han ringer meg (som regel når han prøver å bli nyktern igjen, går ett par år mellom hver gang) så har ikke han forståelse av at tid har gått, og han snakker til meg som om jeg er en ung tenåring. 

Veien ut av rus er komplisert og lang, og jeg tror mange undervurderer tiden rett etter at man har blitt nyktern. Det er ikke rettferdig ovenfor meg å forvente at jeg skal bruke min tid og energi på et menneske som har svikta meg på alle mulige vis gjennom hele mitt liv, og han får ikke støtten han trenger, hverken fra meg, andre i familien eller instutisjoner rundt han.  Så da blir kveldene lange og ensomme, og veien til de han kaller venner blir kort. 

Men jeg tror det er forskjell på yrkeskriminelle rusmisbrukere som har over 30 år på gata bak seg, og de som halveis fungerer i samfunnet så klart. 

Spennende debatt, jeg tror støtte til å fylle hverdagen etter rehabilitering, for når normalen er rus, så vet man ikke hva man skal gjøre når den forsvinner. 

[torbjornen]

Finst det ikkje noko som heiter ettervernsgrupper, som består av tidlegare rusmisbrukar?

Elles er denne folkeaksjonen eit prisverdig initiativ, og eg håpar at eit slikt tilbod i så fall kan nyttast av alle uansett livssyn.

[plankeby]

torbjornen skrev (47 minutter siden):

Finst det ikkje noko som heiter ettervernsgrupper, som består av tidlegare rusmisbrukar?

Elles er denne folkeaksjonen eit prisverdig initiativ, og eg håpar at eit slikt tilbod i så fall kan nyttast av alle uansett livssyn.

Det finnes. Blant annet blir tidligere rusmisbrukere, som nå er helt ute av rusen, ansatt som erfaringskonsulenter i stat og kommune.

Det har vært stort fokus på tema ettervern de siste 10-15 åra. Sier ikke at alt er topp, men det tilbys mye.

Utfordringen er ofte tidsrommet kl 19 til midnatt, da er det nok mer begrenset. Her er jo også noe av læringen å evne alenetid med seg selv også.

Rusmisbruk er sammensatt, men vi er heldigvis på vei bort fra å bagatellisere dette i form av "stakkars deg, selvsagt er du et offer for din oppvekst, offer for samfunnet osv.". Å bare gjøre noen til offer, styrker på ingen måte egenansvaret vi alle har for å prøve å ta tak i våre liv.

Noen pårørende til rusmisbrukere er selv blitt meget ødelagt av rusmisbrukeren. Hele familier og slekter kan ha stått i store belastninger i tiår, rus, vold, kriminelle på døra, overgrep osv. I enkelte tilfeller må man ivareta seg selv med å få avstand fra sin rusmisbrukende nære slektning. 

Har selv mine sider jeg absolutt bør ta tak i helsemessig, og det vil være tullete å skylde på samfunnet eller andre om at jeg ikke tar nok tak i eget liv. Ikke at man skal løse ting alene, men bruke og benytte hjelp.

Tidligere rusmisbrukere har senere takket de som personen hatet mest den gang, det var personene som stilte klare krav og støte samtidig. Ikke bare dullet med og støtte.

Bjørn Eidsvåg synger bra "jeg kan ikke gå skritta for deg, men med deg".  

Å mestre ensomhetsfølelse er nok det viktigste fokus man kan ha. Noen kan føle inngripende ensomhetsfølelse selv i løpet av en uke full av sosiale aktiviteter. Dette er et viktig tema generelt i Norge nå.

Endret 19. desember 2022 av plankeby

[Kjell Sande]

Påkrevdnavn skrev (5 timer siden):

Min far er en langtids rusmisbruker. 

Han har gjennom livet gjort alt det stereotypiske fæle mot familien som man leser om titt og ofte, og for å være helt ærlig så har ikke jeg plass til han i livet mitt. Når han ringer meg (som regel når han prøver å bli nyktern igjen, går ett par år mellom hver gang) så har ikke han forståelse av at tid har gått, og han snakker til meg som om jeg er en ung tenåring. 

Veien ut av rus er komplisert og lang, og jeg tror mange undervurderer tiden rett etter at man har blitt nyktern. Det er ikke rettferdig ovenfor meg å forvente at jeg skal bruke min tid og energi på et menneske som har svikta meg på alle mulige vis gjennom hele mitt liv, og han får ikke støtten han trenger, hverken fra meg, andre i familien eller instutisjoner rundt han.  Så da blir kveldene lange og ensomme, og veien til de han kaller venner blir kort. 

Men jeg tror det er forskjell på yrkeskriminelle rusmisbrukere som har over 30 år på gata bak seg, og de som halveis fungerer i samfunnet så klart. 

Spennende debatt, jeg tror støtte til å fylle hverdagen etter rehabilitering, for når normalen er rus, så vet man ikke hva man skal gjøre når den forsvinner. 

Så sant alt du sier. "... veien til de han kaller venner blir kort." Her er du inne på noe viktig. Kanskje trenges det nye venner? Det er vanskelig for en profesjonell behandler eller en pårørende å fylle alle hull. 

Jeg forstår at det å være pårørende er vanskelig. At det trengs noen andre som kan støtte i vanskelige perioder og at pårørende kan komme inn på rette tidspunkt. Det fins så mye løgn og manipulasjon knyttet til rus. Dette er en vanskelig balanse. Men desto viktigere er det at vi knekker kodene så flere kan få den rette hjelpen.

[Kjell Sande]

torbjornen skrev (På 19.12.2022 den 12.16):

Finst det ikkje noko som heiter ettervernsgrupper, som består av tidlegare rusmisbrukar?

Elles er denne folkeaksjonen eit prisverdig initiativ, og eg håpar at eit slikt tilbod i så fall kan nyttast av alle uansett livssyn.

Jo det fins mange ulike selvhjelpsgrupper, Fontenehus og frivillige organisasjoner som organiserer grupper. 

Vårt mål med Folkeaksjonen er at så mange som mulig blir med i den store heiagjengen. At alle kan dele av sine erfaringer slik at det positive benyttes for å hjelpe flere og det negative benyttes til å rette systemfeil og manglende samhandling. Vi ønsker å oppmuntre og støtte den enkelte som vil ut av rus. Og vi ønsker å påvirke alle politikere til å bruke penger på formål som gir gode resultat. Så ønsker vi best mulig samarbeide med alle aktører innenfor rusfeltet.

Vi hadde akkurat en kronikk inne i Drammens Tidende som fortelle litt om hva vi står for:
https://www.dt.no/hva-har-vi-gjort-for-rusmisbrukerne-i-2022/o/5-57-2041284

Avisen har sjekket vår hjemmeside https://www.flereutavrus.no og oppsummerer:

Folkeaksjonen flere ut av rus er en en folkelig bevegelse med målsetting å hjelpe mange flere ut av rus.

De arbeider og motiverer for rusfri behandling og videreføring / ettervern. Bevegelsen skal tilrettelegge for samarbeide mellom de mange forskjellige aktører og instanser i rusfeltet offentlige, ideelle, kirker og private, og støtte opp om tiltak som omsorgssentre, forebyggende og oppsøkende virksomhet, ettervernstiltak med bolig, utdannelse, arbeid og fellesskap.

Folkeaksjonen lere ut av rus støtter ideelle rustiltak med faglig utvikling, forsvarlighet i tjenestene og bedre rammevilkår.

Folkeaksjonen flere ut av rus har et kristent verdigrunnlag.

Endret 24. desember 2022 av Kjell Sande

[Kjell Sande]

Har lest litt forskjellige rapporter om hvordan folk har det etter behandling og hva som gir best resultat i det lange løp. Det er ingen tvil om at gode vennskap, noe meningsfullt å bruke tiden til, og en trygg bolig har mye å si. Derfor er det viktig at vi heier på arbeidsgivere som gir folk ansvar, frivillige organisasjoner, Fontenehus osv. som gir folk en meningsfull hverdag i trygge rammer, og kommuner som er flinke til å etablere gode og trygge boliger. Men så er det også slik at du og jeg og hvermansen også må trø til. Vi må åpne noen dører og slippe folk inn. By på oss sjøl og slippe andre til.

[knutinh]

Selfuniverse skrev (På 18.12.2022 den 20.05):

Det er eksponering for hva slags avhengighet folk får som er mer avgjørende.

Jeg har vært eksponert for tobakk opp igjennom hele oppveksten men endte ikke opp som bruker.

Jeg har nytt alkohol siden før jeg var 18 men føler ikke noen avhengighet eller problemer knyttet til alkohol.

Jeg tror at vi er forskjellige. Kanskje mine lykke-reseptorer er forskjellige fra dine, og at dette er både biologisk og miljø-styrt? 

Det hadde vært interessant å høre fra den «andre siden» - de som bruker narkotika og som føler at de lever godt med det (gjerne med bekreftelse fra barn/foreldre/partner om at det ikke er et problem). Når jeg gikk på skolen ble vi omtrent fortalt at om vi prøvde hasj så ville vi ende opp død av overdose på Oslo S.

Endret 28. desember 2022 av knutinh