Gammel mobber, bør jeg ta kontakt med mobbeoffer?

[Karl Skapeland]

 

vet ikke hva du endte opp med å gjøre her men:

mannen min og mange andre på hans trinn mobbet ei overvektig jente på barne og ungdomsskolen.

 

jeg fikk han til å ta kontakt med denne jenta og be om unnskyldning for noen år siden. jeg tror han hadde lyst selv også, men trengte et spark i ræva.

han skrev en beskjed til henne på melding på facebook, jeg tenker det ville vært for mye konfrontasjon om han hadde ringt. slik fikk også hun en sjangse til å bearbeide at hun ble kontaktet, og slik vurdere hva hun ville gjøre videre.

 

hun skrev tilbake og sa at hun ble veldig glad for meldingen hans. han var den eneste som i løpet av de 10-15 årene hadde bedt om unnskyldning. hun skrev at hun hadde hatt mange problemer pga mobbingen, og syntes det var godt at han viste anger ovenfor å ha ødelagt livet hennes såpass mye.

 

for mannen min sin del har det hjulpet han også.

 

Anonymous poster hash: 4686b...931

 

 

Jeg blir egentlig ganske provosert av å lese dette.  Hadde det vært jeg som hadde blitt kontaktet, så hadde jeg bedt din mann om å brenne i helvete.

 

Dette kan slå begge veier.  Jeg tviler ikke på at det finnes noen som ville blitt glad for å få en beklagelse, men for mitt eget vedkommende hadde det rippet opp i ting jeg har brukt mesteparten av livet mitt på å prøve å glemme.  Jeg sliter den dag i dag med dårlig selvbilde.

 

Neste gang du får lyst å gjøre en god gjerning for å styrke ditt eget selvbilde, så finn på noe annet.

Endret 13. januar 2016 av Karl Skapeland

[snip]

Hadde jeg fått en melding fra mobbere ¨å hadde jeg gitt beskjed om at dem skulle ryke å reise.

jeg vil aldri tru at dem mener noe- og vertfall om dem hadde skrevet til meg på facebook eller lignede.

Jeg ble mobbet fra første klasse til videregående, og fikk ødelagt heile skolegangen hadde heller ikke mye venner.

 

Og merker det i dag at skolegangen mangler.Og har heller ikke så mange venner fra den tiden lenger.

Det å ta kontakt med noe som har blitt mobbet så hart at det har gått over styr er ikke sørlig lurt.

Mange slitter sliter psykisk i dag på grunn av noen tøffe idioter skulle prøve og vise seg fram.

Du kan ha faktisk ha ødelagt livet til den stakkars karen/jenta som du mobbet.

Og han har kanskje kommet seg videre, mange gjør ikke det. Mange slitter enda med det ene eller det andre.

 

Og det er ikke sikkert han har det så bra i dag heller, mange slitter økonomisk vanskelig for å kunne få seg en jobb på grunn av all mobbingen. Etter dem mistet så mye fra skolegangen.

Tenk deg alvorlig igjennom dette.

Ta en grundig sjekk hvordan han/hun har det i dag.

Eventuelt hvordan dem lever og bor.

 

Det hjelper lite å komme så mange år etter på, hva vil du egentlig med dette.

Vil du bli venn med han/hun noe som jeg tviler på at offeret vil.

 

Eller har du kanskje begynt å bli mobbet selv så du vet hvordan det er å bli mobbet?

Eller prøver du bare å få skaffet flere venner på fac.

Noe som dem ikke setter pris på.

 

HUSK DU VIL ALTID VÆRE EN FALSk VENN UANSETT...!!!!!

Endret 13. januar 2016 av snip

[Aiven]

Hadde jeg fått en melding fra mobbere ¨å hadde jeg gitt beskjed om at dem skulle ryke å reise.

jeg vil aldri tru at dem mener noe- og vertfall om dem hadde skrevet til meg på facebook eller lignede.

Jeg ble mobbet fra første klasse til videregående, og fikk ødelagt heile skolegangen hadde heller ikke mye venner.

 

Og merker det i dag at skolegangen mangler.Og har heller ikke så mange venner fra den tiden lenger.

Det å ta kontakt med noe som har blitt mobbet så hart at det har gått over styr er ikke sørlig lurt.

Mange slitter sliter psykisk i dag på grunn av noen tøffe idioter skulle prøve og vise seg fram.

Du kan ha faktisk ha ødelagt livet til den stakkars karen/jenta som du mobbet.

Og han har kanskje kommet seg videre, mange gjør ikke det. Mange slitter enda med det ene eller det andre.

 

Og det er ikke sikkert han har det så bra i dag heller, mange slitter økonomisk vanskelig for å kunne få seg en jobb på grunn av all mobbingen. Etter dem mistet så mye fra skolegangen.

Tenk deg alvorlig igjennom dette.

Ta en grundig sjekk hvordan han/hun har det i dag.

Eventuelt hvordan dem lever og bor.

 

Det hjelper lite å komme så mange år etter på, hva vil du egentlig med dette.

Vil du bli venn med han/hun noe som jeg tviler på at offeret vil.

 

Eller har du kanskje begynt å bli mobbet selv så du vet hvordan det er å bli mobbet?

Eller prøver du bare å få skaffet flere venner på fac.

Noe som dem ikke setter pris på.

 

HUSK DU VIL ALTID VÆRE EN FALSk VENN UANSETT...!!!!!

 

Du gjør her litt det samme som mobberne gjorde med deg, altså setter et negativt bilde på dem og mener at du kjenner dem bedre enn de gjør selv. Å senke seg til deres nivå kan kjennes godt der og da, men er kanskje ikke spesielt sunt på sikt?

Endret 13. januar 2016 av Aiven

[Muggkaare]

En bekjent av meg var en mobber i sine ungdoms år. Ikke sånn halvveis, men en real, jævlig drittsekk. Såpass at han ødela oppveksten til noen personer. I voksen alder angret han no' jævlig på det, og tok kontakt med de det gjaldt, var åpen om alt, og unnskyldte seg. Nøyaktig hvordan aner jeg ikke da jeg ikke føler jeg har noe med det, men det gikk nå bra for han, og mobbeofrene ser også ut til å hatt godt av det.

[snip]

 

Hadde jeg fått en melding fra mobbere ¨å hadde jeg gitt beskjed om at dem skulle ryke å reise.

jeg vil aldri tru at dem mener noe- og vertfall om dem hadde skrevet til meg på facebook eller lignede.

Jeg ble mobbet fra første klasse til videregående, og fikk ødelagt heile skolegangen hadde heller ikke mye venner.

 

Og merker det i dag at skolegangen mangler.Og har heller ikke så mange venner fra den tiden lenger.

Det å ta kontakt med noe som har blitt mobbet så hart at det har gått over styr er ikke sørlig lurt.

Mange slitter sliter psykisk i dag på grunn av noen tøffe idioter skulle prøve og vise seg fram.

Du kan ha faktisk ha ødelagt livet til den stakkars karen/jenta som du mobbet.

Og han har kanskje kommet seg videre, mange gjør ikke det. Mange slitter enda med det ene eller det andre.

 

Og det er ikke sikkert han har det så bra i dag heller, mange slitter økonomisk vanskelig for å kunne få seg en jobb på grunn av all mobbingen. Etter dem mistet så mye fra skolegangen.

Tenk deg alvorlig igjennom dette.

Ta en grundig sjekk hvordan han/hun har det i dag.

Eventuelt hvordan dem lever og bor.

 

Det hjelper lite å komme så mange år etter på, hva vil du egentlig med dette.

Vil du bli venn med han/hun noe som jeg tviler på at offeret vil.

 

Eller har du kanskje begynt å bli mobbet selv så du vet hvordan det er å bli mobbet?

Eller prøver du bare å få skaffet flere venner på fac.

Noe som dem ikke setter pris på.

 

HUSK DU VIL ALTID VÆRE EN FALSk VENN UANSETT...!!!!!

 

Du gjør her litt det samme som mobberne gjorde med deg, altså setter et negativt bilde på dem og mener at du kjenner dem bedre enn de gjør selv. Å senke seg til deres nivå kan kjennes godt der og da, men er kanskje ikke spesielt sunt på sikt?

 

problemet er jo så at dem som har blitt mobbet har et så stort hat mot mobberne, at dem ikke ser noe grunn til å høre fra dem.

Dette går litt på hva slags mobbing det hva og hvor lenge det vertvarte, noen kanskje ble mobbet en dag eller noen ganger uken, noen ble hardt mobbet over flere år fra grunnskole til videregående skole. også kanskje lenger også av og til i videre alder eks når skole er ferdig. Da kanskje mobberne har fått jobb og offeret ikke klarte å få jobb etter skole på grunn av lidelse.

 

Og har kanskje fått seg jobb senere i tid men da kanskje etter å ha flyttet til en annen by og fått en ny mulighet i livet.

Å da få kontakt igjen med mobbere kan da rippe opp en del sår i offeret og kanskje snu igjen hverdagen han/hun har nå.

 

Men som sakt sjekker du ut grundig før du tar kontakt, og en absolutt vil ta kontakt så bør du tenke på hva du skal si og hva hensikten er.

Og da kan du egentlig gå i deg seg selv, hvorfor tok jeg ikke kontakt eller prøvde å ordne opp for mange år siden noe som er lit rart, av en som sitter hjemme som har vert med på å mobbe en person.

 

Det er sikkert en grunn til. han/hun er ikke bra nok form meg.

Han hun er ikke en venn som jeg vil ha noe å særlig kontakt med, hvorfor prøve og bli venn da

Han hun har ikke en jobb som er noe å snakke om.

Han hun tjener ikke så mye som mobbern.

Han hun har ikke noe hus eller råd til å kjøpe noe, har ikke bilen som er bra nok..

Han hun sliter med selvtillit og selvfølelse.

 

Men dette kan slå veldig galt eller bli en falsk unnskyldning, som offeret ofte ser det på. Mens mobberen har jo fått sakt det og trur at alt er ute av verden. Og ofret tar i mot unnskyldningen bare for å slippe å høre på hva du har å si.

Og unnskyldningen betyr absolutt ingen ting for han/hun.

 

Mange kan verre glad for det at du tar kontakt,

Mange vil ikke ha noe med deg å gjøre i det hele tatt.

[Taake89]

Er ett par i denne tråden som burde vokse opp å slutte og spille offer.

 

Selvsagt burde man ta kontakt dersom man føler at man skylder noen en unnskyldning. Selvsagt på riktig måte, helst slik at vedkommende kan velge å svare. Facebook er en bra ting der.

[Andysowhatgg]

Er ett par i denne tråden som burde vokse opp å slutte og spille offer.

 

Selvsagt burde man ta kontakt dersom man føler at man skylder noen en unnskyldning. Selvsagt på riktig måte, helst slik at vedkommende kan velge å svare. Facebook er en bra ting der.

Personlig, ville jeg sett mine mobbere krype til korset. Skysse bena mine mens jeg ler ut i ondskapsfull latter og poser mot full månen i skinnet av en Dodge viper, som de kjøpte til meg som en unnskyldning!! MOAHAHAHAHA! xD

 

Facebook hørtes ut som en dårlig ide. Kjøp heller en Dodge Viper. xD

Endret 20. januar 2016 av Andysowhatgg

[Taake89]

Vanligvis så blir både mobberen og offeret voksne med tia, og da legger man gammelt hat dødt. Man skjønner til slutt at man tjener mest på å ikke bære på hat. Det er slitsomt å selvdestruktivt.

 

Derfor vil nok ett offer som er voksen, moden å smart fint kunne motta en unnskyldning ifra en mobber. Til og med godta det og ikke føle stort hat.

[aklla]

Man kan da fint ikke ta imot og godta en unnskyldning, samtidig ikke føle noe hat ovenfor personen

[Gustav 82]

Jeg har blitt mobbet og redselen fra den gang satt dypt i mange år. Hadde jeg blitt kontaktet av de som mobbet meg hadde jeg blitt livredd for at de skulle gjøre meg noe vondt, og jeg hadde opplevd det respektløst at de ikke selv som voksne kunne la meg være i fred. Det endret seg for noen år siden da jeg opplevde å bli kjent med personer som har mobbet som barn. Og det å få erfare at de faktisk ikke ville meg noe vondt det ble en slags helbredelse i å møte mobbere og se de ville meg godt. Jeg har ikke turt å ta kontakt med mine mobbere i frykt for at de vil meg vondt, men vil de meg godt blir det en positiv og helbredende opplevelse. Ingen kan kreve tilgivelse men jeg tenker om det som har skjedd har skjedd og ved å erfare ar tidligere mobbere vil meg godt forsvinner vel også sinne og hat..........

[nacario]

Karl Skapeland skrev (På 11.12.2015 den 12.58):

 

Jeg har selv blitt mobbet mye i oppveksten, og hvis en av de som mobbet meg tok kontakt for å beklage, så hadde jeg bedt ham / henne om å dra til helvete.

Ser den og kun du forstår hvordan det har vært i din sak med frustrasjon, sinne og avmakt. Og alle takler man slikt forskjelig. Men hvis jeg skal få komme med et generelt objektivt tilsvar så er man ikke født ond - det er en årsak hvorfor barn oppfører seg slik en gjør, og miljøet rundt har sitt ansvar både i utforming og oppfølging. 

Hadde en angrende mann kontaktet meg idag om anger så viser det hvertfall at ungen ble voksen.

[Gustav 82]

Taake89 skrev (På 20.1.2016 den 14.51):

Er ett par i denne tråden som burde vokse opp å slutte og spille offer.

 

Selvsagt burde man ta kontakt dersom man føler at man skylder noen en unnskyldning. Selvsagt på riktig måte, helst slik at vedkommende kan velge å svare. Facebook er en bra ting der.

Ærlig talt blir litt provosert over holdningen din at de ikke har vokst opp fordi de ikje tilgir. Å nærmest forvente at andre skal tilgi en urett de er blitt påført er helt uakseptabelt. En annen sak er at tilgivelse kan være en bra ting men høyst frivillig. Slutt å legg forventning på mobbe ofre om å måtte tilgi, som om det ikke er nok hva de har lidd med å ha blitt mobbet!!!!!??

[Gustav 82]

AnonymDiskusjon skrev (På 11.12.2015 den 11.21):

Lufter denne her, da jeg er litt usikker på hva jeg bør gjøre.

 

Dette begynner å gå langt bakover i tid, men for 15-20 år siden var jeg en mobber, og gjorde hverdagen på ungdomsskolen til en annen gutt ganske vanskelig.

 

Jeg er ikke sikker på hvordan det begynte, men mener å huske at det var egen usikkerhet som gjorde at jeg ville være en av "den tøffe gjengen"..

 

Juling i friminuttene og "angrep" med linjaler, strikker osv. i timene ble nærmest hverdagen for stakkaren.

 

Jeg tenker stadig på hvordan han må ha opplevd dette, og har vurdert å ta kontakt med han for å fortelle at jeg angrer på det vi gjorde mot han på skolen.

Man kan jo spørre seg hvorfor jeg ikke har gjort dette mye tidligere, da det begynner å bli lenge siden tingene skjedde. Men jeg har vel vært usikker, og redd for å ta kontakt.

 

Har sett profilen hans på Facebook, så det er liv i han i hvert fall.

Problemet er at jeg er ikke helt sikker på om jeg burde ta kontakt.

Mest sannsynlig har jo personen kommet seg videre, selv om han garantert er preget i en eller annen form av mobbingen.

Men vil han ha noe nytte av at jeg tar kontakt?

Vil det bare rippe opp i gamle sår hos han, og ikke føre til noe positivt? At det bare føles som om jeg tar kontakt for å få det bedre med meg selv?

Jeg forventer naturligvis ikke å bli tilgitt for det vi gjorde..

 

Jeg kunne ønske meg å høre fra noen andre som har opplevd mobbing her.

Hvordan ville dere reagert på å bli kontaktet av de som mobbet dere (spesielt så lenge etter ting skjedde)?

 

Anonymous poster hash: b3324...0c8

 

Anonymous poster hash: b3324...0c8

 

Føler vel kanskje at det nå først etter mange års bearbeidelse at det kan være greit å bli kontaktet. Bra du ikke forventer tilgivelse, det kan man ikke kreve. Men tja noen synes det er for opprivende å bli kontaktet andre føler at det er forløsningen.... synes du skal skrive til han akkurat hva du har skrevet her og at du presiserer tydelig at det er Hans valg om han vil ha kontakt eller ikke og det er hans valg å være sint eller tilgi....

[Gjest 45d3c...bb0]

AnonymDiskusjon skrev (På 11.12.2015 den 11.21):

Lufter denne her, da jeg er litt usikker på hva jeg bør gjøre.

 

Dette begynner å gå langt bakover i tid, men for 15-20 år siden var jeg en mobber, og gjorde hverdagen på ungdomsskolen til en annen gutt ganske vanskelig.

 

Jeg er ikke sikker på hvordan det begynte, men mener å huske at det var egen usikkerhet som gjorde at jeg ville være en av "den tøffe gjengen"..

 

Juling i friminuttene og "angrep" med linjaler, strikker osv. i timene ble nærmest hverdagen for stakkaren.

 

Jeg tenker stadig på hvordan han må ha opplevd dette, og har vurdert å ta kontakt med han for å fortelle at jeg angrer på det vi gjorde mot han på skolen.

Man kan jo spørre seg hvorfor jeg ikke har gjort dette mye tidligere, da det begynner å bli lenge siden tingene skjedde. Men jeg har vel vært usikker, og redd for å ta kontakt.

 

Har sett profilen hans på Facebook, så det er liv i han i hvert fall.

Problemet er at jeg er ikke helt sikker på om jeg burde ta kontakt.

Mest sannsynlig har jo personen kommet seg videre, selv om han garantert er preget i en eller annen form av mobbingen.

Men vil han ha noe nytte av at jeg tar kontakt?

Vil det bare rippe opp i gamle sår hos han, og ikke føre til noe positivt? At det bare føles som om jeg tar kontakt for å få det bedre med meg selv?

Jeg forventer naturligvis ikke å bli tilgitt for det vi gjorde..

 

Jeg kunne ønske meg å høre fra noen andre som har opplevd mobbing her.

Hvordan ville dere reagert på å bli kontaktet av de som mobbet dere (spesielt så lenge etter ting skjedde)?

 

Anonymous poster hash: b3324...0c8

 

Anonymous poster hash: b3324...0c8

 

Hei jeg er kvinne. 

Jeg ble mobbet hver dag i de 3 årene på ungdomsskolen og det har nok preget resten av livet mitt. Jeg er nå passert 50. 

Jeg har blitt kontaktet av en av de som mobbe meg lenge etter..det var bare gutter som mobbet meg. det gikk på at jeg var så stygg og ikke fikk lov å se i deres retnig ellers fikk jeg bank. Dette fikk jeg høre av 6-7 stykker hver dag på de tre ungdomsskole årene. I hvertfall de dagene jeg orket på skolen. Men han ene som tok kontakt med ba meg oppriktig om unskyldning for det han var med på og det satte jeg utrolig stor pris på og få den unskyldningen. Jeg bærer ikke nag til han som var mann nok til å be om unskyldning. De andre derimot orker jeg ikke trynet på den dag idag. Så ja jeg syns du skal ta kontakt og be om unskyldning og ta en prat om det som skjedde. Er godt å vite for den som ble mobbet at mobberen angrer og at han eller hun er tøff nok til å si unskyld. Det er slik jeg opplevde det i hvertfall. 

Anonymous poster hash: 45d3c...bb0

[AntonMarkmus]

To ting å tenke over før du gjør dette:

 

Hva om vedkommende allerede har lagt det bak seg?

Kanskje vedkommende har fortrengt og/eller bearbeidet det som skjedde den gang, gått videre med livet sitt og ikke anser seg selv som et "offer" den dag i dag. Kan det hende at det da vil oppleves som ubehagelig dersom det plutselig dukker opp et gufs fra fortiden, som igjen skal dytte vedkommende inn i en offer-rolle vedkommende ikke lenger kjenner seg igjen i? Kan det hende da at det eneste man oppnår er at en selv får strøket sin dårlige samvittighet, mens den det gjelder går derfra og føler seg liten igjen?

 

Hva om det går skikkelig dårlig med vedkommende?

Kanskje mobbingen har fått såpass store konsekvenser at vedkommende sliter med å fungere i en jobb, og ikke har noe sosialt nettverk. Hvor langt er du i så fall villig til å strekke ut hånden? Blir det bare med et "unnskyld" og "ha det bra", eller har du overskuddet og motivasjonen til å ta steget helt ut dersom vedkommende f.eks. ønsker seg en venn? Kan det tenkes at det vil oppleves som nok en form for sosial avvisning dersom du dukker opp ut av det blå for så å forsvinne igjen når du har fått sagt ditt?

[Gjest 0f0c5...b32]

Jeg var et mobbeoffer, tiden gikk å jeg la det bak meg da jeg flyttet, møtte hun som hadde mobbet meg ute på byen en kveld for noen år siden, hun ønsket veldig å unnskylde seg å jeg ble glad for det selv om jeg hadde lagt det bak meg, tok en kjapp titt å hun hadde de største selvskadings arrene nedover armene, skjønte hun hadde tenkt på dette lenge å hadde det ikke bra selv.

 

Men uansett, som andre sier så vet man aldri hvordan mobbeofferet har det, gjør litt research før du eventuelt tar kontakt. (stalk facebooken dems)

Anonymous poster hash: 0f0c5...b32

[Urealistisk]

Som en annen bruker her inne skrev til meg, du tar kontakt egentlig bare for din egen skyld. Så nei. Jeg hadde ikke tatt kontakt var jeg deg. Kanskje du til og med overvurderer deg. Kanskje han ikke er så skadet av mobbinga di som du tror. Du avslører at du tror du har skadet en person for livet og du avslører at du fremdeles er egoistisk og setter deg selv først. 
Du tenker ikke på han. Du tenker på egne følelser rundt å be om unnskyldning.

Det er kanskje litt ubevisst for vi tror vi bryr oss om andre mens vi egentlig bare er ego. Det er like teit som folk som sier «jeg brenner for å hjelpe andre». De tenker ikke på andre. De bare blir så tilfreds av følelsen av å hjelpe.

[WeirdFace]

De snørr-klumpene jeg kjenner som var mobbere i løpet av ungdomsskolen oppfører seg fremdeles som... vel, drittunger i dag også. Så de ville nok ALDRI kommet krypende for å be om "unnskyldning" så mange år etterpå. 

Men hvis de, mot formodning, skulle finne på noe sånn, så ville jeg selvfølgelig bedt dem dra rett til Helvete igjen. At dem eventuelt angrer på denne oppførselen så lenge etterpå, er ikke mitt problem..     

[Aiven]

Urealistisk skrev (4 timer siden):

Som en annen bruker her inne skrev til meg, du tar kontakt egentlig bare for din egen skyld. Så nei. Jeg hadde ikke tatt kontakt var jeg deg. Kanskje du til og med overvurderer deg. Kanskje han ikke er så skadet av mobbinga di som du tror. Du avslører at du tror du har skadet en person for livet og du avslører at du fremdeles er egoistisk og setter deg selv først. 
Du tenker ikke på han. Du tenker på egne følelser rundt å be om unnskyldning.

Det er kanskje litt ubevisst for vi tror vi bryr oss om andre mens vi egentlig bare er ego. Det er like teit som folk som sier «jeg brenner for å hjelpe andre». De tenker ikke på andre. De bare blir så tilfreds av følelsen av å hjelpe.

Eh, som jeg har skrevet før i tråden så satte jeg pris på da en av mine mobbere ba om unnskyldning før i tråden. Jeg tror på å be om tilgivelse og at det kan bety noe for begge parter, noe det gjorde i mitt tilfelle. Det virker ikke som du deler dette synet, men anklagene dine vil jeg se på som grunnløse. Du vet ingenting om den andres motivasjon for dette.

Også litt tragisk å lese den gamle "uegostistiske folk finnes ikke". Dette er vel bare noe rævhøl forteller seg selv, for å føle seg litt bedre?

Endret 4. februar 2021 av Aiven

[Gjest 21060...8de]

Jeg ble som alt for mange andre barn utsatt for mobbing i skolen. Jeg ble daglig mobbet på bussen til og fra skolen og på skolen, både i friminuttene og ofte også i timen. Det gikk ut på psykologisk mobbing som kallenavn og hets som ofte ikke ble forstått av andre enn meg slik at lærerne ikke skulle merke det. Det ødelagte skolegangen min og karakterene gikk til bunns. Jeg endte opp med dyp depresjon, angst og PTSD som mest sannsynlig aldri kommer til å gå bort.

Jeg tar medisiner for å fungere litt i hverdagen, men det er ingen vidunderkur og fungerer bare for å holde meg i live, hvis dere skjønner hva jeg mener. Jeg møtte i tyveårene på to av mobberne og de slengte samme ukvemsord etterfulgt av latter. Dette ga meg et inntrykk av at folk ikke forandrer seg. Jeg ville sett på all form for kontakt fra disse personene senere i livet som en fornærmelse og en ubehagelig hendelse.

Anonymous poster hash: 21060...8de