Jump to content

Urealistisk

Medlemmer
  • Content Count

    94
  • Joined

Community Reputation

18 :)

Recent Profile Visitors

The recent visitors block is disabled and is not being shown to other users.

  1. Søk på produktet. Gå inn på sider du stoler på. Altså, ligger en vare på 500-700 kr men så er det en eneste side som har den til 30kr så er det neppe seriøst Så må du se på fraktkostnad. CDON feks, du må legge varen i kurven før frakt kommer. Noen ting er gratis, andre ting kan være 39kr. Rabatter, medlemsfordeler osv. Har du feks Trumf kan du logge inn via dette og faktisk tjene litt penger på kjøpet. Når det kommer til CDON må du uansett være obs på at selv om det står at du tjener x% i bonus, så er dette delt inn i grupper. Er forskjellig tjening på feks elektronikk og møbler.
  2. Jeg vet hva jeg vil med livet. Jeg har prøvd mye forskjellig. Jeg har ikke bare gått en vei hele livet. Jeg har hatt jobber, også som jeg mistrivdes i. Holdt ut, for jeg så arbeidserfaring som viktig, i tillegg inntekt. Så holdt jeg på å bli psykisk syk av jobben og miljøet. Så jeg ville flytte. Aner ikke hva jeg holdt på med men jeg flyttet bare for å flytte. Kjente tilfeldigvis en som hadde et fint sted jeg kunne bo for å nesten ikke betale noe. Spennende med miljøskifte tenkte jeg. Fikk avslag på alle jobbene, men fikk jobb til slutt. Det samme som jeg hadde hatt før. Slet meg gjennom noen år til og lurte på når livet startet. Så flyttet jeg igjen pga sterk mistrivsel. I tillegg ble jeg utrygg pga rotet meg bort i litt feil «venner». Dette har var farligere folk enn jeg trodde. Nokk om det. Jeg kjente en annen som hadde en leilighet som skulle leies ut. I en av Norges større byer. Jeg flyttet, men beholdt jobben intil videre. Pendlet mye, ble lei av jobben og ledelsen. De truet med å ikke betale meg en ukes arbeid fordi han som var ansvarlig for det ikke hadde ført timene mine! Jeg truet med å henge dem ut, og si til kollegaene at forrige arbeidsgiver betalte lønn. Da fikk jeg pengene mine. Sa opp likevel, uten ny jobb å gå til. Men så ringte en, han ville ansette meg. Hadde ikke erfaring med dette før men jeg fikk jobben. Viste ikke helt hva jeg gikk til og trivdes ikke første tiden. Men jeg tenkte at en må gi ting en sjanse den første tiden. Trivsel kom etter hvert, selv om jeg i perioder følte meg ensom, engstelig og håpløs. Så fant jeg ut hva jeg virkelig ville. Veldig bra forutsetninger. Endelig hadde jeg bra forutsetninger! Men så kom det. Smell etter smell. Det var «noe galt» med meg. Erter hvert blir jeg veldig sint, og konfronterer de jeg føler går bak ryggen min. Ikke at jeg tror de bokstavelig talt gikk bak, men jeg fikk alltid høre noe fra noen andre enn den jeg hadde vært med. Det betyr at folk snakker... og jeg har tenkt «det er lov å konfrontere dirkete»!!! Men det er folk for feige til. Og så konfronterer jeg vedkommende, men da blir det brukt mot meg at jeg er aggressiv som kommer direkte på denne måten. Jeg kjeftet og smelte ikke. Det var ikke en alvorlig ting liksom, men dette er hverdagen min blandt folk. Jeg aner fred og ingen fare. Så får jeg høre noe fra en tredje part om noe jeg enten har gjort, sagt eller noe jeg ikke har gjort eller er. Så blir jeg irritert over at jeg ikke får høre det der og da. Jeg blir jo veldig lei meg. Når jeg selv sitter igjen fornøyd med dagene sammen med folk jeg følte tilhørighet med, men så får jeg alltid høre igjen via tredjepart at det er noe som har vært negativt eller ikke til forventningene. Så ender jeg der at ingen lenger svarer på meldinger. Plutselig ringer noen eller jeg får melding, og jeg får inntrykk at vi har et godt forhold. Men så er de borte igjen og jeg føler meg så lite respektert. I går ble jeg sint igjen. Sendte en melding til ene personen, og sa at jeg kanskje tar feil; men at jeg har fått inntrykk av at jeg er en person de kan kontakte og ignorere som de vil, fordi jeg er så lett tilgjengelig. Dette står som «lest» men ikke besvart. Jeg forventer ikke svar heller. Men det klaustrofobiske er jo at jeg kanskje ikke har en dårlig oppførsel akkurat, men at jeg rett og slett bare har den forbannelsen over meg at jeg ikke kan bli likt. Jeg er født for å være ensom.. men jeg klarer ikke godta det
  3. Vel... dette blir neste gruppe eller? Ingen humor om uføre? Karrierefolka de blir vel ikke like støtt da de på en måte skrytes av.
  4. Nei. Det er MANGE filmer og serier som er diskriminerende på en eller annen måte. Det er opp til oss hvor alvorlig vi tar en film/serie. Og som kvinne har jeg også følt på diskriminering. Men tidene forandrer seg. Man må tenke litt selv hva man fjør ut av ting i stedet for å prøve å skjule og tilintetgjøre det...
  5. Min suksess måles vel med inntekt, arbeidserfaring, hva jeg har mestret. En jobb man kan stå opp til å glede seg eller bare føle man har noe å fylle dagen med. Eller gjør noe nyttig. Har ikke kjæreste, men det er bl.a pga at jeg føler meg for lav status for alle menn jeg liker. Jeg er faktisk veldig sikker på at det er mulig å kanskje date han, men det er garantert en annen kvinne som er mer suksessfull og har flere venner som han er mer interessert i. Så går jeg der teit og tror vi har blitt noe. Men plutselig blir det slengt i trynet at det var ei annen han ville ha.. det er det som skjer jeg er bare ikke en vagt person! Jeg har like forvirra planer som da jeg var 15. Men har gjort mye i livet og sett en fremtid. Nå gjør jeg det ikke lenger. Tiden er vel inne for å innse at man er født med den statusen man er født med. Jeg fikk ensomhetskortet osv. Og så er jeg for talentløs til å kaste det fra meg
  6. Nei vil ikke. Ikke at det er såååå spesielt altså, men vil holde meg litt anonym. Plutselig kan noen klare å sette sammen innleggene mine og skjønne hvem jeg er, hvis du skjønner. Hvordan da det være urealistisk dersom andre klarte det? Men dette er slike som er mer vanlige og har følt seg ønsket hele livet. Jeg har alltid vært slik avvist person, men så har jeg en diagnose som har gjort det sosiale utfordrende. Men skulle ikke forundre meg om du får rett. At jeg har urealistiske krav til meg selv.. for de som gir svarene en ikke vil har jo alltid rett -_- Jeg lurer bare på hvordan det føles å være ønsket men så ender du plutselig på samme plassen igjen, den plassen der du er litt nedprioritert.. når dette skjer hele livet og du blir 30 og det fremdeles skjer så kanskje det begynner å gå innover en eller? Jeg er ikke sint på de som «gjør» det. De vet ikke hva jeg føler. Men så er jeg idiot nok til å ta til meg kritikk og da. Dum og dårlig hjerne
  7. Men greia er at jeg blir liksom ikke kvitte»plassen». Jeg er født som valgt bort, så kom livet dit at jeg følte det var over...altså jeg begynte å mestre ting. Men så tok problemet meg igjen, og jeg er valgt bort rekordmye. Jeg er ikke sint på de som velger bort, jeg er sint på meg selv fordi jeg er for talentløs. Jeg kan møte verdens største interesse. Men så er eksistensen min også helt glemt etter en stund mens andre lever videre sammen. Dette er også en grunn til at jeg ikke tør satse på kjærligheten. Er vi flere damer om en mann blir garantert jeg den bortvalgte. Ikke at jeg er i slike drama altså, men jeg har en jeg beundrer, men det har jeg gjort siden 2016. Han var interessert. Jeg var avvisende fordi jeg var redd at det samme ville skje der som alle andre steder, at han er interessert men så begynner han avvise ikke sant..
  8. Men jeg opplever fremdeles mye av det samme som da jeg var barn og ungdom. Nemlig at jeg blir valgt bort. Men nå av andre grunner, for jeg kjenner ofte ikke folk som jeg møter nytt. Og interessen er ofte kjempe stor, men den blir helt borte etter hvert. Og nå har jeg opplevd det så ofte at jeg virkelig føler det må feile meg noe. Jeg får bare ikke til denne flyten. I stedet går jeg rundt og føler mange krefter er bortkastet fordi jeg er ikke noen som egentlig har noe å gjøre der. Er mer eller mindre statist i eget liv. Altså, ALT er vanskelig. Jeg er sint på meg selv for at jeg har empati og sympati, at jeg tar til meg kritikk. Jeg beundrer psykopater fordi de durer frem, mens de svake havner i psykistrien. Jeg tilhører jo sistnevmte. Klarer ikke komme meg frem noe sted, jeg klarer meg der det er lav konkurranse. Men det begynner å bli jævla kjedelig. Så hver kveld er jeg sint på meg selv pga ass burger diagnosen. Jepp, jeg kaller det "rumpe berger" som broren min sa en gang. Er veldig frisk ellers, så lurer på om ass.burger er noe jeg fikk for å ikke bli for bra. I tillegg ble diagnosen så rosemalt, vi hadde spesielle evner og bla bla... men jeg innser at dette var en forsvarsmekanisme. Og så er jeg sint på meg for at jeg er for taltenløs til å klare noe særlig..
  9. Denne her så jeg ikke før nå. Nå vet jeg faktisk ikke om det ville føltes særlig bedre å vite at man skal leve evig. Nesten verre enn at vi skal dø det.
  10. Med andre ord, man bør være like taus som jeg var i barndommen. Gå tilbake til hun som aldri sa noe. ALT er faen meg krenkende for noen snart. Jeg tror jeg vet hva som står for tur. Når rasismefokuset er borte så er det tynne/slanke mennesker som må begynne å dekke seg mer. Vi må gå i klær som ikke fremhever kropp.
  11. Hvem måtte forlate jobben sin? Har noen mistet jobben sin, pga denne instagramkontoen? Og hvor svake er de som får livene sine ødelagt av disse nekene bak denne kontoen? "Sammen er vi svake" passer bedre, men såklart de velger ordet "sterke". Det er føles så mye bedre. Men fy faen for noen sauer. For noen nek, som er i kommentarfeltene der.
  12. Fordi noen hadde makt og kunne bestemme hva folk skulle tro på. Fordi folk er lett å hjernevaske for de «rette» personene. Fordi folk skriker etter en mening med tilværelsen.
  13. Ja jeg vet det tar tid, men det tar faktisk enda mer krefter å pleie disse forholdene. Folk er ute av livet ditt om du ikke gir jevnlig bekreftelse. Men er dette bare opp til meg? De vennene jeg har her og nå, geografisk nærme, har det alltid vært jeg som har tatt initiativ med. De svarer på snap, men når det gjelder å møtes og finne på noe sammen er det alltid jeg. Den ene har nettopp fått kjæreste så forståelig at det ble litt stille. Den andre er kanskje ikke helt riktig for meg. Vi deler ingen særlig interesse. Er liksom bare noen jeg møter for å ha en venn, blir nok litt feil mot vedkommende. Så nei, jeg er tømt for ideer. Men det er fordi jeg alltid havner på bar bakke og må finne en ny retning i livet. Så er det kanskje ikke lenger igjen noe jeg liker og der er jeg nå. Folk liker å snakke om «hva skal du da?» «hva jobber du med?» osv, så blir jeg litt «jobber frivillig noen timer i uken» «vet ikke hva jeg skal studere» «får se hva jeg finner på» ikke rart folk kutter ut. Ikke fordi de vil være slemme, men fordi jeg blir kjedelig/lite givende. Er liksom tilbake til det der jeg var som tenåring. Hun med den tauseste mobilen av alle. Til tross for å ha reist mest og vært mest søkende. Begynner å bli vanskelig å legge planer. For det meste ser ut til å foregå for meg selv. Reising, kafe, bilturer, gåturer... alt gjør jeg alene.
  14. Takk, men dessverre har jeg mangel på interesser. Spekteret er snevert. Jeg gjør det jeg kan for å redusere forbruk. Jeg ser litt på Netflix men det startet fordi jeg ville teste ut å se om jeg kunne finne en serie interessant selv om det ikke fristet så mye, utvide spekteret litt. Det gikk, men en serie varer ikke evig og har lært at alt som har med TV er litt fyfy. Jeg vasker og jeg jobber frivillig. Du nevner dette med interaksjon med andre mennesker. Jo, jeg fant der jeg trives, men av en eller annen merkelig grunn så var det som om jeg var uvelkommen. Ikke av en spesifikk person. Men på en måte av alt. Det er slik hele livet mitt har vært. Jeg aner bare ikke hva det kommer av. Men jeg har alltid en følelse av å være mislikt. Og så er det ikke noe med at når du først er alene og har lite nettverk er det ganske kjørt og du må overlate til flaksen? Folk har på en måte sine barndomsvenner, jeg hadde ingen. Så møter man nye på veien og det som skjer her er at de jeg møtte hadde enda bedre kjemi med mange andre så jeg endte i bekjentboksen og ble glemt etter at vi ikke lenger er i samme miljø. Jeg kan være sosial når jeg er i et miljø der de andre ligner meg litt. Men her jeg er nå, og veldig mange andre steder så er folk dessverre veldig uinteressante. Jeg gleder meg til å treffes, når vi er sammen gleder jeg meg på å hjem. Slik skal det da ikke være. Men alene over tid er som du sier, veldig angsttriggende.
  15. Det andre er at jeg vet jeg hadde følt meg glad dersom jeg bare kunne gå tilbake til det siste jeg holdt på med, uten at det skal være så ekstremt pirkete krav på hvordan man er. Saken min er at alle tror jeg er så oppegående, men så viser det seg at jeg ikke hadde så mange venner som en trodde først, ikke så høy utdannelse, ikke var så utadvendt som man kan tro og det er da de glir unna. Ingen som er slemme altså, men alt bare svinner hen.. Så faller også mange muligheter vekk, og du sitter igjen i selskap med deg selv og er bare sint på deg selv. Dette er egentlig veldig små ting, men likevel kan de sabotere hele livet. Det er flaut å være på min alder, bodd så mange forskjellige steder og hatt forskjellige jobber både i Norge og utlandet, men likevel en mobiltelefon som er stille som om den skulle vært lydløs. Det er faktisk bare de gamle bekjente fra hjemstedet som stort sett svarer på snapene og tar kontakt. Deprimerende. Jeg fant ikke dem jeg ville... og jeg er sint på måten hjernen min fungerer. Det er umulig å nyte det meste nå.. går jeg en tur hjelper det på, men føler at alle som ser meg tenker at jeg er en taper. En lite ambisiøs person som bare er hjemme hele tiden.
×
×
  • Create New...