Gå til innhold

Hvorfor er folk redde for spøkelser/gjenferd?


Anbefalte innlegg

Jeg kjenner dessverre folk som tror på spøkelser og som genuint mener at det finnes, og flere av dem kommer med rare historier der de har sett gjenferd eller at et bord har stått og ristet eller at ting har flydd vegg i mellom osv, typiske spøkelses observasjoner.

 

Dette er de samme som sitter og ser på Åndenes Makt med store skremte øyne og skvetter hvis en lyspære går og sier "det må være spøkelse!!"...

 

Jeg syns forøvrig det er ganske så rart at jeg som ikke tror på det heller ikke har observert noe eller sett noe, men de som tror på det opplever det stadig vekk.

 

"Du må være åpen for det for at man skal kunne se det" ja jøss... :roll: blir like dumt som å si at man må dø for å komme nærmere gud. Har ingen logikk bak seg.

 

 

Så spørsmålet er, hvorfor være så redd for gjenferd? Greit de er redde for å få vondt, men de burde ihvertfall ikke være redde for å dø! For gjenferd er da bevis for at det finnes liv etter døden.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Jeg har selv aldri opplevd noe som får meg til å tro at spøkelser og gjenferd finnes, og jeg tror at det er naturlige årsaker til at bordet eventuelt lager lyder og lys skrus av. Jeg kjenner selv folk som tenker at det er noe galt hver gang det knirker i hus o.l., og for meg virker det som irrasjonell frykt. Selvfølgelig, jeg kan ofte ikke motbevise at det er et spøkelse som hamrer i bordet eller skrur lyspæren ut og inn, så dette føyer seg vel inn i en rekke av diskusjoner hvor folk trekker frem argumenter som "jeg tror...., og du kan ikke motbevise det". Jeg tror i alle fall ikke på spøkelser og gjenferd. :)

Lenke til kommentar

Jeg skjønner ikke, enten blir man begravd eller så blir man brent. Kroppen blir borte uansett, men folk sier at de ser dem allikevel med kroppen intakt og klær og alt??

 

Blir for dumt!

 

Ikke hvis de er heeeelt usynlige =)

 

Men om jeg tror på spøkelser eller noe "supernatural"? Jeg tror på det som kan bevises på en eller annen måte.

Lenke til kommentar

Det er frykt som ligger i oss fra vi er små, samt mentale, ubevisste bilder som gjør oss redd. Som Abigor sier så er dette irrasonelt og styrt av vårt autonome nervenettverk. I tillegg så kommer sinns-stemning inn i bildet og frykten for det ukjente i form av "enn hvis".

 

F.eks. hvis du plutselig går på en komodovaran i hagen hjemme, så ville du hoppet bort og sannsynligvis hylt, fremfor å stoppe opp og tenke "Vel, vi bor i Norge. Det er kaldt her og komodovaran finnes ikke i Norge. Ikke har vi dem i dyrehager og folk kan heller ikke ha dem ulovlig hjemme. Denne er nok ikke ekte" og deretter gått sakte bort til den.

 

Vi reagerer ofte før vi tenker og når frykten først har tatt oss er det vanskelig å få den bort. Det er mange ateister som har viket fra sitt sikre livssyn på dødsleie i frykt for at tanken på det verst tenkelige utfall, nemlig helvete i all evighet, venter på dem, rett og slett fordi døden er ukjent og katastrofetanker tar over. Angst avler ofte angst.

Endret av LiamH
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Vi reagerer ofte før vi tenker og når frykten først har tatt oss er det vanskelig å få den bort.

Jepp. Tror jeg slet i et år etter at jeg datt ut av tankefengslet kristendom for å bli kvitt den innlærte frykten jeg naturlig nok hadde som kristen for at gud slår ihjel tvilere. Det eneste jeg satset på var at han likte ærlige mennesker, da det var ærlighet mer enn mistro som fikk meg vett fra kristendom og religion i alminnelighet.

 

I dag er det ikke så mye jeg faktisk frykter nei... Men frykt er jo ikke der for å undertrykkes helt heller, da den faktisk holder oss i live. Frykt for mørket er jo nettopp det, vi ser ikke hva som venter oss der... Samme som frykt for høyder, da den blir borte når vi merker at vi mestrer å være i høyden...

 

Minstemannen min har ikke høyde skrekk i det hele tatt, det så jeg i fjor da jeg la tak på huset og han snek seg opp stigen etter meg. Jeg hørte noen løp på taket bak meg og du kan tro jeg ble forskrekket da jeg så seks åringen i fullt firsprang på toppen av taket løpende mot kanten, og den sikre død 8-10 meter under og det eneste som hindret meg i å skrike ut var at jeg da kunne ha distrahert ham og han kunne ha falt... Men han stoppet med begge bena på kanten av mønet, noe også mitt hjerte gjorde i samme slengen, kikket ned, lo med kviddrende glad stemme og kom løpende bort til meg og var halvveis før han så at det slettes ikke var så populært hos hans far, som nok må ha sett ut som en tordensky i ansiktet etter at hjertet kom igang igjen...

 

Jeg eier heller ikke høydeskrekk, høyde har aldri gjort meg noe, men siden jeg er langt bedre på konsekvens tenkning, årsak og virkning, som å snuble rett før kanten og falle ned, så får du ikke meg til å løpe bort til kanten i store høyder... så isteden for å bli rasende forbanne og konfirmere guttungen forklarte jeg ham heller hva som kunne skjedd HVIS han hadde snublet og at han aldri møtte løpe bort til slik han nettopp hadde gjort. Før jeg lot ham være der oppe med meg noen timer.... Helt til svigermor kom og hennes hjerte var faretruende nær ved å stoppe da hun så gullungen sin på taket sammen med faren (som hun jo ettervært VET er gal...) og han måtte klatre ned igjen... Var nok ikke svigermors favoritt den måneden tror jeg.. Blikkene hun sendte meg ville sendt henne i fengsel for mord om de hadde virket..... he he.

 

Etter den gangen har hguttungen faktisk aldri løpt bort til noen kanter, men slakker av rett før og tar det med ro det siste stykket. (I likhet med meg får heller ikke han dette "suget" enkelte sier de får når de står på kanten av høyder...). Så han har lært...

 

 

Det er mange ateister som har viket fra sitt sikre livssyn på dødsleie i frykt for at tanken på det verst tenkelige utfall, nemlig helvete i all evighet, venter på dem, rett og slett fordi døden er ukjent og katastrofetanker tar over. Angst avler ofte angst.

Det skjønner jeg ikke at de klarer, for helvette for meg ihvertfall er et eventyr. Jeg skjønner at jeg MÅ dø for å sikre utvikling av arten og har derfor ingen problemer med døden, eller at jeg en dag skal dø. Det er en nødvendig ting jeg har forsonet meg med for lenge siden, så jeg kan med stor sikkerhet fastslå at jeg IKKE kommer til å få noe tilbakefall... Og skulle jeg falle tilbake til noe slikt så tror jeg faktisk at jeg ville valgt en helt annen gud å falle tilbake på enn den grusomme klysa som heter yahwe....

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Folk tror på gjenferd fordi de er mentalt tilbakestående.

 

Næææ, fullt så ille er det nok ikke... De mangler, eller rett og slett nekter å benytte, en sunn kritisk sans i disse spørsmålene. for hadde du forespeilet alt annet i samme innpakning ville de aldri ha trodd det, slik mentalt tilbakestående faktisk ville trodd....

Lenke til kommentar

Folk tror på gjenferd fordi de er mentalt tilbakestående.

 

Næææ, fullt så ille er det nok ikke... De mangler, eller rett og slett nekter å benytte, en sunn kritisk sans i disse spørsmålene. for hadde du forespeilet alt annet i samme innpakning ville de aldri ha trodd det, slik mentalt tilbakestående faktisk ville trodd....

 

Ja greit. Jeg overdrev kanskje litt. Tidlig på morran. :sleep: Men ja, det pr definisjon ingen forskjell å tro på gjenferd som det er å tro på Gud, men man kan vel ikke tro på Gud og gjenferd?

Lenke til kommentar

men man kan vel ikke tro på Gud og gjenferd?

Selvfølgelig kan man det. Det er faktisk lettere å tro på slikt når man allerede tror på noe så latterlig som en gud.

 

Det er som jeg sier, at jeg stoler ikke helt på folk som sier de tror på gud, for hva annet av overtro er de ikke i stand til å tro på i tillegg? Vet av erfaring at en del muslimer er livredde for djinner, ørken spøkelser, og i bibelen står det jo sort på hvit at det bor troll i ørkenen... Tror du på noe uten å ha et eneste bevis for det er det vel ikke så rart at du kan tro på hva som helst uten bevis også, er det vel?

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg skal si deg at jeg har sett gjenferd med mine egne øyne. Før i tiden bodde jeg ved en skog. Rett ved stien til huset mitt lå det ett forlat skjul i denne skogen. En kveld jeg skulle hjem så jeg en gammel kvinne i dette kottet. Har aldri vært så redd i hele mitt liv. :ph34r:

En annen gang våknet jeg av at en kvinne stod rett ved siden av senga. :ph34r: :ph34r:

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...