Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse
Gjest be764...7d0
Gjest c8f3c...df0 skrev (På 20.3.2023 den 19.08):

Jeg klarer ikke å akseptere at jeg blir værende alene resten av livet mitt. 

Det høres jævla dramatisk ut, men det er sannheten. Det er så mye galt med meg og det er større sjans for at jeg vinner i lotto enn at jeg finner noen som liker meg. Jeg tør ikke engang prøve, for jeg har ingenting å gi. Jeg er kjempe mistroisk, stoler ikke på noen og er bare sint, bitter og lei meg. 

Får det på avstand mesteparten av tiden og tenker haha jeg trenger da ingen. Men jeg vil jo innerst inne ha noen i livet mitt, men jeg vet jeg ikke klarer å holde på de, jeg klarer ikke gjøre de glad, jeg har ingenting. 

Jeg lever ansvarsløst, tar ikke lenger vare på meg selv, jeg driter fullstendig i det meste. Det er ikke det at jeg syns synd i meg selv, for jeg fortjener jo å ha det sånn når jeg er så lat og dum, jeg gidder jo ikke gjøre noe så da kan jeg bare ha det så godt. Jeg er mest sint egentlig men jeg får ikke sinnet "ut". Jeg har ikke tenkt å dra til psykolog, jeg har ikke tenkt å spør om hjelp, har ikke tenkt å snakke med noen om dette for ingenting hjelper og ingen bryr seg uansett. Det som er verst er egentlig at jeg selv ikke bryr meg lenger. Jeg brydde meg før, jeg prøvde, men nå tenker jeg bare nei, til helvete med deg.. 

Anonymous poster hash: c8f3c...df0

Det er noen du bryr deg om egentlig?

Det er depresjon og motløshet, og du fortjener ikke å ha det slik, bitterheten får meg til å kjefte på de jeg bryr meg om, det er noen som bryr seg, men det er vanskelig å se det når en har det vanskelig

Jeg er også sint, bitter og lei meg, fordi jeg føler meg alene, og vet at livet kunne vært helt annerledes om jeg gjorde ting annerledes

Anonymous poster hash: be764...7d0

Lenke til kommentar
Gjest eb407...8b0

Jeg er eremitt 26 åring som ikke går ut og snakker med folk jeg gjør ingenting. har levd sånn i 10 år. han ingen venner, omgås nær familien. vet ikke hva som feiler meg. live suger,får uføretrygd, har ingen grunn til å tro at noen ting vil noengang endre seg 

Anonymous poster hash: eb407...8b0

Lenke til kommentar
Gjest eb407...8b0 skrev (38 minutter siden):

Jeg er eremitt 26 åring som ikke går ut og snakker med folk jeg gjør ingenting. har levd sånn i 10 år. han ingen venner, omgås nær familien. vet ikke hva som feiler meg. live suger,får uføretrygd, har ingen grunn til å tro at noen ting vil noengang endre seg 

Anonymous poster hash: eb407...8b0

Hva med aa kjoepe deg en kortbukse og sette deg i skyggen, av en palme, paa ei hvit sandstrand?

Og leve som en greve paa trygden?

Er ikke saa enkelt, som det  hoeres ut for kanskje, men vil du, saa har du resursene.

Lenke til kommentar
Gjest c8f3c...df0
Gjest be764...7d0 skrev (8 timer siden):

Det er noen du bryr deg om egentlig?

Det er depresjon og motløshet, og du fortjener ikke å ha det slik, bitterheten får meg til å kjefte på de jeg bryr meg om, det er noen som bryr seg, men det er vanskelig å se det når en har det vanskelig

Jeg er også sint, bitter og lei meg, fordi jeg føler meg alene, og vet at livet kunne vært helt annerledes om jeg gjorde ting annerledes

Anonymous poster hash: be764...7d0

Bryr meg ikke om meg selv og har kommet til et punkt hvor jeg bryr meg lite om andre også. 

Kan ikke gjøre ting annerledes nå. Det er for sent. Stifte familie, kjærlighet og så videre - alt er for sent. Jeg er ikke lenger så ung at det veier opp for problemene jeg har, jeg er ikke pen nok til å kompensere for den store bagasjen. Jeg går et ensomt liv i møte men jeg kan heldigvis hoppe av når jeg vil så jeg trøster meg med det. 😉

Anonymous poster hash: c8f3c...df0

Lenke til kommentar
Gjest 71e9a...93e

Innser at jeg er akkurat samme sted som for tre år siden. Står fast, men jeg kan velge å ikke gjøre det. Å komme meg videre kommer til å være tøft og jeg prøver nå å ta steget ut og stå i det ubehagelige. Lurer nesten på om jeg gjør det fordi jeg vil meg selv vondt.

Vet ikke helt om jeg er klar, men jeg har tatt første steg, kontakt med et krisesenter, også får jeg tørre å stå i det. Bare jeg klarer ett steg til, så vet jeg at ubehaget (kanskje) vil gå over fort, i stedet for at jeg må stå i et enda større ubehag i 30 år til..

Bare føler meg så svak som ikke får det til. Og tom. Klarer ikke omgås venner, har ingenting å fortelle, får ikke sove, får ikke gjort noe. Men det meste er forbigående, det vet jeg.

Nå skal jeg gjøre en god ting for meg selv, selv om jeg per nå ikke klarer å gjøre det som ville gjort meg mest godt. 

Anonymous poster hash: 71e9a...93e

Lenke til kommentar
Gjest 71e9a...93e

Legge meg tidlig, ta vare på meg selv, haha. Fikk endelig summa meg til å lese hele journalen min, ikke at jeg egentlig hadde lyst, burde sikkert ikke gjort det med innholdet av beskrivelser av overgrep. Føler meg bare likegyldig og sint og trist. og i morgen er en ny dag på jobb, gruer meg.

Anonymous poster hash: 71e9a...93e

Lenke til kommentar
Gjest c8f3c...df0

Jeg har ikke vasket hjemmet mitt på et halvt år. På det halve året har jeg vasket servanten på badet og selve toalettet èn gang. For en som har vært opptatt av å holde det ryddig og rent rundt seg er det litt ille. Ikke har jeg skiftet på senga på flere måneder heller. 

Er flau og skjemmes. Jeg ser alt rotet rundt meg, jeg ser hvor skittent det er, jeg har døde planter i vinduet men jeg har ikke orket å fjerne de. De siste par månedene har jeg levd i en helt annen verden og tatt så stor avstand fra virkeligheten som jeg overhodet klarer, og jeg ser hvor hardt jeg har neglisjert både meg selv og hjemmet mitt. Men jeg orker ikke gjøre noe med det. 

Trodde for litt siden at ting gikk bedre med meg. Men det gjør ikke det. Jeg har bare blitt flinkere til å ikke bry meg om noe som helst og bare la ting skure og gå. Ikke noe ansvar, ingen dedikasjon, lyset bare brenner ut. 

Anonymous poster hash: c8f3c...df0

Lenke til kommentar

Overdreven vasking av rom er ikke å anbefale uansett.

Greit å holde det ryddig, det er jeg enig i. Kjenner selv jeg blir litt mer trist enn normalt ved å observere rot i huset mitt. Lett å tenke det ikke gjør noe, siden jeg bare er her alene uansett, men det gjør noe med psyken å se rot rundt seg. Håper en dag å kunne leve livet mitt sammen med noen som aksepterer meg som jeg er, slik at jeg også får mer motivasjon til å holde huset pent og ryddig.

Lenke til kommentar
Gjest 3c772...022

Jeg har så mange feil og mangler. Flere enn de aller fleste. Har lyst til å isolere meg. Sove på dagen og være alene på kveldstid.. Bare forsvinne inn i en tv-serie og glemme alt rundt meg. På en måte er det lettere om natten når alle sover, for da slipper jeg å forholde meg til noen. Jeg har veldig mange mørke tanker for tiden. Tanker om døden 

Anonymous poster hash: 3c772...022

Lenke til kommentar
On 4/19/2023 at 5:00 AM, Guest 3c772...022 said:

Jeg har så mange feil og mangler. Flere enn de aller fleste. Har lyst til å isolere meg. Sove på dagen og være alene på kveldstid.. Bare forsvinne inn i en tv-serie og glemme alt rundt meg. På en måte er det lettere om natten når alle sover, for da slipper jeg å forholde meg til noen. Jeg har veldig mange mørke tanker for tiden. Tanker om døden 

Anonymous poster hash: 3c772...022

Sender varme tanker.

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Gjest c8f3c...df0
Gjest 3c772...022 skrev (På 19.4.2023 den 5.00):

Jeg har så mange feil og mangler. Flere enn de aller fleste. Har lyst til å isolere meg. Sove på dagen og være alene på kveldstid.. Bare forsvinne inn i en tv-serie og glemme alt rundt meg. På en måte er det lettere om natten når alle sover, for da slipper jeg å forholde meg til noen. Jeg har veldig mange mørke tanker for tiden. Tanker om døden 

Anonymous poster hash: 3c772...022

Kan relatere 100% til dette. Jeg håper jeg snart blir modig nok til å få slutt på dette til evig tid, men så svak og feig som jeg er så tror jeg det blir lenge til.

Anonymous poster hash: c8f3c...df0

Lenke til kommentar
Gjest 5f043...eab

Er så drittlei av den teite urasjonelle idiotiske hjernen min. Har gått til DPS i over ett og et halvt år og ble sist uke bestemt at jeg nå har jeg nok kontroll på angsten til at vi valgte å avslutte det der og da, sitter her nå med ettervirkningene av det første panikkangst anfallet jeg har hatt siden sist sommer å føles som verden holder på å kollapse inn rundt meg, det er stramt i brystet, det kribler i hele kroppen kvalmen har meldt sin ankomst, hendene er klamme  og fight or flight responsen er trigget for alt det er verdt. Jeg har ikke mer beroligende igjen og vet ikke helt hva jeg skal gjøre annet enn å skrible ned noe her... faen faen faen.

Anonymous poster hash: 5f043...eab

Lenke til kommentar
Gjest 68c02...fdc

Hvordan skal jeg få bygd opp selvtilliten min? Alt jeg tar i blir til dritt, og jeg er helt ute av stand til å bli ordentlig flink til noe som helst. 

Det siste som har fått meg til å miste motet helt:

- Jeg begynner å rydde kratt og trær på tomta for å få fin utsikt nå i sommer. Starter med å sage i en stein med det splitter nye kjedet så det blir sløvt og det tar lang tid selv å sage småkratt. Etter litt må jeg fylle bensin på saga og da starter den ikke igjen.. Skogen ser skamklipt og jævelig ut og det er ikke lenge til det er for seint å hogge. 

- Jeg begynner å skru på bilen som skal på kontroll. Har alle delene jeg trenger og det går faktisk ganske greit, fram til jeg ikke får løs noe som må av før en annen del kan byttes, denne må kappes i filler og jeg må bestille deler igjen. I beste fall en uke til jeg får dem. Bilen står på bukk midt på tunet..

Slik er det alltid når jeg begynner på noe. Selv om jeg planlegger hva jeg skal gjøre så skjærer det seg. Siden jeg aldri får til noe av det jeg begynner med mister jeg helt motivasjonen for å ferdigstille det ettersom resultatet uansett blir som best middelmådig. 

Anonymous poster hash: 68c02...fdc

Lenke til kommentar
Gjest 68c02...fdc skrev (13 minutter siden):

Hvordan skal jeg få bygd opp selvtilliten min? Alt jeg tar i blir til dritt, og jeg er helt ute av stand til å bli ordentlig flink til noe som helst. 

Det siste som har fått meg til å miste motet helt:

- Jeg begynner å rydde kratt og trær på tomta for å få fin utsikt nå i sommer. Starter med å sage i en stein med det splitter nye kjedet så det blir sløvt og det tar lang tid selv å sage småkratt. Etter litt må jeg fylle bensin på saga og da starter den ikke igjen.. Skogen ser skamklipt og jævelig ut og det er ikke lenge til det er for seint å hogge. 

- Jeg begynner å skru på bilen som skal på kontroll. Har alle delene jeg trenger og det går faktisk ganske greit, fram til jeg ikke får løs noe som må av før en annen del kan byttes, denne må kappes i filler og jeg må bestille deler igjen. I beste fall en uke til jeg får dem. Bilen står på bukk midt på tunet..

Slik er det alltid når jeg begynner på noe. Selv om jeg planlegger hva jeg skal gjøre så skjærer det seg. Siden jeg aldri får til noe av det jeg begynner med mister jeg helt motivasjonen for å ferdigstille det ettersom resultatet uansett blir som best middelmådig. 

Anonymous poster hash: 68c02...fdc

Jeg synes du høres mer nevenyttig og praktisk anlagt ut enn 90% av befolkningen. Det er i hvertfall et svært godt utgangspunkt i en tid for de fleste knapt klarer å slå inn en spiker. 

Lenke til kommentar
Gjest 68c02...fdc

Prøver så godt jeg kan, men synes for ofte at det ikke blir godt nok :(  

Det er ikke urealistiske forventninger som gjør dette, men total mangel på selvtillit. Jeg kjører på, kjører istykker, river ned og ødelegger, glemmer, gjør samme feil flere ganger etter hverandre, skjønner ikke og får ikke til. 

Etterpå føler jeg det som om det skulle stå noen bak meg å si "hvorfor gjør han det slik?", "haha hva skulle det være godt for", "Se, nå gjør han sånn igjen..". Så får jeg prøve spille selvsikker og trygg som best jeg kan når jeg snakker med andre.

Anonymous poster hash: 68c02...fdc

Lenke til kommentar
Gjest c8f3c...df0

Det er en skikkelig ille følelse når du egentlig vil prate med noen om hvordan du har det, men du føler du bruker munnkurv og at du ikke kan snakke om det, fordi du vet innerst inne at de du snakker med, ikke kunne brydd seg mindre om deg.

Er så jævla deprimert at jeg blir gal snart. Null håp, null tro, og ikke en jævla kjeft som engang PRØVER å overbevise meg. I stedet bekrefter folk nøyaktig hva jeg tenker og sier mellom linjene at jeg like godt bare kan ende alt for det er ikke noe håp for meg uansett. Ingen venner, ingen familie, bli gammel alene, jeg orker ikke tanken. Jeg skulle så inderlig ønske at alkohol, det eneste lovlige rusmiddelet, faktisk fungerte for meg og jeg bare kunne drikke og drikke hver dag, men det forsterker bare problemene mine. Får meg ikke til å glemme. 

Ensomheten og forakten er tung som faen, jeg kan fysisk føle meg tung og matt av alle de vonde følelsene. Samtidig føler jeg meg så tom, hodet mitt er blåst. På toppen av alt dårlig samvittighet for at jeg har ødelagt meg selv og livet mitt, og fordi jeg ikke klarer noe som helst. Faen i helvete satan er så lei. Lei!!!!!!!

Anonymous poster hash: c8f3c...df0

Lenke til kommentar
Gjest c8f3c...df0
Gjest 68c02...fdc skrev (På 1.5.2023 den 18.54):

Hvordan skal jeg få bygd opp selvtilliten min? Alt jeg tar i blir til dritt, og jeg er helt ute av stand til å bli ordentlig flink til noe som helst. 

Det siste som har fått meg til å miste motet helt:

- Jeg begynner å rydde kratt og trær på tomta for å få fin utsikt nå i sommer. Starter med å sage i en stein med det splitter nye kjedet så det blir sløvt og det tar lang tid selv å sage småkratt. Etter litt må jeg fylle bensin på saga og da starter den ikke igjen.. Skogen ser skamklipt og jævelig ut og det er ikke lenge til det er for seint å hogge. 

- Jeg begynner å skru på bilen som skal på kontroll. Har alle delene jeg trenger og det går faktisk ganske greit, fram til jeg ikke får løs noe som må av før en annen del kan byttes, denne må kappes i filler og jeg må bestille deler igjen. I beste fall en uke til jeg får dem. Bilen står på bukk midt på tunet..

Slik er det alltid når jeg begynner på noe. Selv om jeg planlegger hva jeg skal gjøre så skjærer det seg. Siden jeg aldri får til noe av det jeg begynner med mister jeg helt motivasjonen for å ferdigstille det ettersom resultatet uansett blir som best middelmådig. 

Anonymous poster hash: 68c02...fdc

Om en uke får du da fikset det som er nødvendig på bilen. Null stress. Du gjør noe, du prøver, det går ikke alltid som planlagt og det er greit. Det handler ikke om at du er udugelig, det handler om at ting bare ikke alltid går. Sagen sluttet å fungere og det er sånt som skjer. Når man har dårlig selvtillit føles alt som et nederlag, også ting og tang man ikke alltid kan rede over. Du gjør NOE og det er det viktigste.. Du PRØVER og det er enda viktigere. Jeg kan ikke engang skifte hjul på bilen og å sage et tre hadde jeg aldri fått til. Du kan mer enn mange bare av å kunne det. 

Anonymous poster hash: c8f3c...df0

Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...
  • 2 uker senere...

I dag fikk jeg en telefon fra et nært familiemedlem som forklarte for meg at det står dårlig til mentalt med to stykker i familien og det gjør meg trist. 

Det at jeg ikke får gjort noe med det gjør det bare værre. Jeg liker å hjelpe til, men her går det bare ikke.

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...