Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

 

Jeg får ingen venner på universitetet... Da jeg startet i høst var jeg så klar for å ta tak i meg selv, delta i fadderuka og få meg venner som et normalt menneske. Jeg deltok på noe, men har ikke klart å fått noen venner. Sitter alene under hver forelesning. For så vidt ikke så ille det i seg selv, men synes det er flaut å være alene hver dag. Hadde vært hyggelig med noen å spise lunsj med også en gang i blant. Prøver å skjerpe meg, og bli bedre, men får det ikke til. Jeg aner ikke hvordan jeg skal bli kjent med andre på studiet. Jeg er rett og slett et sosialt avvik.

 

Vurderer psykolog for å få bukt med denne sosiale angsten. Er så utrolig lei av å ha det slik, men tror aldri jeg kommer til å tørre å gå til legen for å få henvisning. Hver gang jeg er hos legen får jeg turnuslege, og de har en lei tendens til å ikke ta diverse fysiske plager seriøst, og tror ikke jeg takler å åpne meg opp om disse problemene for en turnuslege som kommer til å le av meg....

 

 

Anonymous poster hash: e0a94...29c

 

Anonymous poster hash: e0a94...29c

 

Hei! Det du skriver minner meg om egne erfaringer med å studere. Den følelsen av ensomhet som griper en når en går rundt der, og alle ser ut som de har det så mye bedre. Men det er det ikke alle som har, selvfølgelig. Men man har lett for å fokusere kun på de som deltar i det sosiale livet, og dermed er en sjøl den eneste som ikke gjør det. Not.

Du skulle absolutt ta kontakt med en psykolog. Har de ikke psykologer på universitetet? I så fall har de sikkert tonnevis av erfaring med nettopp de tingene du sliter med.

Det er ikke noe å være flau over, hvis man er sjenert og kanskje har litt dårlig selvfølelse, kan det synes nærmest umulig å få venner på et sånt sted, men hvis du er på samme alder som de fleste der (dvs ung), skulle det ikke være noe i veien for at du skulle få det. jeg tror du bare trenger å gi deg sjøl god tid, og at du trenger støtte fra en psykolog på veien. Så altså, ikke gi opp så fort (hvis det er studere du vil). Hold ut, søk hjelp, vær mest mulig aktiv (som du allerede var/er) men uten at det blir krampeaktig, dvs, bare gjør ting du virkelig har lyst til å gjøre. Og tenk positivt. Lykke til :)

Endret av hebbelilla
Lenke til kommentar

Jeg er 24 år og aldri hatt kjæreste, sliter med å få følelser for jenter. Vært på tur nå i helga og møtte igjen ei gammel venninne som jeg ikke har sett på mange år og hadde et lite crush på før i tiden når jeg var yngre. Det går ikke mer enn en jævla dag at vi er sammen og jeg sitter igjen med følelser og tenker på henne kostant. Nå har hun selvfølgelig type, og jeg sitter fyllesjuk, ensom trist, lei og en forelskelse med ei som jeg ikke kan få. Hun sa til meg at hun likte meg før også, men jeg er jo for feig til å noensinne ta insiativ. FML



Anonymous poster hash: 3f130...c1e
Lenke til kommentar

 

Jeg er 24 år og aldri hatt kjæreste, sliter med å få følelser for jenter. Vært på tur nå i helga og møtte igjen ei gammel venninne som jeg ikke har sett på mange år og hadde et lite crush på før i tiden når jeg var yngre. Det går ikke mer enn en jævla dag at vi er sammen og jeg sitter igjen med følelser og tenker på henne kostant. Nå har hun selvfølgelig type, og jeg sitter fyllesjuk, ensom trist, lei og en forelskelse med ei som jeg ikke kan få. Hun sa til meg at hun likte meg før også, men jeg er jo for feig til å noensinne ta insiativ. FML

 

Anonymous poster hash: 3f130...c1e

 

Det finnes mange jenter der ute. Selv om hun er tatt så må du ikke vente på at hun blir ledig. Dere er jo venner, så pass på hun har det bra og hold vennskapet og kontakten gående. Venner kan man alltid trenge. Så gå på en fest så blir man ofte kjent med noen. Det går ofte litt lettere siden du har drukket litt og ikke blir like redd for å vise følesler eller prøve deg på noen. Men kom deg ut og ikke sitt inne/hjemme. Så blir du kjent med noen jenter. Så ikke sitt inne med FML i hodet, men prøv finne ut hvor det skjer neste helg eller om noen har tid å bli med på en fest. Ikke alltid like greit dra alene, man blir litt mere selvsikker om man drar en plass man kjenner noen. (Noen=de du reiser dit med, muligens de som holder festen, så blir du kjent med noen du ikke kjenner eller har sett, så er det ikke noe farlig om du feiler siden ingen vet hvem du er heller ;) )

Lenke til kommentar

 

Har drivet med mange jenter oppigjennom, men det er veldig langt mellom de jeg får følelser for. Mange år siden faktisk.

 

Er noe spessielt med hu her, digger henne som person i tillegg til at hun har et bra utseende og en killer body. Stort sett har det vært mest overfladisk med de jeg har drevet på med tidligere...

Lenke til kommentar

 

Har drivet med mange jenter oppigjennom, men det er veldig langt mellom de jeg får følelser for. Mange år siden faktisk.

 

Er noe spessielt med hu her, digger henne som person i tillegg til at hun har et bra utseende og en killer body. Stort sett har det vært mest overfladisk med de jeg har drevet på med tidligere...

 

Kjenner du henne godt?!

Du må vise henne at du er der, og at du virkelig elsker henne. Ikke la det virke som om du bare liker hun pga kroppen liksom. Det liker jenter ganske dorlig. De må få følelsen av at de kan være seg selv og du elsker dem selv om dem ikke har greid håret eller sminka seg enda.

Om du kjenner henne og snakker med henne av og til kan du jo spørre om hva hun skal til helga. Om hun skal på en fest kan du jo spør om du kan bli med eller du reiser dit med noen venner du å. Så kommer du nok i en samtale med henne på festen som da legger opp til at du kan møte henne en gang bare du og ho.

Om hun ikke har noen planer kan du jo spørre om hun vil til deg, eller si du skal på byen og spørr om hun vil være med.

Jeg vet ikke hvor godt dere kjenner dere fra før av, men gjør noe så dere kommer i kontakt. Du kan jo bare ha en liten fest hos deg med 3-4 venner og de tar med seg noen andre jenter eller kjærsten. Sånn at dere er sånn 6-10stk eller noe. Så inviterer du henne. Det er ganske koselig og skaper god stemning og dere kan snakke sammen. Om hun liker det er nok interessen der for å komme alene eller møte henne alene en gang. Jeg vet ikke hvor godt dere kjenner hverandre, men du må prøve komme i kontakt med henne. Er hun typen for forhold eller er hun sånn som liker bytte litt på partnere og heller nyte single livet?!

Prøv holde litt øyekontakt, og vis at du ikke bare er ute etter kroppen hos og få ho i senga en gang, men at du faktisk har følelser for henne. Kom heller med noen komplimenter som ikke bli for klissete, men mere som får henne til å smile eller bli litt glad og får henne til å synes at du er litt søt eller noe. Si at du liker når hun smiler eller at hun har et fint smil. Det funker veldig ofte.

 

 

Jeg er nok ikke helt i samme alder, men tror det ikke er så stor forskjell, bare du må vist henne at du bryr deg om henne og har interesse for henne. Om hun ser bra ut er sikkert flere interesert så ikke ta deg for god tid, men ikke prøv få henne til sengs første gangen heller liksom. Prøv få litt fram at du elsker henne og ikke bare vil få henne i senga.

 

Good luck! ;)

Lenke til kommentar

Det skremmer meg av og til hvor lite jeg føler. Jeg blir ikke forelsket, jeg blir sjelden trist, aldri sint, aldri skikkelig glad. Libido er tilnærmet ikke-eksisterende. Jeg får en god følelse når jeg tilfredsstiller behov, får bekreftelse og anerkjennelse, men følelsen er flyktig og svak. Lykkefølelse er umulig å kjenne uten kunstig stimuli. Nå må jeg ruse meg for å føle noe. Kanskje jeg bare setter lista for høyt. Ikke at jeg ruser meg ofte, jeg ruser meg heller sjeldnere. Klart jeg får mindre lyst til å ruse meg når jeg blir tvunget til å møte føler jeg ellers undertrykker. Lykkefølelsen rusen gir meg erstattes alltid av en sterk tomhetsfølelse og et vanvittig savn. Alt av følelser kommer plutselig for dagen og da blir det mye. Likevel er disse følelsene, om enn vonde, fantastisk deilig å oppleve. Heller deprimert enn følelsemessig avstumpet.

 

Jeg knytter meg ikke til andre mennesker på et emosjonelt plan. Å være noe for noen takler jeg ikke. Ansvar og forventninger klarer jeg ikke å forholde meg til. Jeg hater at det er mennesker som kjenner meg og vet hvem jeg er. Den snikende følelsen av klaustrofobi begynner å bli ubehagelig nærgående. Samtidig gjør følelsen av å være fremmedgjort i møte med andre at jeg aldri helt klarer å forholde meg til andre og gjør det like vanskelig for de å forholde seg til meg. Godt jeg flytte vekk fra alt og alle. Enda en gang.


 



Anonymous poster hash: c0eca...634
Lenke til kommentar

 

Det skremmer meg av og til hvor lite jeg føler. Jeg blir ikke forelsket, jeg blir sjelden trist, aldri sint, aldri skikkelig glad. Libido er tilnærmet ikke-eksisterende. Jeg får en god følelse når jeg tilfredsstiller behov, får bekreftelse og anerkjennelse, men følelsen er flyktig og svak. Lykkefølelse er umulig å kjenne uten kunstig stimuli. Nå må jeg ruse meg for å føle noe. Kanskje jeg bare setter lista for høyt. Ikke at jeg ruser meg ofte, jeg ruser meg heller sjeldnere. Klart jeg får mindre lyst til å ruse meg når jeg blir tvunget til å møte føler jeg ellers undertrykker. Lykkefølelsen rusen gir meg erstattes alltid av en sterk tomhetsfølelse og et vanvittig savn. Alt av følelser kommer plutselig for dagen og da blir det mye. Likevel er disse følelsene, om enn vonde, fantastisk deilig å oppleve. Heller deprimert enn følelsemessig avstumpet.

 

Jeg knytter meg ikke til andre mennesker på et emosjonelt plan. Å være noe for noen takler jeg ikke. Ansvar og forventninger klarer jeg ikke å forholde meg til. Jeg hater at det er mennesker som kjenner meg og vet hvem jeg er. Den snikende følelsen av klaustrofobi begynner å bli ubehagelig nærgående. Samtidig gjør følelsen av å være fremmedgjort i møte med andre at jeg aldri helt klarer å forholde meg til andre og gjør det like vanskelig for de å forholde seg til meg. Godt jeg flytte vekk fra alt og alle. Enda en gang.

 

 

Anonymous poster hash: c0eca...634

 

Tror det er sånn ungdomsgreie egentlig. Man søker etter sin identitet. Lever i et slags limbo. Spør seg sjøl, hva er galt med meg? Jeg er jo annerledes..Hva skal jeg gjøre? Er jeg unormal? Kommer jeg til å klare å befolke min verden med gode venner, kjæreste, familieliv, gode opplevelser, kort sagt, leve et normalt liv? Eller er jeg for spesiell og vil bli en outsider, kanskje til og med en enstøing, uten venner til slutt? For du kan jo ikke flytte vekk for godt hver gang livet blir fylt av vanskelige spørsmål?

Men vi er alle helt forskjellige, noen har god kontakt med sine følelser, andre ikke. Noen er glade på utsiden, men triste på innsiden, jeg syns fred er en behagelig tilstand. Lykkefølelser er kortvarige og kan fort etterlate en med flatt batteri. Når det gjelder forelskelse, tror jeg ikke det er meningen at man skal ha lett for å forelske seg. Det er i hvert fall ønskelig at man blir mest forelska i en person, som gjengjelder følelsene. Da har man en makker for livet.

Tilknytningsproblemer i forhold til andre kan ha sitt utspring i barndomsopplevelser. Opplevde du omsorgsvikt? Traumatiske hendelser? Når du misliker at andre vet ting om deg, er det fordi du da føler deg sårbar for angrep utenfra? Er trangen til å brenne alle broer en flukt fra deg sjøl egentlig? Prøv å få plass hos en psykolog, så du får lufta tankene dine i trygge omgivelser. Her på forum er det ikke alltid man får de beste svara, håper mitt svar ikke var helt bak mål, men hva vet jeg om det å være ung, har jo nesten glemt hvordan det var. Lykke til videre på din ferd gjennom livet. :-)

Endret av hebbelilla
Lenke til kommentar

Det er to muligheter for fremtiden:

 

Dersom universet vårt er fire-dimensjonalt vil det om 13 billioner år kollapse inn i seg selv, og rom og tid vil forsvinne, og alt vil være borte og glemt.

 

Dersom universet vårt er tre-dimensjonalt, og åpent, vil det fortsette å ekspandere, men tregere og tregere, fram til alt er sugd opp av sorte hull som kollapser og forsvinner, og alt som blir igjen er noen få sub-atomære partikler som vil drive sakte rundt i evigheten for alltid.

 

Blir deppa av å tenke på dette, alt er så meningsløst :hm:
Har lyst til å verve meg i fremmedlegionen, men da vil alle dømme foreldre, søsken og venner pga meg...

 

Er kanskje like greit, vil nok ha det bedre i enden ved å få meg en utdannelse og et normalt liv med dame og sjuseter, sånn at barna mine kan vokse opp og føle akkurat det samme :wee:

Lenke til kommentar

Kjenner du henne godt?!

Du må vise henne at du er der, og at du virkelig elsker henne. Ikke la det virke som om du bare liker hun pga kroppen liksom. Det liker jenter ganske dorlig. De må få følelsen av at de kan være seg selv og du elsker dem selv om dem ikke har greid håret eller sminka seg enda.

 

Om du kjenner henne og snakker med henne av og til kan du jo spørre om hva hun skal til helga. Om hun skal på en fest kan du jo spør om du kan bli med eller du reiser dit med noen venner du å. Så kommer du nok i en samtale med henne på festen som da legger opp til at du kan møte henne en gang bare du og ho.

Om hun ikke har noen planer kan du jo spørre om hun vil til deg, eller si du skal på byen og spørr om hun vil være med.

Jeg vet ikke hvor godt dere kjenner dere fra før av, men gjør noe så dere kommer i kontakt. Du kan jo bare ha en liten fest hos deg med 3-4 venner og de tar med seg noen andre jenter eller kjærsten. Sånn at dere er sånn 6-10stk eller noe. Så inviterer du henne. Det er ganske koselig og skaper god stemning og dere kan snakke sammen. Om hun liker det er nok interessen der for å komme alene eller møte henne alene en gang. Jeg vet ikke hvor godt dere kjenner hverandre, men du må prøve komme i kontakt med henne. Er hun typen for forhold eller er hun sånn som liker bytte litt på partnere og heller nyte single livet?!

Prøv holde litt øyekontakt, og vis at du ikke bare er ute etter kroppen hos og få ho i senga en gang, men at du faktisk har følelser for henne. Kom heller med noen komplimenter som ikke bli for klissete, men mere som får henne til å smile eller bli litt glad og får henne til å synes at du er litt søt eller noe. Si at du liker når hun smiler eller at hun har et fint smil. Det funker veldig ofte.

 

 

Jeg er nok ikke helt i samme alder, men tror det ikke er så stor forskjell, bare du må vist henne at du bryr deg om henne og har interesse for henne. Om hun ser bra ut er sikkert flere interesert så ikke ta deg for god tid, men ikke prøv få henne til sengs første gangen heller liksom. Prøv få litt fram at du elsker henne og ikke bare vil få henne i senga.

 

Good luck! ;)

 

Takk for at du tar deg tid til å svare, men jeg er ikke ute etter å bryte opp mellom henne og kjæresten, det må de isåfall gjøre av egne grunner.

 

Ja jeg kjenner henne veldig godt, så med engang vi møtes har vi veldig god kjemi og en haug av ting vi kan snakke om. Jeg har også hatt et godt øye til henne tidligere, men dette er mange år siden. Dette er også kanskje litt av grunnen til at følelsene kommer så fort.

 

Og som sagt er det ikke utseende hennes jeg er ute etter, selv om hun scorer høyt hos meg der også. Jeg har hatt andre flørter som har hatt likt/bedre utseende som jeg har avvist pga manglene tiltrekning til personligheten.

 

Det her var ikke ment som et innlegg for hvordan jeg kan kapre henne, måtte bare få lettet trykket litt. Selv om jeg savner henne utrolig mye akkurat nå og føler meg lei meg, er det på en annen måte litt deilig å endelig kunne føle noe igjen. Har hatt utallige småflørter de siste 5 årene, men har aldri følt noe som helst.

Lenke til kommentar

 

Takk for at du tar deg tid til å svare, men jeg er ikke ute etter å bryte opp mellom henne og kjæresten, det må de isåfall gjøre av egne grunner.

 

 

Ja jeg kjenner henne veldig godt, så med engang vi møtes har vi veldig god kjemi og en haug av ting vi kan snakke om. Jeg har også hatt et godt øye til henne tidligere, men dette er mange år siden. Dette er også kanskje litt av grunnen til at følelsene kommer så fort.

 

Og som sagt er det ikke utseende hennes jeg er ute etter, selv om hun scorer høyt hos meg der også. Jeg har hatt andre flørter som har hatt likt/bedre utseende som jeg har avvist pga manglene tiltrekning til personligheten.

 

Det her var ikke ment som et innlegg for hvordan jeg kan kapre henne, måtte bare få lettet trykket litt. Selv om jeg savner henne utrolig mye akkurat nå og føler meg lei meg, er det på en annen måte litt deilig å endelig kunne føle noe igjen. Har hatt utallige småflørter de siste 5 årene, men har aldri følt noe som helst.

 

Ja jeg skjønner deg! Ja det er som regel aldri bra å prøve gjøre det slutt mellom noen. Så god instilling og om dere er venner ellers ville jeg heller ha fortsatt med det og bygga et forhold utifra vennskapet når det kommer den muligheten eller den rette tiden isteden for å satse og risikere å miste henne som venn og alt med 80-90% sikkert.

 

Ja det er en digg følelse, og ja hjelper få det ut. Så får du bare se om du møter noen andre som gir deg sånn følelse eller vente å se om du får en sjangse til å vise hva du føler for henne :)

Lenke til kommentar

Tror det er sånn ungdomsgreie egentlig. Man søker etter sin identitet. Lever i et slags limbo. Spør seg sjøl, hva er galt med meg? Jeg er jo annerledes..Hva skal jeg gjøre? Er jeg unormal? Kommer jeg til å klare å befolke min verden med gode venner, kjæreste, familieliv, gode opplevelser, kort sagt, leve et normalt liv? Eller er jeg for spesiell og vil bli en outsider, kanskje til og med en enstøing, uten venner til slutt? For du kan jo ikke flytte vekk for godt hver gang livet blir fylt av vanskelige spørsmål?

 

Men vi er alle helt forskjellige, noen har god kontakt med sine følelser, andre ikke. Noen er glade på utsiden, men triste på innsiden, jeg syns fred er en behagelig tilstand. Lykkefølelser er kortvarige og kan fort etterlate en med flatt batteri. Når det gjelder forelskelse, tror jeg ikke det er meningen at man skal ha lett for å forelske seg. Det er i hvert fall ønskelig at man blir mest forelska i en person, som gjengjelder følelsene. Da har man en makker for livet.

Tilknytningsproblemer i forhold til andre kan ha sitt utspring i barndomsopplevelser. Opplevde du omsorgsvikt? Traumatiske hendelser? Når du misliker at andre vet ting om deg, er det fordi du da føler deg sårbar for angrep utenfra? Er trangen til å brenne alle broer en flukt fra deg sjøl egentlig? Prøv å få plass hos en psykolog, så du får lufta tankene dine i trygge omgivelser. Her på forum er det ikke alltid man får de beste svara, håper mitt svar ikke var helt bak mål, men hva vet jeg om det å være ung, har jo nesten glemt hvordan det var. Lykke til videre på din ferd gjennom livet. :-)

 

Når er jeg ikke ungdom lenger, men du er inne på noen tanker jeg har gjort meg. Jeg vokste opp med en omsorgsperson som i ettertid har blitt diagnosert med en psykisk lidelse og jeg tror det har satt sine spor, selv om jeg skal være forsiktig med å fordele skyld. Det er lenge siden jeg forsto at det er meg selv jeg forsøker å rømme fra, men det forandrer fortsatt lite. Trangen til skifte omgivelser er sterkere enn ønsket om å bli. Takker for svaret, det var godt å få noe tilbake.

 

Anonymous poster hash: c0eca...634

Lenke til kommentar

Føler meg som en magnet som blir sugd til bunns hele tiden. Er kanskje bare vinterdepresjon, men det er bare dritt likevel. Eier ikke noe livslyst, føler stygg, dum, ubrukelig. Jeg ser ikke helt hva jeg har å gjøre videre her på jorden. Formere meg? Jeg prøver desperat å komme på noe jeg må gjøre før jeg dør, men jeg vil ingenting. Jeg er bare en sjel som vandrer rundt og venter på at livet skal blir ferdig. Det er ikke noe liv likevel. Jobbe, spise, trene, henge med venner, de vanlige tingene. Har kjæreste og har det fint med h*n. Jeg går bare rundt og venter på noe hele tiden. At noe skal skje. Noe som gjør at jeg kjenner at jeg lever.



Anonymous poster hash: 94772...078
Lenke til kommentar

Skal på datatreff (LAN) til hælja. Veldig angstfylt nå, får ikke sove.. Har tatt en angstdempende og en beroligende medisin (som skal hjelpe meg med å få sove). Angsten har roa seg litt. Men får fortsatt ikke sove. Jeg takler å ta tog aleine og være hos en kamerat en hælj. Så hvorfor skulle jeg ikke klare dette datatreffet med den samme kameraten og et par ekstra, som jeg kjenner litt. Alle er klar over hva jeg sliter med, og tar veldig hensyn til det. Men alltid så skal de negative tankene "ta over styringa". Og jeg som trodde at jeg var inne i en god periode.. Jeg nekter å droppe det, da jeg kommer til å angre veldig i ettertid. Hva så om jeg kommer til å være utslitt en uke!? Bah! Jeg får bare prøve å stå i det. Men på en annen side, så har jeg heller ikke lyst på et nytt sammenbrudd. Jeg håper tankekjøret og angsten roer seg til hælja, hvis ikke så får jeg bare ta noen ekstra angstdempende, forebyggende.

Endret av Gnalern
Lenke til kommentar

 

Tror det er sånn ungdomsgreie egentlig. Man søker etter sin identitet. Lever i et slags limbo. Spør seg sjøl, hva er galt med meg? Jeg er jo annerledes..Hva skal jeg gjøre? Er jeg unormal? Kommer jeg til å klare å befolke min verden med gode venner, kjæreste, familieliv, gode opplevelser, kort sagt, leve et normalt liv? Eller er jeg for spesiell og vil bli en outsider, kanskje til og med en enstøing, uten venner til slutt? For du kan jo ikke flytte vekk for godt hver gang livet blir fylt av vanskelige spørsmål?

 

Men vi er alle helt forskjellige, noen har god kontakt med sine følelser, andre ikke. Noen er glade på utsiden, men triste på innsiden, jeg syns fred er en behagelig tilstand. Lykkefølelser er kortvarige og kan fort etterlate en med flatt batteri. Når det gjelder forelskelse, tror jeg ikke det er meningen at man skal ha lett for å forelske seg. Det er i hvert fall ønskelig at man blir mest forelska i en person, som gjengjelder følelsene. Da har man en makker for livet.

Tilknytningsproblemer i forhold til andre kan ha sitt utspring i barndomsopplevelser. Opplevde du omsorgsvikt? Traumatiske hendelser? Når du misliker at andre vet ting om deg, er det fordi du da føler deg sårbar for angrep utenfra? Er trangen til å brenne alle broer en flukt fra deg sjøl egentlig? Prøv å få plass hos en psykolog, så du får lufta tankene dine i trygge omgivelser. Her på forum er det ikke alltid man får de beste svara, håper mitt svar ikke var helt bak mål, men hva vet jeg om det å være ung, har jo nesten glemt hvordan det var. Lykke til videre på din ferd gjennom livet. :-)

 

Når er jeg ikke ungdom lenger, men du er inne på noen tanker jeg har gjort meg. Jeg vokste opp med en omsorgsperson som i ettertid har blitt diagnosert med en psykisk lidelse og jeg tror det har satt sine spor, selv om jeg skal være forsiktig med å fordele skyld. Det er lenge siden jeg forsto at det er meg selv jeg forsøker å rømme fra, men det forandrer fortsatt lite. Trangen til skifte omgivelser er sterkere enn ønsket om å bli. Takker for svaret, det var godt å få noe tilbake.

 

Anonymous poster hash: c0eca...634

 

Nei, det er ikke alltid det hjelper å vite, man sitter fremdeles i klisteret. Men innsikt må vel komme før forandring er mulig? Sjøl er jeg fremdeles på sjølinnsikt-veien. Antaklig forblir jeg der. Sofaen er altfor god. Men det er mitt valg, og det står jeg for.

 

Hva forventer man av livet? Kanskje er det sånn; "inte visste jag at dette var livet, alla desse dagar som kom och gikk"..

 

Skjønner trangen til å leve livet maksimalt. Vi lever i en selvrealiserings-epoke. Men at "enhver er sin egen lykkes smed" er jo en gammel innsikt.

 

Behovet for rusmidler er forståelig. Håper du har kontroll. :-)

Lenke til kommentar

Jeg er så lei av å være kjedelig og uattraktiv, spesielt når jeg er ute på byen med kompiser. Jeg har det som regel det veldig gøy på vors når jeg er med dem, men så fort vi kommer oss på byen blir vi alltid splitta fordi de andre absolutt må på damejakt uansett hva. Så da blir jeg som regel "forlatt" på utestedet mens de andre jakter. Skulle ønske jeg hadde den evnen selv, men det har jeg ikke, jeg er rett og slett en dritkjedelig person. Har i noen tilfeller selv blitt sjekket opp av jenter, men fasiten er at alle plutselig finner en unnskyldning på at de må gå, mest sannsynlig fordi jeg er så kjedelig å prate med.

 

 

Det var nøyaktig det som skjedde på lørdag. Lette lenge etter kameratene mine som forsvant, ga etterhvert opp og gikk rundt alene som en tulling, fant jo ut at det eneste jeg kunne gjøre var bare å peise på med drikke i baren før krana stengte. Etter stengetid ble jeg oppringt av den ene kameraten min som ba meg komme opp på nash. Hvorfor ikke, tenkte nå jeg. Kom inn i stua og der satt de med hver sin jente i armkroken, pluss et par andre som satt og fiklet med mobilen og som så ut som om de bare ville stikke hjem.

 

 

Spurte om jeg kunne sitte ved siden av hun ene, hvor jeg da bare fikk et iskaldt nei. Satt meg så i en stol på andre siden og prøvde å få kontakt med de to kameratene mine, men de var jo helt umulige å få kontakt med... Så stakk de andre, og jeg ble sittende kanskje et kvarter og stirre i lufta og drikke mens de klinte i sofaen, og så stakk jeg.

Og selvfølgelig tikker det inn meldinger på face dagen etterpå hvor digg det var å pule de jentene osv. Er det normalt av meg og ikke bli glad på vegne av kameraten min? Jeg vil ikke si jeg er misunnelig, men jeg klarer liksom ikke å gi den "brofisten" og si "jævlig bra" hvor jeg virkelig mener det. Det er nesten sånn at jeg blir litt lei meg fordi jeg ikke får oppleve sånt selv. Jeg satt bare og nikket, og nikket mens jeg blir fortalt i detaljer hva som skjedde.

 

Dette er sikkert ikke noe stor grunn å deppe for, men det gjør jeg altså. Livet er hardt.



Anonymous poster hash: c9d02...7a4
  • Liker 1
Lenke til kommentar

 

Jeg er så lei av å være kjedelig og uattraktiv, spesielt når jeg er ute på byen med kompiser. Jeg har det som regel det veldig gøy på vors når jeg er med dem, men så fort vi kommer oss på byen blir vi alltid splitta fordi de andre absolutt må på damejakt uansett hva. Så da blir jeg som regel "forlatt" på utestedet mens de andre jakter. Skulle ønske jeg hadde den evnen selv, men det har jeg ikke, jeg er rett og slett en dritkjedelig person. Har i noen tilfeller selv blitt sjekket opp av jenter, men fasiten er at alle plutselig finner en unnskyldning på at de må gå, mest sannsynlig fordi jeg er så kjedelig å prate med.

 

 

Det var nøyaktig det som skjedde på lørdag. Lette lenge etter kameratene mine som forsvant, ga etterhvert opp og gikk rundt alene som en tulling, fant jo ut at det eneste jeg kunne gjøre var bare å peise på med drikke i baren før krana stengte. Etter stengetid ble jeg oppringt av den ene kameraten min som ba meg komme opp på nash. Hvorfor ikke, tenkte nå jeg. Kom inn i stua og der satt de med hver sin jente i armkroken, pluss et par andre som satt og fiklet med mobilen og som så ut som om de bare ville stikke hjem.

 

 

Spurte om jeg kunne sitte ved siden av hun ene, hvor jeg da bare fikk et iskaldt nei. Satt meg så i en stol på andre siden og prøvde å få kontakt med de to kameratene mine, men de var jo helt umulige å få kontakt med... Så stakk de andre, og jeg ble sittende kanskje et kvarter og stirre i lufta og drikke mens de klinte i sofaen, og så stakk jeg.

Og selvfølgelig tikker det inn meldinger på face dagen etterpå hvor digg det var å pule de jentene osv. Er det normalt av meg og ikke bli glad på vegne av kameraten min? Jeg vil ikke si jeg er misunnelig, men jeg klarer liksom ikke å gi den "brofisten" og si "jævlig bra" hvor jeg virkelig mener det. Det er nesten sånn at jeg blir litt lei meg fordi jeg ikke får oppleve sånt selv. Jeg satt bare og nikket, og nikket mens jeg blir fortalt i detaljer hva som skjedde.

 

Dette er sikkert ikke noe stor grunn å deppe for, men det gjør jeg altså. Livet er hardt.

 

Anonymous poster hash: c9d02...7a4

 

Jeg skjønner din frustrasjon. Hvis det er dette mønsteret som alltid gjentar seg når dere er på byen. Høres temmelig primitivt ut å oppføre seg sånn som kameratene dine gjør. Men det er vel noe hormonelt.

Kanskje du skal oppsøke et annet miljø med andre verdier. I hvert fall holde øynene åpne for at det finnes mennesker som du kanskje ville føle deg mer på bølgelengde sammen med. Som ikke er så "enkle". (?)

Lenke til kommentar

 

Jeg er så lei av å være kjedelig og uattraktiv, spesielt når jeg er ute på byen med kompiser. Jeg har det som regel det veldig gøy på vors når jeg er med dem, men så fort vi kommer oss på byen blir vi alltid splitta fordi de andre absolutt må på damejakt uansett hva. Så da blir jeg som regel "forlatt" på utestedet mens de andre jakter. Skulle ønske jeg hadde den evnen selv, men det har jeg ikke, jeg er rett og slett en dritkjedelig person. Har i noen tilfeller selv blitt sjekket opp av jenter, men fasiten er at alle plutselig finner en unnskyldning på at de må gå, mest sannsynlig fordi jeg er så kjedelig å prate med.

 

 

Det var nøyaktig det som skjedde på lørdag. Lette lenge etter kameratene mine som forsvant, ga etterhvert opp og gikk rundt alene som en tulling, fant jo ut at det eneste jeg kunne gjøre var bare å peise på med drikke i baren før krana stengte. Etter stengetid ble jeg oppringt av den ene kameraten min som ba meg komme opp på nash. Hvorfor ikke, tenkte nå jeg. Kom inn i stua og der satt de med hver sin jente i armkroken, pluss et par andre som satt og fiklet med mobilen og som så ut som om de bare ville stikke hjem.

 

 

Spurte om jeg kunne sitte ved siden av hun ene, hvor jeg da bare fikk et iskaldt nei. Satt meg så i en stol på andre siden og prøvde å få kontakt med de to kameratene mine, men de var jo helt umulige å få kontakt med... Så stakk de andre, og jeg ble sittende kanskje et kvarter og stirre i lufta og drikke mens de klinte i sofaen, og så stakk jeg.

Og selvfølgelig tikker det inn meldinger på face dagen etterpå hvor digg det var å pule de jentene osv. Er det normalt av meg og ikke bli glad på vegne av kameraten min? Jeg vil ikke si jeg er misunnelig, men jeg klarer liksom ikke å gi den "brofisten" og si "jævlig bra" hvor jeg virkelig mener det. Det er nesten sånn at jeg blir litt lei meg fordi jeg ikke får oppleve sånt selv. Jeg satt bare og nikket, og nikket mens jeg blir fortalt i detaljer hva som skjedde.

 

Dette er sikkert ikke noe stor grunn å deppe for, men det gjør jeg altså. Livet er hardt.

Anonymous poster hash: c9d02...7a4

 

 

 

 

Ok, la oss fokusere på de positive sidene. Du har venner som inviterer deg på "vors" og "nash". Men la oss også stoppe opp et lite sekund der.. Du som er så kjedelig og lite attraktiv; hvordan har det seg at du har venner i det heletatt, enda mindre venner som bruker energi på å invitere deg, ikke bare på festen før festen og selve festen, men festen etter festen også?

 

Jeg skal la deg eventuelt få svare på det selv før vi går videre i prosessen.

Endret av 00005
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...